Jul

 tk20050210-411ii

Velkommen til julesiden på bloggen «Størst av alt er kjærligheten». Her finner du samlet julesanger, julefortelling, juledikt og det meste jeg finner som har med jul å gjøre. Bidra gjerne med tekster selv eller kom med forslag så skal jeg se hva jeg kan ordne. Håper siden blir til glede – og nytte for alle julelskende mennesker. God Jul😉

 Himmel på jord

Jeg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme
Du så vel at jorda var naken og kald
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet
Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er’ke alene
Her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
Da hørte jeg englene synge om fred
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er’ke alene
Her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg
At undrenes under er det som har hendt
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete
Nå vet jeg hvor stjernen ble tent

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er’ke alene
Her jeg bor

Jeg er’ke alene her jeg bor…

O jul med din glede

1. O jul med din glede og barnlige lyst,
Vi ønsker dig alle velkommen;
Vi hilser dig alle med jublende røst:
Titusene ganger velkommen.

Vi klapper i hendene,
Vi synger og vi ler,
Saa gladelig, saa gladelig,
Vi swinger oss i kretsen, og neier.

2. I Østerlands vise, I tre stjernemenn,
Vi vet jo nok hvorhen I drage;
Ti vi vilde ogsaa gjerne derhen,
Og eder paa reisen ledsage.

Vi klapper i hendene,
Vi synger og vi ler,
Saa gladelig, saa gladelig,
Vi swinger oss i kretsen, og neier.

3. Saa rekker jeg dig nu med glede min haand,
Kom skynd dig og gi mig den anden.
Saa knytter vi kjaerlighets hellige baand,
Og lover at elske hinanden.

Vi klapper i hendene,
Vi synger og vi ler,
Saa gladelig, saa gladelig,
Vi swinger oss i kretsen, og neier.

GLADE JUL – sunget av Malin

 Tekst:H.A. Brorson. Tone: F. X. Gruber

1. Glade jul, hellige jul!

Engler daler ned i skjul.

Hit de flyver med paradisgrønt;

hvor de ser hva for Gud er skjønt,

:/: lønnlig i blant oss de går. :/:

2. Julefryd, evig fryd

hellig sang med himmelsk lyd!

Det er engler som hyrdene så

dengang Herren i krybben lå,

:/: evig er englenes sang :/:

3. Fred på jord, fryd på jord,

Jesusbarnet iblandt oss bor!

Englene synger om barnet så smukt,

han har himmelrik dør opplukt.

:/: Salig er englenes sang. :/:

4. Salig fred, himmels fred

toner julenatt her ned.

Engler bringer til store og små

bud om han som i krybben lå-

:/: Fryd deg hver sjel han har frelst! :/:

Deilig er jorden 

1. Deilig er jorden,

prektig er guds himmel,

skjønn er sjelens pilegrimsgang!

Gjennom de fagre

riker på jorden

går vi til paradis med sang.

2. Tider skal komme,

tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang,

aldri forstummer

toner fra himlen

i sjelens glade pilgrimssang.

3. Englene sang den

først for markens hyrder;

skjønt fra sjel til sjel det lød:

Fred over jorden,

menneske, fryd deg!

Oss er en evig Frelser født!

 

Deilig er den himmel blå

Dansk folkemelodi. Tekst : N. Grundtvig

1. Deilig er den himmel blå,

lyst det er å se derpå,

hvor de gylne stjerner blinker

hvor de smiler, hvor de vinker

:/: oss fra jorden opp til seg :/:

2. Det er midt i julenatt,

hver en stjerne glimtet matt

da med ett der ble å skue

en så klar på himlens bue

:/: som en liten stjernesol :/:

3. Når den stjerne lys og blid

lot seg se ved midnatts tid

var det varslet i Guds rike

at en konge uten like

:/: skulle fødes på vår jord :/:

4. Vise menn fra Østerland

dro i verden ut på stand

for den konge å opplete,

for den konge å tilbede

:/:som var født i samme stund :/:

5. De ham fant i Davids hjem,

de ham fant i Betlehem

uten spir og kongekrone,

der kun satt en fattig kone

:/: vugget barnet i sin skjød :/:

6. Stjernen ledet vise menn

til den Herre Kristus hen;

vi har og en ledestjerne,

og når vi den følger gjerne

:/: kommer vi til Jesu Krist :/:

7. Denne stjerne lys og mild

som kan aldri lede vill,

er hans guddoms ord det klare, 

som han lot oss åpenbare

:/: for å lyse for vår fot :/:

Du grønne glitrende tre

Tone: Edvard Grieg.Tekst Johan Krohn.

1. Du grønne glitrende tre, goddag!

Velkommen, du som vi ser så gjerne,

med julelys og med norske flagg

og høyt i toppen den blanke stjerne!

Ja den må skinne,

for den skal minne

oss om vår Gud.

2. Den første jul i et fremmed land

sin store stjerne vår Herre tente;

den skulle vise vår jord at han

den lille Jesus til verden sendte.

I stjerneglansen

gikk engledansen

om Betlehem.

3. Om Jesusbarnet fortalte mor

så mang en aften vi satt der hjemme;

vi kan hans bud og hans milde ord,

vi vet at aldri vi dem må glemme.

Når stjernen skinner,

om ham oss minner

vårt juletre!

Jeg er så glad hver julekveld

Tone: P.Knudsen Tekst: Marie Vexelsen

1.Jeg er så glad hver julekveld,

for da ble Jesus født;

da lyste stjernen som en sol,

og engler sang så søtt.

2. Det lille barn i Betlehem,

han var en konge stor

som kom fra himlens høye slott

ned til vår arme jord.

3. Nu bor han høyt i himmelrik,

han er Guds egen sønn,

men husker alltid på de små

og hører deres bønn.

4. Jeg er så glad hver julekveld,

da synger vi hans pris;

da åpner han for alle små

sitt søte paradis.

5. Da tenner moder alle lys,

så ingen krok er mørk.

Hun sier stjernen lyste så

i hele verdens ørk.

6. Hun sier at den lyser enn

og slokner aldri ut,

og hvis den skinner på min vei,

da kommer jeg til Gud.

7. Hun sier at de engler små,

de synger og i dag

om fred og fryd på jorderik

og om Guds velbehag.

8. Å gid jeg kunne synge så,

da ble visst Jesus glad;

ti jeg jo også ble Guds barn

engang i dåpens bad.

9. Jeg holder av vår julekveld

og av den Herre Krist,

og at han elsker meg igjen,

det vet jeg ganske visst.

Et barn er født i Betlehem
Tone: L. M. Lindemann Tekst: N. Grundtvig

1.Et barn er født i Betlehem,

i Betlehem;

ti gleder seg Jerusalem.

Halleluja, halleluja!

2. En fattig jomfru satt i lønn,

hun satt i lønn

og fødte himlens kongesønn.

Halleluja, halleluja!

3.Han lagdes i et krybberom,

et krybberom.

Guds engler sang med fryd derom.

Halleluja, halleluja!

4. Men okse der og asen sto,

og asen sto

og så den Gud og Herre god.

Halleluja, halleluja!

5. Av Saba kom de konger tre,

de konger tre;

gull, røkelse, myrra ofret de.

Halleluja, halleluja!

6. Nå all vår nød og sorg er bøtt,

vår sorg er bøtt,

oss er i dag en frelser født.

Halleluja, halleluja!

7. Guds kjære barn vi ble på ny,

vi ble på ny,

skall holde jul i himmelby.

Halleluja, halleluja!

8. På stjernetepper lyseblå,

de lyseblå,

skal glade vi til kirke gå.

Halleluja, halleluja!

9. Guds engler der oss lærer bratt,

oss lærer bratt,

å synge som de sang i natt.

Halleluja, halleluja!

10. Da bliver engler vi som de,

ja vi som de.

Guds milde åsyn skal vi se.

Halleluja, halleluja!

11. Lov, takk og pris i evighet,

i evighet,

den hellige trefoldighet.

Halleluja, halleluja!

 

Her kommer dine arme små

Tekst: H. A. Brorson. Tone: J. A. P. Schultz

1.Her kommer dine armer små,

o Jesus, i din stall å gå,

opplys enhver i sjel og sinn

å finne veien til deg inn!

2. Vi løper deg med sang imot

og kysser støvet for din for,

å salig stund, å søte natt

da du ble født , vår sjeleskatt!

3. Velkommen fra din himmelsal

til denne verdens tåredal

hvor man deg intet annet bød

enn stall og krybbe, kors og død!

4. Så skal det skje at vi engang

blandt alle helgners frydesang

i himlens glade paradis

skal prise deg på englevis.

5. Her står vi nå i flokk og rad

om deg, vår skjønne hjerteblad.

Å hjelp, at vi og alle må

i himmelen for din krone stå.

Juleleker hører med til jula. Slik har sannsynligvis vært helt tilbake til tiden før Kristus. I det gamle bondesamfunnet hadde de juleleker, og også tilbake på 1600-tallet i København var julelekene et av høydepunkene i jula. I våre dager er de vanligste lekene sangleker på juletrefestene.

Jultradisjoner og overtro

Litt lyshistorie.
Lys og mørke.

• Før var lys en livsnødvendighet

• Lys mot det onde, til fest og glede og ved store høytider. Jul, påske, bryllup, barnedåp, begravelse… Lys var en vanlig julegave.

• Om nødvendig, tynne lys til hverdagssysler.

• Lysene var dyrebare. Ble brukt sparsomt.

• Skatt og offergave til kirken. En slags lønn.
Menneskene var redde for mørket….

Vokslys

• Helt siden vikingtiden

• Viktig eksportvare i Norditalia fra 1200-tallet. Lys av bivoks til kirker og kongehus i Norden. (”levende lysestaker”-tjenere gikk med lyset)

• Osende talglys til vanlige folk, mens kirken, klostre, herrefolk og kongehus krevde bedre kvalitet.

• Vokslys duftet godt, lyste bedre og hadde lengre brennetid enn talglys.

• Voks – like verdifullt som edelt metall

Talglys

• 1400-1800tallet var bivoks og talg de viktigste råvarene ved lysstøping.

• Den var dyrebar. Skulle dekke hele årets forbruk til sårsalve og alle lysene.

• Ved høstslakten tok man vare på fåre- og oksetalgen,som sammen gav de beste lysene.

• Fettet sitter på magen, tarmene og sidene. Smeltes i gryte og siles. Ble blandet med voks om man hadde. Fikk fastere og finere lys, som brant lengre. Dyppe eller støpe.

Veke, stearin og parafin.

• Brukte dobbeltsnodd bomullsgarn, lingarn eller stråmarg.

• Veken måtte klippes med lyssaks.

• Begynnelsen av 1800t en 3-flettet flat veke som brant i takt med lyset. Samtidig fant to franskmenn opp stearin- og parafinlys. Lysene ble faste og harde, brant lengre med en finere farge og lysegenskap.

• På 1880 tallet kjøpte folk stearinlys til jul, men brukte talglys ellers i året. (faste fettsyrer fra talg, benfett og palmeolje)

Tradisjoner og overtro….

• Julelysene hadde en spesiell kraft

• 3 grenede lys – symbol på tro, håp og kjærlighet eller de tre visemenn.

• Svak flamme – ulykker i vente

• Bøyd veke mot døra – snarlig brann i huset

• Slukke lys, røyken inn i huset – snart bryllup

• Beskyttelse mot torden, tørke, møll, ondskap

• Lucia 13 des. mørkeste og farligste dag…

• 1.ste juledag satte man lys i vinduene for å lyse opp veien til kirka

Juletreet og juletrepynt

• Skikk fra Tyskl. via Danmark til Norge ca1820

• Hjemmelaget pynt(papir/mat) som var symboler:

• Hjerter – kjærlighet

• Kurver/halmfigurer – krybben

• Stjerner – Betlehemsstjernen

• Lenke – vennskap og samhold i verden

• Due/fugl – håp om fred/Den Hellige Ånd

• Engel – som sang på marken. Julebudskapet

• Stige – fra jorden til himmelen

• Mat – frukt, roser, kaker, nøtter, rosiner

(hentet fra: www.Drammen.museum.no)

Juleforberedelser i riktig gamle dager

Til jul ble det slaktet, hogget ved, brygget øl, bakt, støpt lys, vasket klær – eventuelt laget nye klær, vasket og pyntet. Man ville markere høytiden med å ha noe utenom det vanlige.Samtidig kan slaktingen, bryggingen, rengjøringen og bakingen gjerne ha hatt en dypere mening og være rester av en enda eldre fest for å gjøre mennesker og dyr særlig fruktbare. 

For å forberede julematen måtte folk ut og slakte dyrene. For at kjøttet skulle bli både bedre og drøyere var det best å gjøre dette i den siste voksende måne før jul.

Etter at slaktingen var unnagjort var det tid for lysstøping og såpekoking. Til lysstøping var fåretalg (fettet fra sauen) best fordi den gav de hviteste lysene. Det var knyttet mye overtro til lysestøpingen. Karimesse, den 25.november, var merkedagen for lysstøping. Hvis været var klart, ble lysene fine. Den som støpte lysene måtte være blid, ellers ble lysene sure. Rester av julelysene ble sett på som magiske. De ble brukt på syke dyr og mange steder ble også plog og harv gnidd inn med lysrester for å gi god avling.

Baksten var også en viktig del av juleforberedelsene, minst syv slags småkaker skulle det være. Dette er vel den tradisjonen som er holdt mest i hevd i dag.

Tradisjonene med adventsstake med fire lys og adventskalender er begge av forholdsvis ny dato. Den første adventskalenderen ble laget i Tyskland i 1820-årene. Ca hundre år senere, var det en tropp med svenske speidere som begynte med dette som de første i norden. Det å tenne lys i adventsstaken ble vanlig hos oss først mot slutten av 1800-tallet.

På julaften måtte alle bade og få på rene klær. Først badet husbonden og kona, etterpå satte de seg foran peisen og tok imot hver av barna og tjenerne etterhvert som de var ferdig badet ( i samme stamp), tok de i hånden, ønsket god jul og bød på kake og øl.

Også fuglene og dyrene skulle ha noe ekstra, derfor ble det hengt ut julenek, og dyrene i fjøset fikk noe ekstra godt å spise. Noen ganger fikk de til og med litt øl til å drikke på!

Julegaver var det ikke mye av hverken for fattig eller rik. Hvis det var noe så var det sokker eller noe annet nyttig de likevel trengte. Noen var så heldig at de fikk et eple på deling.

(hentet fra www.norsknettskole.no)

Tradisjonsrik høytid

Julenisse, Jesus, jul, kirke

Hvor gammel er den norske jula? Spørsmålet stiller vi til Ørnulf Hodne, som er forsker på folkloristikk – forskningen på skikker, tradisjoner og folkeminner.

Jula vår er utgammel, svarer Ørnulf. Vi ferier jula i dag til minne om Kristi fødsel, men selve jula er eldre enn kristendommen som kom hit til landet for over 1000 år siden.

Vi har en rekke kilder som forteller oss om juleskikker i riktig gamle dager. Gamle dokumenter og den norrøne litteraturen forteller om feiring av jul. I Snorres kongesagaer, som er nesten 800 år gammel, fortelles det om julefeiring som en offerhøytid, og som en årsfest til minne om de døde.

Hva med juletradisjonene vi har i dag?

Juletradisjonene vi har i dag har holdt seg stabile i lange tider. Julematen vi spiser, gavene vi gir, besøk hos familie og venner, kirkebesøk, juletrær. . . Mesteparten har vært tradisjon i flere hundre år.

En del av tradisjonene har vi fått fra Tyskland. Juletrærne kom for eksempel fra Tyskland og inn i norske stuer på begynnelsen av 1800-tallet, først i velstående familier; i dette århundret i ”de tusen hjem”.

Julenissen er også gammel. Før i tiden satte man ut øl og mat til nissen på gården. Gaveutdeler ble nissen først i forrige århundre.

Forskjellen fra datiden til i dag er at mange tradisjoner er blitt mer storslåtte. Vi gir dyrere gaver og vi reiser mer – enten det er på hytte eller hotell, eller for den saks skyld ut av landet, forteller Ørnulf.

Er det skikker som er helt nye?

En av de nyeste skikkene er Lucia-tradisjonen. Men ikke nyere enn at den snart fyller 50 år i Norge. Luciadagen 13. desember er opprinnelig en katolsk tradisjon. Ifølge legendene var Lucia en romersk jomfru som led martyrdøden på Sicilia i år 303.

Lucia var angitt av sin forlovede fordi hun hadde overtalt moren til å gi hele hennes medgift til de fattige. Historien forteller at hun døde fast i troen og med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia, som betyr lysende på latin.

Lucia-feiringen er kjent i Sverige fra tidlig på 1800-tallet, men spredte seg ikke over grensen til oss før på 1950-tallet. ”Lussi”-tradisjonen i Norge hadde lite med den romerske jomfruen å gjøre. Folk trodde Lussi-natten var den lengste natten i året, og at Lussi på denne natten var ute for å se om folk hadde fått gjort alt de skulle før jul. Lussi var en vette (et troll).

Publisert i Nysgjerrigper 6, 1998

JULELEKER:

På 900-tallet kan man lese om kongen som skulle «drikke jul» og leke «Frøys lek». Hvordan denne leken var er ukjent.

I bondesamfunnet var det vanlig at julelekene gikk på omgang mellom gårdene. Folk samlet seg til lek og dans. Det var sangleker, parleker og panteleker. Julebukk var også en utbredt skikk.

Mange steder ble ungdomsfestene kalt for juleleker. Der var det ofte både styrkeleker og manndomsprøver.

Eksempler på juleleker er sangleker som Nå er det jul igjen, Pål sine høner, Kjerringa med staven og Bro bro brille.

Kilde: Julen av Knut A. Berg, Liv B Tessem og Kjetil Wiedswang

«Mitt skip er lastet med»

Deltakerne sitter i en ring og førstemann holder en appelsin e. l. i hendene. Først blir man enig om en bokstav som all «last» skal begynne på, for eksempel s.
Førstemann sier da «Mitt skip er lastet med sitroner.» Så kaster han appelsinen til en annen deltaker som fortsetter med å si «Mitt skip er lastet med saltkar.» Slik fortsetter man å kaste appelsinen fra mann til mann. Den som ikke innen 5 sekunder klarer å finne en «ny last» som begynner på den valgte bokstaven, går ut av leken. Likeledes går den ut som gjentar «last» som en annen har nevnt tidligere. 
Den som sitter igjen til slutt er vinner og fortjener en liten premie

«20 spørsmål»

En av gjestene går ut av rommet mens de andre blir enige om noe de alle skal tenke på. Dersom noen av deltakerne er svært unge, bør det fortrinnsvis være nære og kjente ting , dyr, planter eller personer man tenker på. Etter hvert som man blir trent i leken kan vanskegraden skrues opp ved at man også innfører abstrakte ting.

Den utestengte gjesten kommer inn og får først vite om det de andre tenker på tilhører planteriket (også møbler o. l. laget av tre), dyreriket (mennesker, fisk, fugl og landdyr, pelsverk, fjør osv.)  eller mineralriket (metaller og stein).

Ved hjelp av 20 spørsmål, som skal kunne besvares med ja eller nei, skal gjesten så forsøke å finne fram til rett ting.
Lykkes han i dette, har han fortjent en liten oppmuntring.

«Tampen brenner» 

Man velger en gjenstand som skal være skatten. En av gjestene forlater rommet. I mellomtiden gjemmer de andre gjestene gjenstanden  i rommet. Gjemmer man den høyt, er den «fugl» og gjemmer man den lavt er den «fisk». 
Gjesten som er gått ut, ropes nå inn og begynner letingen. Han/hun kan spørre om gjenstanden er «fugl» eller «fisk». Etter hvert som han beveger seg gjennom rommet på jakt etter den skjulte gjenstanden kommer tilskuerne med oppmuntrende tilrop når han eller hun nærmer seg skjulestedet. Man roper da «Tampen brenner», og intensiteten i tilropene øker etter som gjesten nærmer seg målet.
Den som finner gjenstanden får en liten oppmuntring (kanskje gjenstanden selv), og får lov til å velge neste mann som skal få lete.(Nå gjemmes selvsagt gjenstanden på et helt annet sted.)

«Kims lek»

Leklederen har samlet ca 10 forskjellige gjenstander på et stort serveringsbrett og lagt et klede over for å skjule tingene. (De 10 tingene kan også legges ut på et bord uten at noen ser dem og dekkes med en duk.)
Deltakerne kan konkurrere enkeltvis eller i lag (da øker man vanskelighetsgraden med flere gjenstander.)
Deltakerne plasserer seg rundt det tildekkede brettet eller bordet, slik at alle ser godt. Nå fjerner leklederen kledet som skjuler gjenstandene og deltakerne har 30 sekunder på seg til å prøve å huske flest mulig av tingene.(Er det små barn med, må tida forlenges.) 
Når tida er ute dekker leklederen til gjenstandene og nå får deltakerne 5 minutter på seg til å skrive ned flest mulig av gjenstandene. Vinner er den som husker flest ting

«Hvem er jeg?»

En festdeltaker går på gangen sammen med leklederen. Lek-
lederen fester en lapp på deltagerens rygg (alternativt settes en lue med lappen på på hodet til deltageren) hvor det står navnet på en kjent person, f. eks. Bill Clinton. Deltageren skal ikke se hva som står på lappen!
Når deltageren så kommer inn til de andre gjestene er det om å gjøre for ham å raskest mulig finne ut hvilken person han forestiller. Det foregår ved at han stiller mange spørsmål som de andre gjestene skal besvare korrekt med «ja» eller «nei».
I vårt eksempel kan de første spørsmålene være slik:

  •  
      «Er jeg en kvinne?» -Nei.
      «Er jeg norsk?» -Nei.
      «Er jeg politiker?» -Ja.

Lekens suksess er avhengig av deltagernes evne til å stille mer og mer avgrensende spørsmål. Dersom deltageren klarer å avsløre hvem han er, får han lov å bestemme hvem som er neste mann i leken.

«Reisen til Amerika»

Deltagerne sitter i en ring på golvet slik at alle kan se alle. Leklederen starter med å si:»Jeg reiser til Amerika med gullring og slipper gjennom kontrollen.» Leklederen har da forsikret seg om at den som sitter til venstre for ham bærer gullring. Eieren av gullringen er neste kandidat som skal prøve seg: «Jeg reiser til Amerika ….». De fleste som ikke kan leken på forhånd velger ting i hytt og vær, og altså ikke noe som sidemannen til venstre har på seg. Leklederen nekter dem adgang inn i Amerika, og de må prøve på ny neste gang det blir deres tur til «å reise». Leken blir artigere og artigere etter hvert som flere og flere skjønner poenget, mens noen fortsatt er helt utafor. det er viktig at ikke noen røper poenget underveis. Alle deltagerne deltar helt til slutt. På den måten er det en mulighet for at alle til slutt ser poenget.

«Bro, Bro, Brille»

To av de lekende avtaler seg i mellom hvem som skal være hva av to fritt valgte kongruente størrelser, f.eks. «appelsin» og «banan». Så tar de hverandre i hendene og danner en portal som de øvrige medvirkende bukker seg under en etter en mens alle synger:

Bro, bro brille.
Klokka ringer ell’ve.
Keiseren står på sitt høyeste slott,
så hvit som en mann,
så sort som en brann.
Fare, fare krigsmann.
Døden skal du lide.
Den som kommer aller sist
skal i den sorte gry-y-y-y-y-te.

På siste stavelsen faller portalen brått og fanger dermed en av de «farende» som i en slags klemme eller «gryte». Portalholderne hvisker til den fangede: Vil du ha «appelsin» eller «banan»?. Hviskende avgir offeret svaret, ofte etter en del om og men. Fangen får så beskjed om å stille seg bak ryggen til den bakerste personen på «appelsinsida» eller «banansida» i henhold til valget. Offeret avslutter sin scene med å gripe personen foran seg rundt livet klar til senere dyst. Forløpet og sangen repeteres til alle vandrerene er fanget og har valgt side. Så følger en drakamp mellom «appelsinsida» og «banansida» under skrik og skrål. Laget som seirer i drakampen har vunnet leken.

«Reven rasker over isen» er en gammel sanglek som også finnes i Sverige og Danmark. Den eldste omtalen av sangen sangen finnes i Rudbecks «Atlantica» fra 1677. Sangen har vært brukt som julelek og da juletreet ble en del av julefeiringen på 1800-tallet, ble den tatt i bruk rundt juletreet.

Og reven rasker over isen,
og reven rasker over isen.
Så får vi lov, så får vi lov,
å synge damenes vise.

Og ser du damene hvor de går,
og ser du damene hvor de går,
og hvor de sitter og hvor de står,
og hvor de svinger seg i valsen.
 
Og reven rasker over isen,
og reven rasker over isen.
Så får vi lov, så får vi lov,
å synge herrenes vise.
Og ser du herrene hvor de går, osv.

Og reven rasker over isen,
og reven rasker over isen.
Så får vi lov, så får vi lov
å synge skreddernes vise.
Og ser du skredderne….osv.

«Så går vi rundt om en enebærbusk» er en gammel sanglek. Sangen finnes også både i Danmark og Sverige. Lignende sanger finnes også i Nederland, Belgia og England (Here We go Round The Mulberry Bush).

I Norge er sangen mest kjent som en julesang brukt i forbindelse med gang rundt juletreet.

1. Så går vi rundt om en enebærbusk,

enebærbusk, enebærbusk,

 2. Så går vi rundt om en enebærbusk,

tidlig en mandag morgen.

 3. Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy

tidlig tirsdags morgen.

 4. Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy

tidlig onsdags morgen.

 5. Så gjør vi så når vi ruller opp vårt tøy

tidlig torsdags morgen.

 6. Så gjør vi så når vi stryker vårt tøy

tidlig fredags morgen.

 7. Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv

tidlig lørdags morgen.

 8. Så gjør vi så når til kirken vi går

tidlig en søndags morgen.

 

Nisser i Telemark

 

På Flatland i Vrådal var det en nisse som oppholdt seg. Han stullet og stelte med kuene, og det både godt og vel. Men en natt var ei ku borte fra fjøset, og de fant den ikke igjen noe sted. Ikke kunne den ha kommet seg ut og ikke var den inne, det var som om den var søkt ned. Den tredje dagen etter at kua var blitt borte, hørte de at det rautet nede i kjelleren. Der sto kua. Men de måtte hogge opp gulvet for å få den opp igjen. Nissen hadde flyttet den ned dit. Han hadde noe utestående med budeia og fikk ikke sengerum hos henne på fjøshellen.

På Synstetveiten i Seljord var det fullt av nisser i gamle dager. Oppe i jordet sto det en gammel askestuve. Der satte man ølskål og grautfat til dem. Når jentene gikk til bekken etter vann om kvelden, så la nissene seg i veien for dem så de datt og slo vassbøttene over seg. Da lo nissene: ha, ha, ha! så det skranglet i alle åsene omkring. Om kvelden måtte de være ganske stille, ellers bråkte nissen igjen når folket ville ha ro. Men i Tov Synstetveits tid, bestefar til den Tov som bor der nå, måtte nissene flytte bort, for han var ikke god mot dem og gjorde dem stadig fortred. En sen kveld han hadde hentet vann og båret opp en vass-så, kastet han såstangen fra seg så det skranglet i den. Han var ikke før kommet inn, før han hørte såstangen smelle ute i tunet på samme måten. Da skjønte han at nissene var i ferd med den. Da gikk han ut, tok såstangen og slo omkring seg i mørket for å slå ihjel noen av de fille småtrolla. Men de forsto å passe seg så Tov ikke fikk tak på dem den gangen. Så begynte han å gjøre all den larmen han kunne og slo med såstangen i vindskiene så det dundret i all åsene. Siden gikk han inn.
Nissene slo vel ikke slikt tak som Tov, men de lirket og lirket hele natten med såstangen som sto ute i svalen. På grunn av denne knirkingen og lirkingen fikk ikke folk nattero og søvn. Men Tov måtte betale større bot fordi han hadde gjort dem ille. En morgen han kom i fjøset, så hadde den største og beste kviga hans hengt seg opp. Eller rettere sagt, hun var blitt hengt opp av nissene. Det var lett å se, for hun sto på hodet i båsen og kroppen var likesom spilt oppover fjøsveggen. Men da turde ikke nissene annet enn å ta flukten.
Tov hørte selv at de flyttet. Han lå i buret om natten, og best som det var, var det som det gikk en buferd gjennom tunet. Han hørte tydelig kløvreidet riktet og bjelleklavene skrasle, sånn som når man snur bjellene og sånn som man gjør når krøttera drives til støls. Det var nissen som dro avgårde med pikk og pakk. Tovs hest som sto tjoret ved buret, begynte da å frøse og knegge. Da for Tov ut av buret for å se hva det var, og da sto hesten hans på to ben så rak som et lys. Siden den tid har man ikke sett noe til nissen der.

På Furustøl kom nissen og skremte sauene for Anne Medås. – Hu, ditt stygge essel! sa hun, – som skremmer sauene mine. Hun sprang da for å jeine sauene tilbake, og idet hun sprang, falt hun og brød stortåa av ledd. Da lo nissen: ha, ha, ha!

En mann på Åmot reiste til støls med en kløv melketrau. Han hadde bundet dem vel inn i meisen både med vidjer og reip. Men da han kom et stykke på veien, visste han ikke ordet av det før kløven falt av hesten så alle melketrauene for ut over marken som om de var kastet. Da hørte han hvordan det skrattet og lo bort i alle haugene: Ha, ha, ha! DEt var nissene som gjorde narr av ham.

På gården Åkre i Hjartdal hadde nissen stadig tilhold i gamle dager. Det bodde et ektepar der som hette Bjørgulf og Torgunn. De var begge ivrige til å dyrke de underjordiske og gjorde især mye for nissene. Men de hadde god hjelp av dem også. Når Bjørgulf kom hjem fra marka, slapp han hestenforspent i tunet før han gikk inn for å få seg mat og gode stunder. Når han kom ut igjen, var hesten spent fra, satt inn på stallen og stullet med både høy og vann. Samme slags hjelp hadde Torgunn av dem i fjøset. Hun bar tøysene fram på fjøsgulvet og gikk inn fordi hun var sikker på at hver ku fikk sin tøys. Det slo aldri feil.

Torgunn hadde den skikken at hun brygget en tønne malt til hver olsok. Dette ølet ble lagt på en stor tønne som ble lagt i en vedkjeller bortpå jordet. Den skulle utelukkende ofres til de underjordiske. Denne ølkjelleren til Torgunn eksisterer ennå og kalles idag for Ølhollet. Men til gjengjeld fikk Bjørgulf skåret opp all åkeren sin, og det var ingen i hele Hjartdals gjeld den gang som hadde så mye åker som han. Det er sånn gården har fått navnet sitt. Men nissene ga ham hjelp ellers også, både vår og høst. Ingen ble før ferdige med slått og skur enn Bjørgulf Åkre. Når nå nissene hadde fått ølet og olsokdrikken, holdt de seg lystige. Bjørgulf og Torgunn sto om natten i rodet (gangen) og hørte på hvordan nissene turet og drakk, roste ølet og priste bonden og kona hans for gavmildheten deres. Når de så hadde drukket en stund, begynte de å skjære korn. Det gikk både ordentlig og fort. Da sang de:

Gjer bendlar og bitt,
gjer bendlar og bitt,
dess før vert me kvitt!
Tru tunna vil renne,
tru tunna vil renne,
til halmen skal brenne! 

og sånn gikk det hele natten til åkeren var skåret. De følgende dagene hadde Bjørgulf mer enn nok å gjøre med å feste opp alt kornet. Men når det gjelder det at nissene ønsket at tønna måtte renne til halmen skulle brenne, så mente de med det at de ønsket øl helt fram til Bjørgulfs og Torgunns død.
Her siktes det til den skikken som stadig holdes i hevd når et menneske dør, nemlig at den sengehalmen som han lå på blir bragt ut i tunet og brent. Tildels brennes også avdødes klær på dette bålet som samtidig forkynner for naboene at nå er N.N. død. Dette bålet, som det hverken er noe urimelig eller upassende ved, har nok sin rot i det fjerne bruneold.
Bjørgulf og Torgunn fortsatte med å traktere nissene med øl til olsok så lenge de levde, og de fikk god takk og lønn for det av dem. De sto seg godt og var rike folk. Men da likhalmen deres var brent, rant ikke tønna lenger for tussene. Gården kom siden på fremmende hender, og den nye eieren ville ikke spandre øl på dem. En gang som det ble snakket om dette, sa han: – Øl vil jeg ikke gi dem, men de skal få den svarte stuten min hvis de skjærer opp alt åkerlandet mitt på en natt. Åkeren ble skåret opp, men mannen holdtbikke ord; han lot dem ikke få den svarte stuten. Men våren etter datt stuten utfor en bratt bakke, ble liggende der og kreperte før folk folk fant den igjen. Stedet der dette hente, kalles ennå Stutevelta. Siden den tid har ikke nissene skåret mer på Åkre.Det var en annen mann i Hjartdal som hadde sånn forunderlig lykke med krøttera sine. Hvor mange kuer han enn satte på, så var han alltid velforsynt med fòr. Høylåven hans var så drøy at det aldri syntes å ta ende. Så var det en gang mannen lå der ute i låven om natten. Da kom det en liten nisse drassende på et par høystrå. Han pustet og strevde og hadde åpenbart et tungt arbeide med den tunge børa si. Mannen syntes dette var latterlig og sa spottende: – Detta var au noko å drassa so tungeleg på.
Da ble nissen arg og sa at nå ville han drasse så mye fra ham som han tidligere hadde drasst til, så skulle han få se om det var spott verd. Det varte ikke lenge før mannen var tom for fòr og måtte sulte kuene sine. Intet gikk godt for ham etter dette og han ble en fattig mann.

Det er intet sted hvor det har vært så fullt av nisser og hvor man har vært så brydd med dem som i Nissedal. Men det er heller intet sted hvor troen på dem har vært mer rotfestet og vedvarende, ja, helt opp til vår tid. Der er nissen både i vannet og på landet. Det synes som om man har grunn til å tro at dalen har fått sitt navn av nissen selv. Hvis det forholder seg sånn, da ligger det i navnet et merkelig vitnesbyrd om disse små vesenenes makt over folketroen såvel som om alderen på hjemstavnsretten deres. De var vandret inn der sammen med folket. I Nisser (Nisser-vandet) oppholdt det seg en forunderlig liten fyr. Man har ikke like fram villet kalle ham nisse, man han har et ordentlig kjælenavn og heter Nisse-goddreng. Han viser seg om natten når folk er ute og ferdes på vannet. Da springer han opp på årene, hefter rorskaren og sinker farten. Han synes å ha moro av å gjøre dem fortred på denne måten. Olav Arnsteinsson som er vel kjent på Nisser og har vært der både natt og dag i femti år, forsikrer at «han hev vurti fær det fleire vendur». Han har både sett og følt hvordan Nissegoddreng har hoppet utenbords på årene. Han har fulgt med ham lange stykker og har heftet ham forferdelig. Men når han har innfunnet seg, har det gjerne vært så mørkt at Olav ikke riktig har fått se skabelonen hans, så han kan ikke beskrive nøyaktig hvordan fyren ser ut. Men han mener at han er på størrelse med en katt. Og om du sier til Olav Arnsteinsson at det jo kunne ha vært et dyr, en fisk eller en fugl, sa synes han det er dårlig tale. Han vil sletts ikke gå mer inn på det, for han tror å skjønne at man ikke skal narre ham hva angår fisk eller fugl. – Dessuten er det andre som har sett ham bedre enn jeg, sier Olav, – og fra Arilds tid har han vært kjent under navnet Nissegoddreng. Det er da også alminnelig oppfatning blandt folk i Nissedal at en sånt vesen oppholder seg i Nisser.
Nissene er små som barn, men meget sterke. De er iført grå klær og har et liten pikklue på hodet. Men hos oss er den ikke som andre steder alltid rød av farge. Nissene er lodne på hele kroppen og våte på issen. De har mye å bestille på låven, i stallen og i fjøset. De er både arbeidsvillige og hjelpsomme mot sine venner, men mot dem som gjør dem vondt, er de både hevngjerrige og slemme. De har ofte moro av å gjøre små spillopper, og når disse lykkes, ler de hjertelig godt. De vil gjerne ha smørgrøt og god mat, og man har brukt å bære sånne gaver til dem akkurat som til tussene. Dette offeret til dem setter man enten på låven eller ved et tre ute på marken.
Det er ikke lenge siden at ei kone på Fjone i Nissedal bar ut smørgrøt og øl til nissene hver juleaften. Dette satte hun ved et lindetre nede i jordet. Om morgenen var fatet tomt og hvelvet. Mannen kunne ikke med denne dyrkelsen og ba kona om å la det være, men det hjalp ikke. Så tok han en julekveld øksa si og gikk ned dit for å hogge treet ned. Men ikke før hadde han hogd tre hogg, før nissen kom, tok fatt i ham og prylte ham dyktig opp.
Mannen fikk så alvorlig bank av den vesle nissen at han ikke var i stand til å gå hjem, men ble liggende der som halvdød til de fant ham. I Nissedal tar nissen seg til rette i større grad enn andre steder. Han deler nemlig alt med bonden på den gården der han bor. Det skjer på den måten at han tar en tredjedel av all grøden på gården til sin egen husholdning. Men når og hvordan delingen foregår, det er det ingen som vet og ingen som merker. Til gjengjeld hjelper han trofast til i alle onner. Han følger skårgangen med slåttekaren og etterligner ham så nøyaktig at når slåttekaren slår ljåen i stein, så hører han at nissen gjør det samme. Nissekona skjærer side om side med bondekona på åkeren. Men passer ikke mannen på å legge øksa si på kornstaden når alt er kjørt inn, så kommer nissen og tapper øl av kornet og da mister det kraften. Det er grunnen til at det er mer lettkorn i Nissedal enn andre steder.

sagn fra Telemark: M.B. Landstad, 1802 – 1880. (hENTET FRA TRADISJONER.NO) 

JULEKVELDSVISE – ALF PRØYSEN

Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre’.
Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund.

Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser,
og prøve finne leia der julestjerna er,
den blankeste ta alle, hu er så klar og stor
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå?
– og nå ska je fortælja og du ska høre på
Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru
imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.

I krubba låg en liten gutt så fresk og rein og go,
og mor hass dreiv og stelte’n og far hass sto og lo,
og gjetergutta der omkring dom kute tel og frå
og bar med seg små lam-onger som gutten sku’ få sjå.

Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.

Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann,
men sea har a brønni i alle verdens land,
og såmmå å som hende er stjerna like stor
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

EN GAMMELDAGS JULEFORTELLING – ASBJØRNSEN OG MOE

christmas_card_by_nighty.jpg 

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent- tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård – kanskje det var den samme – som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: “Den gamle med kysen”. Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier. 
Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren. 

På mitt “Kom inn” tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. “De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,” la hun til, “vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.” Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler. 
“De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu,” sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; “men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.” 
“Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,” svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. “Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,” sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet. 
Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine. 
“Faster, vet du hva Stine sier, du?” ropte en liten vever brunøyd tingest. “Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!” 
“Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,” sa jomfru Mette. “Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?” 
“Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg,” ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. “Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!” Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. “Det var til pass til ‘n det, stygge nissen,” sa de, og krevde mere. 
“Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn,” sa jomfru Cecilie; “nu forteller nok faster Mette en historie.” 
“Ja, fortell, faster Mette!” ropte de alle sammen. 
“Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,” svarte faster Mette; “men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?” – “Å ja!” ropte barna. – “Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: “Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.” 

“Hvorfor det?” spurte hun. 

“Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,” sa de. 

“Pytt, ikke verre,” sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, “jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ‘n på dør.” 

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte: 

“Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.” 

“Tvi vøre det da!” svarte det fra en av de mørkeste krokene; “jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.” 

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.” – 

“Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,” sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg. 

“Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere,” sa jeg da hun tok plass; “og så danser dere selv, ikke sant?” Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte: 

“Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. “Der har du trauet ditt, styggen!” sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han” – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt: 

“Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!” 

“Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!” 

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet. 

“Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,” sa gamle mor Skau. “Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier.” 

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde. 

“Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. “Men så var det en gang,” sa Stine, “som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,” sa hun, “det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,” sa hun, “og jeg skrek: “Gud trøste oss, det er nissen!” og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, “og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,” sa hun til meg; “men du vet nok det,” sa hun, “at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,” sa hun, “så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,” sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,” la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne. 

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk: 

“Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.” 

“La oss få høre den, madam Skau,” sa jeg. “Fortell, fortell, mor Skau!” ropte barna. 

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: “Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: “Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.” 

“Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,” sutret en av de små, og krøp opp på en stol. 

“Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre,” sa mor Skau. “Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.” 

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul. 

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten. 

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. “Der ligger presten, og her er jeg,” sa han med et munnhell han hadde, “og la oss nu få en springdans.” 

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: “Du lyt væra med, kar!” 

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg. 

“Du drømmer visst, kar,” sa han; “svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.” 

“Men i Guds navn, er det du, Tor?” Det var min fars husbondskar, en prektig døl. “Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?” ropte jeg glad. 

“Jo, det skal jeg si deg,” svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.” 

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt verken før eller siden. 

PIKEN MED SVOVELSTIKKENE –

   
Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn. Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.“Nå døde et menneske!” sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.“Mormor” ropte den lille piken. “Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!” Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.

 

GOD JUL PÅ ULIKE SPRÅK

GOD JUL;  
Arabisk I’d Miilad Said Oua Sana Saida
Bulgarsk Tchestita Koleda, Tchestita Rojdestvo
Belgisk Belgia nord ; Vrolijk Kerstfeest
– Belgia syd ; Joyeux Noël
Dansk Glædelig Jul
Engelsk Merry Christmas
Esperanto Bonan Kristnaskon
Estisk Häid jõule!
Finsk Hyvaa joulua
Færøysk Gleðilig jól
Gresk Kala Christouyenna
Hindu Shubh Bada Din
Islandsk Gledileg Jol
Idonesisk Selamat Hari Natal
Irsk Nollaig Shona Dhuit
Israelsk (Hebraisk) Mo’adim Lesimkha
Italiensk Buone Feste Natalizie
Japansk Kurisumasu omedeto eller Yoi kurisumasu wo
Jugoslavisk Cestitamo Bozie
Koreansk Sung Tan Chuk Ha
Latvisk Prieci’gus Ziemsve’tkus
Lithausk Linksmu Kaledu
Nederlandsk Vrolijk Kerstfeest
Polsk Wesolych Swiat Bozego Narodzenia
Portugisisk Boas Festas
Rumensk Sarbatori vesele
Russisk Pozdrevlyayu s prazdnikom Rozhdestva is Novim Godom
Samisk (Nordsamisk) God Jul: Buorit Juovllat
Gledelig Jul: Ilolaš Juovllat
Serbisk Hristos se rodi
Spansk Feliz Navidad
Svensk God Jul
Tsjekkisk Prejeme Vam Vesele Vanoce
Tyrkisk Noeliniz Ve Yeni Yiliniz Kutlu Olsun
Tysk Froehliche Weihnachten
Vietnamesisk Chung Mung Giang Sinh
Ungarsk Kellemes Karacsonyi unnepeket
Walisisk Nadolig Llawen

O`helga natt – Kim Rune

O helga natt, o helga stund för världen,
då Gudamänskan till jorden steg ned!
För att försona världens brott och synder,
för oss han dödens smärta led
Och hoppets stråle går igenom världen,
och ljuset skimrar över land och hav

Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet
O helga natt, du frälsning åt oss gav
O helga natt, du frälsning åt oss gav

Ty frälsar’n krossat våra tunga bojor
Vår jord är fri, himlen öppen nu är
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän skal bli dig så kär
Från himlen bragte frälsaren oss friden,
för oss han nedsteg i sin stilla grav

Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet
O helga natt, du frälsning åt oss gav
O helga natt, du frälsning åt oss gav

O helga natt är en kristen, ursprungligen franskspråkig, julsång från 1800-talet. Sången kallas även för Adams julsång efter upphovsmannen Adolphe Adam (Adolphe Charles Adam) som även är känd för musiken till baletten Giselle. I engelskspråkig heter sången O Holy Night. Den svenska texten är skriven av Augustin Kock, något som ytterst sällan framgår av skivomslag och dylikt. Sången sjungs oftast i operastil och förekommer endast i ett fåtal psalmböcker då den inte är särskilt lämplig för församlingssång. Den är heller ingen vanlig julsång i skolorna. Oftast är det artister med “stark” sångröst som sjunger sången. Sverige finns sången ofta med på julmusikskivor och brukar avsluta julkonserter och är en “klassiker” i radion kvällen före julafton

Romjulsdrøm – Alf Prøysen

1103787259333_169.jpg

Romjulsdrøm 

En skulle vøri fire år i romjul’n

og kjint ei jinte som var nesten fem,

og begge skulle kledd seg ut med masker

og kømmi julbokk tel et bæssmorhem. 

Og klokka skulle vara midt på dagen

og vægen skulle vara lett og gå,

og æille bikkjer skulle vara inne

og æille biler skulle bære stå. 

Og viss ein møtte onger etter væga

som gjorde nar og ville vara med,

så sku en hatt en bror i femte klassen

som rødde væg så folk fekk gå i fred. 

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå

og bak gardina skulle ingen sjå

-før vi fekk stiltre øs på tå i gangen

og feste maska før vi banke på. 

Så sku vi klampe inn på høge hæler

og kvinke julbokkmål: ”Godkvell, godkvell”.

Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:

” Så kom det julbokk åt en stakkar lell!” 

En skulle vøri fire år i romjul’n

da julelysa brente dagen lang

-da væla var et hus med fire vegger,

og saligheta var et bessmorfang.                 

Alf Prøysen

 

 

 

Juleleker har opp til vår egen tid vært en naturlig del av julefeiringen, men er i dag mer forbeholdt barna. Mange av de gamle lekene er fremdeles i bruk, slik som ”bildebukk” o.l. Man andre, nå glemte leker, har tydeligvis hatt røtter i eldgamle ritualer, slik som ”Juleoffer” som har vært kjent i Sverige like til vårt eget århundre. Den ble utført av gutter som danset med ansiktene svertet, og én av dem var kledd i skinn og skulle forestille et offerdyr. Under sang ble forskjellige slakteredskaper brakt inn, og dansen sluttet med at dyret ble ofret. Å ri på kjepphest er hos oss blitt til en barnelek, men var opprinnelig en viktig del av både julen og maifeiringen.

JULEBUKK
Denne romjulsskikken, å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter – er ennå i bruk i Norge, og blir kalt ”å gå julebukk”. Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.
Ennå i det forrige århundre oppfattet folk julebukken (-geita) som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i ”Åsgårdsreiens” mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, og en slags julegave. En personifisering av julebukken i eldre tider gikk ut på at unge menn iførte seg et loddent teppe e.l. og holdt et kunstig geitehode med horn på en stang, ofte med et snor-arrangement som fikk kjeften til å åpne og lukke seg. Julebukken kunne også være svertet i ansiktet. Fra mange deler av landet har vi vitnesbyrd om at dette vesenet ble presentert som et skremsel for både voksne og barn. Den ville vite – likesom julenissen i nyere tid – hvem som hadde vært snille i årets løp. Fra andre kilder heter det at bukken gjorde alle slags hopp og sprang mens en sang ble sunget; derpå falt den ”død” om, men ble under alminnelig jubel ”levende” igjen så snart sangen var avsluttet.

Snekker Andersen og julenissen – Alf Prøysen

snekker-andersen-bilde1.jpg

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, også var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipinene. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det en julenissedrakt, og på en kjelke lå det en stor sekk med julegaver.
Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakta og dro kjelken med julegavesekken ut på gårsdplassen. Men så var det glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var oppå kjelken og sekken, også var det en bakke ned mot hovedvegen, også sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke. “Halv vei!” ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, også butta de så de ramla i grøfta begge to.
“Omforlades!” sa snekker Andersen.
“Omforlades sjøl,” sa den andre.
“Vi er nok ute i samme ærend,vi”, sa snekker Andersen. “De har fått på Dem julenissedrakten, De også,” sa han og lo. Også retta han fram handa si og presenterte seg:
“Snekker Andersen.”
“Julenissen,” sa den andre og kom med handa si.
“He, he!” sa snekker Andersen. “Ja ja, det går jo ann å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.”
“Akkurat,” sa den andre. “og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, også går du til mine unger. men da må du love å ta av deg den dumme nissedrakten.”
“Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?” sa snekker Andersen.
“Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntlig snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?”
“Ja, det kunne vi jo godt,” sa snekker Andersen, “men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg.”
“Gaver?” sa julenissen. “Er ikke du snekker da?”
“Joooo….,” sa Andersen.
“Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Også har du kanskje en kniv?”
Joda, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
“Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,” sa nissen, “så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?”
“Ja,” sa snekker Andersen. Også gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke gå så langt, det var bare forbi to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer. “Nå kommer’n, nå kommer’n!” ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta.
“Nå kommer’n mor! Nå kommer snekker Andersen! se på’n! Er’n ikke lang?”
“Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,” sa nissekona.
“Men vi har aldri sett en orntlig snekker!” ropte ungene. “Kom inn da, snekker Andersen!” “Ja, du får værsågod gå inn,” sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolkene innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.
“Har du med deg kniv?”
“Har du med deg plankebiter og småspiker?” gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.
“Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase,” sa nissekona. “Sett deg da, Andersen.”
“Er det fremmed-nisser her?” peip den gamle nissen i kroken.
“Det er Andersen! Snekker’n” ropte den største nissegutten i øret hans.
“Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på’n, så blir’n gla.”
Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gammelnissen og tok’n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.
“Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,” sa ungene.
“Vet du hva du skal lage til meg?” sa den største nissegutten og smilte med ei tann. “Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?”
“Ja, jeg får prøve,” sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
“Så er det min tur,” sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
“Hva vil du ha da?” sa snekker Andersen.
“Dokkeseng,” sa nissejenta.
“Har du dokke da?” sa Andersen.
“Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang i blant, og ekornungene får jeg leke med så mye jeg vil. De bare synes det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!”
Og så lagdet Andersen dokkeseng.
“Hva vil du ha da?” sa han til den minste nisseungen som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
“Veit ikke,” hviska gutten.
“Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel,” sa de andre ungene.
“snurrebass,” hviska velsegutten.
“Ja, det skal du jammen få,” sa Andersen, og så laget han snurrebass.
“Og så må du lage noe til a mor!” maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak på ryggen sin.
“Hysj da, unger!” sa nissekona.
“Bare si hva du vil jeg skal lage, du,” sa Andersen.
“Ja,” sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
“Kan du få noe skikk på denne her, trur du?”
“Hem, hem,” sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. “Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.” Og så tok han tak og spikke ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget ei sleiv til nissekona.
Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok i toppen, også satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt til en fin stokk.
“Værsågod, bestefar,” ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen.
“Nei, å nei, detta va stas,” sa nisskona.
“Ja, nå skal du jammen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denna julekvelden kommer vi ikke til å glømme.”
“Takk, takk, takk!” ropte ungene. Også kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken sin og sa: “Tusen takk!”
Nå hørte Andersen noen som tusla utafor døra, også sa han;”Takk i ligemåde og godt nyttår!” Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
“Takk for hjelpa, Andersen,” sa julenissen. “Hva sa ungene da du kom?”
Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?”
“Å langt ifra,” sa julenissen. “Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! sa han hele tia.” “Ja, nå får jeg skynde meg hjem,” sa Andersen, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. Det var begynt å snø, så det var så vidt han kunne finne igjen sporene…
“Får jeg se gavene deres,da!” sa han til ungene sine da han kom inn i sua.
Men da lo ungene.
“Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!”
“Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg,” sa Andersen.
“Hvor bor de hen da?” spurte ungene og lo enda mer.
“Innover der og bortover sånn,” sa Andersen og pekte

Julekveld i stua – Alf Prøysen

 

337135082_a0d5c1afd7_m.jpg

http://youtube.com/watch?v=wW7vfX_uSnA

Det var julekveld i skogen fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue heller fattigslig og arm
Og i stuen som var dekket av den hvite julesnø,
der lå gamlemor og gomlet på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne frosne ruter tittet julestjerner inn
på de salte juletårer på den gamle gamles kinn
og ved gruen der det ulmet i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris

bare armod var å spore på de gamles julebord
All den julemat de eide var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen som en myklerisk rubin
der den brente deres siste dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden, kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg å vere fra i fjor
 

Do they know its Christmas – Band Aid

Last christmas – Wham

N`Sync – Happy hollidays

Il Divo – O Holy Night

I Believe in You – Il Divo and Celine Dion

 

 

Julefortelling: «JUL PÅ REIRET» – Skrevet på Vågådialekt av Kjell Morten Bråten

E skriv bæst um natte e`. Når nattefredn ha seinka se og ei stille men lævandes tålgljos står attme me og gje me ro og gode tanke. Da fæ fantasin fritt leike se og i kveill vil e tållå um kålles julkveilln måtte værra før i ti`n – trur e.

Dæ va kjøle kaldt på Reire denne julmårgån. 20 keildegrader beit i nåsån når e skonda me ut på dørheilla. E va spænt på at o bæstemor å`n bæstefar sku kåmmå å feire i hop mæ oss. At døm kom va like sikkert som at det va sjog og bitandes keildegrader dæ, på Reire Julkveiln. “Åh, e stonda så!” -Æ du tullåt du gut, si far min. Ikkje stå dær å uppfør de olagle nå da, og gå inn å få på de klæe! E sto ute der berre i pysjen.

Men e trur`n far va like spænt som me. N`heilt på mæ å måkkå sjoggen så det vart plass åt Forden hass bæstefar. Tree sto tunge tå sjog og greinin heilt på å vart åvbrote tå tyngde tå sjoggen. Dæ va så pent på Reire. Dæ kun te og mæ ein gut på 5 år sjå. Særle va jule veondele fin på Reire. Dæ bar navne sitt mæ rætte. Dæ va eit Reir, og dæ husa me å syskjene mine og n`far å o mor. E va minst da sjølsagt – å så va det o Inga, o Maria å o Marit. Døm tri låg ænda døm.

Dæ vart seint i jårkveill når oss vænta på at `n far pynta jultreet i finstuggu. Dæ æ mæst i høgtiom at oss sit der – og når dø kjøm fræmon folk te gards. O Inga va nå så tullåt ho at o glåma inn nykkjylhålet for å kanskje få sett jultreet før oss andre. Men `n far ha pynta jultre før au hein, så dein mogleheite hadde `n syrtt for va avverga. I mæns måtte oss sitta ved storborde på kjøkenet oss andre da, og oss lågå lækkje tå farga papir som oss sku heinge upp og pynte mæ. Ja e likte bæst å lågå dyr tå konglo e da. Julstalln vart lågå i fjor jul tå ein gåmål skoask og nå mangla det någgå dyr som gjæterein sku hå attme se. O mor kom mæ någgå gåmmål bomull som e tækte konglun mæ og dæ vart fine saue. Ændele kom `n far ut tå finstuggu.

Dæ va høgtid dæ å få kommå inn å sjå jultreet som e og hein hadde vore å haugd uppi reirebakkom. Det sto der midt på golve på ein striduk o mor ha lågå mæ grøne kantband. Dæ rakk heilt uppi taket å stjerna rørte så vidt takbjølkein. E kjænde att mykkjy tå julpynten systrein mine ha låggå på skula. Någgå va nytt au. Men e hugsa eille tingein der. `N far hadde kosta på någgå nye ljosholdere – `n va så reidd tå varma hein da matta. Levandes ljos sto å blafra og det blinka i julkulein – de få som va. Men dæ mangla ikkje på anna julpynt nei! Dæ va glansbilde tå eingle øvst i tree og nedst va det julkorgje fulle tå smørbukkaramelle og kamferdrops. Oss fækk lov te å tå kår sin kamfer før oss la oss.

Før e la me måtte e sjå ænda ein gong på pakkein e hadde låggå i hæmmeleheit. Jentun sku få kår sitt navneskilt som e hadde høvla og fått hjølp tå om onkel mæ å breinne inn navne. O mor sku få ei ny skjærfjøl som e te å mæ hadde måla tå någgå gåmmå måling som sto att. N`far sku få eit askebæger åt pipa si som e hadde hamra ut tå ei gåmmål plåte e feinn. MEN stoltast va e tå fuggelbrættet åt om bæstefar å o bæstemor.

Dø lufta så godt i huse på Reire. O mor hadde strødd ny eine på golve. Dø lufta mat og dø lufta mæssom glæe. E hørde o mor på kjøkene gjekk og tusla mæ sitt. Å `n far satt i gyngestoln sin som vanle og las avisa. Det va som vanle men dæ va någgå ovanle leill. E låg å vrei me leingje. Dæ va så mykkjy å teinkje på – ihvertfall for ein 5 åring.

Te å mæ havergrauten smakte mæssom bære denna julmårgån. Å dæ va spikkjipysje og spikkjiskinke på bordet og tjuke og gomme attåt flattbrøe og lefsa. Va ikkje kvandagsmat dæ ska vætta. E åt men feinn ikkje roe. Va så rastlaus at. -hvis dæ æ bæstein du sit å venta på å æ så orole for, så kjøm kje døm før høgst dag, si o mor. E såg på kjøkenklukka å o va berre 9 um mårgån. – e å `n bæstefar ska reinne oss uppi reirebakkom skjønnau mor, sa e. Rattkjølkjin va prøvd eillereio den, men dæ va liksom någgå eget når de va mæ om bæstefar da. `N sku mæssom tulle så, å gjerra se te hein da veit du – å summe gongo kjørde oss reint avlaust – å da skrattan bæstefar så godt at.

– Du fæ tå fuggelbande og sætta det på staurn ute du nå, sin far. – E ha låggå i stand åt di så det står i eildhuse. Åsså må oss finne te godfore åt sjeiddein og grisein au. Dyre feira jul au på Reire ser du, skrattan far. Eille lævde mæ forventning og va så i godlage i dag dæ va julkveiln. E va å feinn nykjyln åt eildhuse bak dæ nystrokje håndklækaste heinna mor. `N far va nøye mæ at dyre sku ha det godt i jule au ikkje bærre menneskjun sa `n. Dæ va mæ e heilt på mæ å fore sjeiddein at e høyrde tutinge frå Forden has bæstefar. E måtte skratte for dø høyrdest ut som ei gåmmål ku som rauta. E slapp berre alt e hadd i hænd og niflaug  i møte mæ døm. E fækk skikkele blautkjåkkå tå båe to. Oss fækk ei eikrones mjølkesjokolade kårsine, oss tri ongein. Dæ au hva mæssom forvænta. Så vart det kaffeslabberas og nå kom julkakein fram. Dæ va iallefall 7 slag e klarde å tælle, men e klarte me godt mæ fattigmeinn og avlætte. O mor klåggå på at ho ikke riktig ha fått te avlættom i år, men o bæstemor skrytte så tå døm at. Jauda, alt va vanle i år au.

Dæ va messom detta som va jule. Det va de faste tinge som var sagt og gjort kårt år. E ån bæstefar rænde oss på rattkjølkje, å e trur eilder e ha hyla værre, da `n bæstefar datt tå kjølkjin mitt uppi reirebakkom å trilla rondt fleire gongo. Oss såg ut som någgå sjogmeinne når oss kom inn at i varmin. Det va store sjobeille neppå kanten tå brokje mi. Oss va raulette både e `n bæstefar. De lei mot kveil og oss vart meir å meir andakte. Klukka 5 så ringde jule inn og åss satt role ve borde eille sammen, ja utta o mor da som gjekk av og te og sette frampå ribba og poteto, surkåln og tytingen. Heimbåkkå flatbrød og svisko, julpysje å medisterkaku. Va messom lite rart dette mæ ribba for me da – for e visste kæm `n va grisen. E va mæ å slakta mæ `n far og slaktarn. Nå låg `n ikkje attkjeinnan på matbordet og `n sku bli julmiddag åt oss svoltne. Men slik æ dø nå på ein gard sa `n far. Dæ æ detta oss livi tå å mæ – på gardom. E fækk småkkå på heimbryggaølet au. `n bæstefar tulla mæ e kom te å bli rålaus full.

Åh som ås åt! E va så mætt e at e klarte nesten ikkje sitta role. `n bæstefar satt mæ kniven å mæssom målte kå langt bælgen hass hadde att førn nådde bordkanten. Men `n klarte nok kje meir heinn heill. O Inga som va eildst tå jentun sku få læssa juleevangeliet for fysste gång i år. Ellers va nå dæ mæssom `n far si uppgave dæ da. E sat mæ store augo å høyrde på. Kun de værra sant alt detta da? E teinkte på stjerna over stalln og såg upp på stjerna over jultreet. Onde jultreet låg eille gavein. Dæ va iallfall to -tri åt kår. Ja hein Jesus fækk visst au gavo – så da æ det vel heinn å takke teinkte e mæ eit smil um munn. Gaveofninge var liksom høgdepunktet dæ da. Når riskremen og rau saus va vel fortært så va det så vidt oss fækk kårrå oss upp i godstolein.

E va så forondra på kår julnissin budd. Trur kje døm va heil forlikte døm vaksne heil kårn egentle kom frå. Skagsnæbbnissin va vel egentle dein e trudd mæst på at `n va. Men så hadde e nå hørt at `n kun nå kommå frå Nordpole au. Såmmå æ nå dæ så leingje e vart tegodesett mæ inkort.

Julgrauten va bevise på at `n eillereio hadde vore innum, for e ha nå sjækka dæ da matta – uppte fleire gongo. Å da e va innum i fjose fyrry julmiddagen va de jammen ti ei stor skjei uttu trebøyllin. E skonda me å ga grisein resten så kje o mor vart tulle for at `n kje hadde ete upp alt. O vart nå så sint på me kår gång e kje åt upp att! Dæ va mæ håp at nissin såg at e hjalp `n frå armode og kjæftsmeille heinna mor – dæ va nå vel ei god gjerning som fortjente ei ekstra gave dæ sku`n tru.

`N far va hein som sku gå å sætta ut tålgjoset på dørheilla, så nissin feinn fram åt oss som `n sa. `N far kunn kje vætta at e hadde eillereio ubservert at `n ha vore i fjose å ete tå grauten. E rakk kje fortelja de heill, før `n far va ute tå huse. Og dø va kje leingje `n va burte heil før det vart eit svarve læven i svalgangen. E vart nå så reidd e at e kraup nærmar o bæstemor og tviheildt o i armen. Å ho satt der berre å skratta å sa som o plægga si; Nei så tyle at skagsnæbbnissin kjøm åt oss i år au leill! Dø trampa hardt gjennom kjøkenet og inn i finstuggu kom `n Julnissin. E tykte mæssom at `n vart meir å meir krokåt for kårt år. – Æ dø nuggun snille onge her? `n mæssom brumma så i skjeigget nårn sa det. E fækk kje fram eit ord. Men e rakk så vidt å teinkje at `n far gjekk nå glipp tå alt detta heinn nå – å de kunn nå vore ei tryggheit å haft heinn her! Eille satt å skratta å o mor feinn fram vetlkrakken. -Du fæ sitta her du skagsnæbbnisse for du æ vel otyle kjei tå å fårrå så langt. Nissin fækk ette mykkjy umstendeleheit fløtt rævve si neppå krakken. `n va så tjukk å vombåt at de va så vidt `n fækk bøygd se. -Men kå kjære vart de tån far da?- si o mor å skratta å slæ se på knen. E tykte messom at o tok de væl bra at `n far gjekk glipp tå eill uppstandelsen å ikkje minst gavun.`

`N far kom kje att heil heinn før eille gavun va utdelte. Dø va nå som uppågjort, at nissin ha kje før gått att, før oss høyrde at `n far kosta tå se sjoggen i svale. – At du eilder kein heille det inne dein eine gongen i åre nissin æ her da si o mor, men o va kje sint men skratta like mykkjy. O æ så rar o mor julkveiln – ho skratta tå alt. Ja eille æ så glade. Sjøl `n far som gjekk glipp tå heile greia sitt der og ser ut som at alt æ i skjønneste orden.

E sku nå fortalt eitt å einna e da, åt `n far. Dø va kje vært `n satt der og trudd alt va i skjønneste orden. E sto i glase e når nissin va gått og trur du kje at nissin kyssa o mor rætt på trute! Men e va kje dein som skull lågå de otrivle på sjølvaste julkveiln så e fækk vente mæ å si någgå te seinar. 

E ser ront me – å eille sitt mæ raue kjåkkå, mætte å goe. Pakkun æ pakka upp å eille offa å bær se får kå snarteinkte eilla ha vore mæ julgavun i år. Tævasokkein måtte e bære hå på me mæ ein gong og døm va så mjuke å varme. Nissin visste det heinn at det va gått hol på de gamle. Såmmå mæ huva – ei blå strikkahuve mæ øyrlappe. E fækk ny håmmår sjån far – så slapp `n å leite ette håmmårn sin sjøl sa`n. Men finaste gava fækk e sjå `n bæstefar å o bæstemor. Ein rau lastebil. Så blank at det skein tå om. Mæ lasteplan! Å trur du kje dæ va ei gave frå sjølvaste skagsnæbbnissin! E visste det! `N hadde sett at e berga `n fra kjæftesmella heinna mor. Ein ørliten utskore eingel i tre. Dein tok e mæ me i seingje å heldt i hændom mine heilt te e sovna. Viss på at jule va likaste tie på året. E merkte me så vidt at `n bæstefar sto i døropnige å flein åt me. God Jul Kjellemann sa`n. Du æ nå likast du sa`n. E sovna mæ smil ront munn.

 

Julepresangen av Alf Prøysen

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i.
Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Men bena er det verste, for når han har satt dem på
Så er de to for lange og de andre to for små
Han sager av, og sager av, til slutt så er det blitt
En kiste der hvor mor kan gjemme strikketøyet sitt. 
En kiste er jo vel og bra, bevare dere vel
Da er det bare lokket som han ikke kan få tel
Og etter som han høvler, ser han klart at det vil bli
Et skrin der mor kan legge fra seg saks og broderi
Men så skal skrinet høvles fint og jevnes lite grann
Og den som jevner flittig det er vesle Jensemann
Og ettersom han jevner, er det opplagt at det blir
En eske der som mor kan gjemme brevark og papir
Nå skal han bare ta og høvle høyre siden her
Men etterpå så må han høvle venstre siden der
Og plutselig er esken blitt et lite fuglebrett
Som mor kan ha ved vindu’ sitt med havregryn og fett
Og så er gaven ferdig, selv om langemann er blå
Og tommeltott har plasterlapp, så fryder han seg nå
For gaven ligger pakket inn, og gjett hva mor skal få?
Ei spekefjøl som mor kan smøre skolematen på

 

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

 

En stjerne skinner i natt – Maria Arredondo

Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn

Refr.:
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt
 

En nyfødt kjærlighet sover
nå er guds himmel nær
vår lange vandring er over
stjernen har stanset her

Refr.:
Englene synger høyt i kor..
 

Se himlen ligger og hviler
på jordens gule strå
vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå

Refr.:

Nå kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang
for dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang

 

JULEKVELD I SKOGEN

 
 
 
 
Det var julekveld i skogen. Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue, heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet på sitt siste stykke brød

 

 

Gjennom sprukne, frosne ruter titter julestjerner inn
på de salte juletårer på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris.

 

Bare armod var å spore på de gamles julebord
All den julemat de eide var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen som Myklerisk rubin
der den brente deres siste dråper juleparafin

 

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg å være fra i fjor

 

Da med ett av domme bjellers klang blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere, men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren, det er noen som vil inn.

 

Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert, briller og sigar
Samt en juleklump i halsen, mens han hvisket: Mor og far!

 

Det var eldste sønn i huset og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang en julemelodi
mens han åpnet julekofferten med julegaver i.

 

Det var juletre med julelys og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang

 

Stillhet senket seg i stuen, brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk

 

Dog mens julenatten senker seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas og juleromantikk
lar vi julesangen slutte, for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul alikevel!

5 Svar til “Jul

  1. Tilbaketråkk: Adventskalender « STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN !

  2. Tilbaketråkk: Jul på Reiret – en julefortelling skrevet av meg. « STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN !

  3. Fin side ! Elsker julesanger. Lurer på om du har teksten til Jul jul strålande jul ?

  4. Jul, jul, strålande jul
    glans over kvite skoga
    himmelske krone av gnistrande lys
    skimrande boga i alle Guds hus
    salma som femna om tid og stad
    med evige lengsel mot lys og mot fred

    Jul, jul, strålande jul
    glans over kvite skoga
    kom, kom, heilage jul
    senk dine kvite vinge
    over ein strid full av blod og larm
    over kvart sukk i frå menneskebarn
    over dei slekter som går til ro
    over den ungdom der livet skal gro
    Kom, kom, heilage jul
    senk dine kvite vinge

    Jul, jul, strålande jul
    glans over kvite skoga
    himmelske krone av gnistrande lys
    skimrande boga i alle Guds hus
    salma som femna om tid og stad
    med evige lengsel mot lys og mot fred
    Jul, jul, strålande jul
    glans over kvite skoga

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s