NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.


Jeg er så sint! Når jeg er sint så gråter jeg. I går gråt jeg mye..

Den jeg er sint på er min «arbeidsgiver» – for tiden – NAV. Det er kanskje mer riktig å si mine lønnsgivere, for det er de som sørger for at jeg kan overleve økonomisk i en periode hvor jeg har gått syk og i en periode hvor jeg har vært nødt til å gjennomgå en omstilling og en attføring tilbake til jobb. Ja, og der stopper egentlig mitt forhold til NAV. For så mye mer enn hjelp til å overleve økonomisk har jeg aldri fått fra NAV. I motsetning til en vanlig normal arbeidsgiver så bryr ikke NAV seg så veldig mye.

Nå er det kanskje heller ikke meningen at jeg skal motta så mye mer hjelp fra NAV. Når jeg snakker om hjelp så mener jeg oppfølging, støtte og rådgivning. Iallefall har den uteblitt fullstendig.

NAV er en dessverre en nødvendighet for mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor. Jeg ble syk og jeg har kjempet mot denne sykdommen i snart 6 år. Men for NAV er jeg frisk. For NAV ble jeg frisk igjen når DE sa jeg var frisk. Og i lange perioder har jeg også vært ganske frisk. I perioder har jeg vært så frisk at jeg mer enn gjerne kunne tenke meg å komme ut i jobb igjen og leve normalt – som de fleste andre.

Slik har jeg hatt det nå også. Jeg har følt meg frisk og klar for nye utfordringer. Det eneste jeg vil er ut i jobb. Noen av dere har sikkert lest bloggposten om min ros av jobbsøkerkurset jeg nå går på. Menneskene som går på kurset er fortsatt like fantastiske. Men NAV? – de gjør meg faktisk syk.

Jeg ble ferdig attført 1 juli i år. Dvs at da var jeg ferdig med min 3 årige bachelorutdannelse, som var en del av handlingsplanen mellom meg og NAV og ment som å være en hjelp for å omskolere meg og få meg inn i en jobb igjen. I følge NAV sine regler så har jeg tre måneder på å skaffe meg jobb etter endt handlingsplan. Før hadde du ett år på å skaffe deg jobb, så ble den satt ned til 6 mnd og nå i vår ble den satt ned til 3 mndr. Dette betyr at min attføringsstønad opphører 1 oktober. 1 oktober stopper all «lønn» fra NAV – uansett.

Du har ikke akkurat store sjanser til å skaffe deg jobb på denne tiden av sommeren. Juli og august skjer det svært lite på jobbfronter her i Norge, selvsagt grunnet ferier. Når man er 42 år og har vært gjennom en bachelorutdanning hvor man har stått på og faktisk klart å få beste karakter A på sin bacheloroppgave – noe som beviser at jeg virkelig har stått på – så er man faktisk også sliten og ganske lei. Jeg trengte ferie – jeg også. Tilbud om jobbsøkerkurs fikk jeg først i slutten av august. Min saksbehandler fra NAV ringer og spør om jeg kunne tenke meg dette kurset og jeg svarer ja – for jeg hadde følelsen av at dette ikke var et valg jeg hadde. Det har jeg heller ikke. Deltar jeg ikke på kurset så ville jeg ha mistet attføringspengene med en gang.

På kurset er det meningen at vi skal lære å skrive søknader og CV, samt sitte ved datamaskiner å legge inn cv`er på ulike jobbdatabaser, samt selvfølgelig søke ledige jobber. Vi får fri til å dra på intervjuer, men ellers er vi ganske låst. Vi starter dagen klokken ni og jobber med dette frem til klokken tre. Som dere forstår av det tidligere innlegget mitt om dette jobbsøkerkurset var jeg ganske positiv til dette kurset. Kurset er satt bort til en ekstern bedrift – som igjen rapporterer tilbake til NAV.

Dette kurset er også ment til å motivere oss. Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form. Vi lærer oss at NAV sine regler kan vi ikke gjøre noe med. Det er jo ganske så sant egentlig. MEN – det tar allikevel ikke bort frustrasjonen! Enhver som søker jobber vet at prosessen tar tid. Det er en søknadsfrist. Søknadene skal behandles. Det skal innkalles til intervju. Og det skal ansettes. NAV burde vite dette mer enn noen annen. Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om jobbsøkerkurs med en gang?? Med meg begynner det å haste veldig! Jeg har i dag under 1 måned på å skaffe meg en jobb. Å skaffe seg jobb er ikke eneste problemet. Når og hvis jeg endelig har skaffet meg en jobb, så må jeg kanskje vente 2 måneder på å få utbetalt lønn. For meg vil det si at hvis jeg får jobb i morgen så får jeg mest sannsynlig ikke lønn før midten, eller slutten av november. Dette igjen vil si at jeg vil gå uten lønn i 2 mndr. For veldig mange er kanskje ikke dette det største problemet siden flere gjerne har en ektefelle eller samboer som er i jobb. For meg som lever alene derimot – ja jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne klare det.

Men i går hadde kurset besøk fra NAV. Og NAV har tydelig tenkt ut dette og hadde svar. Jeg må selvfølgelig ha SPART penger for denne perioden! Dette er en uttalelse som virkelig motiverer en enslig mann som har gått på attføringslønn (60 % av vanlig lønn) i 4 år! Eventuellt – sa dette mennesket fra NAV, så har du mulighet til å søke sosialpenger. Dog visste hun ikke helt hvordan DET fungerte for der jobbet ikke hun… Men jeg tror jeg vet fra før hvordan det fungerer. For å få støtte fra sosialen måtte jeg først ha solgt eiendelene mine. blant annet bil. Bil er luksus i Norge. Og damen fra NAV lot ikke la vær å minne oss om hvor heldige vi er i Norge som har et trygdesystem – se på andre land, sa hun. Vel tro meg, dame fra NAV. JEG vet! Jeg har både naboer og familie og et helt samfunn som ser på meg som en taper fordi jeg har vært nødt til å gå på trygd. Jeg hører stemmene deres hver dag. GÅ UT OG JOBB! Det er friske mennesker som sier dette. Mennesker som selv ikke har opplevd fornedrelsen det er å bli syk i Norge. Ja visst er jeg heldig. Men hvordan vil samfunnet at jeg skal takke? I skrivende stund føler jeg meg trampet ned igjen. Redd for fremtiden. Redd for ikke å klare meg. Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn. Kanskje mener de at jeg er blitt bortskjemt. Se på andre land som ikke er så heldige som oss. Vel, jeg lever faktisk i Norge og kanskje er jeg blitt bortskjemt. Men dette er virkeligheten for flere av oss. Tenk på det før du dømmer. Dette kan også ramme deg selv. Hvordan ville du taklet å bli syk, leve uvisst, på en minimumslønn eller uten lønn i to måneder, tre måneder – hvem vet?

For NAV er jeg bare et nummer i rekken. Reglene som gjelder for meg, gjelder enten jeg heter Røkke eller Hansen. NAV har ikke hjulpet meg å bli frisk. Det har jeg gjort selv. Jeg har ikke bare hjulpet meg selv i å bli frisk igjen men jeg har vært klar for å komme inn under normalen igjen. Det eneste jeg vil er å jobbe og å bli normal i den forstand at jeg kan få styre mitt liv igjen selv. Selvfølgelig har det hjulpet meg at jeg har visst at jeg har hatt et minimum å leve for og som NAV har utbetalt hver måned. Men jeg vil at folk skal vite at det også bare er et minimum. Og hjelpen består kun av penger. NAV har mange ganger vært den som har hindret meg og satt stopper for den gode utviklingen jeg har hatt. Mange ganger har de «slått meg ned», men jeg har klart å reise meg igjen. I trygdesystemet har jeg blitt mistenkeliggjort. Jeg har møtt dem som leker leger på trygdekontor og NAV og som tydelig har vist meg at de egentlig ikke tror jeg er syk. Jeg har bedt dem ta DET opp med legene og psykologen min. Det er de som sykemelder meg. Ikke jeg.

Mange ganger har jeg blitt møtt med at «- du må ikke bli sint på meg som NAV-ansatt -det er systemet du må bli sint på!» Dette sa NAV-damen i går også. Jeg måtte sitte og unnskylde meg for at jeg var så sint at jeg gråt til HENNE. Så hvem skal jeg gå til og være sint på? Er det i det hele tatt noen som bryr seg i dette verdens rikeste land? Politikerne har jo mer enn nok med å diskutere og avgjøre sine egne fete pensjonsordninger.

Når dette er sagt så skammer jeg meg over at jeg faktisk er en av de som er heldig. VELDIG mange der ute sliter mange ganger verre enn meg. De er taperne. Jeg skjelver ved tanken på at jeg KAN BLI en av dem skapt av etater som NAV…. Stakkars folk!

PS: Menneskene på kurset er fortsatt fantastiske. Inntrykket av kurset VAR også veldig bra – i begynnelsen. Dessverre synes jeg at det har utviklet seg som en overvåkninganstalt og som en voksenbarnehage. Dette i kontrast til å motivere og gi voksne mennesker frihet under ansvar. Vi som går kurset søker jobber for vår egen skyld – vi vil ut av NAV systemet så fort som det overhode er mulig. Jeg mistenker NAV for nettopp å gjøre kurset så ubehagelig som mulig – nettopp for å gi oss spark bak. Det er egentlig bra – men uforenlig med at de samtidig mener at de vil motivere oss. Det er en vesensforskjell.

Takk til menneskene på kurset. Uten dere ville jeg ikke klart tanken på å være der EN dag. Det er dere som motiverer og dytter på meg. Ikke NAV.

84 Svar til “NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.

  1. Først: Gratulerer så mye med ny grad! Og A’en!

    Du skriver: «Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn.»

    Jeg synes ikke man er bortskjemt om man er redd for å miste det gode man har i livet. Andre på 42 år kan jo prøve selv å gi bort det de eier og starte på bar bakke!

    Jeg reagerer veldig sterkt når du skriver: «Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form.»
    ER DETTE LOV, DA?

  2. NAV er en stat i staten som gir seg selv lov til alt de måtte ønske. Jeg vet det, fordi jeg hadde en del med NAV å gjøre før de ble NAV og etter det jeg hører har de åpenbart blitt enda verre nå.

  3. Du rakker ned på Nav og hevder at du aldri har fått noe – at Nav ikke bryr seg og aldri har gjort noe mer for deg en og støtte deg økonomisk.

    Jeg tror nesten ikke det jeg hører.

    Jeg vil minne deg om at du har fått en 3 årig bachelorutdannelse som andre folk må betalt sjøl. I tillegg til dette har du fått attføringspenger i perioden du har gått på skole og du har fått veiledning og kurs i forbindelse med jobbsøk.

    Du gir nav inn fordi de ikke gir deg støtte etter utdannelsen og til du kommer jobb. Kjære mann, du er ikke ufør så vidt jeg forstår. Du kan ta deg jobb på en bensinstasjon og forsørge deg selv inntil du får jobb innenfor det du er utdannet til. Nav har gjort mye for deg, nå får du se å til å slutte og syte og ta litt ansvar selv. Det er jobber, kanskje ikke innenfor det du ønsker, men det skaffer deg inntekter.

  4. Hei Sissel:

    Jeg har lyst å minne deg om en ting. Jeg har ikke valgt å bli syk 40 år gammel. Jeg ville aldri begynt på skole igjen hvis det ikke var for at jeg var blitt syk. Jeg har aldri uttrykt at jeg ikke er takknemmelig for at jeg har fått trygd under utdannelsen.

    Kjenner du meg Sissel? Fortell hva mitt forhold til NAV er! Hvorfor er jeg syk og hva har jeg gjort med min situasjon.

    Tro meg – jeg kommer til å ta første og beste jobb jeg finner. Ikke for NAV sin skyld, ikke for din skyld – men kun for egen skyld. Syk eller ikke.

  5. Sigrun og Grenseløs:
    Reglene til NAV er så kompliserte og fornyer seg så ofte at selv de som jobber der virker som de har problemer med å henge med. Du kan snakke med to forskjellige saksbehandlere og få to ulike svar. Reglene er også veldig generelle. Man blir et nummer i stedet for et navn med med egne forhistorier. Det er ikke rom for å tenke fornuft i NAV. De er heller ikke veldig mottagelige for kritikk. Unnskyldningen er hele tiden at slik er reglene og at vi skal være glad for at vi i det hele tatt får hjelp.

    Et jobbsøkerkurs burde jo komme i forkant av jobbsøkingen – ikke noe man fikk tilbud om den siste måneden av tre sommermåneder. Det tar tid å få seg jobb. I kurset lærer vi også at vi ikke nødvendigvis skal ta alle jobber vi blir tilbudt. Vi skal kunne si at vi virkelig vil ha jobbene. På tre måneder i fellesferien er det ikke tid for slike betraktninger.

    Motvasjonskurs blir også ganske meningsløst – og iallefall når man ikke får lov å kjenne på virkeligheten. Virkeligheten er at man i lang tid må gå uten inntekt. Dette merkes ikke om man har en jobb fra før og kanskje har planlagt et jobbskifte. Da kan det jo hende at man har råd til å planlegge. Når man går på bare 60 % lønn over tre år er det ikke rom for å spare to månedslønner. Tror de som har gått på attføringslønn kan være enig med meg i det. Nav er faktisk største motivasjonsdreperen. Menneskene på kurset er de som motiverer – de som tenker likedan som deg selv – og som er i samme situasjon som deg selv. Vi hjelper hverandre og gir hverandre selvtillit.

  6. Sissels reaksjon er veldig typisk, full av fordommer, og helt ufordragelig og uakspetabel. Punktum. Det er tydelig at man må ha vært igjennom slikt selv for å forstå det.

  7. Jeg kjenner ikke deg eller ditt forhold til nav, men jeg reagerer sterkt på det du skriver.

    Du klager på at nav ikke ser deg eller bryr seg om deg, men du har hatt en saksbehandler som har gjort nettopp dette. Det er ikke en selvfølge at en på attføring får en 3-årig utdannelse – det tilhører faktisk til sjeldenhetene. Saksbehandleren din har gjort akkurat det du etterlyser – sett deg og dine behov ved å innvilge denne søknaden. Han/henne kunne innvilget penger for å ta trucksetefikat og foreslått at du skulle jobbe på lager, fordi nav er først og fremst opptatt av at folk skal komme ut i jobb – de er ikke til for å realisere menneskers drømmer. Dette vet jeg, derfor kan jeg si at du har hatt en saksbehandler som har sett deg og signert under på at etaten skal bruke flere hundre tusen på deg alene i året.

    Jeg ønsker at du skal finne deg jobb. Jeg ønsker det beste for deg og jeg sier ingenting på at du har fått både attføring, skole og kurs. Det er helt greit og jeg håper du får det bra fremover. Men jeg reagerer sterkt på at du gjør nav og din saksbehandler ansvarlig for at du nå ikke har penger. Jeg reagerer sterkt på at du skriver som du gjør og hevder at nav ikke har gjort noe for deg.

    Ut fra det jeg leser så ser jeg at det ikke er sant.

    Tro meg – jeg kommer til å ta første og beste jobb jeg finner. Ikke for NAV sin skyld, ikke for din skyld – men kun for egen skyld. Syk eller ikke.

    Har du vært gjennom avklaring som viser hvor stor arbeidsevne du har? Jeg spør fordi dette er da helt vanlig under attføring.

  8. Du vet så mye du Sissel. Det forundrer meg for du kjenner meg jo ikke.

    Jeg har allerede fått jobb. Det er bare ikke fulltidsjobb. Jeg begynner på mandag og skal jobbe det jeg kan. Jeg har også allerede meldt meg for Adecco og kan få jobbe der. Men også pga reglene til NAV viser det seg at dette har blitt vanskelig. Man kan bare jobbe 60 % i en fjortendagersperiode ellers fjerner de attføringen for de neste 40 %. Det er ikke bare lett å komme til et bemanningsbyrå å si at jeg kan jobbe så mye men ikke SÅ mye.

    Men vet du hva Sissel. Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Jeg har aldri villet være syk heller. Hvem vil det? Men det skjer. Og noen sykdommer vises – andre ikke. Jeg har blitt møtt på NAV med at de ikke tror jeg er syk. Jeg måtte få psykologen min til å ringe NAV for å få det bekreftet for jeg trodde jeg var blitt gal og «hørte ting». Jeg finner det merkelig at jeg skal måtte sitte å «forsvare» meg overfor en saksbehandler på NAV – når det er leger som sykemelder meg. Jeg kan ikke sykemelde meg selv. Og igjen – du kjenner meg ikke Sissel. Hva om jeg har nektet å gå sykemeldt overfor legene – men allikevel har de sykemeldt meg?

    Ingen i Norge kan leve uten lønn. Det er en fordel og en sikkerhet vi har her i Norge. Jeg har vært uheldig og har måttet benytte meg av denne muligheten. Jeg håper aldri at du må behøve å benytte denne muligheten Sissel.

    Som jeg skrev – men som du glatt overser – innser jeg at jeg er heldig i forhold til mange andre. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er veldig vanskelig for meg. En jobb på en bensinstasjon er slettes ikke å forakte – men likefullt må du jobbe iallefall en måned før du får lønn – antagelig to.

  9. Jeg har allerede fått jobb. Det er bare ikke fulltidsjobb. Jeg begynner på mandag og skal jobbe det jeg kan.

    Gratulerer. Mange arbeidsgivere gir gjerne forskudd hvis man er i en vanskelig situasjon, du kan kanskje forsøke det?

    Jeg har ikke uttalt meg om din sykdom eller stilt spørsmål om hvorvidt det er riktig. Jeg aksepterer da uten problem når du sier at du er syk. Det jeg reagerer på er at du hevder at nav ikke har gjort noe for deg når det vitterlig ikke er sant. Det gjør meg forbannet å vite at de har innvilget en tre åring utdanning og du sier at det er ingenting. Jeg trenger ikke kjenne deg for å forholde meg til noe du skriver her inne, og det var hva du skrev.

    Men jeg lurer fortsatt på noe. Du hevder at du er syk, men hvor lenge gikk du på attføring? Var du ikke gjennom noen avklaringstiltak i denne perioden som søkte å dokumentere din restarbeidsevne?

  10. Jeg har vært mer eller mindre uten jobb siden 2002. Jeg ble syk i 2002. Jeg forsøkte å starte jobb igjen i 2004 men lyktes ikke og ble syk igjen etter et halvt år. Jeg fikk attføring i 2005. Jeg er ikke syk i dag slik at jeg ikke kan jobbe. Har ikke hatt noen avklaringstiltak som kan dokumentere min restarbeidsevne. Har ikke engang hørt om at det finnes noe slik. For meg er det overhode ikke aktuellt å søke uføretrygd. Det eneste jeg vil er å jobbe.

    Hva forskudd angår så blir det ikke gitt forskudd fra komunale jobber etter hva jeg har forstått. Jeg får heller ikke lån så lenge jeg ikke har fulltidsjobb. Lån har jeg heller ikke fått i den tiden jeg har hatt attføring – heller ikke studielån.

    Hvordan mener du at jeg skal takke NaV Sissel? Tror du at de har kommet smilende med en gavepakke til meg og sagt værsågod? Tror du virkelig det er så enkelt? For de aller fleste jeg har snakket med har det vært en kamp. Noen tåler godt denne kampen – andre har ikke overskudd til å kjempe i tillegg til å bekymre seg for sykdom og overlevelse.

    Selvfølgelig er folk glad for å ha mulighet til å få hjelp. Samme hvis man blir syk og havner på sykehus. Noen trenger mye hjelp andre trenger mindre hjelp. Noen synes det på at er syke andre synes det ikke på – men de behøver ikke være mindre syke. Mennesker er forskjellige og er i forskjellige livssituasjoner. Jeg har klart meg alene stort sett hele livet. Det må være lov å være redd for å miste det man allerede har klart å skaffe seg – fordi man uheldigvis og helt uforskyldt har blitt syk. NAV er heller ikke tjent med at jeg blir syk enda en gang. De burde være opptatt av at jeg ble attført helt til jeg kom meg i jobb. I stedet lager de nye problemer som jeg mener lett kunne vært unngått.

  11. Hei Kjellemann!

    Æsj. Jeg skulle bare ønske deg ei god helg – så griner denne kjipe overskriften mot meg. Bloggen og kommentarene er tidvis dystre greier å lese, og jeg har (heldigvis) ingen erfaring med NAVs metoder. Men; gratulerer med jobb, da – gjør vel helga lysere, håper jeg.
    Så håper jeg denne knekken ikke fører til trøbbel for deg. Tror du er av dem som full av positiv og fandenivoldsk guts går på med krum hals. Tross motgang. Siv er seige, vet du knekker ikke så lett!
    Det du nevner om sosialhjelp kjenner jeg meg igjen i.
    Da vi,et rimelig oppegående par med to trygge inntekter, kjøpte leilighet gjennom Oslo Byfornyelse på 80-tallet, førte skjulte utgifter i kjøpekontrakten til at vi, sammen med mange andre, ble gjeldsofre, uten noen mulighet til å NOEN gang bli gjeldfri. Trodde aldri jeg måtte på «Sosialen»… Der fikk vi beskjed om at vi kunne selge motorsykkelen,si opp avisabbonenementet og telefonen, og forøvrig bare la være å betale regninger. Hallo. Hadde hverken motorsykkel,bil eller aviser. Telefon var vi avhengig av pga jobben…
    Istedet flytta vi til Finnmark for å overleve. Heldigvis etterga Husbanken hele fellesgjelda, etter masse påtrykk i media og på politisk hold.
    Så jeg vet hvor fort man kan havne uforskyldt i vanskelige livssituasjoner.
    Ha ei god helg ;-D

  12. Når det gjelder sos.stønad så måtte hvertfall ikke jeg selge hverken bil eller noe annet. De hadde forståelse for at jeg trengte den, spesielt siden dette er snakk om en overgang. De dekker dog ingen utgifter forbundet med bil, men i en måned eller to går dette fint. Etter at strøm og husleie er betalt får du 4800 kroner i livsopphold, noe som også går fint i en overgang. Lykke til med jobbsøking.

  13. Lill og Piri ;-: Jeg har ikke lyst å være sutrete og grinete, men noen ganger mener jeg det er tillatt å være det. For meg har det vært en stolthet å klare meg selv. Gudene skal vite at det ikke alltid har vært lett. Jeg vil gjerne at folk skal forstå oss som lever enslig at det mange ganger er tøfft. Vi blir så å si aldri snakket om i media, enda så urettferdig vi blir behandlet. Når jeg skriver om mine erfaringer fra Nav så er FÅR også massiv kritikk. Men skjer det noe med det de kritiseres for?? Det forundrer meg at folk som går på attføring og uføretrygd ikke er organiserte. Hvem er det som ivaretar oss når vi havner i dette systemet? Jeg føler ikke at det er noen. I stedet har jeg følt at jeg har måttet sloss mot alt og alle. Fordommene er store og mange – ikke minst dette at vi får gå gratis skole for å omskolere oss. Når jeg jobber i hagen ser folk skjeivt på meg fordi de mener at når jeg kan jobbe der så kan jeg vel jobbe i en vanlig jobb også. Folk ser ikke forskjellen rett og slett. Kanskje ikke så lett å skjønne heller hvis man ikke har vært i situasjonen selv. Dessverre er det jo også folk som utnytter situasjonen. De menneskene finnes overalt – ja vi har jo sett det til og med på stortinget.

    Jeg er et stolt menneske. Jeg nekter å gå på sosialen. For meg er det en fornedrelse. Jeg skal forsøke ALT før jeg går dit. Jeg har vært med brukere og narkomane på sosialen og sett hvordan de blir behandlet med skjemavelde og disrespekt.

    Når jeg tenker på Nav tenker jeg mange ganger på uttrykket; «spare seg til fant». Vet ikke om jeg kan få forklart dette så lett. Men jeg tror at hvis de klarte å følge opp mennesker bedre så kunne de kanskje også spart penger. Når man er svak av ulike årsaker og trenger hjelp er det godt og viktig å bli sett og bli hørt på – ikke minst å bli tatt alvorlig. Å bli sett på som en belastning er det man minst trenger. Jeg har hørt så mange skrekkhistorier fra Nav, trygdekontor og sosialen – så hvis halvparten av det er sant så er det sjokkerende. Og hvem snakker de svakes sak? Så å si ingen. Det diskuteres i ulike fora – men det skjer lite eller ingenting. Hadde Nav vært en normal arbeidsgiver og behandlet sine ansatte på samme måte ville det aldri blitt godtatt. Så ville også sikkert fagforeninger blitt blandet inn. Men brukere av Nav har ikke noen fagforening og mange er ikke sterke nok til å ta opp kampen. Derfor finner de fleste seg i det og håper bare at de kommer vekk fra dem fortest mulig, eller hører minst mulig fra dem. Noen ganger kan man lure på om Nav behandler folk dårlig bevisst bare for å få dem ut av systemene. Ofte kommer da de samme menneskene like fort inn i systemet igjen.

    Jeg skal vel klare denne kampen også. Jeg MÅ jo klare det. Det jeg ville si med dette er at jeg vet bare ikke hvordan. Jeg skulle ønske at tilbakeføringen skjedde mindre «smertefullt». Jeg kan ringe rundt til alle jeg skylder penger og be dem utsette regningene – men probemet flytter seg jo bare og jeg får store vanskeligheter måneder fremover. Hvis jeg må ta lån for å klare meg så blir det vel ikke helt riktig å si at skolen var gratis heller…

  14. Tilbaketråkk: Redd for å få sparken

  15. Kjell, jeg må rette deg på noe.

    Man kan be om forskuttering av deler av lønnen, når man jobber i det kommunale. Min mor gjorde det for noen år siden, når hun gikk fra en jobb til en annen. Så kan hun, kan også du.

  16. Uten å ha satt meg grundig inn i din sak: Jeg har vært selvstendig næringsdrivende i de fleste yrkesaktive år, ble syk med omtrent samme diagnose som deg virker det som (utslitt, psykisk og fysisk). Jeg registrerer jo at folk som har vært arbeidstakere har hatt trygdeordninger som de du har hatt, men har egentlig aldri følt at det har vært noen rettighet jeg skulle hatt pr def. som menneske. Har hatt diverse tunge runder med lege i ryggen, om å få dekket en ett-årig kompetanseheving, med neg resultat. Ville følt meg høyt oppe på Maslows behovspyramide om jeg skulle ta i betraktning hva «folk» tenker om min arbeidsinnsats i hagen, Kjellemann. Jeg ringer og utsetter problemer med betaling stadig vekk, dyrt men nødvendig. Jeg er fortsatt deprimert og skjønner at hvis du er det samme, så er respons som dette ikke akkurat hva du trenger. Men synes det også er nødvendig, etter en slik post, å få belyst en tilsvarende situasjon fra et ståsted som mitt. Jeg er nok ikke alene om å (ha valgt å være) mitt eget støtteapparat. Har innerst inne klokkertro på at livet har sitt å by på, for meg som individualist som har det fulle og hele ansvaret for eget liv.

  17. Hvordan jeg mener du skal takke nav. Jeg har ikke sagt at du skal takke nav, det jeg sier er at du kan holde deg for god til å kaste dritt etter en etat som har sett deg og gitt deg noen muligheter slettes ikke alle på attføring får. Er du klar over hvor mange som får nei på søknad om utdanning?

    Jeg er ikke syk i dag slik at jeg ikke kan jobbe.

    Nettopp.

    Du beholder attføringspengene i 3 måneder etter skolen har slutt, det vil si at du hadde 3 måneder på å finne deg jobb. Hvorfor de under jobbsøkerkurset sier at de oppfordrer dere å kun søke jobber dere virkelig har lyst på er for meg uforståelig når du vet at du etter 3 måneder vil trenge en inntekt – du vet at du vil trenge dette når attføringspengene tar slutt, det burde være pri 1. At du omtaler nav som din arbeidsgiver viser jo bare hvor feil dette har blitt. Nav har aldri vært din arbeidsgiver – nav har gitt deg mulighet til å omskolere deg og de har innvilget deg attføring slik at du skal ha en mulighet til å finne deg jobb. Jobb er det viktigste, ikke at du trenger tre måneder med ferie etter skolen.

    De burde være opptatt av at jeg ble attført helt til jeg kom meg i jobb. I stedet lager de nye problemer som jeg mener lett kunne vært unngått.

    Et sted må du begynne å ta ansvar selv. Du har, fordi du ble syk og ikke kunne jobbe med det du jobbet med tidligere, fått attføring slik at du kunne omskolere deg til noe nytt. Det har du fått. Så fikk du tre måneder til å skaffe deg jobb. Det kunne du klart om du hadde gått inn for det. Arbeidsmarkedet skriker etter arbeidskraft.

    Noe ansvar har du selv, og jeg mener det er høyst urettferdig at du her sender skylden på din manglende inntekt over på nav, og spesielt når du sier at du ikke er syk og du kan jobbe.

    Men det er min mening, jeg hopper ut av diskusjonen her.

  18. Tøft… Jeg har delte erfaringer selv med Nav. Har vært gjennom arbeidsløshet tidligere, senere vært i kontakt med dem pga attføring og nå er jeg på trygd. Det er tøft å møte systemet og ja, det koster mye krefter (og tårer). Jeg var aldri så syk som i de periodene jeg gikk gjennom kverna deres og levde med usikkerheten.

    Det virker litt småarrogant når de forteller deg at du burde ha spart opp penger. For de som har levd på Nav-ytelser vet at det ikke er mye å spare av så lenge man har de vanlige utgiftene man alltid har. Jeg har forresten også opplevd den barnehagementaliteten de behandler klientene sine med.

    Men – gratulerer så mye med ny jobb! Snakk med arbeidsgiveren din, forklar saken og hør om det er mulig å få ut et forskudd. Eventuelt snakk med bank/boretteslag/andre som du har faste regninger hos, og hør om du kan få fryst lån/regninger slik at du kan overleve en periode med veldig lite penger. De er vanligvis hjelpsomme når det kommer til slike ting.

    Lykke til!🙂

  19. Takk for alle svar i løpet av natten.

    Jeg blir som alltid veldig målløs når Sissel kommer med kommentarer. Det er ikke min mening å kaste dritt etter NAV.

    Jeg er sintest på at jeg i det hele tatt ble syk. Kall det bitter. Det er iallefall en situasjon jeg har vært i som jeg ikke kan for selv. Jeg lengter nå etter å komme ut av dette systemet, jobbe overtid, ha normal betalt ferie hvor jeg kan dra hvor jeg vil, ta opp lån som andre folk og få ryddet opp i økonomien som har vært ganske så skakkjørt i løpet av disse årene her.

    Folk blir dessverre syke. Det koster samfunnet masse penger. Hvis man lyttet mer til den syke – i stedet for å plassere dem i fellesbåsen syk tror jeg at mye tid ville være spart og ikke minst penger. Det er alvorlig for den syke – og ikke akkurat helsebringende at man skal pushes i retninger som er bestemt av en etat og dems regler. En kreftsyk feks skulle ha mer enn nok med tanken på om han vil overleve om han ikke måtte bekymre seg for hus og hjem i tillegg. Disse ekstrabekymringene gjør ofte vondt verre.

    Syke mennesker er ganske ydmyke. Det er ingen som har lyst å gå å være syk. De som har vært så heldige å få lov å være friske bør også bli litt mer ydmyke – for ofte eller aldri går det å sette seg inn i situasjoner til den syke. Man må gjerne ha vært syk selv for å forstå noe av det.

    Det er feil å si at min utdannelse i attføringstiden ikke har kostet meg noe. I denne tiden har jeg levd på bare 60 % av lønnen jeg hadde som frisk. Jeg må fortsatt ha et sted å bo, mat, strøm osv. I tillegg skal jeg også LEVE så likt som mulig andre mennesker. Kommer det uforutsette utgifter så kan ikke jeg som andre gå i banken å søke lån. Det eneste jeg får er kjempedyre kredittlån. Den gjelden er blitt ganske stor etterhvert og den må jeg begynne å betale på nå som jeg kommer ut i arbeid. Bilen har min mor kjøpt til meg. Den må jeg også begynne å betale på når jeg kommer i jobb.

    Jeg overlever jeg! Men så har jeg vært ganske heldig. Jeg var også så heldig at jeg hadde en god lønn da jeg ble syk. Jeg kjenner folk på attføring som har kanskje 9 000 i måneden å leve for. Prøv det den som har lyst!! Noe av poenget mitt med å skrive denne bloggposten er også å rette fokus på oss aleneboere. Jeg har ingen å støtte meg mot. Jeg har ingen mann som går i full jobb ved siden av som kan være med å betale regningene mine. Jeg kan ikke tvinge noen til å komme og bo her å være med å betale regninger!

    Jo, jeg har hørt forslag om at jeg kunne gått sammen med andre enslige å kjøpe meg mat. Eller leie ut et rom. Jeg har hørt at hvorfor må jeg ha et hus som bor alene – jeg kunne jo bodd på en hybel!

    Jeg er 42 år. Jeg har i løpet av årene jeg har levd klart endelig å skaffe meg et hus med en hage. Det betalte jeg 650 000 for. Her er ingen luksus skal dere vite. Det er ingen familie som ville bodd her. Til det er det for gammelt, skeivt og lite. Men det er dette jeg er redd for å miste. Mister jeg dette tror jeg garantert at livet mitt blir meningsløst. Jeg ble syk og å miste dette ble høyst aktuellt. I tillegg til at jeg ble syk..

    Og som jeg skrev i bloggposten. Når dette er skrevet vet jeg at jeg er heldig. Denne bloggposten handler ikke bare om meg selv. Det er mange der ute som ikke er så heldig som meg. Jeg forstår dem så inderlig godt.

    Og kjære Sissel. Jeg ser at du kan lese mye sutring her. Jeg skulle så inderlig ønske jeg slapp å sutre. Det er overhode ikke meg.

  20. Det som er viktig å forstå er at jeg syns det er riktig at du har fått hjelp. Du er bare 42 år og du har enda mange år igjen å jobbe – du har mye å gi samfunnet enda. Men skal du komme dit så må du kode om hodet ditt, for slik jeg leser deg nå så ser du fortsatt ikke mulighetene, kun begrensningene. Sykdommen har blitt en del av din identitet. Hvorfor omtaler du deg hele tiden som syk når du sier du kan jobbe? Når du har blitt gitt en mulighet som gir deg anledning til å jobbe med noe annet enn hva sykdommen tok fra deg?

    Hvis du hadde vært hvilken som helst annen som kom ut fra skole, så hadde det vært helt ok å stille spørsmål om hvorfor du ikke begynte å planlegge arbeid allerede FØR du gikk avla eksamen? Så hadde det vært ok å stille spørsmålstegn med hvorfor du krever flere måneder med ferie til deg selv etter skolen, for så å sende regningen til andre. Men fordi du har vært syk og fordi du inntar en offerrolle så er ikke dette politisk korrekt. Men jeg gjør det likevel fordi jeg mener at du trenger å komme ut av offerrollen og ta grepet om fremtiden og livet ditt. Du synes muligens jeg er slem, men jeg vil deg ingenting vondt.

    Du sier hele tiden at du er syk, og det betviler jeg ikke. Men du har fått en omskolering. Du har søkt på og fått innvilget tre årig utdannelse og med den følger det en handlingsplan som du SAMMEN MED nav har utarbeidet. Du har antagelig, for i det hele tatt få innvilget denne utdannelsen, vært svært så overbevisende i forhold til at hvis du bare får denne utdannelsen så vil du komme deg i jobb. Hvordan jeg kan si det? Jeg kjenner en del mennesker på attføring, men bare EN person har fått invilget noe som ligner på det du har fått. Ingen andre.

    Du er så frisk at du klarer å gjennomføre utdanningen, det er flott. Men når utdanningen er ferdig og du skal ut i jobb så mener du altså at du er i din fulle rett til å få stønad HELT TIL DU KOMMER DEG I JOBB. Hva gjorde du i de 3 årene du gikk på skolen? Så du ikke etter jobb i det hele tatt? Planla du ingenting? Har du lagt hele livet ditt i nav sine hender?

    Du er sjokkert over meg og det jeg sier, grenseløs syns jeg er avskyelig, men det får så være. Dette jeg sier er det ikke noe mange vil si til deg under fullt navn uansett, for å skåne deg. Men jeg mener at nå skal du handle, ikke forstås ihjel. Jeg kjenner flere på attføring, men INGEN som har fått så mye hjelp som jeg kan lese at du har fått. Og jeg er forbannet på deres vegne over at du i det hele tatt kan finne på å syte over ikke å få stønad til du kommer i jobb. Du har hatt tre år på å komme i jobb. Hele perioden du har gått på skole har du visst hva du sikter mot og hvilken jobb du ønsker – du kunne forberedt deg, bearbeidet markedet, inngått avtaler med arbeidsgivere om ansettelse ved skoleslutt. Avtalt praksisplass.

    Du er sint og bitter for at du har blitt syk og det er forståelig. Du klager på alt hva sykdommen har medført for deg – det er også forståelig. Du er redd for huset ditt, det er forståelig. Jeg synes også det er arrogant av nav å hevde at du skulle levd på oppsparte midler, spesielt hvis du ikke hadde noen. Men det kunne vært langt verre. Du er ikke ufør, du kan jobbe. Du har fått hjelp til omskolering. Det finnes muligheter, men for å se dem så må du stoppe med å sykeliggjøre deg selv.

    Mennesker i vanskelige situasjoner skal ha hjelp og bistand, og det skjer mange av oss at vi trenger dette en eller flere ganger i løpet av livet. Er du for syk til å jobbe så skal man ha hjelp. Ser det ut å trekke ut i tid så bør man få hjelp og bistand til å søke om midlertidig uføretrygd?. Er du syk og dette kan dokumenteres fra lege, så kan du søke om dette. Attføring er ikke ment å skulle «være på» til man får jobb – når du er i stand til å skaffe deg jobb på egen hånd (etter skolegang, kurs og tid) og du ikke er så syk at du kvalifiserer til uføretrygd så avsluttes tiltaket. Men dette kom da ikke som en overraskelse på deg, du visste hvor langt vedtaket ditt gikk. Og du har fått innvilget mange år. MANGE ÅR. Du har sittet på skolebenken sammen med mennesker som har betalt utdannelsen av egen lomme. Som har lånt penger og som må betale på dette i mange år. Mennesker som OGSÅ må ut å finne seg jobb. Jeg skulle likt å vite hva de tenker om at du klager over at nav ikke forlenger attføringen til du er i jobb.

    vi alle har et ansvar overfor oss selv. Mange av oss trenger hjelp i overgangsperioder og det skal vi også få. Det er helt riktig at vi har en stat som går inn og hjelper mennesker i slike situasjoner. Men for at vi skal kunne ha et slikt system er det viktig at folk ikke undergraver det.

    Når man har med folk å gjøre som ser på nav som sin arbeidsgiver, så vil jeg tørre å påstå at det har gått for langt. Du trenger å jobbe deg bort fra nav-systemet ikke klamre deg fast til det. Du trenger å se på deg selv som frisk, ikke syk.

  21. Sissel; Det går dessverre ikke alltid å se muligheter uten å se begrensninger. Det er det som er virkeligheten. Den må jeg forholde meg til.

    Forskjellen på meg og de andre som gikk i klassen min er at jeg hadde allerede en utdannelse. Jeg hadde allerede jobbet i 20 år. Men jeg ble syk. Jeg er glad for muligheten som er gitt meg – men ikke si at det er uten problemer. Det er det ikke for meg. Det er det ikke for mange andre.

    Ikke heng meg for at Norge er et land som tilbyr støtteordninger, er du snill. Jeg vet at mange land har det verre enn Norge. Men jeg bor i Norge. I Norge er dette en mulighet. Det betyr ikke at man skal svelge og godta alt. NAV gjør ikke alt riktig – skrekkhistoriene er mange. NAV burde være glad for tilbakemeldinger om hvordan deres sercice overfor brukere blir mottatt. Og det er det de faktisk er. De skal yte service for meg i min situasjon.

    Du drar raske slutninger og jeg forstår det er lett fordi du ikke kjenner meg. Jeg er glad for denne erfaringen jeg har gjort meg siden jeg ble syk. Ingenting er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

    Jeg synes du fremstiller det som at jeg bør stå på kne og være evig takknemmelig for at jeg har fått tilbud om skole. Jeg er glad for å hatt muligheten. Men det hindrer meg ikke i å være kritisk og at jeg mener NAV kan opptre bedre overfor sine brukere. Alt i dag måles i penger og tid. Det må sikkert Nav følge – men det må jeg også følge. Det er ikke uvesentlig at jeg må gå måneder uten lønn før jeg er kommet endelig i mål. Målet er å komme i jobb.

    Ellers tror jeg ikke vi blir enige i dette.

  22. Nå har jeg lest posten din, og kommentarene her. Faen, Kjellemann – nå syter du fælt.

    Du må tre ut av rollen som syk, og kutte ut å være et offer! Du har fått (enda en) utdannelse, du har vært klar over tidsperspektivet hele tida, (for du har jo et vedtak, du som alle andre) – og nei, du trenger ikke ferie når du er ferdig attført og frisk nok til å jobbe igjen.

    Du kan ikke skylde på NAV for at du ikke har fått ræva i gir.

    Sissel har noen glimrende poeng i sine kommentarer, ta det til deg. En sånn syting er høyst ukledelig. Ha litt stolthet da, mann.

  23. Huff, stakkars. Med en sånn innstilling, så hadde iallefall jeg blitt syk. For en taper-holdning. Helt på bunn’ du jo. Vel, da er det bare én vei å gå: oppover!

    Sissel; Det går dessverre ikke alltid å se muligheter uten å se begrensninger. Det er det som er virkeligheten. Den må jeg forholde meg til.

    Det er din virkelighet pr. idag, ja – blitt til som følge av et tankemønster du pleier. Vet du ikke at det er ens tanker som skaper ens virkelighet? Begynn å tenke annerledes, og skap deg en annen virkelighet. Det tror jeg var Sissels poeng.

  24. Jeg vet ikke så mye om deg Kjellemann. Jeg har lest litt i bloggen din bare.

    Jeg vet ganske mye om hjelpeapparatet – gjennom jobb, og nå som mottaker av hjelp.

    Det er flott at du har fått mulighet til å ta denne nye utdannelsen, og fått økonomisk hjelp til å klare å komme deg ut av en vanskelig situasjon som sykdom satte deg i. Du er snart ute av den nå – og jeg skjønner du gjerne skulle vært hjulpet helt i mål.

    Hadde du vært en vanlig elev så ville jeg vært helt enig med Sissel. Du visste når studiet var ferdig og du visste hvor lenge pengene dine varte.

    Når man er i attføring, eller i andre ordninger som skal hjelpe en tilbake i vanlig gjenge igjen, så er man kanskje ikke helt som en vanlig elev? Kanskje har man ikke hatt like mange krefter og ressurser ved siden av det som har vært nødvendig for å klare skolen og dagliglivet? Kanskje klarte man ikke gripe fatt i det før eksamen var over? Kanskje hadde man hverken fysiske eller mentale krefter og ressurser til det? Kanskje måtte alt av ressurser settes inn for å gjennomføre skolen?

    Jeg er utrolig glad for den hjelpa jeg har fått etter at jeg ble syk. Det forhindrer ikke at jeg deler mange av dine synspunkter på hva som ikke har vært til så stor hjelp. Noe har faktisk vært motsatsen til hjelp. Det var ikke til så stor hjelp å bli mistrodd av NAV i en slik grad at jeg var uten noen midler i over to år, til tross for at jeg fikk hjemmesykepleie. Det hjalp ikke at når jeg fikk hjelp så var den svært begrenset og for så korte perioder av gangen at skrekken for å bli uten penger og ressursbruken som gikk til å søke, følge opp og kjempe med NAV tok alle kreftene så det ikke var noe igjen til noe annet. For eksempel.

    Det er klart at man som mottaker av offentlig hjelp skal gjøre alt i sin makt for å kunne klare seg selv. Selvsagt syns jeg du skal gjøre alt det du kan nå for å klare deg selv hvis du ikke er syk lenger og kan klare deg selv. Det er din plikt. Og jeg tror ikke du forsøker å slippe unna din plikt ved å komme med dine ankepunkter mot NAV. Fokuset ditt nå burde være på å komme deg i arbeid igjen og klare deg når vedtaket ditt avsluttes om kort tid. Det er jeg helt enig med Sissel i.

    Men så tror jeg at jeg skiller vei med Sissel. Jeg mener at å hjelpe deg til å få det rette fokuset, og til å ta de rette skrittene mot det, skulle være en del av attføringa di. Du er ikke en vanlig avgangselev som begir seg inn i arbeidslivet etter endt eksamen. Du er en litt spesiell elev som har hatt behov for hjelp til å komme dit du er i dag etter å ha kommet i en vanskelig situasjon. Om du trenger hjelp noen få måneder til for å stå helt på egne ben så er jeg enig med deg i at det burde vært en del av pakka.

    I tillegg til den vanlige spenninga man har som ny jobbsøker på vei ut av skolen så har man som NAVer mere spenning, kanskje litt større frykt, og kanskje enda noen begrensninger ikke alle andre har. Man har falt, og vet hvordan det er. Plukker de deg opp om du faller igjen? Se det vet vi som har vært og er avhengig av NAV sin hjelp en del om. De gjør ikke alltid det. De kan være med på å gjøre veien tilbake lengre og tyngre også. Det syns jeg man bør ta med i betraktning når man skal vurdere og kommentere denne bloggposten din.

    Å korte ned overgangsperioden fra endt aktivt vedtak til null hjelp til 3 mnd er et tveegget sverd. Ja man skal stå på egne ben raskest mulig, men man skal vel også passe på at bena bærer helt før krykkene inndras igjen? Hadde det ikke gått å forsikre seg om at en som virkelig søker jobb, står på og gjør det h*n kan, kunne legge alle sine krefter inn på å komme seg i jobb?

    Å spe spenninga over dette nye med en dasj frykt for eget eksistensminimum, tap av hus og hjem mm gjør nok ingen godt. I alle fall ikke en som allerede har tatt en avstikker fra det vanlige løpet.

    Jeg håper at du har noen rundt deg som kan hjelpe deg en liten stund nå til du får første lønn. Hvis ikke er det ingen skam å be om sosialkontorets hjelp i overgangen. De krever ikke at du selger hus eller bil om du trenger deres hjelp frem til første lønn når det ligger kort tid frem i tid.

    Jeg håper du klarer å holde fast i motet, legge bekymringene litt til side, og klarer å holde fast i fokuset. Jeg tror du er sterk nok til det ut fra det jeg har lest om deg så langt. At du gir uttrykk for bekymring og engstelse akkurat nå er helt naturlig spør du meg.

    Jeg skal krysse fingrene for deg, og ønsker deg lykke til. Dette klarer du. Hold fast i det du har klart til nå. Det er jammen ikke lite. Om litt nå så står du på egne ben uten NAV. Om litt har du fått tilbake følelsen av kontroll over eget liv igjen.

  25. Ah. Jeg har også vært ansatt i NAV. Man skulle tro det var en trygg jobb, statlig og greier. Men akk, etter et år ble dagpengene revet vekk under føttene mine. Jeg kunne riktignok fortsette ansettelsesforholdet, men da som ulønnet. Og det er da man virkelig merker hvilken pliktoppfyllende og engasjert ‘arbeidsgiver’ vi har med å gjøre. Som etter eget utsagn bare ’tilrettelegger’ for jobbsøker. Well, thank you very fucking much.

  26. Takk Glama.

    Du klarte å sette mye ord på det slik jeg føler det. Jeg er ikke utakknemmelig. Skolen har for meg vært et kraftig løft for selvtilliten. Jeg har klart skolen kjempebra. Men klart det er tøfft å begynne skole når man er 40. Prøv den som vil. Bare det å bestemme seg for å sette seg på skolebenken igjen etter 25 år, er ikke bare bare. Jeg tror iallefall det ville vært ganske så uaktuellt hvis jeg ikke hadde blitt syk. Man skal huske på at det å gå skole er ganske annerledes enn å være i en jobb. På skolen styrer man mye mer sin innsats selv. På en jobb må jeg følge kravene til arbeidsgiver. Det er kravene fra arbeidsgiver som først gjorde meg syk. Det er på mange måter disse kravene som gjør at jeg er redd for å bli syk enda en gang. Jeg er frisk – men er jeg frisk nok? Det er mange spørsmål en stiller seg når man har vært vekke fra jobb i snart 6 år.

    Jeg har tatt tak i livet mitt og gjort mye selv med problemet. Jeg flyttet og jeg har kjøpt meg et billig hus og jeg har fått hage som hobby. Jeg har fått inn andre verdier inn i livet mitt som jeg ikke hadde råd til å ha i Oslo som aleneboer.

    Jeg ønsker ikke å være sytete. Jeg bare mener at når NAV først har brukt så mye penger på meg så må det være i alles interesse at de ikke skyver meg ut i normalen igjen uten å forsikre seg om at jeg vil fungere der. (mrk at nå snakker jeg ikke bare for egen del)

    Det er lite gjennomtenkt å sette meg opp på et tvangskurs/jobbsøkerkurs i siste måneden jeg har på meg til å søke jobber. Hva er meningen med å først da, lære seg å skrive søknader og CV? Når man først skal tvinges til et slikt kurs må jo det komme i forkant. Jeg har ikke tid til å gå et jobbsøkerkurs nå hvor jeg har så mye å ordne og fikse opp i. Ikke bare hva jobb angår men også¨å fikse opp i det økonomiske. Kurset er dog lagt opp slik at jeg må fremvise dokumentasjon for alt jeg foretar meg. Nav er det ikke lov å snakke om.

    NAV er faktisk en service for oss. Man skal kunne gå dit for å få rådgivning og støtte. Mitt inntrykk er at det tør ikke folk. Da er noe galt.

    Jeg vil til slutt si noe om denne 3 mnd regel. Som jeg skrev har denne regelen forandret seg fra 1 år til 6 mndr til nå 3 mndr. 3 mndre er IKKE lang tid å skaffe seg en jobb. Jeg kan få jobb i dagligvarebransjen igjen – men det var jo nettopp den bransjen jeg skulle vekk fra. Det er jo derfor jeg har omskolert meg. Jeg fikk A på min bacheloroppgave. Jeg har fått selvtillit og jeg hadde guts til å starte på nytt. Det er bare så fuckings teit at jeg ikke kunne fått tid til orientere meg i jobbmarkedet for å få en jobb hvor jeg kunne brukt evnene mine. Det er ikke så lett å få slike jobber i juni – august. Samtidig blir man ganske stresset når man vet at man blir uten lønn i kanskje to måneder. Jeg har ikke noen å lene meg til slik mange andre har. Yngre mennesker tenker kanskje annerledes. Jeg har for mye å miste.

    Men nå føler jeg at jeg gjentar meg selv ofte her…

    Takk til alle som deler meningene sine

  27. Det er 65 ledige jobber i Skien. Alt fra ass. fylkeslege til pizza-kjører!

    Merkelig om du ikke klarer å få deg jobb, når du har klart 3 år på skole.

  28. STHF: Jeg antar at du vet at det å få seg jobb tar tid. Iallefall når jobber ikke går gjennom bekjentskaper og du må søke på vanlig måte. Mulig det er ledige 65 jobber i Skien nå. Men det var det ikke når jeg var ferdig med skolen. Jeg søker på veldig mange ledige jobber både i Skien og Porsgrunn, Bamble og Siljan. Og jeg har fått en deltid hvor jeg har jobbet i dag – i tillegg til at jeg har meldt meg for Adecco – hvor jeg også har jobbet i dag. Nå må ikke folk her inne gå og tro at det ikke er det at jeg IKKE vil jobbe! Det er ikke det problemet jeg tar opp – nesten heller tvert imot.

    Det var nok et følsomt tema dette med NAV – og det er det jeg merker ellers også. Både i og utenfor NAV.

  29. Hei Kjellemann🙂 Jeg har smuglest her noen uker fordi jeg synes det er veldig mye flott du skriver. Men nå tok jeg det tøffe skrittet fra å lese til å skrive. Vi får se hvordan det går, hehe.

    Jeg er litt sjokkert av å lese alt det negative folk skriver her. Det burde jeg kanskje ikke være, for jeg har vært på innsiden av NAV som ansatt, og nå på utsiden som trygdemottaker.
    Jeg har som du vært syk en stund og vært igjennom hele NAV-systemet.
    Det som sjokkerer meg aller mest er de reaksjonene du får her. Men jeg trøster meg med at de ikke har peiling på hva de snakker om. For dette må nemlig oppleves før man kan komme med så bastante meninger. Det var som en taxisjåfør sa til meg en dag: han kunne jo bare male seg i trynet å sette seg til på sosialen. Yeah right! Da har man virkelig forstått det hele, tror jeg.

    Du er utrolig tøff som har klart å få deg en utdanning tross sykdom. Jeg ønsker deg lykke til og alt godt. Og for guds skyld, hev deg over enkelte av disse kommentarene over her, vil du?

  30. Det er et følsomt tema, fordi det er mange der ute som kjemper om de samme midlene.
    Du har fått utdannelse, flust av tid og muligheter som du kunne brukt – nå er det andre sin tur.

    Jeg tenker i mitt stille sinn på den posten du skrev i juli om gutten som tilbød sine tjenester og som du fulgte inn på et toalett og lot han tro at han skulle få et par øl og en pakke sigaretter for å onanere foran deg. I følge deg gjorde du dette for å ydmyke og for å «gi han en lærepenge».

    Denne gutten kunne trengt litt hjelp og yrkesrettet attføring – du kunne trengt en lærepenge.

    – vedlagte link er slettet av hensyn til vedkommende som er omskrevet her – (kjellemann)

    Tro ikke at folk glemmer den posten selv om du slettet den. Jeg kommer aldri til å glemme den.

  31. Hei Virrvarr ;-))
    Så flott at du vil skrive her. Jeg tar det som et kompliment!

    Jeg vet at å gi kritikk til NAV er følsomt. Har levd med dette noen år og har måttet tåle en del dårlige kommentarer på dette at jeg går «gratis» skole og alt det… De fleste av kommentarene har jeg motatt fra folk som kanskje vet minst om hvordan det er i NAV. Det kan virke som at når man kalles syk så må det også synes at man er syk ellers er man ikke syk nok.

    Jeg skal strekke meg langt i å prøve å forstå de som forsvarer NAV-systemet. Jeg skal heller ikke påstå at de som ikke forstår meg i dette – ikke har opplevd å være i systemet. Har man vært i systemet og kommet bare godt ut av det så er det ikke noe bedre enn det.

    Jeg har iallefall mange dårlige og uforståelige erfaringer fra NAV. Ja ikke bare fra NAV men fra trygdekontoret også. Det er altså ikke jeg selv som har sykemeldt meg. Det er det legen sammen med psykolog som har gjort. Så å sitte å måtte forsvare hva legene mine tenker og være med på en diskusjon med NAV og Trygdekontor når de vil overprøve legene og bli mistenkt for å ikke være syk nok blir i overkant for meg. Jeg har følt meg mistenkeliggjort så å si siden første dag jeg kom inn i systemet og det har ikke stoppet der heller men mistenkt også av naboer og diverse.

    Ja, jeg er utrolig stolt over meg selv som har klart som 40 åring å ta 3 årig bachelorutdannelse med over gjennomsnitt i karakterer. Skolen har for meg vært – som sagt før – en kjempefin mulighet til å komme meg på beina igjen og ikke minst få hevet selvtilliten min. Men klart det har kostet også. Det har kostet meg ekstra fordi jeg er alene om absolutt alt. Det får høres så bittert ut som det bare vil – men det er tøfft å klare alt økonomisk alene. Enda tøffere er det å leve på 60 % av en lønn. Gjennom 40 år har man kommet seg opp og frem. Jeg har vært kjempeheldig – med det unntak at jeg ble syk. Det tragiske i dette er litt at jeg ble syk fordi jeg jobbet for mye. Nå går det folk rundt og tror jeg er lat og at det er derfor jeg er tilknyttet NAV. Det er for meg et stort nederlag.

    Det går ikke å sammenligne meg med en vanlig student. En tyveåring vet at han skal utdanne seg, kanskje må få studielån. En tyveåring har heller ikke allerede vært 20 – 30 år i arbeidslivet, fått seg hus og hjem. Å måtte omskolere seg er ofte ikke et frivillig valg. Blir man syk er det ikke noe man planlegger.

    Jeg får si det en gang til: Jeg skriver ikke bare om meg selv og min egen situasjon. Det gjelder det meste jeg skriver om på bloggen her. Det er mange som har det mye verre enn meg i lignende situasjoner og i kontakt med NAV. Jeg forstår dem så godt.

  32. Sissel: Så utrolig usaklig du er! Og det var slettes ikke riktig gjenfortalt – slik du forteller det.

    Til opplysning er jeg og vedkommende gode venner i dag og jeg har til og med fått takk fra vedkommende for at jeg sa så klart ifra.

    Jeg sier også klart fra i denne bloggposten at jeg skrev om det SELV om det ikke satte meg selv i noe godt lys. Jeg mener fortsatt det er galt at en 19 åring selger kroppen sin for 2 øl og en pakke sigaretter.

    Bloggoppslaget ble slettet for å beskytte han. Derfor sletter jeg linken også fra din melding.

    Er du ond Sissel?

  33. Kjellemann….jeg har heller aldri glemt den posten, og jeg ser ikke hvor Sissel bommer på gjenfortellinga?

    Jeg kommenterte den også, husker du? Jeg var så sjokkert over hva du hadde gjort.

  34. Nei, men det lurte jeg på om du var da du skrev at du gjorde det for å ydmyke og gi han en lærepenge.

    Jeg er tilhenger at slike som han skal få hjelp og støtte til å skaffe seg en ordentlig jobb – tjene penger på et ordentlig vis. Jeg er ikke tilhenger av å ydmyke og utnytte slik som du beskrev at du gjorde i den posten.
    Hadde jeg hatt en full kopi av den posten på disken min etter at du slettet den så hadde jeg anmeldt deg. Det du gjorde var et overgrep.

  35. Vel, jeg bryr meg kun om hvordan den omtalte har taklet det og vi er gode venner. Vi har vært på fest sammen siden og han selv har takket meg. DET bryr jeg meg om.

    Jeg skrev om denne hendelsen selv om det ikke satte meg i godt lys.

    Men nå skjønner jeg ikke helt hva dette har med NAV å gjøre.

  36. Så å si nei til å benytte meg av prostitusjon fra en 19 åring for to øl og en pakke sigaretter er overgrep – mens hvis jeg faktisk hadde utnyttet han ikke ville vært det?

    Sissel – anmeld meg!

  37. Hei Sissel

    Du skriver: «Det er et følsomt tema, fordi det er mange der ute som kjemper om de samme midlene.»

    Har du fått avslag hos NAV? Er det derfor du er så bitter?

    Jeg vet ikke hva grunnen er, men hvis det er det så behøver du vel ikke la det gå ut over kjellemann her som har kjempet seg igjennom 3 år med skole tross sykdom?

    Vi har heldigvis et system som fanger oss opp når sykdom inntreffer i dette landet. Stort sett fungerer det som det skal også.
    Grunnen til at kjellemann her har fått sponset utdannelse er for at han og alle andre betaler inn skatt og trygdeavgift. Det er sånn folketrygden øker. Og det er derfra pengene tas når folk er nødt til å omskolere seg. Kjellemann har allerede forklart at denne skolegangen ikke var frivillig.

    Det å bli syk kan skje alle mennesker, og nettopp derfor er ikke det at noen får sponset utdannelse urettferdig heller. Man velger ikke å bli syk. De aller fleste vil nok jobbe. Men noen ganger går ikke det og derfor beundrer jeg kjellemann som har klart å omskolere seg i voksen alder. Jeg synes det er beundringsverdig. Ikke misunnelsesverdig.

  38. Dessuten Sissel er dette verdens hyggeligste gutt og som er helt normalt oppegående. Jeg tror endatil han har jobb.

    Dere forstår det ikke – men det jeg gjorde gjorde jeg fordi jeg var redd for han og brydde meg om han. Han har derimot forstått det. Og som sagt DET bryr jeg meg om. Så får Sissel og Maria mene akkurat hva de vil og foreta seg akkurat det de vil.

  39. Virre
    Nå må du lese hva jeg skriver. Jeg støtter alt hva kjellemann har fått av skole og hjelp, men nå er det på tide at han klarer seg selv. Han har fått 3 år med skole, han har fått kurs, hjelp og veiledning, og nå sitter han å syter over at han ikke får mer enn tre måneder mens han leter etter jobb. Det er usmaklig, og det er på tide at andre får nyte godt av de midlene han sitter å klamrer seg fast til.
    Det er mange som trenger hjelp, og nei, jeg er ikke en av dem.

    – dette avsnittet er slettet, da historien er gjenfortalt på en uriktig måte, og jeg mistenker – på en måte som er skrevet med den hensikt å sverte meg. Jeg gjentar at vedkommende det gjelder og jeg er gode venner i dag og det er satt strek over hendelsen. Når personen det gjelder har klart å sette strek – så synes jeg at også Sissel må kunne klare det. Bloggposten er slettet av en grunn som bare jeg og vedkommende behøver å bry oss om og alle senere innlegg som omhandler dette vil heretter bli slettet. Ikke av hensyn til meg men av hensyn til vedkommende som er omtalt. Vær snill å respektere dette.

  40. Nei, Sissel, jeg håper aldri du kommer i den situasjonen at du trenger hjelp heller, og hvis du gjør så håper jeg du har spart deg opp noen kroner på si så du slipper å uroe deg for å være uten inntekt i noen mnd.

    Vi som har vært syke og mottatt 66% av tidligere inntekt over lengre tid, har ikke akkurat så feit sparekonto.

    Som dere ser så jobber jeg innstendig med å få denne tråden tilbake til det som er tema. Og det som er på siden av tema begynner faktisk å kjede meg nå. Jeg skjønner ikke akkurat hvor du vil, Sissel?

  41. Kjære Kjellemann!

    Er det rart det er krig i verden.
    Denne bloggposten begynner å bli veldig forvirrende – og ubehagelig. Sitter å tenker på noe du skriver i en annen kasse ; om at det å bli tråkka på og latterliggjort fører til hat. Sant, det. Som det enfoldige Kardemommemennesket jeg er, ønsker jeg at både Sissel og vi andre bare dropper å slå hverandre i hodet med sine meninger. Men bevares- det er kjempebra at dette engasjerer, og helt sikkert er til stor hjelp for mange, enten man har erfaring med NAV eller ikke.
    Vil igjen gratulere deg med jobben, og gi godord for stå-på-vilje. Og så : Gratulerer med ettårsdagen for bloggen din! vi
    Det store antall treff viser jo at bloggen betyr noe.
    Håper du blir å fortsette i mange år framover :-))

    Klem, Piri

  42. Tusen takk igjen for godord Piri!

    Jeg er selv et kardemommemenneske – og stolt sådan.

    Jeg deler min erfaring. Så mye mer får jeg ikke gjort. Den er opplevd. Jeg kunne latt være – jeg kunne latt være å skrive noenting om noe som helst – om noe. Men jeg velger å dele.

  43. Jeg vil gjerne takke Bjørn Olav Hansen for at han slettet kommentaren som kunne oppfattes som ryktespredning om meg på sin blogg. Det var stort gjort av deg! Takk!

  44. Apropos ydmykelser. Jeg er forbløffet over trøkket hos et par av dem som går hardest ut med disse nedlatende tadegsammen-formaningene i kommentarfeltet.

    Om dette tenker jeg to ting:

    1) Dersom man kun har begrenset innsikt i et menneske og en situasjon (som jeg tror er tilfellet her) skal man være svært, svært forsiktig med å felle bastante dommer.

    2) Selv om man skulle ha all den innsikt som er nødvendig, bør man fortsatt ikke felle dommer eller servere ydmykelser i offentlighet dersom man vil noen vel.

    Hvis Sissel, Maria Mytterist og Laila virkelig hadde hatt et positivt ønske om å gi Kjellemann et godt råd, kunne de vel sendt det i en e-post eller tatt en telefon. Men jeg har en mistanke om at dette er helt underordnet i dette tilfellet. Ja, kanskje det er tvert om.

  45. Teo&Tao:

    Posten ligger her. Med tilhørende kommentarfelt rett under.

    Skal det forbeholdes koz&nuzz&klemz?

    Det overordnede her for meg er å påpeke at denne sytingen ikke fører til noe.
    Å innta en offerrolle er bare nedbrytende.

    Ydmykelsene her synes jeg Kjellemann står for selv, mot seg selv.

  46. DU SYNES Kjellemann står for ydmykelsene selv. Fordi DU leser ham som SYTING.

    Heri ligger overhodet ingen fortolkning fra din side, selvsagt. Du leverer bare kalde, objektive observasjoner, ikke sant?

    Akkurat som da Carl I. Hagen i sin tid klassifiserte finnmarkinger som sytere. Det var også bare en leksikal og fordomsfri observasjon.

    Ja, Kjellemann skal jammen være glad han har Maria Mytterist som hjelper ham å få en slutt på ydmykelsene. Han har jo bare skapt dem selv, helt uten din hjelp.

  47. Maria: Bloggen her er ikke forbeholdt bare koz&nuz&klemz. Jeg tror ikke du har vært mye inne her på bloggen og lest hvis du har det inntrykket.

    Nå er ikke du sjefen over hva som er syting og klaging. At du opplever meg som sytete og klagete kan jeg meget godt leve med. Det kan vel hende at du en gang møter deg selv en gang i døren også. Du kan vel egentlig ikke klage og syte så mye selv heretter.

    Heldigvis er du gjest i bloggen her helt frivillig. Jeg setter pris på at du mener noe om temaet – men jeg kjenner at jeg blir fryktelig sliten av at mange går direkte på meg som person. Jeg vil hevde at jeg på bloggen her også har en del positive blogger og sider. Hvor er du når jeg skriver om det positive og glade?

    Gi meg rom for å feile! Kanskje ordner dette seg på en god måte – for meg. I tillegg til å være opptatt av min egen situasjon som for øyeblikket er veldig vanskelig, er jeg også opptatt av andre som er i samme situasjon og som endatil har det verre enn meg. Gi dem også rom! Er du i samme situasjon selv? Har du vært i samme situasjon selv? Er du et sterkt friskt menneske som takler det meste? Kjempefint! Regn bare ikke med at alle er som deg.

    Jeg er enig med deg at man i det lengste skal forsøke å være positiv. Jeg er fortsatt positiv. Men jeg kritiserer Nav, slik så veldig mange andre også gjør og har gjort. Hvis du leser andre ting jeg har skrevet om NAV så kan du også lese positive ting jeg har sagt om dem, feks at de har satt bort dette kurset til en ekstern bedrift. Nav kan i likhet med alle andre gjøre ting bedre. Det må være lov å si ifra. I de årene jeg har vært tilknyttet Nav har de aldri bedt om en evaluering fra meg. Min mening må da være verdt noe i og med at jeg er en bruker av Nav.

    Jeg kan iallefall opplyse de interesserte at jeg har jobbet 3 dager denne uken. Det er det jeg har lov å jobbe uten å miste stønad for resten av dagene. Jeg skal også jobbe to dager neste uke. Da har jeg brukt opp kvoten gitt meg av Nav – uten å miste stønad. Om Adecco skulle ringe meg og tilby meg jobb en eller to dager til så må jeg si nei, ellers mister jeg masse penger. Det er synd at jeg må si nei til jobbing, som endatil kunne spart Nav for penger. Dessverre har jeg ikke råd til å si ja, med tanke på at jeg kan risikere å bli uten lønn fra 1 oktober.

    Jeg kan også fortelle at banken (Dnb) sier nei til å fryse lånet mitt to måneder inntil jeg får lønn. Uten lønn og med bare et banklån på 10 000 som må betales, vet jeg ikke helt hva jeg skal foreta meg. Kall det syting og klaging, men prøv å sette deg i samme situasjon selv først. Kom gjerne med råd.

    Jeg søker på alle ledige stillinger som er annonsert og som kan være reelle- men søknadsprosessen tar tid. Å bli ansatt å få lønn tar enda lengre tid. Der jeg allerede jobber deltid får jeg ikke lønn før 15 november. Kom gjerne med råd her også.

    Bare husk at det eneste jeg vil er å jobbe og komme i normal gjenge og klare meg.

  48. Teo&Tao:

    Han innrømmer selv at han er sutrete og grinete i kommentar nr 13. I tillegg til at det blir vel mye stakkars meg her inne. Om man tror på sin egen utilstrekkelighet, sin offerrolle, lenge nok – så får man til slutt en sannhet.

    Jeg er selv i NAVsystemet, takket være en heller kjip kreftdiagnose. I 2 år våknet jeg hver morgen og undret meg over hvor lenge jeg får være her. So far, so good. Fordi jeg har vært student, så får jeg minimalt med penger, jeg forsørger 3 barn på rehabiliteringspenger – ca 9000 i mnd.

    Jeg har ikke tenkt til å gjøre min situasjon verre ved å sette meg ned og grine. Jeg nekter å gjøre meg selv til et offer. Det finnes alltid lyspunkter. Alltid.

    Forøvrig synes jeg det må være langt mer ydmykende å syte som dette i offentlighet, enn å ta turen til sosialkontoret. Mange må det.

    Forøvrig var sammenligningen med Carl I Hagen skikkelig harry.

  49. Jeg beklager min siste melding til deg da Maria. Jeg visste ikke at du har hatt det så tøfft selv. Det er flott å se at du klarer deg bra. Da er du et forbilde jeg skal forsøke å tenke på når det stormer som verst. Beklager igjen og unnskyld hvis jeg har såret deg.

  50. Kjellemann:

    Du spør om min situasjon, om jeg er sterk – se svaret til Teo&Tao rett over her. Ja, jeg er sterk. Nå er jeg det. For når døden banker på, og du er helt alene på kloden uten familie – og tre barn bare har deg….da må du være sterk.

    Jeg tror ikke jeg hadde klart meg, hvis jeg ga opp, ble et offer. Ikke faen.

    Jeg vet at det finnes mange andre aspekter ved bloggen din, og jeg er spesiellt imponert over hagen din, og der har jeg også kommentert. Jeg har også forsøkt å piffe deg opp før jeg, vi prata om vekt? Remember?

    Du har hatt poster her som jeg har hatt lyst til å grine over, jeg skal ikke nevne hva, så slipper du å slette meg – men du forstår. Jeg kunne kaldkvelt deg akkurat da. Jeg har jobba med dem, skjønner du – det går inn på meg.

    Gå på sosialkontoret, spør om et lån. Det er ikke gøy – men alt dette gjelder kun i en overgangsperiode, det er ikke for alltid!

    Og fryd deg over det faktum at du slipper enda et studielån når alt er i orden. Når situasjonen er som den er, finn lyspunktene heller enn å forbanne mørket.

  51. Kjellemann:

    Vi posta visst samtidig.

    Ingen grunn til å be om unnskyldning. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe, men jeg følte for å rette opp inntrykket av meg selv som problemfri.

  52. Aha, Maria. Så fordi du har hatt det verre, og i egne øyne mener å ha taklet situasjonen bedre, opplever du deg i posisjon til å disse Kjellemann.

    Hva i all verden er det for slags logikk? Fordi DU så elegant mestrer en vanskelig situasjon, gir det deg fullmakt til å belære folk som du mener takler situasjon dårligere. Attpåtil en situasjon som ikke er like vanskelig som din.

    Spørsmål: Skal din situasjon gjelde som målestokk for meg også, eller for alle i hele verden?

  53. Teo&Tao:

    Det du opplever som dissing….det kunne ikke tenkes å være en ralitycheck? En vekker?

    Jeg blir fort irritert over syting. Jeg har tilbragt kvalmende mye tid på Radiumhospitalet, og fått den verdifulle erfaringen det er å se mennesker med kun uker igjen å leve ha så mye mot og styrke at jeg ble helt slått over ende.

    Det gjør noe med deg. Å møte mennesker med all verdens grunn til å legge seg ned og gi opp, og se dem kjempe allikevel.

    Det er lov å bli lei seg, å bli motløs – men det er ikke lov å gi opp. Jeg er ingen målestokk for noen, men når en post blir lagt ut, med åpent kommentarfelt, forbeholder jeg meg retten til å si meningen min.

  54. Så her er en realitycheck til deg: Problemet er, Maria, at du kortslutter fra din egen situasjon og dine egne erfaringer til Kjellemanns, enda du verken kjenner Kjellemann, situasjonen hans eller hvordan han opplever den. Han er IKKE deg. Og hans situasjon er ikke din. Det er DU som har møtt døende kreftpasienter på Radiumhospitalet, ikke han.

    Jeg for min del blir fort irritert når folk med utgangspunkt i seg selv belærer andre om hvordan de bør oppleve sin egen virkelighet.

    Om man – slik du gjør – skal bruke andres situasjon som målestokk for egen virkelighet, bør du passe deg så ikke en ubehandlet, aidssyk unge fra Sentral-Afrika kommer og forteller deg at du egentlig har det helt fint.

  55. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan det går an å sammenligne litt nedslåenhet overfor NAV med kreftpasienter.

    Vi er mange som kritiserer NAV ift. saksbehandling, rutiner, manglende oppfølging, kunnskapsløshet ift eget regelverk osv. Og dette er berettiget kritikk. Selv NAVs egne ansatte klager over manglende oppfølging, kursing etc. Og da blir dessverre klagingen fra brukere en naturlig følge av dette.

    Jeg har de siste årene både grått, sytet og vært i dyp fortvilelse pga utbetalinger som er stoppet, «glemt» eller avslag grunnet saksbehandlere som er overarbeidet eller inkompetente.
    Men huff, dette skulle jeg nok mestret på en helt annen måte, for som det sies her så har jo mange det mye verre enn meg.
    Jeg nekter å bite tenna sammen og se positivt på at jeg ikke kan forsørge meg selv og barn pga NAVs faenskap!

  56. T&T:

    Kan ikke du ta deg av omsorgsbiten, pusle litt på det feltet – så tar jeg meg av den biten jeg regner med Kjellemann er ute etter her? Synspunkter og meninger på det som blir lagt foran oss som lesere? Erfaringer som kan gi litt perspektiv, kanskje? Et spark bak kan ha uante positive konsekvenser vettu – i motsetning til å dulle folk lenger inn i fortvilelsen.

    Basic psychology. For oss som ikke er farget av et vennskap jeg tar sjansen på å tro at dere har?

    Det er veldig søtt at du er litt sånn ridder i skinnende rustning her, men du bikker over i mer og mer harry sammenligninger nå. Aidssyke barn fra SentralAfrika? Kjære vene.. Slikt bør du holde deg for god til.

  57. Omsorg. Pusle. Dulle. Søtt. Og tidligere: Koz&Klemz. Etc.

    Du flommer over av tendensiøse ordvalg. Ja, jeg vil gå så langt som å si at det er harry.

    Jada, det er godt mulig at Kjellemann får seg en vekker eller i det minste, en støkk. Men spørsmålet er om det dermed er et aktverdig og hensiktsmessig virkemiddel å møte folk med reinhekla forakt.

    Ingen har nektet deg å ytre meningen din. Men da kan du ikke klage – eller syte, ja, jeg tror jammen du syter – over at du får meninger tilbake.

  58. Teo&Tao:

    Hvis dette er din oppfatning av forakt, så må jeg si du har en i overkant delikat psyke.

    Mulig ordvalget mitt er harry, men da er vi i det minste på et nivå du forstår?

    *smiler søtt*

  59. Du er ganske konsistent, Maria Mytterist, det skal du ha: Det er alltid noe galt med alle andre. I dette tilfellet er det psyken min. Jeg skal selvsagt ta meg sammen, så har vi løst hele problemet.

    Forakt dreier seg blant annet om å opptre nedsettende overfor andre menneskers erfaringer og vurderinger.

  60. Teo&Tao:

    Gjesp.

    Virre:

    Ingen her har sammenlignet kreft med nedslåenhet, misforstår du med vilje?

    Du må da gjerne nekte å bite tenna sammen, men særlig konstruktivt er det jo ikke.

    Poenget er at man ikke bør gi opp, og at man kan bruke litt tid på å tenke positivt – og faktisk erkjenne at man kunne hatt mer seriøse ting å kjempe med.

    Perspektiv. Kjekt å ha. For den som gidder.

  61. Ms. Mytterist:

    Nei jeg misforsto ikke, men lurte på om du gjorde det da du trakk frem episoder fra radiumen og påsto at de var mer positive enn kjellemann.

    Jada er enig i at det er veldig smart å tenke positivt, men dette alene betaler ikke mat og husleie, skjønner du😉 Og har du gått lenge nok uten penger, ja så driter du faktisk i å tenke positivt etter noen uker, måneder. Det kommer helt automatisk, faktisk😉

    Det å være negativ og syte litt er faktisk en ganske vanlig greie som skjer fra tid til annen i livet. Det betyr ikke at ikke kjellemann (eller jeg) ser lyst på livet eller er generelt positive.
    Du drar det litt vel langt, synes jeg.

    Er du bitter for noe? Jeg synes det oser bitterhet lang vei her. DET er derimot en fortærende følelse å ha. Ingenting er vel verre enn det?

    Gjesp

  62. Virre:

    Men syting og klaging betaler husleia? Hva er poenget ditt?

    Bitter? Moi? Er du sprø, jeg lever! Jeg er takknemlig for hver eneste dag – og jeg er takknemlig for at jeg ikke kaster bort de dagene på negativitet.

    Anbefales på det varmeste.

    «Gjesp» ? Hermegåsa😆

  63. Hahaha, det slo meg plutselig at da Teo&Tao trakk seg med begrunnelsen at han var lei av deg, så kasta du deg over mitt innlegg. Hmm, la oss se..hvordan ta rotta på Virre da?

    Du er rett og slett en person som bedriver tiden med å krangle deg rundt på bloggene her ikke sant?

    Vel, det får bli med andre enn meg. Jeg har annet å bruke tiden på. Positivitet i samarbeid med NAV, bl.a.

  64. Virre:

    Ta rotta på? Krangle? Næmmen, for en sart liten sjel du var da.

    Om du ikke takler svar på tiltale, så burde du advare om det i kommentarene dine.

    Kjellemann:

    Jeg overlater arenaen til de som ikke tåler så mye her, dette er åpenbart ikke stedet for ærlige tilbakemeldinger, og diskusjon. Nikkerne får overta, det er jo konstruktivt.

    Lykke til🙂

  65. OK, Maria. Du vil ha ærlige tilbakemeldinger. Her skal du få en: Jævla bitre idiot. Det er sjelden jeg opplever folk som både er så til de grader ute av stand til å lese et resonnement og som samtidig framstår så sjølgode og usympatiske som deg.

  66. Kjellemann,

    Teo&Tao skrev:

    Hvis Sissel, Maria Mytterist og Laila virkelig hadde hatt et positivt ønske om å gi Kjellemann et godt råd, kunne de vel sendt det i en e-post eller tatt en telefon. Men jeg har en mistanke om at dette er helt underordnet i dette tilfellet.

    Teo&Taos mistanke er riktig, iallefall for mitt vedkommende. Jeg hadde ikke noe ønske om å gi deg et godt råd. (Jeg driver ikke og gir råd til folk – av prinsipp.)

    Når noen – som du her – gir uttrykk for at det «i virkeligheten» ikke er mulig å holde fokus festet på mulighetene, da er det på sin plass å minne om at «virkelighet» er noe man selv skaper, først og fremst med tankene man tenker. Deri ligger en valgfrihet, som jeg fant det verdt å gjøre deg oppmerksom på. Du liker vel valgfrihet, du og?

  67. Vel, jeg har faktisk vært på jobb😉 mens dere har «kranglet». Jeg ønsker ikke å gå så mye mer inn i debatten enn det jeg har gjort. Jeg må nok si Maria at du også høres veldig bitter ut. Men jeg synes du skal ha lov til det for du har sikkert også hatt det tøfft. Jeg beundrer deg om du virkelig klarer deg alene og med angsten for sykdom og alt det i tillegg til å ha så lite lønn. Vel, jeg forstår ikke at det er mulig engang. Du må være sterk og jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg.

    Men jeg synes også at du viser liten empati for andre i lignende situasjoner. For NAV hjelper det jo ikke om du har kreft eller bare har brukket beina. Reglene gjelder likt for alle. Du er frisk når de sier du er frisk.

    Klart sikkert at det finnes suksesshistorier fra NAV også. Dog har jeg tilgode å høre sådanne. Folk må som regel sloss og gå med ekstra bekymringer i tillegg til sin sykdom. Så spørs det da om brukerne blir fortere friske av en slik behandling og om NAV sparer så veldig mye penger på dette. Ja for jeg må anta at det er det som er problemet. Pengene. Ja, for jeg har aldri hørt de har spurt om hva som er best for meg. Det kreves stadig nye endringer for arbeidsgivere og de er stadig pålagt forbedringer i forhold til sykemeldte osv. Alle skal ut i jobb koste hva det koste vil.

    Det er menigsløst for meg i den situasjon jeg er i, i dag, å tenke på at jeg må si nei til mine arbeidsgivere til ekstravakter fordi hvis jeg gjør det vil jeg bli straffet av NAV. Dette kan også være et hinder for meg å få meg et bein innenfor. Jeg kunne fått to ekstra vakter i neste uke men må si nei for ellers trekkes jeg tre dager med attføring. Det har jeg ikke råd til. Det virker rart på meg at NAV har råd til det.

    Dette jeg nevner nå er ikke syting og klaging. Det er en velkjent regel hos NAV. Det er virkelighet. Over en 14 dagers periode kan jeg bare jobbe 60 % ellers mister jeg trygd for de neste 40 &. Slik vil situasjonen bli for meg til 1 oktober og da må jeg si til arbeidsgiveren min at først da kan jeg jobbe alt jeg kan få. Antagelig må jeg ha to jobber i lang tid for å komme meg ovenpå igjen økonomisk. Jeg håper jeg klarer det. Vel, jeg MÅ klare det😉

    Det nevnes at jeg kan gå til sosialen å få hjelp. Altså enda en ydmykelse. Det er ikke aktuellt for meg. ALDRI EN GANG TIL. Og om det er sosialen som må hjelpe meg eller det er nav, skulle vel egentlig komme på ett ut. Det kommer vel fra samme statskasse uansett.

    En ting til til Maria. Det er ikke nok å bare være glad for å leve. I Norge har vi lov til å kreve også en viss levestandard. Det er jo derfor vi blant annet betaler så mye i skatt. Gi kritikken til pampene og de som får millioner i fallskjermer – om de så har fått sparken. Jeg har vært i arbeidstvister 2 ganger i mitt liv og har ikke fått noe annet ut av det enn at jeg har blitt syk og blakk. De rike blir rikere og de fattige virker som de blir bare enda fattigere.

    Det er alltid de svakeste som må betale mest og sett ned på å mistenkeliggjort. Hvordan du kan sitte der med det du har opplevd og påstå du nærmest er upåvirkelig og likeglad er for meg en gåte. Men jeg ser at du er bitter og bitterheten dekker over mye. Tror jeg. Men allikevel beundrer jeg deg. For jeg tror du har det tøfft. Du fortjener nok bedre du også.

  68. Laila: har man ikke penger i dag så er valgfriheten veldig begrenset. Du har kanskje ikke opplevd det du. Og jeg tjener ikke penger på tankene mine. Jeg må ikke tenke. Jeg må bare skaffe meg jobb.

  69. Enda et feiende flott innlegg fra deg, kjellemann🙂 Need I say more?

    Jeg synes du er kjempetøff som står på og NAV gjør ikke akkurat veien enkel.

    Kjempeklem til deg!

  70. Klemmer lever jeg lenge på! ;-))

    Vel, jeg kan like gjerne hoppe i det som å krype i det. Jeg er bare ikke så glad i trampoliner….

  71. Kjellemann:

    Jeg må bare spørre…..skal du jobbe med mennesker?

    Teo&Tao:

    Det er alltid mildt underholdende å se folk miste balansen. Du gikk akkurat på trynet.

  72. Ja, Maria. Jeg har skjønt at du ikke har noen annen hensikt enn å spre dritt, antakelig i den hensikt å provosere noen. En trist form for underholdning.

  73. Maria: Du fornærmer meg og sårer meg – men det er kanskje din måte å gi folk «ståpåvilje», oppmunting og positivitet?

  74. Sitat (Kjellemann):

    Laila: har man ikke penger i dag så er valgfriheten veldig begrenset. Du har kanskje ikke opplevd det du. Og jeg tjener ikke penger på tankene mine. Jeg må ikke tenke. Jeg må bare skaffe meg jobb.

    Jo, en gang i tiden var jeg faktisk pengelens. Etter å ha solgt en saksofon og noe greier, samt lånt litt penger av et par bekjente, gikk jeg til sosialkontoret og fikk stønad til å leve for midlertidig. Det skjems jeg ikke av å fortelle engang (hvis du synes det er verre å få sosialstønad enn å være pengelens, så spørs det om du ikke er for stolt til ditt eget beste). Sosialkontoret krevde ikke at jeg solgte bilen min. Det varte ikke lenge før jeg fant en annonse og tok meg jobb som renholder (vasket toaletter også, i haugevis).

  75. Kjellemann:

    Jeg registrerer at du ikke vil svare på spørsmålet mitt….

    Grunnen til at jeg spurte, er at du virker å være en veldig dårlig menneskekjenner.

    På grunnlag av mine kommentarer, så avgjør du altså at jeg er «upåvirket og likeglad» i fht min egen situasjon.
    Du sier også at jeg er bitter, uten i det hele tatt å belegge det med noe som helst.

    Så, altså – om man har kjempet fram en ro og en styrke i fht egne kriser, og valgt å ikke legge seg ned – da er man upåvirket og likeglad?

    Jeg forstår at det er lettere å forholde seg til disse som jamrer i kor, som jatter med deg – og det føles godt med masse medlidenhet og støtte. Men kommer du videre av det? Inspirerer det til å tenke nytt? Røsker det deg litt ut av tåka?

    Jeg har på en måte fått en ny målestokk i livet mitt, opplevelsen av å planlegge sin egen begravelse, rydde i personlige ting, fylle ut søknadskjemaer om barnepensjon til ungene mine, og måtte fortelle ungene sine at man sannsynligvis skal dø fra dem – den opplevelsen har vist meg at jeg kan tåle det meste, at uansett hvor vanskelig det er f.eks økonomisk eller praktisk, så dør du ikke av det. Man får ganske enkelt et helt nytt perspektiv. Så:

    Dette farger nok min personlighet, jeg er utålmodig i fht syting. Jeg kan være brå, og sarkastisk – men jeg jatter ihvertfall ikke med deg.

    Uansett, jeg skjønner at du helst vil ha komfortable og trøstende tilbakemeldinger – og at prinsippet her er at angrep er det beste forsvar. Å bli kallt jævla bitre idiot kan være vondt – hvis det kommer fra noen med noe som helst injurierende kraft eller troverdighet. Her ble det bare komisk. Jeg ser liksom for meg at han trampet i gulvet som en sinna liten gutt.

    Men en god latter er da ikke å forakte en regnværsdag🙂

    Jeg hopper av diskusjonen her, å fortsette å prøve å få fram noe fornuftig her er like dumt som å pisse i motvind.

    Jeg gjentar; lykke til – og takk for meg.

  76. Hehe, Maria. Man kan jo se for seg akkurat hva man vil.

    Og jeg for min del, ser for meg at du sitter ved tastaturet og spiller knallhard. Og at den påtatte kynismen er et forsøk på å kamuflere at du ikke har noen venner eller noe sånt.

    Hvis du vil melde noe fornuftig, må du først finne på noe fornuftig å si, Maria. Der har du en jobb å gjøre.

  77. Sitat (Kjellemann):

    Jeg kunne fått to ekstra vakter i neste uke men må si nei for ellers trekkes jeg tre dager med attføring. Det har jeg ikke råd til. Det virker rart på meg at NAV har råd til det. […] Over en 14 dagers periode kan jeg bare jobbe 60 % ellers mister jeg trygd for de neste 40 &.

    Ja, denne regelen er pussig. Godt spørsmål hvordan NAV har råd til dette. For tenk om de hadde gitt trygd i forhold til hvor mye du jobbet i stedet, som 25% trygd hvis du jobbet 75%, for eksempel, eller 20% trygd hvis du jobbet 80%. Det hadde de spart mye på, og arbeidstakeren kunne velge å jobbe seg opp, kanskje til en høyere stilling etterhvert, altså på sikt. Med en sperregrense på 60% risikerer man fort at endel folk velger å jobbe max så mye, for ikke å miste hele trygden (ikke alle mennesker har jo like store ambisjoner og målbevissthet i arbeidssammenheng).

    Men når det er sagt, og den tanken er tenkt, må man ubønnhørlig ta et skritt videre og spørre seg:

    – Kan jeg gjøre noe med at reglene er slik?

    Hvis nei, er det ingen vits i å bekymre seg om det (det vil jo uansett ikke hjelpe). (Hvis ja, så er det heller ingen grunn til bekymring, bare desto større grunn til å endre reglene.)

    Ergo er det to ting en aldri trenger bekymre seg om:
    1) det du ikke kan gjøre noe med
    2) det du KAN gjøre noe med

    Du ser den?

  78. Lever du etter denne regelen selv Laila? Eller er det bare enklere å gi denne regelen til andre uten å se hva det betyr for en selv?

    Alt kan gjøres noe med. Selv en dødsdømt har lov å håpe.

  79. Det er vel alltid enklere å teoretisere enn å praktisere (og det gjelder vel for meg som for alle andre). Men hva så? Den levereglen er ikke «for enkel til å gjelde», den er gyldig/reell i tillegg til å være enkel (leveregler er gjerne det). Så det blir å spørre seg: Hvorfor vanskeliggjøre ting ytterligere ved å bekymre meg unødig?

    I hvilken grad jeg som påpeker dette, selv klarer å etterleve det, er det virkelig et poeng her? Stiller saken seg dermed annerledes på noen måte? Poenget må etter mitt skjønn være at det i din situasjon akkurat nå (hvor du bekymrer deg for både det ene og det andre, som økonomi, selge eiendeler, ikke få jobbe nok osv..) at det da kan være nyttig – ja, virke befriende – å minne deg selv om hvor fåfengt slik bekymring i realiteten er. Praktisk talt bortkastet tid og energi (dyrebar tid og energi). Har du egentlig råd til det nå som ressursene begynner å bli knappe?

    Å håpe er jo greit nok, om enn en nokså passiv foreteelse. Situasjonen (slik du har beskrevet den) skulle jeg tro påkaller noe helt annet, så som å sette opp en konkret MÅLSETNING og en PLAN for å komme dit. Ut ifra det du skriver, virker det ikke som om du overhodet har tenkt i de baner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s