Det første norske 1. maimerke ble laget så tidlig som i 1892. Svensk arbeiderbevegelse hentet faktisk ideen fra Norge og ga ut sitt første 1. maimerke to år etter, i 1894. På bannere og på 1. maimerker var det en formulering som stadig gikk igjen:
8 timers arbeid – 8 timers fritid – 8 timers hvile.
Bildet på 1. maimerket fra 1917 forestiller Olav den hellige og hans menn som knuser gudebildet – det bestående samfunn – her symbolisert av tronen, sverdet og pengesekken. Med tanke på begivenhetene seinere dette året, kan en si at tegneren har vært forutseende i sitt valg av motiv.
På 1. maimerkene fra 1926 til 1931, går det røde flagg, klassekampens symbol igjen fra år til år.
Parolen på 1. maimerket i 1950 var «Fred og framsteg». Ved inngangen til 50-åra var Norge langt på vei gjenreist. Nå kunne en ta fatt på veien inn i velstandssamfunnet. Like viktig var det å sikre den fortsatte freden.
Parolen «Fred og arbeid» var felles for nordisk arbeiderbevegelse og ble brukt ved 1. maifeiringen både i 1982 og 1983.
80-åra ser ut til å ha vært «rosens tiår» i Arbeiderpartiets agitasjon. Den røde rose er et gammelt sosialdemokratisk symbol. I 1. maidemonstrasjonene rundt århundreskiftet var det vanlig å bære et rødt rosemerke på jakkeslaget. Rosesymbolet er nå kommet til heder og verdighet igjen, vi finner det overalt – på plakater, merker og publikasjoner. (http://www.1mai.no/)
INTERNASJONALEN
Internasjonalen er arbeidernes internasjonale kampsang fremfor noen. Den ble skrevet av en franskmann under Pariserkommunen i 1871, og er senere oversatt til utallige språk. I 1904 oversatte Olav Kringen Internasjonalen til norsk.
Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever
og slår, mens vi har varme jern.
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
– fred mellom oss foruten svik!
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekke brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes
på brødre vi ei skyter mer.
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred.
Historien i tekst og årstall: