Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner


      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

6 Svar til “Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

  1. Hei! Ville gjøre deg oppmerksom på – om du ikke allerede vet det – at det er opprettet en temablogg om psykisk helse i anledning Verdensdagen, der man kan legge inn innlegg man har skrevet om dette temaet. Victoria er sjefen.

    http://psykisk.wordpress.com/

  2. Takk for tipset Sigrun😉 Så utrolig bra !

    Det ovenstående satt jeg vel egentlig bare å skrev sånn veldig tankefullt en dag. Innlegget er ikke engang plinget noe sted.

    Det som er så bra for min del er at jeg alltid har vært veldig flink til å skrive ned «tankene» mine. En periode malte jeg også – begge deler fine måter å få gitt uttrykk for følelser og å få «plassert» ting. For meg er det ikke så viktig at det er riktig det jeg skriver eller at det blir så pent det jeg maler. Det er det jeg føler akkurat DA som er det viktige. I det siste har følelsen vært veldig bitter. Og jeg er sint. Jeg sliter om dagen og jeg er ikke redd å fortelle om det. Det viser at jeg bare er et menneske. Og jeg er faktisk ikke så aller verst menneske heller ;-)))

    I en tid som denne har jeg tenkt at det er nødvendig med en liten pause fra blogging. Jeg er ikke helt klar for de store diskusjonene.

    10 oktober er en viktig dag. Å vise ansikt er viktig – å være stolt er enda viktigere.

    Det er derfor jeg har satt lidelse i hermetegn. «lidelsen» har også vært med å skapt meg som menneske og den jeg er. Når man har klart å få kontrollen over angsten og lært den å kjenne – og å kjenne på den – DA har man kommet langt. Jeg ønsker at alle som lever med angst og depresjoner skal komme så langt som det jeg føler jeg har kommet. Veien dit må vi velge selv og vi må velge den som passer best for oss selv. Jeg har ingen fasit på det. Men jeg tror det er viktig at vi reiser oss og ser dette vi går og er redd for i «øynene» og heller bruker det til det gode og «slår det ned» før det tar overhånd over oss.

    Angst og depresjon er en ensom sykdom – men den er det bare så lenge vi gjør den ensom. Vi må reise oss å kjempe mot den. Den må ikke ødelegge mer enn den allerede har gjort! Slik må vi iallefall tenke. Så vet jeg at det er lettere sagt en gjort – og vi kommer kanskje til å gå samme veien om og om igjen. Men derfor er det så viktig å ha feks denne bloggen til Victoria der vi kan lese at vi ikke er alene om tankene og følelsene. Stå oppreist og snakk om det. Vis stolthet og vær det menneske du er – sånn du er. Man er like verdifull uansett.

    Et menneske sa til meg en gang; Det er bedre å kjenne at man KAN gråte enn ikke å kjenne sorg i det hele tatt.

    Det er noe med det…

  3. Dette innleget har ikke med temaet å gjøre, håper det går greit.

    Jeg fulgte med på bloggen din før, men i det siste har jeg ikke det. Men det slår meg at jeg tenker fortsatt på deg og debattene som har vært her på bloggen din. For det du har skrevet om gjør inntrykk, måten du til tider blir behandlet på gjør intrykk og hvordan du takler det utad gjør intrykk. Vil at du skal vite at du betyr noe, tematikken og det du står for klinger lenge etter at man er ferdig med å lese og debatere.

    Håper du har det bra!

    mvh. anonym

  4. hei!

    Mange ganger har denne bloggen laget livet mitt dårligere. Advarslene fra venner og kjente om å fortsette bloggingen har kommet ganske så ofte – og mer og mer.

    Det er oftest kristenfundamentalistene som har laget livet mitt vanskelig mange ganger, med trusler, anonyme stygge henvendelser og hat som de ikke er tøffe nok engang til å vedgå. De driter nok i hvordan det de sier rammer andre, for i følge dem selv sitter de med fasiten. Er du homo og det er synd på deg – ja så må du bare omvende deg å bli hetero, tror jeg de tenker. De elsker mest seg selv og dyrker bare seg selv og det de selv tror på. Alle andre er dårligere. Ja endatil andre kristne som har samme Gud. Ting er enten svart eller så er det hvitt – og de selv tilhører fargen hvit selvfølgelig. Alt annet er svart, satan, synd og endetid og helvete.

    Dette er de styggeste og usleste mennesker jeg vet om. Du får aldri vist hvem du er og hva du står for, for disse menneskene. Er du feks homofil som meg – så ser de bare det. Eller de ser bare sex. Alt annet blir glemt eller utelatt. Fryst vekk eller sjikanert eller utestengt.

    Jeg vil ALLTID stå på den motsatte siden av disse fundamentalistiske menneskene. Jeg vil alltid stå på siden sammen med de som rammes av disse forfølgerne og dommere. Jeg vil alltid stå sammen med de som kanskje kalles svake, men som jeg heller vil kalle mindre sterke. De som kanskje ikke får lov å være 100 % menneske. Det er så mange flotte mennesker der ute i verden som er blitt til offer for fordømming, forfølgelse og forskjellsbehandling, enten de nå er utsatt for krig, sult, diskriminering, fattigdom, ensomhet, alderdom, psykisk syke, homofile, jenter, sextrakkaserte, de som er blitt utsatt for ulike overgrep. Religion står bak veldig mye av disse overtrampene. Dette har all historie vist oss. Og de fortsetter. Vi må reise oss og kreve vår menneskerett. De må gjerne slå og slå – men de klarer ikke å få meg mer ned enn på kne.

    Størst av alt er – og blir – kjærligheten.

    Takk anonyme Line for godord. Det varmer veldig å se at ting som har kostet ikke har vært helt forgjeves.

  5. Jeg synes dette var en fin post, du gir en besskrivelse samtidig som du alminneliggjør. Jeg pleier å si at jeg ble født redd, siden har det gått både opp og ned og det gjør det fortsatt 55 år etterpå *|o|*
    Jeg er hetrolfil *smiler* hvorfor skal bare homofile opplyse hvilken legning de har? Håper du skjønner hva jeg mener.
    Jeg håper du blir her i bloggen sev om du har en vanskelig tid og at flere støttespillere finner veien enn alle de usaklige.
    Ditt innlegg betyr mye for meg.

  6. Hei Graylady😉

    Nei hvorfor skal bare homofile opplyse hvilken legning de har.. Før gjorde jeg det nesten for å unnskylde meg – typ «-du skjønner jeg er homofil…», nå sier jeg det bare fordi jeg er stolt. ;-))

    De som gjør meg mest homo er faktisk de som ikke liker at jeg er det. Jeg vil faktisk bare leve som alle andre og være meg selv, slik jeg er. Men fordi fundamentalister ikke lar meg leve i fred og hele tiden må fortelle meg at jeg er feil (les; ikke som dem) så må jeg hele tiden opplyse at jeg er homo. Noen «mannemenner» blir gjerne litt tatt på sengen – ikke bokstavelig – når de først liker meg godt, men så finner ut at jeg er homo. Da blir de enda mer mannemenner og mannemenner må forsikre alle så ikke noen tror at de er homo fordi de liker en homo. Merkelig det der.. men faktisk litt gøy😉

    Ja livet kunne så absolutt vært bedre om dagen. Jeg jobber stort sett hver dag – men det blir mest bare 4 – 5 timer og i jobber som ikke er så v e l d i g godt betalt. Jeg er ringevakt for 4 selskaper nå og vet ikke nesten fra dag til dag om jeg har jobb eller hvor jeg skal jobbe eller for hvem. Jeg har måttet ta opp kredittkortlån for å sikre lånet på huset mitt i tre måneder fremover.

    Det hyggelige og det som er så bra med å være ansatt i et bemanningsselskap er at man møter masse mennesker som setter pris på at man stiller opp på kort varsel og alle er kjempefornøyd med jobben jeg gjør. Jeg håper det skal hjelpe meg å få en fast jobb – og i en jobb jeg faktisk liker og kan klare meg på økonomisk.

    Jeg har fått mye av gløden tilbake. Det er så utrolig deilig å komme ut blant mennesker og merke at man fungerer igjen. Jeg må si meg enig med min mor som mener at arbeid er god medisin! Dog innser jeg at jeg er veldig heldig som er såpass frisk at jeg klarer å jobbe. Ikke alle er der dessverre og jeg forstår også godt alle de som gruer seg for å gå ut i jobb i dag og kravene som stilles. Man MÅ være frisk for å jobbe i dag. Det er iallefall sikkert.

    Jeg har heldigvis mange som leser bloggen og som jeg så absolutt føler støtter meg. Noen smugleser den sågar og ville aldri tørre å innrømme det. Men referere meg klarer de. Merkelig😉 Det er rart at de samme menneskene mener dette er en satans blogg og jeg er en satans stedfortreder og faktisk oppsøker bloggen min dag etter dag. Morsomt😉 Trodde ikke de likte satan jeg…

    Jeg blir så glad når du skriver at innleggene mine betyr noe for deg. Jeg har så dårlig selvbilde at jeg vanskelig kan forstå det, men samtidig har jeg aldri lagt skjul på at jeg er bare et menneske. Et menneske som iallefall bryr meg veldig om de som er rundt meg og som ikke har det så bra. Noen ganger står jeg selv på kne, men da kan jeg iallefall skrive om hvordan jeg opplever det. Jeg håper at det kan hjelpe andre å iallefall se at de ikke er alene. Jeg har ikke så mye å skjule. Har løyet nok i mitt liv.

    Jeg vil nok fortsette å skrive her – men jeg prøver å ikke la bloggen bli det jeg bruker mest krefter på nå om dagen. Jeg legger ut litt nå og da men orker bare ikke tanken på de helt store diskusjonene. Ikke nå.😉

    Ta vare på deg selv og alle rundt deg. Iallefall så godt du kan😉 Takk for alle godord som varmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s