Prest mot alle odds

Foto Arild Hansen
 Kjell Morten Bråten, som er homofil, blir den andre presten i Den norske unitarkirke. I september ordineres han til prest i Bela Bartok unitarkirke i Ungarns hovedstad Budapest. 

Prest mot alle odds

Bergen Arbeiderblad: http://www.ba.no/nyheter/irix/article4486228.ece og

TA; http://www.ta.no/nyheter/grenland/article4486541.ece

Skien (ANB):

Kjell Morten Bråten er homofil, imot misjonering og regner seg ikke som personlig kristen. I september blir han prest

 

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli prest, sier Kjell Morten Bråten fra Skien til Telemarksavisa med et stort smil.

Men det skal han. I september ordineres han til prest i Den norske unitarkirke. Det skjer i Ungarn, i Bela Bartok unitarkirke i Budapest.

 

Blogget seg til prestetittel

Den norske unitarkirke ble godkjent som trossamfunn i Norge i 2005.

– Religionen stammer fra Ungarn, eller det gamle Transylvania, og det er den 3. største religionen i Romania og Ungarn. Det er litt moro at jeg bor i Skien, for det er faktisk 100 år siden at unitarpastoren Herman Haugerud oppsøkte Skien og døpte tre eller fire personer her, forteller Bråten.

Bakgrunnen for at han er innstilt som prest er at han har en blogg på nettet, som Den norske unitarkirke har hatt sansen for.

– De har likt det jeg har skrevet der, så det er gjennom den bloggen min at de har tatt kontakt. Det var ved jul at jeg ble spurt om jeg ville bli prest der, forteller Bråten, som synes det var en stor ære å bli spurt.

Den norske unitarkirke har hittil bare en prest, og Bråten blir dermed Den norske unitarkirkes andre prest.

Bråten går nå i lære hos den første presten, som forøvrig tidligere var prest i Den norske statskirke.

 

– Veldig liberal kirke

– Unitarkirken er en veldig liberal kirke som setter menneskeverdet høyest. Respekt, toleranse og frihet er de tre sentrale verdiene. Her er alle velkomne, enten de er homofile, lesbiske, bifile eller heterofile, sier Bråten.

Unitarkirken tror ikke på treenigheten, det vil si at de tror at Jesus var et vanlig menneske, og at det bare er én Gud.

Når det gjelder definisjonen av Gud, så er det også forskjellige meninger blant medlemmene i Unitarkirken.

– Uansett hva man tror så skal vi respektere det andre tror, så lenge de vil gjøre det som er godt for andre mennesker. Vi tror at Jesus var et vanlig menneske som oss, og den Guden som er må folk selv avgjøre hva er. Jeg kaller meg egentlig ikke kristen, men jeg har stor respekt for alle religioner. Jeg tror på det gode, og at det er en kraft som styrer livene våre. Jeg tror ikke livene våre og det som skjer er tilfeldig, sier Bråten.

 

Har viet tre par

Før ordinasjonen i september finner sted har Bråten fått godkjennelse som vikarprest, og han har allerede viet tre par.

– Vi vier etter borgerlig liturgi, og hos oss kan en selv velge sted og selve opplegget, så lenge det ikke går i mot frihet, toleranse og respekt, sier Bråten.

Kirkesamfunnet feirer både jødiske og kristne høytider. De har også flere retninger, som kristen-unitarisme, jødisk-unitarisme, humanistisk-unitarisme og muslimsk-unitarisme. Den nærmeste kirken til Norge ligger i København i Danmark, og kirkesamfunnet har i dag rundt 250.000 medlemmer i Europa.

– Her i Norge følger vi den kristne unitarismen, forklarer Bråten.

Unitarkirken er også mot misjonering.

– Det med tro er en privatsak, og vi er veldig mot at noen skal si til andre at dere ikke er gode nok for oss. Vi vil gjerne at folk skal velge oss for det vi er. Men vi jobber med å etablere en unitargruppe her i Grenland, hvor vi kan møtes for å lære av hverandre, avslutter Bråten. (ANB)

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Fantastiske mennesker på jobbsøkerkurs

Jeg har begynt på jobbsøkerkurs.

Jeg vil gjerne avlive myten med en gang: Kurset er ikke slik du tror!

I forkant av kurset hadde jeg masse forestillinger om hva dette kurset var. Ja, for meg holdt det at det var i regi av NAV. Jeg – og kanskje i likhet med mange andre på tiltak gjennom NAV, har ikke akkurat høye tanker om NAV. NAV har et problem med denne innstillingen folk har til dem – men jeg opplever ikke at de tar denne innstillingen eller «rykte» alvorlig, eller er villige til å se granskende på seg selv. De er en service for oss som er på tiltak – men oppleves mer som en herre og master. Noe du frykter og som du må sloss mot. Som noe du må overbevise – typ «storebror ser deg».

Jeg så for meg dette jobbsøkerkurset som et «tvangskurs», hvor mennesker var plassert i påvente av jobb, ufrivillig og umotiverte. Tja, jeg var sågar advart om at dette var et kurs hvor jeg ville bli sittende sammen med en gjeng late asylsøkere som egentlig ikke vil jobbe. Ja, eller i det hele tatt en gjeng slappfisker som hadde problemer med å komme ut i jobb – av ulike årsaker. For meg var denne tanken nedverdigende. Jeg har vært syk fordi jeg har jobbet for mye – så mye at jeg møtte den berømte veggen. Jeg er ikke arbeidsløs fordi jeg ikke VIL jobbe. Jeg er motivert! Jeg er engasjert! Jeg vil ut og leve normalt – jeg vil jobbe overtid! Jeg vil være uavhengig av en etat som jeg har følt at jeg har sloss mot, forsvart meg mot og som har tatt fra meg kreftene mer enn de har styrket dem.

Forundringen var derfor stor når jeg kom på jobbsøkerkurset og opplever at menneskene som går der er store ressurspersoner med en evighet av erfaringer og kompetanse. Flotte nydelige, oppegående mennesker med engasjement, initiativlyst, kreativitet, – og ikke minst – mennesker som er lik deg selv, og som er i samme situasjon som deg selv. De vil jobbe og de vil ha en jobb som de får brukt sin kompetanse, sine erfaringer og sin utdannelse.

Vi som går kurset er i stor grad overlatt til oss selv. Kurset er riktignok ledet av en ansatt i Personalhuset og han er flink til å motivere, komme med gode råd og praktiske løsninger. Han er også den som kanskje holder trådene sammen og som fungerer som en leder for gruppen. Det flotte med dette kurset er at vi får utvekslet erfaringer med mennesker som er i samme situasjon som deg selv. Man ser at de tankene man ofte føler at man er alene om er tanker som også andre har. Noen har tatt tak i ting og kan komme med gode råd om løsninger. Vi oppmuntrer hverandre og vi støtter hverandre. Vi lærer simpelthen av hverandre og selv om vi er forskjellige både i alder, utdanning, mennesketyper og erfaringer så blir ingen satt til siden eller blir sett på som mindre viktige.

NAV har gjort noe veldig bra her. Jeg tror en viktig ting de har tatt tak i er at de har overlatt kurset til en ekstern bedrift. Jeg tror vi alle som går på kurset ville sett og opplevd kurset som ganske annerledes hvis kurset var ledet av en ansatt i NAV.

Arbeidsgivere burde ta direkte kontakt med menneskene på disse kursene. Jeg er overbevist om at de vil få topp motiverte mennesker.

Sommerbloggereagurkintervjuer

Typisk for disse agurktider er de kjappe sommerintervjuene.

Jeg stiller spørsmålene og du svarer – så kort du kan (prøv iallefall….)

kopier spørsmålene og lim inn i svarfeltet

1. Hva er det mest sommerlige du har gjort denne uken?

2. Hva har gledet deg mest denne sommeren og..

3. Hva er bare helt for jæ… denne sommeren?

4. Vin/Øl/gul saft eller vann til maten?

5. Hva slags mat sa du?

6. Sydlandsk. norsk eller interailferie?

7. I denne byen/bygda i Norge har jeg faktisk feriert!

8. Beste sommer – barndomsminne? og verste?

9. Beste sommer – ungdomsminne? og verste?

10. Sommeren jeg fyllte 17 var jeg mest sannsynlig på/i/langs/under/over ……?

11. Best var det om jeg og …. strandet på en øde øy…

12. Campingbil/campingvogn/telt/hytte eller hotel?

13. Tar ut hele ferien i sommer eller sparer til vinteren?

14. Hvite tennissokker eller barbeint?

15. Naturiststrand eller vanlig strand – Hva velger du på en god solskinnsdag?

Les anmeldelser/artikler Porsgrunn Internasjonale teaterfestival

Gardzienice: Metamorphoses og Iphigenia in Aulis

Aftenposten: «Spennende polske gjestespill» av Elisabeth Rygg

Om Metamorphoses:

Scenerommet fylles av glede, farger og liv. Det er blitt en eventyrlig og intens teaterhalvtime full av overskudd.

Om Iphigenia in Aulis:

Dramaet om krig, offer, svik og blod fortelles i en sakral komposisjon der den ene scenen vokser ut av den andre, gjennom uro, smerte, tvil og klagesanger. Ensemblet er fysisk sterkt tilstedeværende. De synger, danser, gråter, spiller på trommer, danner kvinnekor og sliper knivene.

Varden.no: «Oppvisning i særklasse» av Kari Gisholt

Brokker av eldgammel sang, framført med dynamikk, temposkift, danseritualer og østeuropeisk korsynging. Uten verken å bli gravalvorlig, dystert eller sært, men muntert, fengende. Gripende i enkelte partier også, som når en lidende Kristus og en gledens Dionysos står i perfekt balanse ovenfor hverandre. Den fine linjen mellom ulik tro. Du skjønner ikke stort. Det snakkes i rasende fart på gresk, polsk og engelsk, men det betyr ikke det døyt. Dette er livsbejaende.

 

Jo Strømgren Kompani: «Selskapet», «Orkesteret» og «Departementet»

Ta.no: «- Er stor fan av PIT » Intervju med Jo Strømgren Kompani

 Vi er et eksperimentelt kompani, med en vilje til å kommunisere med publikum. Sånn er også PIT. De som kommer, kommer for å kommunisere med tilskuerne. Da blir det aldri uinteressant!

Adressa.no: «Kaudervelsk x 3» av Frida Gullestad

Grotesk humor på kaudervelsk – og litt dårlig dans, smiler Strømgren, som deler kompaniets historie kontant i to – før og etter de havnet på statsbudsjettet.

Video Orkesteret: http://www.adressa.no/tv/index.jsp?id=6066

Video Departementet: http://www.adressa.no/tv/index.jsp?id=6065

Cirkus Klezmer

Varden.no: «Sjarmerende Klezmer» av Marit Schulstok

«Et bryllup uten klezmermusikk er som en begravelse uten tårer», heter et gammelt ordtak ifølge brosjyren. Og man kan skjønne det etter dette.
Publikum ble invitert inn i brylluppet og ble etterhvert svært viktige for å løse problemet med bortkomne bryllupsringer

Ta.no: «Ellevillt i sirkusteltet» av Martin Fremstad

Det er mange ingredienser som til sammen gjør Circus Klezmer til en opplevelse utenom det vanlige. Akrobatikk, komikk og musikk er flettet sammen på en måte som holder den røde tråden intakt. Samtidig bygges forestillingen opp mot et gigantisk klimaks mot slutten. Tempoet økes og ringen sluttes; den første publikummeren som ble dratt inn i manesjen, må igjen finne seg i å forlate sin plass. Forestillingen ender i en grande finale der de fremmøtte skal være temmelig sidrumpa om de ikke lar seg rive med.

Hele byen er en scene – Skrevet om Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival

Varden.no: «En by i festivaldrakt» av Marit Schulstok

Noe av det som virkelig kommer til å skinne i festivalgata står førsteklassingene på Porsgrunn videregående skole for. Et utall masker ble plassert ut i går.
– Vi har laget en maske som heter «Varselbrev». Varselbrev er det vi får fra skolen når vi har mye fravær eller sånt. Vi har spart på brevene våre og klistret dem på pappmasjen, ler 17 år gamle Camilla Olsen. Sammen med to andre har de laget masken ved hjelp av hønsenetting, pappmasjé og maling – ja også varselbrev da.
– Den er litt mystisk. De smiler, men har ekle øyne, sier hun.

Kristenblogg Andreas Hesselberg eier sexsider

På nettstedet kristenblogg skriver han at homofili er synd. På en annen nettside han eier trykkes noveller om lesbesex. – Jeg håper ikke dette skader min troverdighet, sier DagenMagazinets nye debattredaktør Andreas Hesselberg om det faktum at han står som eier av nettadressene erotikkblogg.no, erotikkblogger.no og sexblogger.no.

[…]Fortsatt på verdensveven. Tirsdag, etter at DagenMagazinet annonserte at de hadde kjøpt Kristenblogg og ville gjøre dette til en integrert del av avisen som avisens eget debattforum, ble sexsidene dermed utilgjengelig gjennom de ovennevnte nettadresssene.

Å finne igjen sidene er imidlertid ikke noe problem. For de finnes fortsatt på verdensveven. Det er bare å google erotikkblogg.no, og klikke på det lille ordet cache etter linken.

Les mer på Vårt Land

Les også innlegget jeg skrev i går hvor tipset dukket opp første gang https://kjellemann.wordpress.com/2008/05/05/kristenblogg-solgt-til-dagenmagazinet/

Min heltinne Rosemarie Køhn

4430791.jpg

”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.” (sørlandsk bibellærer i brev til Rose)

–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd.
Dette sier Rosemarie Køhn i dette intervjuet jeg fant på nettet og som jeg synes beskriver henne så godt. Når jeg tenker på henne så tenker jeg menneskevenn, alltid på de svakestes side. ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.” Men Rose er også de homofiles venn og mottok i 2006 årest HOMOFRYDPRIS til høy jubel og trampeklapp. Hun deltok senere i homotoget.

Nå må kirken kaste ut biskop i Hamar, Rosemarie Køhn, fra kirken. Hun er åpen for at homofile par kan få adoptere barn. Hvis ikke blir det helt useriøst fra kirkens side, sa professor og partileder Ivar Kristianslund i idag.no i 2002.

Rose svarte:– Det er mange foreldreløse barn, barn som trenger omsorg. Dette gjelder både norske barn og barn fra den tredje verden. Det er klart at homofile og lesbiske kan være veldig gode omsorgspersoner i så måte, sa Köhn til P4-nyhetene.

Jeg vil ære Rosemarie. Hun har vært en viktig og elsket person for så veldig mange. Når jeg tenker på medmenneskelighet så tenker jeg på Rose. Kristenfundamentalistene rekker henne ikke til kneskålene en gang.

Hun søkte avskjed som Biskop i Hamar Bispedømme i oktober 2006 mye pga sykdom.

Vi elsker deg Rose og jeg vil få ønske deg en god og fredfull jul og et godt nytt år 2008!

 Rosemarie Køhn mener det beste nyttårsløftet vi kan gi oss selv er å huske på at vi er elsket akkurat slik vi er.
Publisert i BT Magasinet, 31.12.04

–NÅDE VÆRE MED dere og fred fra Gud vår far.
Lyset faller skrått og mykt innover de murpussede veggene i Nes Kirke. Rosemarie Køhn står på det grove steingulvet midt i kirkeskipet, med den grønne vinterjakken på. Hun løfter armene med håndflatene opp. Det er hennes måte å ønske velkommen til middelalderkirken. Biskopen fyller hele rommet med en bestemt mildhet. En omfavnende varme stråler ut av henne.
Og en boblende humring bærer langt mellom murveggene:
–Jeg må komme med en bekjennelse før vi har andaktsstunden her. Dette er den eneste kirken jeg har sovet i. En hel natt.

EN DRØY TIME tidligere kommer Rosemarie Køhns sølvgrå stasjonsvogn susende ut av dundekket. Hun parkerer på den umåkte parkeringsplassen foran ruinkirken og klyver ut i kulden.
Hamar bispedømme har fått dyne på i løpet av natten. Tung hvit snø ligger over hele Domkirkeodden. Frosttåken driver utover Mjøsa.
Biskopen er et par minutter for seint ute, men er det nærmeste man kommer solskinn i snøkavet.
–Husket jeg lysene på bilen mon tro, undrer hun halvt til seg selv før hun hilser på alle som venter på at biskopen skal ta dem med på pilegrimsreise til middelalderkirkene på Hedmarken.
Bussturen skal gå til fem av de mange middelalderkirkene i biskopens bispedømme. Det er Køhns ide.
–Det er så mange som aldri har vært i nabokirken. Og det er jo så nydelige kirker. Det er jo kjekt å være pilegrim for en dag, er det ikke, sier hun og tar steget inn i bussen.
–Velkømmmen te Per Arnes Busser, sier sjåføren romslig og litt for høyt på høyttaleranlegget.
–Jeg har piggdækk på så dekk treng itte være redde, sier han og harker en hes latter.
Rosemarie Køhn fniser. Biskoper har kanskje ikke for vane å fnise som ungjenter. Men Hamarbispen har en avslappet verdighet som gir henne lov til det.
Roses opprørske humørterapi er ikke bare bra for bispedømmet. Mange mener det kan være redningen for kirken i Norge. Andre mener det er grunn til å sende henne rett til Aetat.

DET HAR VÆRT et travelt år for Hamar Bispedømme. Rosemarie Køhn hadde sett for seg et normalår etter den omfattende feiringen av bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Men så startet hun omlegging av visitasene fra å besøke en og en menighet til å visitere hele prostiet om gangen. Og som alle bedriftsledere vet, tar omlegginger tid.
Og som alle kjerringer mot strømmen vet, koster det å stå på sin mening.
I oktober skulle biskopen besøke Hareid på Sunnmøre. En relativt uskyldig begivenhet. Rabalderet startet da kapellanen i menigheten ville nekte bispen å preke i kriken på grunn av hennes holdninger overfor homofiles rett til å virke i kriken.
Rett før gudstjenesten ble det ringt inn en trussel mot biskopen. Politiet tok ingen sjanser. Under nattverden satt en sivilkledd politimann med blikket mot menigheten. Og bispen ble snytt for kirkekaffen, av sikkerhetsmessige grunner.
–Jeg kjente det nok situasjonen som en uro i magen. Selv om jeg ikke trodde at noen ville finne på noe ubehagelig, var det godt at politiet tok situasjonen alvorlig, sier Køhn.
Hun er vant til at en del av reaksjonene hun får er negative. Etter at hun valgte å gi den lesbiske presten Siri Sunde jobben tilbake i 1999, fikk hun over 1600 brev. De fleste overstrømmende positive. Men litt over hundre av dem, var som dette, signert av en sørlandsk bibellærer:
”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.”
Det var disse brevene som ble til boken ”Gode Gud? Gudsforgiftning og gudsbilder” som hun skrev sammen med sin danske prestekollega på Hedmark sentralsykehus, Susanne Sønderbo.
Når du stikker hodet fram, må en tåle reaksjoner og ubehag, mener biskopen, selv om hun noen av dem har ført til at politiet har overvåket bispeboligen på Hamar.
Og som alltid er det utsang som har med kjønn og seksualitet som faller fundamentalister hardest for brystet.
–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd. Jeg tror det er veldig viktig å være seg bevisst og bekjempe egne fordommer, for det har vi alle, sier biskopen som likevel har sagt at ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.”
–En har det ikke problematisk i og for seg fordi en er homofil – men den som er homofil, kan få det vanskelig på grunn av andres fordommer. Når jeg kalte det en fillesak, var det selve debatten det dreide seg om. Jeg synes den av og til har tatt helt av, og at homofili er gjort til det avgjørende etiske spørsmålet i vår kirke. Og det er det ikke!

–DETTE ER ROSINEN i pølsa, sier Morten Stige fra Riksantikvaren på Hamar. Hadde det vært sommer, ville vi sett at Nes kirke ligger midt i kornåkeren, en kort sledetur fra nærmeste storgård.
Den hvitkalkete basilikakirken har normanniske søyler og gullforgylt altertavle fra Antwerpen, levert i 1520.
–Dette er en kirke med katedralkvaliteter, sier antikvaren ivrig.
Det var her Rosemarie Køhn en gang overnattet, forteller hun etter innføringen i kirkelig byggeskikk i middelalderen.
–Jeg var på pilegrimsferd til Trondheim og vi overnattet her i kirken alle sammen. Organisten vekket oss med vakker morgenkonsert. Jeg misunner dere som jobber her, sier hun og smiler til presten.
Så løfter hun armene igjen, ser ned mot gulvet og messer:
–”Lov Herren min sjel! Stor er du Herre, min Gud! I Høyhet og herlighet har du kledd deg.
Vi femten-tjue pilegrimsturister, svarer med å lese fra programmet:
–Lyset er kappen du hyller deg i. Du har spent himmelen ut som en teltduk.
Etterpå, når vi sitter i bussen igjen, spraker det fra bussjåføren igjen:
–Er det varmt nok for dere bak i bussen.
–Ja visst, svarer en av passasjerene.
–Det er varmere i glohaugen, humrer Bispen til naboen sin.

«HELVETE ER Å anse som opphevet i Hamar bispedømme,» skrev Rosemarie Køhn i ”Roses bok” som hun gav ut for to år siden. En teologisk programerklæring, men også en passende peskrivelse av et av de mest liberale bispedømmene i landet.
–Det var nok en opplevelse av at frykten for helvete ikke er det som får folk til å søke til kristendommen her, som fikk meg til å si dette. Jeg mener jo at kristendommen er så ”godt nytt” at en behøver ikke skremsler for å nå frem. Hvordan det er i resten av landet skal jeg ikke si for sikkert. Men jeg har nok av og til en opplevelse av at Hamar bispedømme er litt spesielt på flere måter, sier Køhn .
Mange mener biskopen ikke kunnet kjempe de samme slagene andre steder i landet. Selv mener hun at hun kanskje burde kjempet I helt andre verdensdeler. i boken “Plan for en bedre verden” som kom ut like før jul, sier hun:
“Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke heller burde jobbet i Afrika, der den virkelige nøden er.” I stedet sitter hun på den store bispegården i Hamar med portrettene av ti mannlige forgjengere på kontorveggen. Hun har undret på om kanskje hun gjør mer godt der enn hun kunne utrettet i Afrika. Men hun har engasjert seg i fadderorganisasjonen Plan Norge. Hun sitter i styret for organisasjonen og er fadder for 10 år gamle Elvin i Nicaragua.
–Dette ”verdslige” engasjementet er en veldig ålreit måte å hjelpe på, sier Køhn.
–Dessuten treffer jeg en helt annen type mennesker i styret for Plan enn jeg gjør på møtene med mine bispekolleger, sier hun.
“Vi lever jo nå på en måte i en egokultur, en kosekultur. Vi koser oss på kammerset med det som er godt for oss g så lar vi resten av verden seile sin egen sjø, for å si de litt grovt. Men i forhold til den tredje verden for eksempel i forhold til mye menneskelige problematikk, distansere vi oss i vår moderne tid.” Man lever som i en slags glasskule, sitter på hver sin klode og har det godt med seg selv. Det er noe som skjer både innenfor og utenfor kirken.

HVIS DU står der stort lenger med den boksen blir jeg nødt til å ta en bolle til, sier Køhn.
Ingen kirkebesøk uten kirkekaffe. Kanelbollene bugner i rosemalte trebakker. Køhn faller for fristelsen til enda en bolle.
–Vi kan hvetebakst her i bispedømmet, sier en av
–Nå må dere holde på kaffekoppen, nå blir det litt sporete veger fremover, sier bussjåføren idet vi svinger inn på en smalere bygdeveg. Vi passerer store gårder med herregårdstore våningshus, på vei inn mot Hamar igjen der Rosemarie skal åpne julegaten og tenne julegranen.
–Kan jeg få forstyrre, spør en av de andre passasjerene.
–Jeg er så forstyrra fra før, så det går bra, ler Køhn.

MEDIENE SKJÆRER ut de bitene av livet ditt som «selger best», har Rosemarie Køhn sagt om mediedekningen av hennes liv. Historien om hvordan hun kom til Norge sammen med moren som tysk flyktning julaften 1946, er ofte fortalt.
Utnevnelsen som Norges første kvinnelige biskop I 1993, har også fått mye spalteplass. Men det yrkesaktive livet imellom, har blitt oversett. Tiden på Blindern. Arbeidet med hebraisk grammatikk. Forskningsprosjektet om kirkens ledere.
Det er den kontroversielle Køhn som fenger. Det er barrikadepresten, homseforsvareren og anti-fundamentalisten folk vil ha. Det er også henne noen ikke vil ha.
“Kast Køhn ut av kirken,” sto det som overskrift i Finn Jarle Sæles avis Norge i dag.
–Hva koster det deg personlig å være så tydelig?
–Selvsagt synes jeg ikke det er behagelig, men jeg føler at jeg må være tro mot det jeg mener og tenker er riktig. Innimellom har jeg vært lei meg for at mine standpunkter har vært årsak til at mange har det vondt. Men jeg har også fått utrolig mange positive tilbakemeldinger på at folk er glad for det jeg står for. Det sitter veldig dypt i meg at en skal stå for det en tror på. Og hvis jeg tror at noe er riktig og viktig, så er jeg nok ganske sta på det.

FAKKELTOGET SIGER inn på Hamars Østre Torv. Hesteslede, julenisser og barn med nisseluer og termodresser. Røde kors venter med svarte bossekker på julegavene. Barnekoret har rigget seg til foran Peppes Pizza. De synger om ikke å mobbe ”kameraten min”.
Det er mørkt og kaldt. Et femten meter høyt juletre står midt på plassen. Det er også mørkt. Alle venter på lyset. Rosemarie Køhn venter på å gå på scenen.
–Høytidene forsterker våre vanlige liv, sier biskopen om den ekstreme tiden julen tross alt er.
–De som har det godt fra før får det veldig bra i jula, og de som har det vondt og sliter, de får forsterket de vonde følelsene. Det betyr også at det vi har av lengsler og ønsker blir sterkere i oss enn vanlig. Jeg tror kanskje at dette er noe av bakgrunnen for at folk søker til kirkene i førjulstiden, med konserter og gudstjenester. Og julen gir tid og mulighet til ettertanke
Etter to forsøk klarer kommunens mann endelig å tenne julelysene og Rose, som alle her kaller henne, går på scenen med en rød lanterne i hånden.
–Kjære alle sammen. Dette lyset skal symbolisere lyset fra Betlehem som vi har i Hamardomen. Det skal minne oss om han som ble født julenatten, sier biskopen mens frostrøyken står rundt henne. Nissekoret bak henne er musestille.
–La lyset på juletreet også være et lys for dem som gråter og dem som trøster dem, sier biskopen og ønsker dem alle en god adventstid.

EN UKE ETTERPÅ, midt i Køhns hektiske kirkekonsertturne sammen med Jan Werner, får jeg en e-post med svar på et par spørsmål vi ikke fikk tid til på Hamar. Blant annet om hvilket nyttårsløfte vi alle bør gi oss selv ved overgangen til 2005. Hun skriver:
–Det er skummelt med nyttårsløfter. Det kan fort bli moralistiske utsagn som vi dunker oss selv i hodet med og som bare øker opplevelsen av utilstrekkelighet, skriver hun.
–Men jeg synes det er viktig at vi stadig arbeider med oss selv og vår toleranse overfor mennesker som er annerledes enn oss selv. Både vi og verden har så lett for å se våre mangler og feil. Derfor er det nødvendig at vi lar Jesus minne oss om at vi er elsket og godtatt – som de mennesker vi er.
Fakta/Køhn
Født 20. Oktober 1939, i Rathenow ved Berlin
Teologiske embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1966. Universitetslektor i bibelfag, vitenskapelig assistent, universitetsstipendiat i gammeltestamentlig teologi, leder for Norsk kvinnelig teologiforening, vikarprest i Borg bispedømme. Biskop i Hamar siden 1993. I høst var hun deltaker i boken “Plan for en bedre verden” sammen med Plan Norge som hun også sitter i styret for
.