Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, også var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipinene. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det en julenissedrakt, og på en kjelke lå det en stor sekk med julegaver.
Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakta og dro kjelken med julegavesekken ut på gårsdplassen. Men så var det glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var oppå kjelken og sekken, også var det en bakke ned mot hovedvegen, også sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke. «Halv vei!» ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, også butta de så de ramla i grøfta begge to. «Omforlades!» sa snekker Andersen.
«Omforlades sjøl,» sa den andre.
«Vi er nok ute i samme ærend,vi», sa snekker Andersen. «De har fått på Dem julenissedrakten, De også,» sa han og lo. Også retta han fram handa si og presenterte seg: «Snekker Andersen.»
«Julenissen,» sa den andre og kom med handa si. «He, he!» sa snekker Andersen. «Ja ja, det går jo ann å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.»
«Akkurat,» sa den andre. «og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, også går du til mine unger. men da må du love å ta av deg den dumme nissedrakten.» «Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?» sa snekker Andersen.
«Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntlig snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?» «Ja, det kunne vi jo godt,» sa snekker Andersen, «men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg.»
«Gaver?» sa julenissen. «Er ikke du snekker da?»
«Joooo….,» sa Andersen.
«Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Også har du kanskje en kniv?»
Joda, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
«Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,» sa nissen, «så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?»
«Ja,» sa snekker Andersen. Også gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke gå så langt, det var bare forbi to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer. «Nå kommer’n, nå kommer’n!» ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta. «Nå kommer’n mor! Nå kommer snekker Andersen! se på’n! Er’n ikke lang?»
«Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,» sa nissekona.
«Men vi har aldri sett en orntlig snekker!» ropte ungene. «Kom inn da, snekker Andersen!» «Ja, du får værsågod gå inn,» sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolkene innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue. «Har du med deg kniv?»
«Har du med deg plankebiter og småspiker?» gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen. «Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase,» sa nissekona. «Sett deg da, Andersen.»
«Er det fremmed-nisser her?» peip den gamle nissen i kroken.
«Det er Andersen! Snekker’n» ropte den største nissegutten i øret hans.
«Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på’n, så blir’n gla.» Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gammelnissen og tok’n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.
«Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,» sa ungene.
«Vet du hva du skal lage til meg?» sa den største nissegutten og smilte med ei tann. «Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?»
«Ja, jeg får prøve,» sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig. «Så er det min tur,» sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
«Hva vil du ha da?» sa snekker Andersen.
«Dokkeseng,» sa nissejenta.
«Har du dokke da?» sa Andersen.
«Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang i blant, og ekornungene får jeg leke med så mye jeg vil. De bare synes det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!»
Og så lagdet Andersen dokkeseng. «Hva vil du ha da?» sa han til den minste nisseungen som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
«Veit ikke,» hviska gutten.
«Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel,» sa de andre ungene.
«snurrebass,» hviska velsegutten.
«Ja, det skal du jammen få,» sa Andersen, og så laget han snurrebass. «Og så må du lage noe til a mor!» maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak på ryggen sin.
«Hysj da, unger!» sa nissekona.
«Bare si hva du vil jeg skal lage, du,» sa Andersen.
«Ja,» sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
«Kan du få noe skikk på denne her, trur du?»
«Hem, hem,» sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. «Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.» Og så tok han tak og spikke ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget ei sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok i toppen, også satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt til en fin stokk.
«Værsågod, bestefar,» ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen. «Nei, å nei, detta va stas,» sa nisskona.
«Ja, nå skal du jammen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denna julekvelden kommer vi ikke til å glømme.»
«Takk, takk, takk!» ropte ungene. Også kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken sin og sa: «Tusen takk!» Nå hørte Andersen noen som tusla utafor døra, også sa han;»Takk i ligemåde og godt nyttår!» Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
«Takk for hjelpa, Andersen,» sa julenissen. «Hva sa ungene da du kom?»
Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?»
«Å langt ifra,» sa julenissen. «Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! sa han hele tia.» «Ja, nå får jeg skynde meg hjem,» sa Andersen, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. Det var begynt å snø, så det var så vidt han kunne finne igjen sporene… «Får jeg se gavene deres,da!» sa han til ungene sine da han kom inn i sua.
Men da lo ungene.
«Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!»
«Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg,» sa Andersen.
«Hvor bor de hen da?» spurte ungene og lo enda mer.
«Innover der og bortover sånn,» sa Andersen og pekte
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 
