Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen

STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken

Publisert  12.02.2009

Les også http://www.ta.no/nyheter/article4120541.ece

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

– Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

– Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

– Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

– SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

– Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

– Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

– Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

– Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

– VIL KLARE MEG SELV

– Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

– Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

– Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

– Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

– Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

– Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

– Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

– Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier – det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Slik er livet mitt om dagen. – tanker og refleksjoner

Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om hvordan livet mitt er for tiden.

1. oktober nærmer seg med stormskritt og er dagen da all attføringsstøtte fra NAV opphører. Det er med blandede følelser. Endelig er jeg ute av NAV systemet – men dette er også dagen da jeg fra da av bare har mine egne midler å leve av. Dessverre er ikke dette akkurat store midler etter å ha levd på bare 66 % lønn gjennom tre års skolegang.

I løpet av disse tre årene har jeg fått nærmere 50 000 i kredittkortgjeld. GE Money bank har vært de eneste som har vært villige til å låne meg penger, når jeg går på attføring. (Disse 50 tusen har vært nødvendige for ekstrautgifter jeg har hatt i forhold til huset, MEN i disse pengene ligger det også «luksus» som jeg har unnet meg. Bare så det er sagt. «Luksusen utgjør dog bare en liten del av dette beløpet, og jeg har også nedbetalt ca 13 000 av denne gjelden) I løpet av disse tre årene har jeg også hevet gjelden min med nesten 200 000 for å kjøpe tomten da denne ble lagt ut for salg og også lån for å klare å betale nytt vann og kloakksystem, da dette ble nødvendig i vår. Hvorfor jeg forteller dette?

I min forrige post om Nav-systemet ble jeg sammenlignet med vanlige studenter, og jeg burde være oppmerksom på hvor heldig jeg er i forhold til disse. Igjen – jeg er veldig takknemmelig over å ha hatt muligheten til å ta videreutdanning. Men jeg vil gjerne poengtere enda en gang at jeg som 40 åring er i en ganske annerledes situasjon enn en vanlig student. Jeg vil også si noe om at denne videreutdanningen ikke er HELT GRATIS, slik mange tror. Kall det sutring. Jeg kaller det virkelighet.

Jeg har nå fått jobber. Dessverre har jeg ikke klart enda å få en fulltidsstilling. Det er i det hele tatt veldig få heltidsstillinger å få i dag. Iallefall innenfor det feltet hvor jeg må søke jobber. Jeg jobber som ringevakt ett sted, og jeg jobber for et bemanningsbyrå et annet sted. Jeg søker alle typer jobber – alt fra selger til taxisjåfør til kommunale stillinger innen pleie og omsorg. Dessverre er det få stillinger jeg kan søke på som er innenfor mitt fagfelt, kultur. Å få en jobb er en lang prosess. Fra du søker til du får svar – hvis du i det hele tatt får svar – kan ta opptil 2 måneder. 70 % av de ledige stillingene blir aldri utlyst, men går gjennom bekjentskaper osv. Som innflytter til Skien kjenner jeg ikke så veldig mange dessverre.

I de to stillingene jeg har fått kan jeg jobbe mer enn det jeg kan si ja til. Høres det rart ut? Vel, jeg skal forsøke å forklare.

Nav tillater at jeg kan jobbe 5 dager i løpet av en 14 dagers periode – uten å miste trygd for de resterende dagene. Får jeg jobbe 100 % til sammen på disse jobbene så hadde det vært greit. Problemet er bare at jeg ikke får lønn før jeg har innarbeidet en måned. Iallefall på den ene jobben vil det si at jeg ikke får lønn før 15 november. Får jeg bare jobbet feks 80 % på disse jobbene – straffer NAV meg og vil ikke gi meg lønn for de resterende 20 %.

Når jeg søkte disse jobbene – og for å gi et bra inntrykk – sa jeg at jeg kunne jobbe så mye som mulig. Slik situasjonen er har jeg måttet si nei til noen ekstravakter. Rett og slett fordi jeg ikke har råd. Jeg synes dette er veldig beklagelig, både overfor min egen situasjon og ikke minst overfor arbeidsgiverne. Fra 1 oktober blir det jo annerledes. Da MÅ jeg jobbe alt jeg kan – overalt som vil tilby meg jobber. Eventuellt er det jo fortsatt å håpe at man får seg en fulltidsstilling på de jobbsøknadene jeg har inne.

For å bedre situajsonen min tar jeg kontakt med DNB som er min bank og ber om å få utsette renter og avdrag på mitt huslån i to måneder. Dette utgjør for meg 10 000 kr. Banken sier nei! Jeg tar kontakt med andre konkurrerende banker rett og slett for å skifte bank. Men siden jeg ikke har fast jobb og fortsatt går på attføring vil de ikke ha meg som kunde. Resultatet er at jeg igjen må gå til GE Money bank og søke et kredittkortlån. Jeg får maks lån – 15 000.

Vel, så er jeg iallefall tilsynelatende reddet. Og jeg kan igjen konsentrere meg om å søke videre jobber – jobbe – og gå på jobbsøkerkurs.

Jeg vet mange vil si enda en gang at nå sutrer Kjellemann igjen. Nei, vil jeg si. Jeg sutrer ikke. Jeg ordner opp i situasjonen og redder meg selv i det som er virkeligheten. Enda en gang. For veldig mange er ikke dette det største problemet. Veldig mange er i den situasjon at de har en ektefelle eller en samboer som kan bistå og hjelpe i vanskelige tider.

Denne prosessen koster. Ikke bare koster den penger men den koster også i frykt for å miste det man har klart å skaffe seg gjennom et langt arbeidsliv. Det koster også å måtte tigge og be. Dette har også med stolthet å gjøre. Jeg vil klare meg selv! For meg er ikke sosialkontor en løsning. For meg er ikke en mor med penger en løsning. Jeg synes jeg blir ufrivillig satt i mange nedverdigende situasjoner som jeg slettes ikke har bedt om eller synes jeg fortjener. Hvor enn jeg snur meg så opplever jeg at siden jeg er i en attføringssituasjon så er svaret nei. Dette er også virkeligheten når jeg søker jobber. Hvor mye skal man være ærlig om at man faktisk har vært syk når man søker jobber? Hva skal jeg skrive i «hullene» på cv min, der det står at jeg ikke har gjort noe som helst?

Jeg har ordnet opp i livet mitt enda en gang. Jeg er kjempestolt av meg selv. Jeg lever med en tanke og en stolthet av at dette skal jeg greie. Det kan bare ikke koste hva det vil. Jeg synes denne prosessen kunne kostet meg langt mindre. Jeg forstår de mange som ikke kommer seg ut av NAV-fellen. Som må vende tilbake, kanskje sykere enn noen gang og som ikke er så heldige som meg selv. Jeg, heldig? Vel, jeg anser meg heldig fordi jeg nå øyner sjangsen for å komme meg ut av denne jeg kaller NAV-fellen.

NAV kunne vært så mye mer enn det den fungerer som i dag. NAV er faktisk en service overfor brukerne sine. Man skal kunne forvente å få hjelp og veiledning når man henvender seg dit. Jeg tror mange også opplever å få hjelp og veiledning. Når man gir kritikk av NAV er det lett å gå på de som jobber der. Jeg har møtt mange forferdelige ansatte i Nav. Ansatte som har lekt leger og som har satt seg over ordentlige leger og psykologer og møtt meg mistenksomme og nærmest belærende. Jeg har mang en gang måttet minne de ansatte om at det er leger som har sykemeldt meg – ikke meg selv.

Jeg og min psykolog tok en test en gang. Jeg hadde vært på NAV og fått beskjed fra min saksbehandler den gang at hun ikke trodde jeg var ordentlig syk. Min psykolog ringte vedkommende og satte samtalen på høytaler mens jeg satt i bakgrunnen. Saksbehandleren bekreftet sin mistanke overfor psykologen. Hun trodde ikke jeg var syk. Psykologen ba henne gjøre jobben sin og overlate diagnosen til de som satt med DEN kompetansen, nemmelig henne selv og legen min. Dette ble innklaget til sjefen i NAV og jeg fikk ny saksbehandler.

Når man er syk så tåler man mindre enn hva man ville gjort som frisk. Jeg synes at det er mye unødvendig «slossing» man utsettes for som syk. Jeg stiller spørsmål om det ikke ville vært spart mange krefter og også penger om man lot den syke slippe mer av denne slossingen. Feks en kreftsyk som kanskje går og lurer på om han vil dø eller overleve. Jeg ville tro at denne frykten alene skulle være stor nok om man ikke måtte sloss for å overleve økonomisk også. Ikke bare for sin egen skyld men også for sin families skyld.

Man kan ha så mange meninger om dette. Det må man gi rom for. Man må også tenke på at selv om man selv ikke har vært i den situasjon å bli syk – at man faktisk kan havne i situasjonen selv. Hvordan vil man selv reagere? Syk kan man bli enten man er rik eller fattig. Spør man en som er rik om hva som er viktigst, penger eller helse, vil de aller fleste si at helsen er viktigst. Det er allikevel ikke til å komme utenom at penger og økonomi betyr en del, særlig gjelder jo dette for den som ikke har så god økonomi. Det er fryktelig dyrt å bli syk. Selv i Norge.

Vel, dette var noen tanker rundt dette temaet. Jeg bruker meg selv som utgangspunkt for å belyse det. Men jeg er heldig og jeg SKAL klare meg ut av dette. Det er en vanskelig overgang jeg må igjennom. Skulle ønske den var lettere men det er den ikke. Det forhindrer ikke meg å skrive om det. Jeg er kommet HIT jeg er nå. Målet er å komme i full jobb, være frisk og fortsette å være frisk. Så skal jeg betale tilbake alt hva min sykdomsperiode har kostet meg av penger og høste de gode erfaringene jeg har gjort meg som syk.

NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.

Jeg er så sint! Når jeg er sint så gråter jeg. I går gråt jeg mye..

Den jeg er sint på er min «arbeidsgiver» – for tiden – NAV. Det er kanskje mer riktig å si mine lønnsgivere, for det er de som sørger for at jeg kan overleve økonomisk i en periode hvor jeg har gått syk og i en periode hvor jeg har vært nødt til å gjennomgå en omstilling og en attføring tilbake til jobb. Ja, og der stopper egentlig mitt forhold til NAV. For så mye mer enn hjelp til å overleve økonomisk har jeg aldri fått fra NAV. I motsetning til en vanlig normal arbeidsgiver så bryr ikke NAV seg så veldig mye.

Nå er det kanskje heller ikke meningen at jeg skal motta så mye mer hjelp fra NAV. Når jeg snakker om hjelp så mener jeg oppfølging, støtte og rådgivning. Iallefall har den uteblitt fullstendig.

NAV er en dessverre en nødvendighet for mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor. Jeg ble syk og jeg har kjempet mot denne sykdommen i snart 6 år. Men for NAV er jeg frisk. For NAV ble jeg frisk igjen når DE sa jeg var frisk. Og i lange perioder har jeg også vært ganske frisk. I perioder har jeg vært så frisk at jeg mer enn gjerne kunne tenke meg å komme ut i jobb igjen og leve normalt – som de fleste andre.

Slik har jeg hatt det nå også. Jeg har følt meg frisk og klar for nye utfordringer. Det eneste jeg vil er ut i jobb. Noen av dere har sikkert lest bloggposten om min ros av jobbsøkerkurset jeg nå går på. Menneskene som går på kurset er fortsatt like fantastiske. Men NAV? – de gjør meg faktisk syk.

Jeg ble ferdig attført 1 juli i år. Dvs at da var jeg ferdig med min 3 årige bachelorutdannelse, som var en del av handlingsplanen mellom meg og NAV og ment som å være en hjelp for å omskolere meg og få meg inn i en jobb igjen. I følge NAV sine regler så har jeg tre måneder på å skaffe meg jobb etter endt handlingsplan. Før hadde du ett år på å skaffe deg jobb, så ble den satt ned til 6 mnd og nå i vår ble den satt ned til 3 mndr. Dette betyr at min attføringsstønad opphører 1 oktober. 1 oktober stopper all «lønn» fra NAV – uansett.

Du har ikke akkurat store sjanser til å skaffe deg jobb på denne tiden av sommeren. Juli og august skjer det svært lite på jobbfronter her i Norge, selvsagt grunnet ferier. Når man er 42 år og har vært gjennom en bachelorutdanning hvor man har stått på og faktisk klart å få beste karakter A på sin bacheloroppgave – noe som beviser at jeg virkelig har stått på – så er man faktisk også sliten og ganske lei. Jeg trengte ferie – jeg også. Tilbud om jobbsøkerkurs fikk jeg først i slutten av august. Min saksbehandler fra NAV ringer og spør om jeg kunne tenke meg dette kurset og jeg svarer ja – for jeg hadde følelsen av at dette ikke var et valg jeg hadde. Det har jeg heller ikke. Deltar jeg ikke på kurset så ville jeg ha mistet attføringspengene med en gang.

På kurset er det meningen at vi skal lære å skrive søknader og CV, samt sitte ved datamaskiner å legge inn cv`er på ulike jobbdatabaser, samt selvfølgelig søke ledige jobber. Vi får fri til å dra på intervjuer, men ellers er vi ganske låst. Vi starter dagen klokken ni og jobber med dette frem til klokken tre. Som dere forstår av det tidligere innlegget mitt om dette jobbsøkerkurset var jeg ganske positiv til dette kurset. Kurset er satt bort til en ekstern bedrift – som igjen rapporterer tilbake til NAV.

Dette kurset er også ment til å motivere oss. Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form. Vi lærer oss at NAV sine regler kan vi ikke gjøre noe med. Det er jo ganske så sant egentlig. MEN – det tar allikevel ikke bort frustrasjonen! Enhver som søker jobber vet at prosessen tar tid. Det er en søknadsfrist. Søknadene skal behandles. Det skal innkalles til intervju. Og det skal ansettes. NAV burde vite dette mer enn noen annen. Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om jobbsøkerkurs med en gang?? Med meg begynner det å haste veldig! Jeg har i dag under 1 måned på å skaffe meg en jobb. Å skaffe seg jobb er ikke eneste problemet. Når og hvis jeg endelig har skaffet meg en jobb, så må jeg kanskje vente 2 måneder på å få utbetalt lønn. For meg vil det si at hvis jeg får jobb i morgen så får jeg mest sannsynlig ikke lønn før midten, eller slutten av november. Dette igjen vil si at jeg vil gå uten lønn i 2 mndr. For veldig mange er kanskje ikke dette det største problemet siden flere gjerne har en ektefelle eller samboer som er i jobb. For meg som lever alene derimot – ja jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne klare det.

Men i går hadde kurset besøk fra NAV. Og NAV har tydelig tenkt ut dette og hadde svar. Jeg må selvfølgelig ha SPART penger for denne perioden! Dette er en uttalelse som virkelig motiverer en enslig mann som har gått på attføringslønn (60 % av vanlig lønn) i 4 år! Eventuellt – sa dette mennesket fra NAV, så har du mulighet til å søke sosialpenger. Dog visste hun ikke helt hvordan DET fungerte for der jobbet ikke hun… Men jeg tror jeg vet fra før hvordan det fungerer. For å få støtte fra sosialen måtte jeg først ha solgt eiendelene mine. blant annet bil. Bil er luksus i Norge. Og damen fra NAV lot ikke la vær å minne oss om hvor heldige vi er i Norge som har et trygdesystem – se på andre land, sa hun. Vel tro meg, dame fra NAV. JEG vet! Jeg har både naboer og familie og et helt samfunn som ser på meg som en taper fordi jeg har vært nødt til å gå på trygd. Jeg hører stemmene deres hver dag. GÅ UT OG JOBB! Det er friske mennesker som sier dette. Mennesker som selv ikke har opplevd fornedrelsen det er å bli syk i Norge. Ja visst er jeg heldig. Men hvordan vil samfunnet at jeg skal takke? I skrivende stund føler jeg meg trampet ned igjen. Redd for fremtiden. Redd for ikke å klare meg. Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn. Kanskje mener de at jeg er blitt bortskjemt. Se på andre land som ikke er så heldige som oss. Vel, jeg lever faktisk i Norge og kanskje er jeg blitt bortskjemt. Men dette er virkeligheten for flere av oss. Tenk på det før du dømmer. Dette kan også ramme deg selv. Hvordan ville du taklet å bli syk, leve uvisst, på en minimumslønn eller uten lønn i to måneder, tre måneder – hvem vet?

For NAV er jeg bare et nummer i rekken. Reglene som gjelder for meg, gjelder enten jeg heter Røkke eller Hansen. NAV har ikke hjulpet meg å bli frisk. Det har jeg gjort selv. Jeg har ikke bare hjulpet meg selv i å bli frisk igjen men jeg har vært klar for å komme inn under normalen igjen. Det eneste jeg vil er å jobbe og å bli normal i den forstand at jeg kan få styre mitt liv igjen selv. Selvfølgelig har det hjulpet meg at jeg har visst at jeg har hatt et minimum å leve for og som NAV har utbetalt hver måned. Men jeg vil at folk skal vite at det også bare er et minimum. Og hjelpen består kun av penger. NAV har mange ganger vært den som har hindret meg og satt stopper for den gode utviklingen jeg har hatt. Mange ganger har de «slått meg ned», men jeg har klart å reise meg igjen. I trygdesystemet har jeg blitt mistenkeliggjort. Jeg har møtt dem som leker leger på trygdekontor og NAV og som tydelig har vist meg at de egentlig ikke tror jeg er syk. Jeg har bedt dem ta DET opp med legene og psykologen min. Det er de som sykemelder meg. Ikke jeg.

Mange ganger har jeg blitt møtt med at «- du må ikke bli sint på meg som NAV-ansatt -det er systemet du må bli sint på!» Dette sa NAV-damen i går også. Jeg måtte sitte og unnskylde meg for at jeg var så sint at jeg gråt til HENNE. Så hvem skal jeg gå til og være sint på? Er det i det hele tatt noen som bryr seg i dette verdens rikeste land? Politikerne har jo mer enn nok med å diskutere og avgjøre sine egne fete pensjonsordninger.

Når dette er sagt så skammer jeg meg over at jeg faktisk er en av de som er heldig. VELDIG mange der ute sliter mange ganger verre enn meg. De er taperne. Jeg skjelver ved tanken på at jeg KAN BLI en av dem skapt av etater som NAV…. Stakkars folk!

PS: Menneskene på kurset er fortsatt fantastiske. Inntrykket av kurset VAR også veldig bra – i begynnelsen. Dessverre synes jeg at det har utviklet seg som en overvåkninganstalt og som en voksenbarnehage. Dette i kontrast til å motivere og gi voksne mennesker frihet under ansvar. Vi som går kurset søker jobber for vår egen skyld – vi vil ut av NAV systemet så fort som det overhode er mulig. Jeg mistenker NAV for nettopp å gjøre kurset så ubehagelig som mulig – nettopp for å gi oss spark bak. Det er egentlig bra – men uforenlig med at de samtidig mener at de vil motivere oss. Det er en vesensforskjell.

Takk til menneskene på kurset. Uten dere ville jeg ikke klart tanken på å være der EN dag. Det er dere som motiverer og dytter på meg. Ikke NAV.

Jeg søker jobb!

Jeg går en spennende tid i møte. Jeg søker jobber igjen etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra arbeidslivet siden 2002. Jeg innrømmer glatt at det er med litt skrekkblandet fryd.

Jeg måtte slutte å jobbe for ca 5 år siden, rett og slett fordi jeg møtte den kjente veggen. Den veggen som bare gir deg en bråstopp i livet – den som gir deg et varsel om at nå er det på tide å stoppe opp litt. Jeg stoppet. – kikket meg rundt og på meg selv – og gjorde noe med livet mitt. Jeg forandret fokus og prøvde å rette opp det som hadde vært problem. Ett av problemene var at jeg ikke hadde begrensninger for meg selv når det gjaldt nettopp jobbing. Jeg slet meg rett og slett ut. Når man bor alene er det lett å påta seg oppgaver og ekstra jobbing. Det er ingen som venter hjemme og du har ingen forpliktelser. Dette vet som regel sjefen din om også, og utnytter dette. I tillegg hadde sjefen min en ansatt som sjelden eller aldri klarte å si nei, så når det var noe ekstra eller noen var syk, var jeg den første han ringte til. Selvfølgelig.

Jeg tror alle som har møtt den berømte veggen er redd for å støte på den igjen. Slik er det med meg nå også. Jeg kjenner at det hemmer meg litt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til kravene og forpliktelsene og jeg kjenner etter om jeg fortsatt er et – ikkeklareåsineimenneske, eller om jeg har lært litt av feilene jeg gjorde. I 5 år har jeg hatt full kontroll på dagene mine. Nå skal jeg inn i jobbmaskineriet igjen. Turnuser, vaktlister, frihelger, ferier, lønn, lønningsdager, forskudd, kolleagaer, tvister, medarbeidersamtaler og u name it! Jeg har vært syk. Nå er jeg frisk. Det er på tide å gå videre. Det må allikevel være lov å kalle det – med skrekkblandet fryd…

Jeg har fullført 3 år på høgskole og gikk ut med beste karakter på selveste bacheloroppgaven. Det burde gi meg selvtillit – men jeg kjenner at også den mangler litt. Noen ganger tenker jeg at så behagelig det ville vært å stått bak kjøttdisken igjen – det er DET jeg klarer best.. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av tre år har lært mye og kvalifisert meg masse til å jobbe med kultur, både for barn, voksne og gamle.

Jeg funderer masse på hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg tenker at jeg MÅ jobbe med mennesker. Jeg tenker at jeg IKKE er et kontormenneske. Jeg er ikke så veldig glad i byråkrati.. Jeg er en problemløser. Jeg er tolerant og openminded. Og JA, jeg er fleksibel…. Jeg er idèrik og elsker å få utfordringer. Jeg vil gjerne hjelpe de mindre sterke i samfunnet. Jeg elsker å være vert – eller lage det hyggelig for andre mennesker. Jeg elsker mennesker av alle slag, men særlig barn, unge og gamle. Jeg er engasjert og medlidende – det er kanskje noen ganger en dårlig egenskap…

Nå spør jeg dere – og særlig kanskje dere som kjenner meg litt gjennom bloggen her – men også ukjente;

Hva slags jobber synes dere jeg bør søke? Hva slags stilling passer jeg til?

se gjerne min CV her

Er spent på svar… ;-))

Om å prestere.. Bare noen tanker.

Skal dele med dere noen tanker jeg har om det å prestere. Vi går jo rundt og presterer hele tiden. Enten det er skolen, jobben, venner, familie eller hobbyer. På skolen er det relativt greit for der får vi jo karakterer utifra det vi presterer – i jobben får vi jobberfaringer/kompetanse som vi senere får fordeler av gjennom lønn eller «goder». Presterer vi ikke på jobb så får det konsekvenser – enten i form av advarlser, omflytting eller i verste fall oppsigelse, eller motsatt høyere gasje, forfremmelse og gode refereranser.

Innen idrett er det lett å måle prestasjoner. Der måler vi ut ifra tid, lengde, høyde eller antall mål. Her kommer også dette med lagprestasjon inn. Alle som spiller på ett lag skal være like viktige – fjernes en fra laget så må den plassen erstattes av andre – og de andre må påta seg et større ansvar eller en større innsats enn det de opprinnelig hadde.

Hva må vi prestere innenfor venne- og familiekrets? Må vi – eller er det viktig å prestere noe der?

Jeg sier til mange av mine venner at overfor meg trenger ingen å imponere, eller prestere masse. Er det i det hele tatt viktig å prestere noe overfor mennesker som sier de er glad i deg og som sier de bryr seg om deg?

Prestasjoner kan liksom være så mangt. Og hvorfor er det viktig å prestere? Hva ligger det i prestasjoner og hvem gjør vi det for? Hva er liksom målet med å prestere ? – noen ganger forsøker vi endatil å prestere mer enn vi vet vi klarer.. Noen ganger må vi kanskje lyve for å overbevise andre om våre prestasjoner.

Jeg møter mange mennesker som kanskje ikke har det så godt i livene sine. Kanskje de har hatt en dårlig oppvekst – eller de har mistet noen de har vært glad i eller de lever liv som de kanskje ikke helt mestrer helt alene og må ha hjelp av institusjoner, psykologer, leger eller andre støtteapparater. Jeg har jo selv vært der. Og utelukker heller ikke at jeg kan komme opp i lignende situasjoner. Jeg klarer kanskje ikke prestere som forventet – av en eller annen årsak.

Jeg kan nevne et konkret eksempel bare for å lage et bilde. Jeg har vært uten jobb i 5 år nå. For 5 år siden jobbet jeg så mye og hadde så mange ting jeg gikk og bar på – noe som gjorde at jeg ble fullstendig utslitt og klarte ikke de tunge børene slik at jeg rett og slett møtte veggen. Veldig.

Jeg vil ha litt kredit. Jeg presterte. Jeg presterte det at jeg innså en dag at dette ikke kunne fortsette. Noe var feil – og jeg fant ut at for min del var det at jeg bodde alene i Oslo, og at de verdiene og målene jeg tenkte jeg skulle oppnå, ikke kunne oppnåes uten at jeg jobbet meg nesten i hel. Jeg presterte å selge leiligheten min og kjøpte meg et lite gammelt hus i Skien i stedet. Jeg presterte å få et hus med en liten hage som gjorde at noen av verdiene mine – bylivet – ble senket, mens jeg fikk andre verdier inn i stedet. Jeg fikk bla en hage som jeg elsker å dyrke. Dette kunne jeg ikke gjennomført uten at jeg fikk støtte fra lege, psykologer, Aetat og trygdekontor. Jeg trengte tid og fikk tid. Nå skal jeg vel her tillegge at akkurat Aetat og trygdekontor var vel ikke akkurat de som bidro mest – og etterhvert ble vel de likemye hinder for planene mine mer enn de var bidragsytere. Slik opplevde jeg det – men så ser jeg jo også nå igjen at jeg hadde litt godt av den «motstanden». Uten denne motstanden kunne jeg lett ha fallt i likegyldighetsgraven og kanskje ville tingene blitt litt vel for behagelige for meg. Jeg ble stillt krav til og jeg måtte vise at jeg også kunne prestere noe – komme meg videre. Resultatet ble skole. Nå har jeg nesten klart å prestere 3 år på skole – med karakterer over snittet. Ikke noen lett oppgave akkurat. Det ER faktisk tøfft å starte på skolebenken igjen etter 25 år. Men jeg har klart det – jeg presterte det!

I 2008 blir det stillt nye krav til mine prestasjoner. Jeg må finne meg en jobb. Det er med skrekkblandet fryd. Jeg gruer for å prestere i en jobb. EN ting er skole og eksamener. Der skal jeg bare prestere overfor meg selv. Vil jeg skulke skolen en dag så KAN jeg gjøre dette – og det er bare meg selv det evt vil gå utover. I en jobb må jeg møte hver dag. Jeg må følge en stillingsinnstruks og jeg må prestere for at dem jeg jobber for skal nå sine mål. Jeg gruer fordi jeg vet at i dag stilles det veldig høye krav til prestasjoner i jobb. Som enslig er jeg et lett offer. Jeg KAN jobbe overtid – jeg er lett å spørre. Jeg må passe meg så jeg ikke havner tilbake i mitt eget prestasjonshysteri igjen. Jeg må der som så mange ganger ellers i livet finne den gyldne middelvei. Jeg må prestere likt med andre – jeg behover ikke prestere MER enn andre. Det blir min utfordring og det er det jeg gruer mest for.

Jeg er stolt over prestasjonene mine så langt. Ikke alle mennesker synes jeg HAR prestert så mye. Jeg har naboer og bekjente som mener at jeg kanskje bare har utnyttet systemet. De synes kanskje det er forferdelig at jeg skal få «gratis» utdanning som de gjerne kaller det, eller at jeg mottar trygd – så frisk som jeg er. «Du klarer jo å jobbe i hagen» har folk sagt til meg – og så ser de ikke at det er bare i de dagene jeg har vært frisk nok at jeg er der – eller at det å jobbe i hagen min faktisk er terapi for meg. De samme menneskene føler nok at de presterer mer enn meg fordi de «må jobbe for maten» og de må betale skatten som på en måte blir min lønn, og jeg gjør jo ingenting! De glemmer at jeg ikke selv har valgt det som er skjedd. De glemmer at dette også kan skje dem – eller noen i familien eller venner. De dømmer og så risikerer de å få sin egen dom rett i trynet selv senere.

Vi er heldige i Norge. JEG er heldig som bor i Norge. Vi har et system som fanger oss opp og tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke har klart å prestere. Slik er det langtfra i andre land. Trenger vel ikke gå lenger enn til Sverige før vi ser at de ikke har like gode opplegg. Allikevel er det lett for oss å klage. Men det er jo fordi vi rett og slett er bortskjemte.

Alle mennesker er på ulike nivåer og på alle nivåer må vi prestere. Prestasjonene på de «lavere nivåene» er ikke dårligere prestasjoner og prestasjonene på de høye nivåene – de ressursterke er heller ikke nødvendigvis bedre. Vi har alle ulike forutsetninger for å prestere og vi presterer på ulike arenaer.

Jeg bare tenker noen ganger at mine venner som ikke kanskje har så sterke ressurser, faktisk presterer mye mer ofte, enn andre – og får kanskje ikke tilbakebetalt etter hvor store prestasjoner de gjør. Men så tenker jeg også at det kommer jo an på hva tilbakebetalingen består av. Penger eller lykke. Som kjent er kan ikke lykke betales med penger.

Vel, dette var litt rotete (kanskje) tanker om prestasjoner og om det å prestere. Deler du tankene mine?