Om å prestere.. Bare noen tanker.


00000010.jpg

Skal dele med dere noen tanker jeg har om det å prestere. Vi går jo rundt og presterer hele tiden. Enten det er skolen, jobben, venner, familie eller hobbyer. På skolen er det relativt greit for der får vi jo karakterer utifra det vi presterer – i jobben får vi jobberfaringer/kompetanse som vi senere får fordeler av gjennom lønn eller «goder». Presterer vi ikke på jobb så får det konsekvenser – enten i form av advarlser, omflytting eller i verste fall oppsigelse, eller motsatt høyere gasje, forfremmelse og gode refereranser.

Innen idrett er det lett å måle prestasjoner. Der måler vi ut ifra tid, lengde, høyde eller antall mål. Her kommer også dette med lagprestasjon inn. Alle som spiller på ett lag skal være like viktige – fjernes en fra laget så må den plassen erstattes av andre – og de andre må påta seg et større ansvar eller en større innsats enn det de opprinnelig hadde.

Hva må vi prestere innenfor venne- og familiekrets? Må vi – eller er det viktig å prestere noe der?

Jeg sier til mange av mine venner at overfor meg trenger ingen å imponere, eller prestere masse. Er det i det hele tatt viktig å prestere noe overfor mennesker som sier de er glad i deg og som sier de bryr seg om deg?

Prestasjoner kan liksom være så mangt. Og hvorfor er det viktig å prestere? Hva ligger det i prestasjoner og hvem gjør vi det for? Hva er liksom målet med å prestere ? – noen ganger forsøker vi endatil å prestere mer enn vi vet vi klarer.. Noen ganger må vi kanskje lyve for å overbevise andre om våre prestasjoner.

Jeg møter mange mennesker som kanskje ikke har det så godt i livene sine. Kanskje de har hatt en dårlig oppvekst – eller de har mistet noen de har vært glad i eller de lever liv som de kanskje ikke helt mestrer helt alene og må ha hjelp av institusjoner, psykologer, leger eller andre støtteapparater. Jeg har jo selv vært der. Og utelukker heller ikke at jeg kan komme opp i lignende situasjoner. Jeg klarer kanskje ikke prestere som forventet – av en eller annen årsak.

Jeg kan nevne et konkret eksempel bare for å lage et bilde. Jeg har vært uten jobb i 5 år nå. For 5 år siden jobbet jeg så mye og hadde så mange ting jeg gikk og bar på – noe som gjorde at jeg ble fullstendig utslitt og klarte ikke de tunge børene slik at jeg rett og slett møtte veggen. Veldig.

Jeg vil ha litt kredit. Jeg presterte. Jeg presterte det at jeg innså en dag at dette ikke kunne fortsette. Noe var feil – og jeg fant ut at for min del var det at jeg bodde alene i Oslo, og at de verdiene og målene jeg tenkte jeg skulle oppnå, ikke kunne oppnåes uten at jeg jobbet meg nesten i hel. Jeg presterte å selge leiligheten min og kjøpte meg et lite gammelt hus i Skien i stedet. Jeg presterte å få et hus med en liten hage som gjorde at noen av verdiene mine – bylivet – ble senket, mens jeg fikk andre verdier inn i stedet. Jeg fikk bla en hage som jeg elsker å dyrke. Dette kunne jeg ikke gjennomført uten at jeg fikk støtte fra lege, psykologer, Aetat og trygdekontor. Jeg trengte tid og fikk tid. Nå skal jeg vel her tillegge at akkurat Aetat og trygdekontor var vel ikke akkurat de som bidro mest – og etterhvert ble vel de likemye hinder for planene mine mer enn de var bidragsytere. Slik opplevde jeg det – men så ser jeg jo også nå igjen at jeg hadde litt godt av den «motstanden». Uten denne motstanden kunne jeg lett ha fallt i likegyldighetsgraven og kanskje ville tingene blitt litt vel for behagelige for meg. Jeg ble stillt krav til og jeg måtte vise at jeg også kunne prestere noe – komme meg videre. Resultatet ble skole. Nå har jeg nesten klart å prestere 3 år på skole – med karakterer over snittet. Ikke noen lett oppgave akkurat. Det ER faktisk tøfft å starte på skolebenken igjen etter 25 år. Men jeg har klart det – jeg presterte det!

I 2008 blir det stillt nye krav til mine prestasjoner. Jeg må finne meg en jobb. Det er med skrekkblandet fryd. Jeg gruer for å prestere i en jobb. EN ting er skole og eksamener. Der skal jeg bare prestere overfor meg selv. Vil jeg skulke skolen en dag så KAN jeg gjøre dette – og det er bare meg selv det evt vil gå utover. I en jobb må jeg møte hver dag. Jeg må følge en stillingsinnstruks og jeg må prestere for at dem jeg jobber for skal nå sine mål. Jeg gruer fordi jeg vet at i dag stilles det veldig høye krav til prestasjoner i jobb. Som enslig er jeg et lett offer. Jeg KAN jobbe overtid – jeg er lett å spørre. Jeg må passe meg så jeg ikke havner tilbake i mitt eget prestasjonshysteri igjen. Jeg må der som så mange ganger ellers i livet finne den gyldne middelvei. Jeg må prestere likt med andre – jeg behover ikke prestere MER enn andre. Det blir min utfordring og det er det jeg gruer mest for.

Jeg er stolt over prestasjonene mine så langt. Ikke alle mennesker synes jeg HAR prestert så mye. Jeg har naboer og bekjente som mener at jeg kanskje bare har utnyttet systemet. De synes kanskje det er forferdelig at jeg skal få «gratis» utdanning som de gjerne kaller det, eller at jeg mottar trygd – så frisk som jeg er. «Du klarer jo å jobbe i hagen» har folk sagt til meg – og så ser de ikke at det er bare i de dagene jeg har vært frisk nok at jeg er der – eller at det å jobbe i hagen min faktisk er terapi for meg. De samme menneskene føler nok at de presterer mer enn meg fordi de «må jobbe for maten» og de må betale skatten som på en måte blir min lønn, og jeg gjør jo ingenting! De glemmer at jeg ikke selv har valgt det som er skjedd. De glemmer at dette også kan skje dem – eller noen i familien eller venner. De dømmer og så risikerer de å få sin egen dom rett i trynet selv senere.

Vi er heldige i Norge. JEG er heldig som bor i Norge. Vi har et system som fanger oss opp og tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke har klart å prestere. Slik er det langtfra i andre land. Trenger vel ikke gå lenger enn til Sverige før vi ser at de ikke har like gode opplegg. Allikevel er det lett for oss å klage. Men det er jo fordi vi rett og slett er bortskjemte.

Alle mennesker er på ulike nivåer og på alle nivåer må vi prestere. Prestasjonene på de «lavere nivåene» er ikke dårligere prestasjoner og prestasjonene på de høye nivåene – de ressursterke er heller ikke nødvendigvis bedre. Vi har alle ulike forutsetninger for å prestere og vi presterer på ulike arenaer.

Jeg bare tenker noen ganger at mine venner som ikke kanskje har så sterke ressurser, faktisk presterer mye mer ofte, enn andre – og får kanskje ikke tilbakebetalt etter hvor store prestasjoner de gjør. Men så tenker jeg også at det kommer jo an på hva tilbakebetalingen består av. Penger eller lykke. Som kjent er kan ikke lykke betales med penger.

Vel, dette var litt rotete (kanskje) tanker om prestasjoner og om det å prestere. Deler du tankene mine?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s