Den første løvetann – av Alf Prøysen

Skrevet av Kjærlighetspresten den

 
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»
Men barna bare lo og sa : «Så pjuskete den er!»

«Å nei, så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.»
«Det si’r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring.
«For du er bare fire år og skjønner ingenting.»

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
«Å gid så fin en blomst du har – og nei hvor du er stor!»

«Du si’r det bare for å trøste, du,» sa pjokken likegla.
«Å langtifra» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»

11 Svar til “Den første løvetann – av Alf Prøysen”

  1. Den sangen! denne sangen 😀 noen som vet hvor jeg kan få hørt den? :’D
    aww, husker jeg begynte å gråte og la meg under stueborde da storesøstra mi spilte den på piano og gjorde om navne tfra pjokken til navnet mitt:D
    FANTASITSK godt minne fra barndommen :’)! 😀

  4. Er det noen som vet hvor man kan få tak i teksten til Bæssmors spilledåse, en anen sang av alf prøysen. Den er helt utrolig, vil så utrolig gjerne finne teksten.

  5. Hei GR 😉
    Jeg har prøvd å finne denne teksten, men måtte gi opp. Hvis noen har den så ville det være fint om dere la den ut her. (med henvisning hvor dere har funnet den)

  9. SPELLEDÅSEN

    Hu bæssmor hadde no’ rart i kista
    som næsten æiller vi mså fekk sjå.
    Det var en spelledåse kledt med fløyel
    som nykkjylhøl og med roser på.
    Og oppå lokket der sto en spelmæinn
    med fela stødd mot sitt raude kinn,
    og når hu bæssmor fekk trekt opp verket
    så lea spelmæinn på bågen sin.

    Det var ei tone så lys og vakker
    ei lita helsing frå lykkens grend.
    Vi sanke bær og vi plukke blommer,
    og lønna var å få høre den,
    og vart vi sjuke, kom prest og doktor
    med kamferkluter og salighet,
    men kom å bæssmor med trekkopp-verket,
    så snudde krisa når fela let.

    En gong så var je åleine inne.
    Det var så visst ikke gæli ment.
    Ja ville sjå å som laga låten
    så spellmæinn spelte og fela let.
    Je tok ei hårnål og pirka borti,
    så verket hoppe og fjøra sprang,
    og spelmæinn sto der med bågen lyfte,
    og det var sistegong fela sang.

    Je gret og bar meg i mange netter.
    Så kom a bæssmor og ga meg råd.
    Vi er no’n spelldåser æille sammen,
    og det er mangt en lyt akte på.
    Rør æiller verket som lage låten
    nei, slike ting har vi ittno med,
    med er du stille og følgje takta,
    så har du tona i ny og ne.

Legg igjen en kommentar