G O D T N Y T T Å R !

daihatsu_2008_by_msalah.jpgfyrverkeri.jpg

Imagine there’s no Heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today

Imagine there’s no countries
It isn’t hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion too
Imagine all the people
Living life in peace

You may say that I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world

You may say that I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one

G O D T   N Y T T   Å R !

Ei drømmejul på Reire (på Vågådialekt)

gamle_kort1.jpg

E skriv bæst um natte e`. Når nattefredn ha seinka se og ei stille men lævandes tålgljos står attme me og gje me ro og gode tanke. Da fæ fantasin fritt leike se og i kveill vil e tållå um kålles julkveilln måtte værra før i ti`n – trur e.

Dæ va kjøle kaldt på Reire denne julmårgån. 20 keildegrader beit i nåsån når e skonda me ut på dørheilla. E va spænt på at o bæstemor å`n bæstefar sku kåmmå å feire i hop mæ oss. At døm kom va like sikkert som at det va sjog og bitandes keildegrader dæ, på Reire Julkveiln. «Åh, e stonda så!» -Æ du tullåt du gut, si far min. Ikkje stå dær å uppfør de olagle nå da, og gå inn å få på de klæe! E sto ute der berre i pysjen.

Men e trur`n far va like spænt som me. N`heilt på mæ å måkkå sjoggen så det vart plass åt Forden hass bæstefar. Tree sto tunge tå sjog og greinin heilt på å vart åvbrote tå tyngde tå sjoggen. Dæ va så pent på Reire. Dæ kun te og mæ ein gut på 5 år sjå. Særle va jule veondele fin på Reire. Dæ bar navne sitt mæ rætte. Dæ va eit Reir, og dæ husa me å syskjene mine og n`far å o mor. E va minst da sjølsagt – å så va det o Inga, o Maria å o Marit. Døm tri låg ænda døm.

Dæ vart seint i jårkveill når oss vænta på at `n far pynta jultreet i finstuggu. Dæ æ mæst i høgtiom at oss sit der – og når dø kjøm fræmon folk te gards. O Inga va nå så tullåt ho at o glåma inn nykkjylhålet for å kanskje få sett jultreet før oss andre. Men `n far ha pynta jultre før au hein, så dein mogleheite hadde `n syrtt for va avverga. I mæns måtte oss sitta ved storborde på kjøkenet oss andre da, og oss lågå lækkje tå farga papir som oss sku heinge upp og pynte mæ. Ja e likte bæst å lågå dyr tå konglo e da. Julstalln vart lågå i fjor jul tå ein gåmål skoask og nå mangla det någgå dyr som gjæterein sku hå attme se. O mor kom mæ någgå gåmmål bomull som e tækte konglun mæ og dæ vart fine saue. Ændele kom `n far ut tå finstuggu.

Dæ va høgtid dæ å få kommå inn å sjå jultreet som e og hein hadde vore å haugd uppi reirebakkom. Det sto der midt på golve på ein striduk o mor ha lågå mæ grøne kantband. Dæ rakk heilt uppi taket å stjerna rørte så vidt takbjølkein. E kjænde att mykkjy tå julpynten systrein mine ha låggå på skula. Någgå va nytt au. Men e hugsa eille tingein der. `N far hadde kosta på någgå nye ljosholdere – `n va så reidd tå varma hein da matta. Levandes ljos sto å blafra og det blinka i julkulein – de få som va. Men dæ mangla ikkje på anna julpynt nei! Dæ va glansbilde tå eingle øvst i tree og nedst va det julkorgje fulle tå smørbukkaramelle og kamferdrops. Oss fækk lov te å tå kår sin kamfer før oss la oss.

Før e la me måtte e sjå ænda ein gong på pakkein e hadde låggå i hæmmeleheit. Jentun sku få kår sitt navneskilt som e hadde høvla og fått hjølp tå om onkel mæ å breinne inn navne. O mor sku få ei ny skjærfjøl som e te å mæ hadde måla tå någgå gåmmå måling som sto att. N`far sku få eit askebæger åt pipa si som e hadde hamra ut tå ei gåmmål plåte e feinn. MEN stoltast va e tå fuggelbrættet åt om bæstefar å o bæstemor.

Dø lufta så godt i huse på Reire. O mor hadde strødd ny eine på golve. Dø lufta mat og dø lufta mæssom glæe. E hørde o mor på kjøkene gjekk og tusla mæ sitt. Å `n far satt i gyngestoln sin som vanle og las avisa. Det va som vanle men dæ va någgå ovanle leill. E låg å vrei me leingje. Dæ va så mykkjy å teinkje på – ihvertfall for ein 5 åring.

Te å mæ havergrauten smakte mæssom bære denna julmårgån. Å dæ va spikkjipysje og spikkjiskinke på bordet og tjuke og gomme attåt flattbrøe og lefsa. Va ikkje kvandagsmat dæ ska vætta. E åt men feinn ikkje roe. Va så rastlaus at. -hvis dæ æ bæstein du sit å venta på å æ så orole for, så kjøm kje døm før høgst dag, si o mor. E såg på kjøkenklukka å o va berre 9 um mårgån. – e å `n bæstefar ska reinne oss uppi reirebakkom skjønnau mor, sa e. Rattkjølkjin va prøvd eillereio den, men dæ va liksom någgå eget når de va mæ om bæstefar da. `N sku mæssom tulle så, å gjerra se te hein da veit du – å summe gongo kjørde oss reint avlaust – å da skrattan bæstefar så godt at.

– Du fæ tå fuggelbande og sætta det på staurn ute du nå, sin far. – E ha låggå i stand åt di så det står i eildhuse. Åsså må oss finne te godfore åt sjeiddein og grisein au. Dyre feira jul au på Reire ser du, skrattan far. Eille lævde mæ forventning og va så i godlage i dag dæ va julkveiln. E va å feinn nykjyln åt eildhuse bak dæ nystrokje håndklækaste heinna mor. `N far va nøye mæ at dyre sku ha det godt i jule au ikkje bærre menneskjun sa `n. Dæ va mæ e heilt på mæ å fore sjeiddein at e høyrde tutinge frå Forden has bæstefar. E måtte skratte for dø høyrdest ut som ei gåmmål ku som rauta. E slapp berre alt e hadd i hænd og niflaug  i møte mæ døm. E fækk skikkele blautkjåkkå tå båe to. Oss fækk ei eikrones mjølkesjokolade kårsine, oss tri ongein. Dæ au hva mæssom forvænta. Så vart det kaffeslabberas og nå kom julkakein fram. Dæ va iallefall 7 slag e klarde å tælle, men e klarte me godt mæ fattigmeinn og avlætte. O mor klåggå på at ho ikke riktig ha fått te avlættom i år, men o bæstemor skrytte så tå døm at. Jauda, alt va vanle i år au.

Dæ va messom detta som va jule. Det va de faste tinge som var sagt og gjort kårt år. E ån bæstefar rænde oss på rattkjølkje, å e trur eilder e ha hyla værre, da `n bæstefar datt tå kjølkjin mitt uppi reirebakkom å trilla rondt fleire gongo. Oss såg ut som någgå sjogmeinne når oss kom inn at i varmin. Det va store sjobeille neppå kanten tå brokje mi. Oss va raulette både e `n bæstefar. De lei mot kveil og oss vart meir å meir andakte. Klukka 5 så ringde jule inn og åss satt role ve borde eille sammen, ja utta o mor da som gjekk av og te og sette frampå ribba og poteto, surkåln og tytingen. Heimbåkkå flatbrød og svisko, julpysje å medisterkaku. Va messom lite rart dette mæ ribba for me da – for e visste kæm `n va grisen. E va mæ å slakta mæ `n far og slaktarn. Nå låg `n ikkje attkjeinnan på matbordet og `n sku bli julmiddag åt oss svoltne. Men slik æ dø nå på ein gard sa `n far. Dæ æ detta oss livi tå å mæ – på gardom. E fækk småkkå på heimbryggaølet au. `n bæstefar tulla mæ e kom te å bli rålaus full.

Åh som ås åt! E va så mætt e at e klarte nesten ikkje sitta role. `n bæstefar satt mæ kniven å mæssom målte kå langt bælgen hass hadde att førn nådde bordkanten. Men `n klarte nok kje meir heinn heill. O Inga som va eildst tå jentun sku få læssa juleevangeliet for fysste gång i år. Ellers va nå dæ mæssom `n far si uppgave dæ da. E sat mæ store augo å høyrde på. Kun de værra sant alt detta da? E teinkte på stjerna over stalln og såg upp på stjerna over jultreet. Onde jultreet låg eille gavein. Dæ va iallfall to -tri åt kår. Ja hein Jesus fækk visst au gavo – så da æ det vel heinn å takke teinkte e mæ eit smil um munn. Gaveofninge var liksom høgdepunktet dæ da. Når riskremen og rau saus va vel fortært så va det så vidt oss fækk kårrå oss upp i godstolein.

E va så forondra på kår julnissin budd. Trur kje døm va heil forlikte døm vaksne heil kårn egentle kom frå. Skagsnæbbnissin va vel egentle dein e trudd mæst på at `n va. Men så hadde e nå hørt at `n kun nå kommå frå Nordpole au. Såmmå æ nå dæ så leingje e vart tegodesett mæ inkort.

Julgrauten va bevise på at `n eillereio hadde vore innum, for e ha nå sjækka dæ da matta – uppte fleire gongo. Å da e va innum i fjose fyrry julmiddagen va de jammen ti ei stor skjei uttu trebøyllin. E skonda me å ga grisein resten så kje o mor vart tulle for at `n kje hadde ete upp alt. O vart nå så sint på me kår gång e kje åt upp att! Dæ va mæ håp at nissin såg at e hjalp `n frå armode og kjæftsmeille heinna mor – dæ va nå vel ei god gjerning som fortjente ei ekstra gave dæ sku`n tru.

`N far va hein som sku gå å sætta ut tålgjoset på dørheilla, så nissin feinn fram åt oss som `n sa. `N far kunn kje vætta at e hadde eillereio ubservert at `n ha vore i fjose å ete tå grauten. E rakk kje fortelja de heill, før `n far va ute tå huse. Og dø va kje leingje `n va burte heil før det vart eit svarve læven i svalgangen. E vart nå så reidd e at e kraup nærmar o bæstemor og tviheildt o i armen. Å ho satt der berre å skratta å sa som o plægga si; Nei så tyle at skagsnæbbnissin kjøm åt oss i år au leill! Dø trampa hardt gjennom kjøkenet og inn i finstuggu kom `n Julnissin. E tykte mæssom at `n vart meir å meir krokåt for kårt år. – Æ dø nuggun snille onge her? `n mæssom brumma så i skjeigget nårn sa det. E fækk kje fram eit ord. Men e rakk så vidt å teinkje at `n far gjekk nå glipp tå alt detta heinn nå – å de kunn nå vore ei tryggheit å haft heinn her! Eille satt å skratta å o mor feinn fram vetlkrakken. -Du fæ sitta her du skagsnæbbnisse for du æ vel otyle kjei tå å fårrå så langt. Nissin fækk ette mykkjy umstendeleheit fløtt rævve si neppå krakken. `n va så tjukk å vombåt at de va så vidt `n fækk bøygd se. -Men kå kjære vart de tån far da?- si o mor å skratta å slæ se på knen. E tykte messom at o tok de væl bra at `n far gjekk glipp tå eill uppstandelsen å ikkje minst gavun.`

`N far kom kje att heil heinn før eille gavun va utdelte. Dø va nå som uppågjort, at nissin ha kje før gått att, før oss høyrde at `n far kosta tå se sjoggen i svale. – At du eilder kein heille det inne dein eine gongen i åre nissin æ her da si o mor, men o va kje sint men skratta like mykkjy. O æ så rar o mor julkveiln – ho skratta tå alt. Ja eille æ så glade. Sjøl `n far som gjekk glipp tå heile greia sitt der og ser ut som at alt æ i skjønneste orden.

E sku nå fortalt eitt å einna e da, åt `n far. Dø va kje vært `n satt der og trudd alt va i skjønneste orden. E sto i glase e når nissin va gått og trur du kje at nissin kyssa o mor rætt på trute! Men e va kje dein som skull lågå de otrivle på sjølvaste julkveiln så e fækk vente mæ å si någgå te seinar. 

E ser ront me – å eille sitt mæ raue kjåkkå, mætte å goe. Pakkun æ pakka upp å eille offa å bær se får kå snarteinkte eilla ha vore mæ julgavun i år. Tævasokkein måtte e bære hå på me mæ ein gong og døm va så mjuke å varme. Nissin visste det heinn at det va gått hol på de gamle. Såmmå mæ huva – ei blå strikkahuve mæ øyrlappe. E fækk ny håmmår sjån far – så slapp `n å leite ette håmmårn sin sjøl sa`n. Men finaste gava fækk e sjå `n bæstefar å o bæstemor. Ein rau lastebil. Så blank at det skein tå om. Mæ lasteplan! Å trur du kje dæ va ei gave frå sjølvaste skagsnæbbnissin! E visste det! `N hadde sett at e berga `n fra kjæftesmella heinna mor. Ein ørliten utskore eingel i tre. Dein tok e mæ me i seingje å heldt i hændom mine heilt te e sovna. Viss på at jule va likaste tie på året. E merkte me så vidt at `n bæstefar sto i døropnige å flein åt me. God Jul Kjellemann sa`n. Du æ nå likast du sa`n. E sovna mæ smil ront munn.

Snekker Andersen og Julenissen (Alf Prøysen)

snekker-andersen-bilde1.jpg

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, også var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipinene. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det en julenissedrakt, og på en kjelke lå det en stor sekk med julegaver.
Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakta og dro kjelken med julegavesekken ut på gårsdplassen. Men så var det glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var oppå kjelken og sekken, også var det en bakke ned mot hovedvegen, også sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.
«Halv vei!» ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, også butta de så de ramla i grøfta begge to. «Omforlades!» sa snekker Andersen.
«Omforlades sjøl,» sa den andre.
«Vi er nok ute i samme ærend,vi», sa snekker Andersen. «De har fått på Dem julenissedrakten, De også,» sa han og lo. Også retta han fram handa si og presenterte seg:
«Snekker Andersen.»
«Julenissen,» sa den andre og kom med handa si.
«He, he!» sa snekker Andersen. «Ja ja, det går jo ann å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.»
«Akkurat,» sa den andre. «og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, også går du til mine unger. men da må du love å ta av deg den dumme nissedrakten.»
«Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?» sa snekker Andersen.
«Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntlig snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?»
«Ja, det kunne vi jo godt,» sa snekker Andersen, «men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg.»
«Gaver?» sa julenissen. «Er ikke du snekker da?»
«Joooo….,» sa Andersen.
«Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Også har du kanskje en kniv?»
Joda, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
«Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,» sa nissen, «så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?»
«Ja,» sa snekker Andersen.
 Også gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke gå så langt, det var bare forbi to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer. «Nå kommer’n, nå kommer’n!» ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta. «Nå kommer’n mor! Nå kommer snekker Andersen! se på’n! Er’n ikke lang?»
«Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,» sa nissekona.
«Men vi har aldri sett en orntlig snekker!» ropte ungene. «Kom inn da, snekker Andersen!»
«Ja, du får værsågod gå inn,» sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolkene innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue. «Har du med deg kniv?»
«Har du med deg plankebiter og småspiker?» gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.
«Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase,» sa nissekona. «Sett deg da, Andersen.»
«Er det fremmed-nisser her?» peip den gamle nissen i kroken.
«Det er Andersen! Snekker’n» ropte den største nissegutten i øret hans.
«Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på’n, så blir’n gla.»
Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gammelnissen og tok’n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.
«Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,» sa ungene.
«Vet du hva du skal lage til meg?» sa den største nissegutten og smilte med ei tann. «Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?»
«Ja, jeg får prøve,» sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
«Så er det min tur,» sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
«Hva vil du ha da?» sa snekker Andersen.
«Dokkeseng,» sa nissejenta.
«Har du dokke da?» sa Andersen.
«Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang i blant, og ekornungene får jeg leke med så mye jeg vil. De bare synes det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!»
Og så lagdet Andersen dokkeseng.
«Hva vil du ha da?» sa han til den minste nisseungen som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
«Veit ikke,» hviska gutten.
«Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel,» sa de andre ungene.
«snurrebass,» hviska velsegutten.
«Ja, det skal du jammen få,» sa Andersen, og så laget han snurrebass.
«Og så må du lage noe til a mor!» maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak på ryggen sin.
«Hysj da, unger!» sa nissekona.
«Bare si hva du vil jeg skal lage, du,» sa Andersen.
«Ja,» sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
«Kan du få noe skikk på denne her, trur du?»
«Hem, hem,» sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. «Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.»
Og så tok han tak og spikke ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget ei sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok i toppen, også satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt til en fin stokk.
«Værsågod, bestefar,» ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken.
Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen. «Nei, å nei, detta va stas,» sa nisskona.
«Ja, nå skal du jammen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denna julekvelden kommer vi ikke til å glømme.»
«Takk, takk, takk!» ropte ungene. Også kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken sin og sa: «Tusen takk!»
Nå hørte Andersen noen som tusla utafor døra, også sa han;»Takk i ligemåde og godt nyttår!» Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
«Takk for hjelpa, Andersen,» sa julenissen. «Hva sa ungene da du kom?»
Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?»
«Å langt ifra,» sa julenissen. «Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! sa han hele tia.»
«Ja, nå får jeg skynde meg hjem,» sa Andersen, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. Det var begynt å snø, så det var så vidt han kunne finne igjen sporene… «Får jeg se gavene deres,da!» sa han til ungene sine da han kom inn i sua.
Men da lo ungene.
«Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!»
«Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg,» sa Andersen.
«Hvor bor de hen da?» spurte ungene og lo enda mer.
«Innover der og bortover sånn,» sa Andersen og pekte

God Jul på ulike språk

merry_christmas_by_dimant.jpg

GOD JUL;

Arabisk I’d Miilad Said Oua Sana Saida
Bulgarsk Tchestita Koleda, Tchestita Rojdestvo
Belgisk Belgia nord ; Vrolijk Kerstfeest
– Belgia syd ; Joyeux Noël
Dansk Glædelig Jul
Engelsk Merry Christmas
Esperanto Bonan Kristnaskon
Estisk Häid jõule!
Finsk Hyvaa joulua
Færøysk Gleðilig jól
Gresk Kala Christouyenna
Hindu Shubh Bada Din
Islandsk Gledileg Jol
Idonesisk Selamat Hari Natal
Irsk Nollaig Shona Dhuit
Israelsk (Hebraisk) Mo’adim Lesimkha
Italiensk Buone Feste Natalizie
Japansk Kurisumasu omedeto eller Yoi kurisumasu wo
Jugoslavisk Cestitamo Bozie
Koreansk Sung Tan Chuk Ha
Latvisk Prieci’gus Ziemsve’tkus
Lithausk Linksmu Kaledu
Nederlandsk Vrolijk Kerstfeest
Polsk Wesolych Swiat Bozego Narodzenia
Portugisisk Boas Festas
Rumensk Sarbatori vesele
Russisk Pozdrevlyayu s prazdnikom Rozhdestva is Novim Godom
Samisk (Nordsamisk) God Jul: Buorit Juovllat
Gledelig Jul: Ilolaš Juovllat
Serbisk Hristos se rodi
Spansk Feliz Navidad
Svensk God Jul
Tsjekkisk Prejeme Vam Vesele Vanoce
Tyrkisk Noeliniz Ve Yeni Yiliniz Kutlu Olsun
Tysk Froehliche Weihnachten
Vietnamesisk Chung Mung Giang Sinh
Ungarsk Kellemes Karacsonyi unnepeket
Walisisk Nadolig Llawen

TAKK GUD – for at jeg ikke er kristen!

Dette skrev jeg på min gamle blogg og pga de siste dagers hendelser og pga artikkelen i Telemark Arbeiderblad føler jeg at dette jeg skrev i august i år «Takk Gud – for at jeg ikke er kristen» blir litt gjeldende igjen. Derfor gjentar jeg det jeg skrev. Og plinger det så flere kan se. Dette støtter det jeg mener: Det disse fundamentalistene gjør er å lage avstander mellom mennesker og Gud. De driver en omvendt misjon. Jeg kan aldri bli kristen – jeg kan aldri tenke meg å bli som dem. Jeg kan aldri klare å fremheve meg selv sånn som de gjør og hevde at jeg er «utvalgt» og innskrevet i «livets bok» med garantert enveisbillett til himmelen.  Det er forskjell på å tro og å leve ut troen – og man er ikke automatisk et godt menneske fordi man kaller seg kristen eller frelst. Man må leve som et godt menneske også.  I sin egoisme og i sitt hovmod glemmer mange kristne dette – etter min mening.

10 august 2007:

Det jeg trenger er Jesus sier de kristne

Hvem Jesus??!!

Han som gikk i døden for menneskers synder – eller den Jesus som gjennom sine disippler her på jorden ikke synes det holder at jeg havner i helvete men som gjerne bidrar med et lite helvete for meg mens jeg er her på jorden også…!

Ja jeg er nok en synder i blant. Men det er aldri vondt ment altså! Jeg er nok hverken bedre eller dårligere enn andre. Er vel et menneske på godt og vondt. Innrømmer lett at jeg har mine feil jeg!

I et par dager nå har jeg følt meg veldig “syndete”. Jeg har virkelig følt meg bedre enn mange av mine medmennesker – les kristne medmennesker.

Takk Gud at jeg ikke er en av dem! Jeg kjenenr jeg blir så forbannet, såret og provosert.

Åhhhh!!! Jeg har vært så naiv!!! Jeg har hatt så store forventinger til kristne. Jeg trodde de var bilder på Gud. Den snille Guden vet dere. Den som hjelper de i nød og som tar seg av de svake. Den som man søker til når alle andre ikke har hjulpet. Den man ber til når man er redd, den som er siste håp. Den noen tyr til før man tar siste åndedraget. Gud hjelpe oss!

For få år siden trodde jeg de kristne var de peneste, de reneste, de uten problemer, de som hadde orden på livet. Jada.. Ikke å vente at jeg har vært naiv. Jeg kjente jo ikke så mange kristne og de var jo aldri noe problem for meg før jeg sluttet å lyve.
Ja det er sant. Jeg sluttet å lyve og så ble de kristne et problem. Hadde jeg begynt å lyve igjen ville de godtatt meg.

Jeg dømmer mennesker jeg. Jeg dømmer mennesker som ikke helt passer inn i livet mitt. Kamerater som gjør livet mitt vanskelig. Kamerater som gjør meg sjalu fordi de kanskje har kjærester og ikke jeg. Eller kamerater som har god økonomi og som kan kjøpe seg stort sett det de har lyst på fordi de kanskje er to om å dele regninger eller har godt betalte jobber. Hmm.. Nei nå brukte jeg feil ord. Det heter ikke å dømme – men jeg er misunnelig. Like fullt er det visst synd. Jeg sa jo at jeg ikke var feilfri!!

De siste dagene har jeg tenkt meg om. Sett meg rundt og sett på alt jeg har, alt jeg har skaffet meg. Ikke har jeg bare skaffet meg det meste selv, men jeg har også forsørget andre. En narkoman, en eksmann, en her og en der… Utnyttet sier mange. Altfor snill mener andre. Vel, ja jeg har nok gjort noen feil og kanskje har jeg vært for snill. Går det å si at man har vært for snill og så allikevel ha så mye som jeg har?? Hva har jeg egentlig mistet ved å være for snill?? Vel, jeg kunne kanskje hatt enda mer av materielle ting hvis jeg ikke hadde brukt penger og energi på mennesker som har utnyttet meg. Men så har jeg da jammen fått noen erfaringer også. Og i tillegg har jeg hus, bil (vel mamma, jeg SKAL betale DEN tilbake…) hage full av blomster, + alt jeg trenger og mere til. Mye mere til.,

Jeg har aldri helt klart å hate jeg. Men om meg selv sier jeg at jeg er enten elsket eller hatet. Vet ikke hvorfor noen hater meg. Men ja, jeg er nok hatet av noen.
Jeg hater urettferdighet, og jeg hater uærlighet. Kanskje de som hater meg ikke takler ærligheten min og at jeg kan si til dem som har gjort meg vondt at: dere trenger jeg ikke i livet mitt. Ja, jeg er ikke sååå snill og jeg lar meg ikke utnytte helt og holdent. Jeg har også grenser.

Jeg tror jeg er et godt menneske. Jeg er iallefall god mot de jeg ser er gode mot andre. Jeg er ikke kristen. Kan ikke bli det heller. Jeg har ikke lenger forbilder blant de kristne. Hadde det før. Men kristne har fortalt meg at det finnes liberale, konservative, fundamentalistiske kristne. Alle tror på samme Gud. Forstår dere det??
Jeg forstår ikke. De siste dagene har jeg prøvd å forstå

Jeg elsker gutter. Jeg elsker kjærlighet. Kjærlighet er fint. Kjærlighet er å bry seg og å ta vare på hverandre. Bry seg om hverandre. Jeg liker sex også. Av samme grunner. Kristne sier at min kjærlighet er ekkel og kvalm – og så går de hjem og knuller kona. Jeg vet ikke hvordan de knuller kona – men de vet hvordan jeg har sex. De sier jo at den er ekkel og kvalm så da vet de vel hvordan jeg gjør det?

Jeg skal til helvete. Ja ikke til en søppelplass utenfor byen, men til ett eller annet sted – ja jeg er ikke riktig sikker hvor det er. Der er det iallefall brennhett og jeg skal få angre alle mine synder. Fordi jeg ikke har bedt om tilgivelse.

Kristne kan leve akkurat som de vil – bare det at de ber om tilgivelse. Da er det greit og de kommer til himmelen. Men de kan dømme meg og si at jeg kommer til helvete fordi sexen min er ekkel og kvalm. Det trenger de ikke be om tilgivelse for. Det mener Gud. Deres Gud.

Ikke min Gud. Min Gud er vakker. Min Gud forteller meg hele tiden hva jeg bør gjøre. Min Gud sier at det er viktig at jeg er lykkelig. Han sier at: Joda Kjell, kjøp de plantene nå for du har jo ikke akkurat kastet bort penger på alkohol og fyll og som du bare får hodepine og angst av dagen etterpå. Unn deg det nå! Vel, han sier det selv om han også sier til meg at jeg burde spare litt og ha litt i bakhånd. Men samtidig vet både han og jeg at hagen min gir meg lykke. Jeg blir lykkelig av å se ting vokse og gro. Det er MIN skyld at “barna mine” vokser og gror. Blomstene mine og hagen min er Guds og mitt skaperverk. Gud har skapt meg også. Akkurat slik som jeg er. Gud sier til meg at du Kjell du skal være homofil og du skal hjelpe andre som ikke har det like bra som deg. Det skal koste deg en del og du skal oppleve mye sorg for at du er så snill men du skal allikevel kjenne glede. Og innerst inne skal du kjenne at du er lykkelig.

Guden min lever inni meg. Guden min er sjelen min. Jeg ber til Guden min hver dag og spør han hele tiden om råd. Min Guds ord er ikke nedskrevet i noen bibel. Ikke med ord men ordene er der allikevel. For hver erfaring jeg gjør husker jeg Guds ord og veiledning. Dette er det jeg tror på.

Takk Gud for at jeg ikke er kristen!

Gratulerer vidunderlige Wenche Foss!

wenche-foss.jpg

 

GRATULERER MED DAGEN VIDUNDERLIGE WENCHE

Takk for alt du deler med oss, både ditt personlige engasjement og dine mange flotte roller!

Du er et vidunderlig godt menneske!

Wenche Foss har fylt de fleste av livets scener. Med mot, med vilje og med åpenhet. Norges diva har spilt de fleste av livets roller. Med innlevelse, formidlingsevne og medmenneskelighet.
Teaterdronningen har stått med bena godt plantet på jorda, mens applausen har gått til himmels. Hun har gitt alt, selv etter teppefall, tragedier og motgang. Hun har gitt sitt håndtrykk, med samme styrke, til fattige som kongelige.

Wenche Foss, alltid betagende, boblende som champagne, er både perfeksjonistisk og en arbeidshest av de sjeldne.

Wenche Foss dype forankring i folket skyldes kanskje først og fremst stor grad av skuespillerens realisme i skjønn forening med optimisme.

 

http://www.seher.no/cm/SeHer/Kjendisnytt/Norske/1.748347

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.4215972

http://www.aftenposten.no/kul_und/article2137535.ece