Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Psykisk helse – nettverk, nettsteder, organisasjoner og hjelpetelefoner

Langt der fremme

ser jeg at skyene revner,

og sola bryter igjennom.

Dit skal jeg!

 

For uansett hvor tungt livet kan fortone seg
og hvor mange mørke skyer som truer i horisonten,
skinner det alltid en klar sol bak der et sted.

Og hvert lille solglimt vi klarer å ta til oss,
hjelper oss til å ta enda et skritt
på den vanskelige veien…

Tilbake til livet!

(http://www.sosialangst.com/)

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

The Farm

Nettstedet ønsker å frambringe opplysning og større kunnskap om psykiske lidelser, med særlig vekt på de nevrotiske sykdommene som faller innunder diagnosene for angst og depresjon. Nettstedet drives av mennesker som selv enten har eller har hatt angst eller depresjon.

Akuttpost.no

Informasjonsside om psykiatri og psykiske sykdommer og – lidelser.

Alltid-alene

Forum for mennesker med psykiske problemer. Forumet er skjermet for tryggheten til medlemmene, og du må registrere deg for å delta.

BipolarNorge

Diskusjonsforum for dem som har bipolar lidelse (manisk depresjon).

Bipolart treffpunkt

Møtested for dem som lever med bipolar lidelse.

Det Gjelder Angst

Møteplass for mennesker med angst eller med interesse for lidelsen. Her kan du finne faktainformasjon om angst, profiler av mennesker som sliter med angst, møteplass med mulighet for å komme med innlegg, artikler og kronikker samt en del pekere.

Egils side om angst

En nettside om angst.

Interesseorganisasjonen for PTSD-rammede og deres pårørende

… har et ønske om å være møtested og nyttig verktøy for å få informasjon om sykdommen (posttraumatisk stresslidelse), samt ulike behandlingsformer.

Oss Med Angst

Et diskusjons-fellesskap for mennesker som sliter med angst, depresjoner eller andre lignende lidelser

Sosfob

Diskusjonsforum for mennesker med sosial fobi.

Sosial angst

Mailingliste for mennesker med sosial angst.

Stille-vann

Diskusjonsforum hvor temaer innen psykisk helse er i fokus.

Stillheten … et lys i mørket

Et fristed der du kan treffe likesinnede og prate om alt og ingenting. Siden er spesielt relatert mot angst og depresjon.

European Federation of Psychology Students’ Associations (bel)

Den europeiske organisasjonen for psykologistudenter.

HumaNova

Nordisk institutt for psykosyntese og transpersonell psykologi, alternative retninger innenfor psykologien.

Journal of Neurology (nl)

Tidsskrift for europeiske nevrologer. Bestill blant annet artikler over e-post.

Psychology (usa)

Nettstedet er ikke noen faglig ressurs, men en kan stille eksperter spørsmål. En kan også leke «Psykologi-leker» (!)

Psykologi

Nettsted som tar sikte på å spre kunnskap og informasjon om psykologi, både innenfor teori, forskning og praksis. Artikler legges til jevnlig.

Aurora

Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer.

Felles Utvikling

Et tilbud til ungdom mellom 14 og 25 år, som kan ta kontakt om de opplever psykiske problemer, problemer med rus eller har det vanskelig og ikke takler det på egen hånd.

Forum for Psykologer i Skolen

En interesseorganisasjon for psykologer som jobber i skoletilknyttet virksomhet, oftest i Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste, PPT.

Institutt for Gruppeanalyse

Instititutt for Gruppeanalyse har som formål å styrke det psykoterapeutiske tilbud i Norge ved å sørge for kvalifisert utdannelse i gruppeanalyse.

Mental Helse Ungdom

Denne medlemsstyrte ungdomsorganisasjonen som er en del av Mental Helse Norge, er til for ungdom som har eller har hatt psykiske problemer, ungdom som er pårørende eller som interesserer seg for psykisk helse.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Norsk forening for familieterapi (NFFT)

Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk.

Norsk Forening for Kognitiv Terapi

Ønsker å informere om kognitiv terapi i Norge, fagets anvendelse og utvikling, og arbeide for å høyne kvaliteten av terapi og forskning.

NOSCO

Norsk Organisasjon for Supervisjon, Coaching og Organisasjonsutvikling er en ideell organisasjon for organisasjoner og personer.

Psyk Opp

Stiftelsen psykiatrisk opplysning er en organisasjon som vil bidra til større åpenhet og kunnskap om psykiatri og psykiske lidelser. Her kan du bestille diverse opplysningsmateriell, få en oversikt over aktuelle kurs samt finne endel nyttige pekere.

WSO – Landsforeningen We Shall Overcome

Støtteforening for mennesker i psykiatrien og deres venner. Siden inneholder bl.a. informasjon om medisinering.

Mental Helse Norge

Organisasjon som arbeider for større forståelse for mennesker med psykiske problemer. Du finner nyheter, hjelpetelefon, arbeidslivstelefon og nettjenesten Si det med ord, hvor du kan skrive og få svar tilbake.

Rådet for psykisk helse

Denne humanitære organisasjonen har som formål å redusere og bekjempe psykiske lidelser. Nettsidene har nyheter og temainndelt informasjon, samt artikler fra bladet «Psykisk helse».

Ananke

Støtteforening for folk med tvangslidelse (OCD) og pårørende.

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

Bipolarforeningen

Interesseorganisasjon for mennesker med bipolare lidelser i Norge.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri

LPP skal sikre et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud for alle alvorlig psykisk syke og deres pårørende.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Norsk Forening for Integrativ Terapi

NFIT organiserer integrative terapeuter og studenter under utdanning. Foreningens formål er å organisere utdanning, kurs, seminarer og å ivareta faginteressene til utøverne av integrativ terapi.

Norsk Psykiatrisk Forening

NPF er en spesialforening innen psykiatri, tilknyttet Den norske lægeforening. Skal bl.a. jobbe for å synliggjøre det psykiatriske fagområdets betydning innen norsk helsevesen og fremme psykiatriens utvikling.

Organisasjonen for private barneverntiltak

Interesseorganisasjon for private tiltak som tilbyr det offentlige plasseringer etter lov om barneverntjenester. Tilbyr kurs og fagseminar.

Barnepsykiatriprosjektet

Prosjektet har som formål å videreutdanne 15 nye barne- og ungdomspsykiatere i Nordland, Troms og Finnmark.

BUP Midt-Norge

BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk enhet i helseforetak) er en av spesialisthelsetjenestene innenfor sykehusene.

DagavdelingsNettverk (DN)

DagavdelingsNettverk (DN) er en sammenslutning av psykiatriske dagavdelinger i Norge. Nettverket er beregnet på alle psykiatriske dagavdelinger som i hovedsak baserer sin virksomhet på gruppeterapi og behandling av personlighetsforstyrrelser.

Kulturnettverket Innlandet

Et uformelt kulturnettverk mellom kommuner, psykiatriske sykehus og andre relevante institusjoner. Arbeider med informasjon, samordning og utvikling av kulturaktiviteter.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse

RBUP Øst og Sør utvikler og driver utdanning, forskning, fagutvikling og informasjonsvirksomhet innen psykisk helsevern for barn og unge.

Senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo

Senter for forskning og undervisning om barne- og ungdomspsykiatri.

St. Olavs Hospital: Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk

Utreder og behandle barn og unge med psykiske problemer samt yter familiehjelp og forebygger. Driver i tillegg spesialistutdanning for helsepersonell. En del av Helse Midt-Norge.

The American Journal of Psychiatry (usa)

Amerikansk psykiatri-fagtidsskrift.

Anti-Psykologisk Og Anti-Psykiatrisk Side

Om en privatpersons negative erfaringer med terapi. Pekere til avisartikler om emnet.

Informasjon om Psykiatri

I denne prosjektoppgaven settes det søkelys på informasjon i psykiatrien.

Kirkens SOS

Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste for den som er i umiddelbar fare for å ta sitt eget liv, og for den som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise. Telefonnummeret er 815 33 300. Du kan også sende e- post.

Anonyme Foreldre av Mobbeofre

Råd til foreldre, tips hvis du har mistanke om at barnet ditt blir mobbet og debattforum om mobbing.

Arbeidslivstelefonen Ny

Rådgivningstjenesten i regi av Mental Helse Norge, er et tilbud til både arbeidstakere og arbeidsgivere. Her kan du få råd og noen å snakke med om trakassering, mobbing, sykefravær, lover og regler.

Manifest mot mobbing

Informativt nettsted og idébank for offentlig tiltaksplan: Manifestpartene har en visjon om nulltoleranse mot mobbing.

VG: Mobbing

Samling av artikler som omtaler mobbing.

Kors på halsen

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom har telefonnummer 800 333 21. Også på nettstedet for telefonen, «Kors på halsen», kan barn og unge anonymt melde og få svar fra voksne. Her er også diskusjonsforum og temasider.

Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen

Informasjon om hva det vil si å bli mobbet på arbeidsplassen, hvem som mobbes og konsekvensene av mobbing.

Mobbelista

Her kan du sette deg opp på en postliste og utveksle tanker og erfaringer med andre om mobbing.

Stopp JobbMobben

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen. Hvem som rammes, hvilke konsekvenser det får og konferanser organisasjonen holder.

The Mobbing Encyclopaedia (se)

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen m.m.

Tore Lende: Mobbing

Siden er litt vanskelig å bruke, men har mye bra og viktig stoff anngående mobbing.

Leve

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Universitetet i Oslo: Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging

Nettstedet til dette nasjonale kompetansesenteret er en ressursbank for selvmordsforskning og -forebygging, og har til hensikt å presentere aktuell informasjon på det suicidologiske fagområdet. Her er også «Krisehjelp» og henvisning til andre ressurser.

Krisehjelp

Til de som strever med selvmordstanker, eller kjenner noen som gjør det.

Leve Vestfold

Regional organisasjon med råd og informasjon til etterlatte ved selvmord.

Suicidologi

Tidskrift om selvmord. Utgis av Universitetet i Oslo, Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging.

IKS – Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

Medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. Nettsidene har informasjon om ulike typer spiseforstyrrelser, om lokallagene etc.

Lommelegen: Spiseforstyrrelser

Temasenter om spiseforstyrrelser med redaktør Finn Skårderud – som er ekspert på dette området. Her finner du nyheter, artikler, bokanbefalinger og utfyllende informasjon.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Senter for Spiseforstyrrelser (SFS)

Her kan du få informasjon, råd og veiledning vedrørende spiseforstyrrelser. Senteret holder også foredrag, undervisning, temamøter og kurs rundt temaet.

Aksjonen mot anoreksi og bulimi

Forum, nyheter og informasjon om spiseforstyrrelser.

Landsforeningen for overvektige

Foreningens mål er blant annet å arbeide for at fedme blir definert som en kronisk sykdom.

Mirabellas lille side om tøffe tak i livet

En side for pårørende til unge med spiseforstyrrelser og/eller selvskadingsproblematikk.

Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS)

Nettverket representeres av sentrale fagpersoner og skal gjøre det lettere for behandlingsapparatet å samarbeide og behandle pasienter på tvers av regionene

HJELPETELEFONER:

UNG HELSE – hjelpetilbud for ungdom Trenger du noen å snakke med? Det finnes mange hjelpetelefoner du kan ringe dersom du trenger hjelp eller informasjon om forskjellige tema. Noen av telefonene har døgnåpent. Her får du en oversikt over en rekke slike telefoner som omhandler ulike problemstillinger. Besøk siden http://www.unghelse.no/wips/1889661886/

NO ABUSE – HJELPETELEFONER 

Finn nr til mange hjelpetelefoner her: http://www.noabuse.no/hjelp1.htm

døgnåpne hjelpetelefoner; http://www.noabuse.no/dognvakt.html

HELSE NORD Det finnes flere landsdekkende hjelpetelefoner der pasienter eller mennesker i en vanskelig livssituasjon kan få nyttig hjelp. Vi har samlet noen her. Linkene går rett til telefonenes internettsider.

http://www.helse-nord.no/category2858.html

INFOTELEFONER FOLKEHELSEINSTITUTTET 

(KLIKK LINKEN OVERFOR)

  • SUSS-telefonen
    Tlf: 800 33 866
    Åpent: Hver dag hele året, kl. 12-18.
    Pris: Gratis (grønt nummer)
    Målgruppe: Ungdom.
    Funksjon: Innringerne kan være anonyme og kan dessuten velge om de vil snakke med en mann eller en kvinne. Alle spørsmål om samliv, seksualitet og prevensjon blir besvart.
    Nettadresse: https://www.suss.no
  • Telefon for seksuell helse
    Tlf: 810 02 244
    Åpent: man-tor kl. 20-22.
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Unge voksne
    Funksjon. Rådgivning og veiledning. Innringer kan få snakke med lege eller rådgiver, samt få ringt inn resept på nødprevensjon til nærmeste apotek. Tjenesten har oversikt over hvor i nærmiljøet det er hjelp å få.
  • Informasjonstelefonen om aids
    Tlf: 810 03 200
    Åpent: man-tor kl 09-13 og 18-20
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Alle
    Funksjon: Helsepersonell svarer på spørsmål om hiv og aids. Innringer kan være anonym.
    Finansieres av Statens helsetilsyn.
  • Homofiles ungdomstelefon
    Tlf: 810 00 277
    Åpent: Alle dager hele året kl. 16-22
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Ungdom
    Funksjon: Unge homofile svarer på spørsmål om homofili, forelskelse, identitet og sikrere sex. Innringer kan være anonym, telefonnummeret kommer heller ikke på telefonregningen. Drives av ungdomsgruppa i Oslo, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Unge homofile hjelper unge

Homofiles ungdomstelefon består av frivillige unge homofile og lesbiske man kan ringe for å snakke om identitet, forelskelse og seksualitet.

– Mellom oss og innringerne finnes ingen profesjonell barriere, sier koordinator Jan Bakke.

De er seks faste og fire ekstravakter som gratis tar et tak ved Homofiles ungdomstelefon. Alle er unge. Og alle er homofile eller lesbiske.

Koordinator Jan Bakke tror telefonvaktenes unge alder og at de selv er homofile gjør det lettere for ungdom å ta kontakt.

Der egne erfaringer eller kunnskaper stopper, henviser de innringerne dit kompetansen finnes. Det kan være psykolog. Det kan være lege.

– Vi skiller oss fra de andre hjelpetelefonene fordi telefonvaktenes egne erfaringer er kilde til råd og hjelp, sier koordinator Jan Bakke. – Dessuten er vi er den eneste telefonen som retter seg spesielt mot homofile og lesbiske.

Hovedtyngden av de 300 telefonene som Homofiles ungdomstelefon besvarer hver måned, dreier seg om hiv og aids. På tross av at innringerne er vokst opp med aidstrusselen og en konstant informasjonsstrøm om sykdommen, dreier de fleste aidsspørsmålene seg om smitteveier og frykt for å ha blitt smittet.

– Disse telefonene kommer gjerne fra folk som har oppsøkt risikosituasjoner. Vår oppgave er først å berolige. Deretter opplyse og gi råd.

– Vi opplever at mange innringere engster seg vel mye for nettopp aids. Det er jo andre kjønnssykdommer, som gonoré, som smitter lettere. Men engstelsen er vel et uttrykk for hysteriet som har vært om aids. – Samtidig trengs det fortsatt informasjon. Det er en god del unge homofile som har distanse til aids. De føler at sykdommen tilhørte forrige generasjon og at det ikke er en trussel som angår dem, sier Bakke.

Som landsdekkende støtte- og informasjonstelefon har Homofiles ungdomstelefon operert i to år. Telefonvaktene velges ut ved intervju og alle som er på jobb skal være kurset i sikrere sex og samtaleteknikk. Alle telefonvaktene må skrive under på en taushetserklæring.

Telefonen retter seg mot aldersgruppa 13-26 år. De fleste innringerne er i gruppen 19-22 år. Litt flere gutter enn jenter tar kontakt. Tlf: 810 00 277

(Jeg tar forbehold om at feil telefonnummer KAN være feil oppgitt på sidene jeg har funnet dem)

Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

Over natten gikk Arnfinn Nordbø (24) fra Randaberg fra å være en gild kristen til fullstendig utstøtelse. Det skjedde da han valgte å fortelle om sin homofile legning.

Det hadde vært bedre om du var død, var budskapet fra gamle venner. Også familien tar avstand fra sønnen og broren, og ber ham søke omvendelse og behandling. Samboeren hans vil de verken se eller treffe.

Les resten av denne horrible historien i Stavanger Aftenblad

Jeg har mange ganger skrevet om slike historier fra virkeligheten. Om familier og nettverk rundt som støter mennesker bort pga at de står frem som homse, lesbisk, bifil eller transeksuell (HLBT) Jeg har selv venner som har opplevd det samme. Med bibelen i hånden slår de hånden av sin sønn eller datter, menighetsmedlem eller venn…

Kjære Arnfinn Nordbø: Vi er MANGE som vil kjempe sammen med deg og som står bak deg eller leier deg gjennom alt dette. Ikke gi opp! Du er tøff som står frem og forteller din historie – med dette setter du fokus på et alvorlig problem for veldig mange. Mange står ikke frem som du gjør og velger heller selvmord. 1 av 4 unge homofile forsøker å ta sitt eget liv. Stolt av deg og glad for at du finnes og tør!       Vennlig hilsen Kjellemann

NÅ MÅ DETTE TA SLUTT!!!

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.