Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg har fått jobb ;-)

Endelig ser det ut til at jeg har lykkes med å få meg en jobb. Det er bare et vikariat men det er et vikariat for ei som er gravid så jeg kan regne med at jeg har jobb en god stund fremover. Fordi jeg har mennesker rundt om i bloggverdenen som ikke alltid vil meg vel, så vil jeg ikke si hvor jeg har fått jobb.

Jeg gleder meg over at en laaang jobbsøkeperiode nå ser ut til å være over. Det har vært en fryktelig opp og nedtursperiode som jeg ikke unner noen. Jeg er stolt over at jeg har klart meg, tross liten og usikker lønn. Vil vel fortsatt slite litt fremover men over tid kan jeg ta kontakt med bankene igjen og få et normalt forhold til dem igjen. Denne tiden har kostet meg tusenvis av kroner og jeg unner ingen å komme i lignende situasjon, fullstendig uten rettigheter og hvor eneste alternativ var sosialen. Jeg er stolt over å ha klart å takke nei til hjelp fra dem, men har også lært at sosialen er MYE bedre enn sitt rykte! NAV har kun vært i veien for meg i denne prosessen. Det skulle si en del. Jeg har mottatt 0 – zero – null hjelp fra dem.

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen
STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Arbeidssøker jobber seg syk

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken
Publisert  12.02.2009

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

– Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

– Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

– Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

– SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

– Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

– Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

– Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

– Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

– VIL KLARE MEG SELV

– Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

– Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

– Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

– Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

– Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

– Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

– Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

– Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier – det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.

Slik er livet mitt om dagen. – tanker og refleksjoner

Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om hvordan livet mitt er for tiden.

1. oktober nærmer seg med stormskritt og er dagen da all attføringsstøtte fra NAV opphører. Det er med blandede følelser. Endelig er jeg ute av NAV systemet – men dette er også dagen da jeg fra da av bare har mine egne midler å leve av. Dessverre er ikke dette akkurat store midler etter å ha levd på bare 66 % lønn gjennom tre års skolegang.

I løpet av disse tre årene har jeg fått nærmere 50 000 i kredittkortgjeld. GE Money bank har vært de eneste som har vært villige til å låne meg penger, når jeg går på attføring. (Disse 50 tusen har vært nødvendige for ekstrautgifter jeg har hatt i forhold til huset, MEN i disse pengene ligger det også «luksus» som jeg har unnet meg. Bare så det er sagt. «Luksusen utgjør dog bare en liten del av dette beløpet, og jeg har også nedbetalt ca 13 000 av denne gjelden) I løpet av disse tre årene har jeg også hevet gjelden min med nesten 200 000 for å kjøpe tomten da denne ble lagt ut for salg og også lån for å klare å betale nytt vann og kloakksystem, da dette ble nødvendig i vår. Hvorfor jeg forteller dette?

I min forrige post om Nav-systemet ble jeg sammenlignet med vanlige studenter, og jeg burde være oppmerksom på hvor heldig jeg er i forhold til disse. Igjen – jeg er veldig takknemmelig over å ha hatt muligheten til å ta videreutdanning. Men jeg vil gjerne poengtere enda en gang at jeg som 40 åring er i en ganske annerledes situasjon enn en vanlig student. Jeg vil også si noe om at denne videreutdanningen ikke er HELT GRATIS, slik mange tror. Kall det sutring. Jeg kaller det virkelighet.

Jeg har nå fått jobber. Dessverre har jeg ikke klart enda å få en fulltidsstilling. Det er i det hele tatt veldig få heltidsstillinger å få i dag. Iallefall innenfor det feltet hvor jeg må søke jobber. Jeg jobber som ringevakt ett sted, og jeg jobber for et bemanningsbyrå et annet sted. Jeg søker alle typer jobber – alt fra selger til taxisjåfør til kommunale stillinger innen pleie og omsorg. Dessverre er det få stillinger jeg kan søke på som er innenfor mitt fagfelt, kultur. Å få en jobb er en lang prosess. Fra du søker til du får svar – hvis du i det hele tatt får svar – kan ta opptil 2 måneder. 70 % av de ledige stillingene blir aldri utlyst, men går gjennom bekjentskaper osv. Som innflytter til Skien kjenner jeg ikke så veldig mange dessverre.

I de to stillingene jeg har fått kan jeg jobbe mer enn det jeg kan si ja til. Høres det rart ut? Vel, jeg skal forsøke å forklare.

Nav tillater at jeg kan jobbe 5 dager i løpet av en 14 dagers periode – uten å miste trygd for de resterende dagene. Får jeg jobbe 100 % til sammen på disse jobbene så hadde det vært greit. Problemet er bare at jeg ikke får lønn før jeg har innarbeidet en måned. Iallefall på den ene jobben vil det si at jeg ikke får lønn før 15 november. Får jeg bare jobbet feks 80 % på disse jobbene – straffer NAV meg og vil ikke gi meg lønn for de resterende 20 %.

Når jeg søkte disse jobbene – og for å gi et bra inntrykk – sa jeg at jeg kunne jobbe så mye som mulig. Slik situasjonen er har jeg måttet si nei til noen ekstravakter. Rett og slett fordi jeg ikke har råd. Jeg synes dette er veldig beklagelig, både overfor min egen situasjon og ikke minst overfor arbeidsgiverne. Fra 1 oktober blir det jo annerledes. Da MÅ jeg jobbe alt jeg kan – overalt som vil tilby meg jobber. Eventuellt er det jo fortsatt å håpe at man får seg en fulltidsstilling på de jobbsøknadene jeg har inne.

For å bedre situajsonen min tar jeg kontakt med DNB som er min bank og ber om å få utsette renter og avdrag på mitt huslån i to måneder. Dette utgjør for meg 10 000 kr. Banken sier nei! Jeg tar kontakt med andre konkurrerende banker rett og slett for å skifte bank. Men siden jeg ikke har fast jobb og fortsatt går på attføring vil de ikke ha meg som kunde. Resultatet er at jeg igjen må gå til GE Money bank og søke et kredittkortlån. Jeg får maks lån – 15 000.

Vel, så er jeg iallefall tilsynelatende reddet. Og jeg kan igjen konsentrere meg om å søke videre jobber – jobbe – og gå på jobbsøkerkurs.

Jeg vet mange vil si enda en gang at nå sutrer Kjellemann igjen. Nei, vil jeg si. Jeg sutrer ikke. Jeg ordner opp i situasjonen og redder meg selv i det som er virkeligheten. Enda en gang. For veldig mange er ikke dette det største problemet. Veldig mange er i den situasjon at de har en ektefelle eller en samboer som kan bistå og hjelpe i vanskelige tider.

Denne prosessen koster. Ikke bare koster den penger men den koster også i frykt for å miste det man har klart å skaffe seg gjennom et langt arbeidsliv. Det koster også å måtte tigge og be. Dette har også med stolthet å gjøre. Jeg vil klare meg selv! For meg er ikke sosialkontor en løsning. For meg er ikke en mor med penger en løsning. Jeg synes jeg blir ufrivillig satt i mange nedverdigende situasjoner som jeg slettes ikke har bedt om eller synes jeg fortjener. Hvor enn jeg snur meg så opplever jeg at siden jeg er i en attføringssituasjon så er svaret nei. Dette er også virkeligheten når jeg søker jobber. Hvor mye skal man være ærlig om at man faktisk har vært syk når man søker jobber? Hva skal jeg skrive i «hullene» på cv min, der det står at jeg ikke har gjort noe som helst?

Jeg har ordnet opp i livet mitt enda en gang. Jeg er kjempestolt av meg selv. Jeg lever med en tanke og en stolthet av at dette skal jeg greie. Det kan bare ikke koste hva det vil. Jeg synes denne prosessen kunne kostet meg langt mindre. Jeg forstår de mange som ikke kommer seg ut av NAV-fellen. Som må vende tilbake, kanskje sykere enn noen gang og som ikke er så heldige som meg selv. Jeg, heldig? Vel, jeg anser meg heldig fordi jeg nå øyner sjangsen for å komme meg ut av denne jeg kaller NAV-fellen.

NAV kunne vært så mye mer enn det den fungerer som i dag. NAV er faktisk en service overfor brukerne sine. Man skal kunne forvente å få hjelp og veiledning når man henvender seg dit. Jeg tror mange også opplever å få hjelp og veiledning. Når man gir kritikk av NAV er det lett å gå på de som jobber der. Jeg har møtt mange forferdelige ansatte i Nav. Ansatte som har lekt leger og som har satt seg over ordentlige leger og psykologer og møtt meg mistenksomme og nærmest belærende. Jeg har mang en gang måttet minne de ansatte om at det er leger som har sykemeldt meg – ikke meg selv.

Jeg og min psykolog tok en test en gang. Jeg hadde vært på NAV og fått beskjed fra min saksbehandler den gang at hun ikke trodde jeg var ordentlig syk. Min psykolog ringte vedkommende og satte samtalen på høytaler mens jeg satt i bakgrunnen. Saksbehandleren bekreftet sin mistanke overfor psykologen. Hun trodde ikke jeg var syk. Psykologen ba henne gjøre jobben sin og overlate diagnosen til de som satt med DEN kompetansen, nemmelig henne selv og legen min. Dette ble innklaget til sjefen i NAV og jeg fikk ny saksbehandler.

Når man er syk så tåler man mindre enn hva man ville gjort som frisk. Jeg synes at det er mye unødvendig «slossing» man utsettes for som syk. Jeg stiller spørsmål om det ikke ville vært spart mange krefter og også penger om man lot den syke slippe mer av denne slossingen. Feks en kreftsyk som kanskje går og lurer på om han vil dø eller overleve. Jeg ville tro at denne frykten alene skulle være stor nok om man ikke måtte sloss for å overleve økonomisk også. Ikke bare for sin egen skyld men også for sin families skyld.

Man kan ha så mange meninger om dette. Det må man gi rom for. Man må også tenke på at selv om man selv ikke har vært i den situasjon å bli syk – at man faktisk kan havne i situasjonen selv. Hvordan vil man selv reagere? Syk kan man bli enten man er rik eller fattig. Spør man en som er rik om hva som er viktigst, penger eller helse, vil de aller fleste si at helsen er viktigst. Det er allikevel ikke til å komme utenom at penger og økonomi betyr en del, særlig gjelder jo dette for den som ikke har så god økonomi. Det er fryktelig dyrt å bli syk. Selv i Norge.

Vel, dette var noen tanker rundt dette temaet. Jeg bruker meg selv som utgangspunkt for å belyse det. Men jeg er heldig og jeg SKAL klare meg ut av dette. Det er en vanskelig overgang jeg må igjennom. Skulle ønske den var lettere men det er den ikke. Det forhindrer ikke meg å skrive om det. Jeg er kommet HIT jeg er nå. Målet er å komme i full jobb, være frisk og fortsette å være frisk. Så skal jeg betale tilbake alt hva min sykdomsperiode har kostet meg av penger og høste de gode erfaringene jeg har gjort meg som syk.

NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.

Jeg er så sint! Når jeg er sint så gråter jeg. I går gråt jeg mye..

Den jeg er sint på er min «arbeidsgiver» – for tiden – NAV. Det er kanskje mer riktig å si mine lønnsgivere, for det er de som sørger for at jeg kan overleve økonomisk i en periode hvor jeg har gått syk og i en periode hvor jeg har vært nødt til å gjennomgå en omstilling og en attføring tilbake til jobb. Ja, og der stopper egentlig mitt forhold til NAV. For så mye mer enn hjelp til å overleve økonomisk har jeg aldri fått fra NAV. I motsetning til en vanlig normal arbeidsgiver så bryr ikke NAV seg så veldig mye.

Nå er det kanskje heller ikke meningen at jeg skal motta så mye mer hjelp fra NAV. Når jeg snakker om hjelp så mener jeg oppfølging, støtte og rådgivning. Iallefall har den uteblitt fullstendig.

NAV er en dessverre en nødvendighet for mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor. Jeg ble syk og jeg har kjempet mot denne sykdommen i snart 6 år. Men for NAV er jeg frisk. For NAV ble jeg frisk igjen når DE sa jeg var frisk. Og i lange perioder har jeg også vært ganske frisk. I perioder har jeg vært så frisk at jeg mer enn gjerne kunne tenke meg å komme ut i jobb igjen og leve normalt – som de fleste andre.

Slik har jeg hatt det nå også. Jeg har følt meg frisk og klar for nye utfordringer. Det eneste jeg vil er ut i jobb. Noen av dere har sikkert lest bloggposten om min ros av jobbsøkerkurset jeg nå går på. Menneskene som går på kurset er fortsatt like fantastiske. Men NAV? – de gjør meg faktisk syk.

Jeg ble ferdig attført 1 juli i år. Dvs at da var jeg ferdig med min 3 årige bachelorutdannelse, som var en del av handlingsplanen mellom meg og NAV og ment som å være en hjelp for å omskolere meg og få meg inn i en jobb igjen. I følge NAV sine regler så har jeg tre måneder på å skaffe meg jobb etter endt handlingsplan. Før hadde du ett år på å skaffe deg jobb, så ble den satt ned til 6 mnd og nå i vår ble den satt ned til 3 mndr. Dette betyr at min attføringsstønad opphører 1 oktober. 1 oktober stopper all «lønn» fra NAV – uansett.

Du har ikke akkurat store sjanser til å skaffe deg jobb på denne tiden av sommeren. Juli og august skjer det svært lite på jobbfronter her i Norge, selvsagt grunnet ferier. Når man er 42 år og har vært gjennom en bachelorutdanning hvor man har stått på og faktisk klart å få beste karakter A på sin bacheloroppgave – noe som beviser at jeg virkelig har stått på – så er man faktisk også sliten og ganske lei. Jeg trengte ferie – jeg også. Tilbud om jobbsøkerkurs fikk jeg først i slutten av august. Min saksbehandler fra NAV ringer og spør om jeg kunne tenke meg dette kurset og jeg svarer ja – for jeg hadde følelsen av at dette ikke var et valg jeg hadde. Det har jeg heller ikke. Deltar jeg ikke på kurset så ville jeg ha mistet attføringspengene med en gang.

På kurset er det meningen at vi skal lære å skrive søknader og CV, samt sitte ved datamaskiner å legge inn cv`er på ulike jobbdatabaser, samt selvfølgelig søke ledige jobber. Vi får fri til å dra på intervjuer, men ellers er vi ganske låst. Vi starter dagen klokken ni og jobber med dette frem til klokken tre. Som dere forstår av det tidligere innlegget mitt om dette jobbsøkerkurset var jeg ganske positiv til dette kurset. Kurset er satt bort til en ekstern bedrift – som igjen rapporterer tilbake til NAV.

Dette kurset er også ment til å motivere oss. Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form. Vi lærer oss at NAV sine regler kan vi ikke gjøre noe med. Det er jo ganske så sant egentlig. MEN – det tar allikevel ikke bort frustrasjonen! Enhver som søker jobber vet at prosessen tar tid. Det er en søknadsfrist. Søknadene skal behandles. Det skal innkalles til intervju. Og det skal ansettes. NAV burde vite dette mer enn noen annen. Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om jobbsøkerkurs med en gang?? Med meg begynner det å haste veldig! Jeg har i dag under 1 måned på å skaffe meg en jobb. Å skaffe seg jobb er ikke eneste problemet. Når og hvis jeg endelig har skaffet meg en jobb, så må jeg kanskje vente 2 måneder på å få utbetalt lønn. For meg vil det si at hvis jeg får jobb i morgen så får jeg mest sannsynlig ikke lønn før midten, eller slutten av november. Dette igjen vil si at jeg vil gå uten lønn i 2 mndr. For veldig mange er kanskje ikke dette det største problemet siden flere gjerne har en ektefelle eller samboer som er i jobb. For meg som lever alene derimot – ja jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne klare det.

Men i går hadde kurset besøk fra NAV. Og NAV har tydelig tenkt ut dette og hadde svar. Jeg må selvfølgelig ha SPART penger for denne perioden! Dette er en uttalelse som virkelig motiverer en enslig mann som har gått på attføringslønn (60 % av vanlig lønn) i 4 år! Eventuellt – sa dette mennesket fra NAV, så har du mulighet til å søke sosialpenger. Dog visste hun ikke helt hvordan DET fungerte for der jobbet ikke hun… Men jeg tror jeg vet fra før hvordan det fungerer. For å få støtte fra sosialen måtte jeg først ha solgt eiendelene mine. blant annet bil. Bil er luksus i Norge. Og damen fra NAV lot ikke la vær å minne oss om hvor heldige vi er i Norge som har et trygdesystem – se på andre land, sa hun. Vel tro meg, dame fra NAV. JEG vet! Jeg har både naboer og familie og et helt samfunn som ser på meg som en taper fordi jeg har vært nødt til å gå på trygd. Jeg hører stemmene deres hver dag. GÅ UT OG JOBB! Det er friske mennesker som sier dette. Mennesker som selv ikke har opplevd fornedrelsen det er å bli syk i Norge. Ja visst er jeg heldig. Men hvordan vil samfunnet at jeg skal takke? I skrivende stund føler jeg meg trampet ned igjen. Redd for fremtiden. Redd for ikke å klare meg. Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn. Kanskje mener de at jeg er blitt bortskjemt. Se på andre land som ikke er så heldige som oss. Vel, jeg lever faktisk i Norge og kanskje er jeg blitt bortskjemt. Men dette er virkeligheten for flere av oss. Tenk på det før du dømmer. Dette kan også ramme deg selv. Hvordan ville du taklet å bli syk, leve uvisst, på en minimumslønn eller uten lønn i to måneder, tre måneder – hvem vet?

For NAV er jeg bare et nummer i rekken. Reglene som gjelder for meg, gjelder enten jeg heter Røkke eller Hansen. NAV har ikke hjulpet meg å bli frisk. Det har jeg gjort selv. Jeg har ikke bare hjulpet meg selv i å bli frisk igjen men jeg har vært klar for å komme inn under normalen igjen. Det eneste jeg vil er å jobbe og å bli normal i den forstand at jeg kan få styre mitt liv igjen selv. Selvfølgelig har det hjulpet meg at jeg har visst at jeg har hatt et minimum å leve for og som NAV har utbetalt hver måned. Men jeg vil at folk skal vite at det også bare er et minimum. Og hjelpen består kun av penger. NAV har mange ganger vært den som har hindret meg og satt stopper for den gode utviklingen jeg har hatt. Mange ganger har de «slått meg ned», men jeg har klart å reise meg igjen. I trygdesystemet har jeg blitt mistenkeliggjort. Jeg har møtt dem som leker leger på trygdekontor og NAV og som tydelig har vist meg at de egentlig ikke tror jeg er syk. Jeg har bedt dem ta DET opp med legene og psykologen min. Det er de som sykemelder meg. Ikke jeg.

Mange ganger har jeg blitt møtt med at «- du må ikke bli sint på meg som NAV-ansatt -det er systemet du må bli sint på!» Dette sa NAV-damen i går også. Jeg måtte sitte og unnskylde meg for at jeg var så sint at jeg gråt til HENNE. Så hvem skal jeg gå til og være sint på? Er det i det hele tatt noen som bryr seg i dette verdens rikeste land? Politikerne har jo mer enn nok med å diskutere og avgjøre sine egne fete pensjonsordninger.

Når dette er sagt så skammer jeg meg over at jeg faktisk er en av de som er heldig. VELDIG mange der ute sliter mange ganger verre enn meg. De er taperne. Jeg skjelver ved tanken på at jeg KAN BLI en av dem skapt av etater som NAV…. Stakkars folk!

PS: Menneskene på kurset er fortsatt fantastiske. Inntrykket av kurset VAR også veldig bra – i begynnelsen. Dessverre synes jeg at det har utviklet seg som en overvåkninganstalt og som en voksenbarnehage. Dette i kontrast til å motivere og gi voksne mennesker frihet under ansvar. Vi som går kurset søker jobber for vår egen skyld – vi vil ut av NAV systemet så fort som det overhode er mulig. Jeg mistenker NAV for nettopp å gjøre kurset så ubehagelig som mulig – nettopp for å gi oss spark bak. Det er egentlig bra – men uforenlig med at de samtidig mener at de vil motivere oss. Det er en vesensforskjell.

Takk til menneskene på kurset. Uten dere ville jeg ikke klart tanken på å være der EN dag. Det er dere som motiverer og dytter på meg. Ikke NAV.

Fantastiske mennesker på jobbsøkerkurs

Jeg har begynt på jobbsøkerkurs.

Jeg vil gjerne avlive myten med en gang: Kurset er ikke slik du tror!

I forkant av kurset hadde jeg masse forestillinger om hva dette kurset var. Ja, for meg holdt det at det var i regi av NAV. Jeg – og kanskje i likhet med mange andre på tiltak gjennom NAV, har ikke akkurat høye tanker om NAV. NAV har et problem med denne innstillingen folk har til dem – men jeg opplever ikke at de tar denne innstillingen eller «rykte» alvorlig, eller er villige til å se granskende på seg selv. De er en service for oss som er på tiltak – men oppleves mer som en herre og master. Noe du frykter og som du må sloss mot. Som noe du må overbevise – typ «storebror ser deg».

Jeg så for meg dette jobbsøkerkurset som et «tvangskurs», hvor mennesker var plassert i påvente av jobb, ufrivillig og umotiverte. Tja, jeg var sågar advart om at dette var et kurs hvor jeg ville bli sittende sammen med en gjeng late asylsøkere som egentlig ikke vil jobbe. Ja, eller i det hele tatt en gjeng slappfisker som hadde problemer med å komme ut i jobb – av ulike årsaker. For meg var denne tanken nedverdigende. Jeg har vært syk fordi jeg har jobbet for mye – så mye at jeg møtte den berømte veggen. Jeg er ikke arbeidsløs fordi jeg ikke VIL jobbe. Jeg er motivert! Jeg er engasjert! Jeg vil ut og leve normalt – jeg vil jobbe overtid! Jeg vil være uavhengig av en etat som jeg har følt at jeg har sloss mot, forsvart meg mot og som har tatt fra meg kreftene mer enn de har styrket dem.

Forundringen var derfor stor når jeg kom på jobbsøkerkurset og opplever at menneskene som går der er store ressurspersoner med en evighet av erfaringer og kompetanse. Flotte nydelige, oppegående mennesker med engasjement, initiativlyst, kreativitet, – og ikke minst – mennesker som er lik deg selv, og som er i samme situasjon som deg selv. De vil jobbe og de vil ha en jobb som de får brukt sin kompetanse, sine erfaringer og sin utdannelse.

Vi som går kurset er i stor grad overlatt til oss selv. Kurset er riktignok ledet av en ansatt i Personalhuset og han er flink til å motivere, komme med gode råd og praktiske løsninger. Han er også den som kanskje holder trådene sammen og som fungerer som en leder for gruppen. Det flotte med dette kurset er at vi får utvekslet erfaringer med mennesker som er i samme situasjon som deg selv. Man ser at de tankene man ofte føler at man er alene om er tanker som også andre har. Noen har tatt tak i ting og kan komme med gode råd om løsninger. Vi oppmuntrer hverandre og vi støtter hverandre. Vi lærer simpelthen av hverandre og selv om vi er forskjellige både i alder, utdanning, mennesketyper og erfaringer så blir ingen satt til siden eller blir sett på som mindre viktige.

NAV har gjort noe veldig bra her. Jeg tror en viktig ting de har tatt tak i er at de har overlatt kurset til en ekstern bedrift. Jeg tror vi alle som går på kurset ville sett og opplevd kurset som ganske annerledes hvis kurset var ledet av en ansatt i NAV.

Arbeidsgivere burde ta direkte kontakt med menneskene på disse kursene. Jeg er overbevist om at de vil få topp motiverte mennesker.