Siste arbeidsdag i utplasseringen ved Kulturavdelingen i Skien

Så er min siste arbeidsdag av min praksisperiode ved Kulturavdelingen kommet.

2 måneder (fra 7 januar – 29 feb) har gått så utrolig fort.  Det har vært en fantastisk tid med tonnevis av inntrykk, mange mennesker å forholde seg til, og to generasjoner jeg har jobbet med – barn og unge, og eldre. Selv befinner jeg meg jo midt i mellom – og det har vært en fantastisk mulighet til å få lære mer om hva barn og unge er opptatt av og gjør i dag, kontra slik jeg selv opplevde det i 70 og 80 årene og hvordan de eldre har det – en verden jeg ikke selv visste så mye om, fordi det ikke er «aktuellt» for meg før om kanskje 20 – 30 år.

Jeg gikk jo inn i disse to verdener med forhåndsholdninger – jeg ikledde meg de «klær» jeg trodde passet og VAR for barn og unge, og eldre. Jeg går ut igjen og ser at jeg har måttet foretatt klesbytte mange ganger i løpet av denne tiden hvor jeg har lært om de to «verdener».

Det har vært en reise og den har bestått av dype daler og høye fjell, med solskinn og tordenvær om hverandre og til de mer åpne langstrakte landskaper med solskinn, solskinn og solskinn. Det ene beskriver ungdommen og det andre beskriver de eldre jeg har møtt. Slik sett stemmer det med det jeg har skrevet før, i denne artikkelen: REISEN GJENNOM LIVET

Mange vil kanskje reagere på at jeg beskriver de eldres verden som BARE solskinn. Jeg vil presisere at dette er utifra at jeg har møtt de på et kultur og aktivitetssenter og hvor vi har danset og blitt underholdt og hvor gleden og det gode samværet har vært i fokus. Jeg VET at dagene ellers for eldre så absolutt ikke bare er solskinn – nødvendigvis. Men jeg kjenner at jeg er så glad for at det er såpass stort fokus på kunst og kulturaktiviteter for eldre også – jeg har blitt overrasket over hvor mye de faktisk har tilbud om. Når dette er sagt må jeg også få nevne at de JEG har sett av eldre er de som har oppsøkt tilbudene. Jeg har syntes det er mange – men jeg vet jo at flesteparten sitter hjemme og ikke deltar like aktivt i tilbudene. Grunnene til dette kan være mange. Det jeg er redd for er at mange sitter hjemme fordi de ikke blir nådd med tilbudene.

Det som så absolutt har imponert meg er de mange frivillige som jobber for å skape hygge og samvær for andre. De mange frivillige jeg har snakket med sier de gjør det både for å glede seg selv OG andre. Jeg føler at jeg har fått kjenne litt på hva de mener. I tiden jeg har fått lov til å være sammen med både unge og eldre har jeg fått kjenne hvor mye det har gledet meg selv og hvor mye jeg har hatt igjen for å bidra og at det jeg har bidratt med faktisk blir satt utrolig pris på.

Jeg har nå selv meldt meg som frivillig og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Lønnen er ikke penger men i glede!

Jeg kunne skrevet masse om min praksisperiode – det må jeg spare til min bacheloroppgave som jeg nå har 6 uker på meg til å skrive.

Jeg vil bare få takke ALLE jeg har møtt i denne perioden. Fantastisk vakre mennesker – hver på sin måte. Enten de nå har hatt dette som jobb, er frivillige eller er i gruppen barn og unge, eller eldre. Denne perioden har så absolutt bidratt til det jeg kan tenke på som det gode i livet mitt. TUSEN TAKK – og takk for dansen!

Dans med en dement

I går hadde jeg gleden av å få være med på «bevegelse til musikk for demente» på et kultur & aktivitetssenter.

Jeg innrømmer at jeg gruet meg litt i forkant. Demens er ukjent for meg og jeg innrømmer at jeg tenkte masse på hvordan jeg skulle forholde meg til de demente.

Trekkspillmusikk, tango, vals og reinlender. Selv elsker jeg å danse! Musikk og dans gjør meg glad og opprømt. Jeg forbinder dette med bare glede. To eldre trekkspillere tråkket takten til en kjent vals. Jeg ser rundt meg og ser på menneskene rundt meg. På forhånd var jeg fortalt at det ville være 4 frivillige, 4 ansatte og resten var pasienter – såkallte voksne demente. Jeg gripes av en lett panikk. Hvem er hvem? Rundt meg satt det mennesker i ulike aldre, noen smilende, noen alvorlige. Jeg så på beina og så at stort sett alle var med å tråkke takten. Så slår det meg: Om jeg tar feil – og byr opp en ansatt, en hjelper eller en pasient til den første dansen – hva gjør vel det? Dans handler nettopp om å bevege seg, glede seg, glede hverandre. Musikk og dans gjør oss alle like.

Jeg reiser meg og tar sikte på den blideste dama i salen. En eldre dame i rødt som har verdens største smil og godeste latter. Hun ler mot meg når jeg høflig bukker og spør – «.- vil du danse med meg?»  Damen forteller meg at hun er 90 år, har vondt i beinet – og jeg får hele historien om hvorfor – mens vi danser – litt forsiktig – som lovet. Rundt oss danser alle de andre. Jeg begynner å se hvem som må være pasient og hvem som må være hjelper eller ansatt. Jeg ser noen bare holde hender og svinge hendene – men de danser!

Jeg kikker bort på en dame som sitter der alvorlig, med hendene i fanget. Blikket ser tomt ut – men jeg ser dansefoten forsiktig beveger seg forsiktig i takt med musikken. Jeg går bort til henne og bukker så høflig jeg har lært at man skal gjøre. Hun ser opp på meg. Tar hendene sine og stryker dem ned ansiktet mitt – som en blind som vil se hvem jeg er – og så kom smilet! Jeg tar hendene hennes og vi leier mot dansegulvet. Hun er alvorlig igjen. Legger armene sine rundt meg og jeg gjør det samme rundt henne. Jeg vet ikke hva sangen heter og jeg kan bare deler av teksten. Noe sånnt som:

» jeg satte meg på toget mellom Hønefoss og Gol» lalalala… Åh Klara! … «Du kan da ikke mene at du ikke elsker meg!» Jeg sang litt forsiktig – nynnet med der jeg klarte, mest kanskje for meg selv. Bare sånn at jeg registrerer at dette er en sang som var populær en gang og mye spillt på radioen. Men så så hun på meg og så kom smilet igjen – og hun begynte også å synge litt. Litt forsiktig først. Jeg kjenner i armene mine et menneske som våkner. Jeg kjenner at takten hennes blir fastere. Hun griper hardere rundt meg og plutselig synger hun for full hals. ÅHHH Klara!!! Jeg ler mot henne og hun ler mot meg og dermed er vi igang. Vi synger begge for full hals – sikkert falskt og ille – men vi sang og vi danset! Det var som om damen i armene mine mistet 30 år av alderen sin og jeg fikk bilder av henne fra hvordan hun sikkert var i sine unge år. En dame full av liv – av flørt – i en dans på et lokale – glede, musikk og dans.

Når dansen var slutt lot hun hendene gli over ansiktet mitt igjen – og så slo hun meg på maven. Som om hun sa: jeg ser at du er tykk! 😉 Og så lo hun. Jeg fulgte henne på plass igjen. Teppet gikk ned igjen. Ansiktet ble alvorlig igjen og foten trampet forsiktig takten igjen nesten ubevegelig.

Jeg vil huske denne dansen lenge, som et veldig godt minne. Jeg innser at muligens hvis jeg ser henne igjen vil hun kanskje ikke engang kjenne meg igjen. Hun har sikkert forlengst glemt dansen og sangen vår – men jeg VET at hun hadde et øyeblikk av gjenkjennelse av gleden av sangen, dansen og musikken.

Sangen er ikke bare det første man møter som menneske men også det siste man hører.

Det gjelder tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda.

Jon-Roar Bjørkvold

Tips om Den Kulturelle Spaserstokken er velkommen!

Jeg er for tiden utplassert i Kulturavdelingen i Skien og skal være der frem til 7 mars d.å.

I denne perioden skal jeg jobbe blant annet med min Bacheloroppgave hvor jeg har valgt temaet «Den Kulturelle Spaserstokken».

Den kulturelle spaserstokken skal gi eldre et bedre kulturtilbud, på samme måte som den kulturelle skolesekken gjør det for elever. Den skal bidra til å gi gode kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker på eldresentre, sykehjem og ulike kulturarenaer.

Gjennom økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal Den kulturelle spaserstokken legge til rette for profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. Prosjektene skal ha en sterk lokal forankring.

Den kulturelle spaserstokken (DKSS) ble lansert av regjeringen sommeren 2006

Mål:

• Alle eldre mennesker skal ha de samme mulighetene som yngre til å motta og til å delta i

kulturelle aktiviteter ut fra sine forutsetninger

• Hverdagen til eldre mennesker i institusjon skal preges av et mangfold av kulturopplevelser og

kulturelle arrangementer

Målgruppe:

Målgruppen er først og fremst eldre mennesker som i dag i liten grad har tilbud om kulturelle

aktiviteter eller som ikke klarer å nyttiggjøre seg slike tilbud. Etter hvert kan målgruppen utvides

til andre grupper som er i lignende situasjon som for eksempel mennesker med psykiske lidelser

og mennesker med psykisk utviklingshemming.

I første fase vil målgruppen være:

• Beboere i alders- og sykehjem
• Hjemmeboende eldre som deltar i aktiviteter i eldresentre

 Jeg vil veldig gjerne komme i kontakt med mennesker som har erfaringer med eller meninger om Den kulturelle spaserstokken eks:

– ansatte i institusjoner for eldre (aldershjem, eldresenter, eldreråd, helse og omsorg osv..)

– eldre

– politikere

– artister, kunstnere, de som har erfaringer for underholdning for eldre.

– kulturarbeidere

– andre kulturinteresserte

Du kan enten svare her eller kontakte meg på mail kjemo@online.no så tar jeg kontakt igjen.

Jeg er interessert i alle slags reelle tanker og meninger rundt temaet «underholdning/kulturtiltak for eldre» eller Den kulturelle spaserstokken.

Jeg er selvfølgelig også interessert i tips om konkrete problemstillinger, institusjoner, personer, kommuner eller tips om hvor jeg kan finne info, råd og veiledning om dette emnet.

Jeg er takknemmelig for meninger og tanker fra alle – unge som gamle!