Espen Ottosen har skrevet bok om sine homofile «venner»

Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og nå har han skrevet bok hvor han har samlet sju historier fra homofile om å leve med homofile følelser. Intervjuobjektene i boken mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje.

Enn så lenge; Så flott! Jeg mener at vi alle mennesker tar våre valg ut ifra hva vi selv mener er best. Noen velger å leve alene, noen velger å finne seg samboer eller gifte seg med denne. Sex er heldigvis i de fleste tilfeller en frivillig sak. Dette gjelde seg heterofile som homofile, vil jeg anta.

Nå vet jeg ikke om Espen Ottosen selv er gift, det er vel også saken ganske uvedkommende.  Jeg må anta at Ottosen selv er heterofil og han har jo også selv tatt et valg i så henseende.. OG – han har da noen han velger å kalle venner som er homofile, som mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje og som derfor velger å ikke «leve ut legningen sin» – som han velger å skrive bok om.

Det jeg først lurer på er;

1. Hva er motivet til Ottosen med en slik bok? Er det for å fremheve sin egen legning som den eneste riktige?

2. Er disse homofile som mener at deres egne  liv er i strid med Guds vilje kalt venner av Ottosen bare fordi de sier dette i boken hans og at dette stemmer med Ottosens egen mening om deres liv?

3. Kan Ottosen gå god for at hans intervjuobjekter FAKTISK ER totalt avstående for å «leve ut legningen sin»?

4. Og jeg ender alltid opp med spørsmålet – Hva er å «leve ut en legning» evt IKKE leve ut en legning, og hva sier egentlig bibelens ord om å være homofil og hva som er lov og ikke lov. Hvor står det i bibelen at det er helt greit å VÆRE homofil – men IKKE leve ut sin legning?

Hva er en legning – og hvordan finner vi ut hva vi er?

Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili. En legning kan også være å være ASEKSUELL – at et individ ikke har seksuelle følelser. (wikipedia)

Hvilken legning man har bestemmes av valg. For å kunne stadfeste om seg selv at man har en homofil legning så må man også ha tatt et valg. Valget må bestå i enten en seksuell tanke om hva man tenner på eller hvilket kjønn man ønsker å ha sex med – eller så, hvem ønsker jeg å dele et liv sammen med. Hvem forelsker jeg meg i? For å ta et slikt valg må man jo iallefall leve ut tankene såpass at man klarer å ta en beslutning. Hvor syndefullt er det?

Sex for disse homofile som mener at det er i strid med Guds ord og bibelen vil jeg tro er helt uaktuellt. Så da gjenstår det å «leve sammen med», forelske seg, bli glad i. Jeg vil tro at man godt kan leve sammen med noen uten å ha sex. Nå velger jeg faktisk å dra dette veeeldig langt og si noe om; hva er sex? Hvor går grensen for hva som er sex? Er det sex bare å tenke tanken? I bibelsk ordspråk – BEGJÆRE.

For jeg lurer på en ting; Disse homofile som sier de ikke vil leve ut legningen sin – klarer de faktisk å gå resten av livet uten å begjære? Eller er deres legning egentlig aseksuell?

Jeg vil faktisk stille spørsmålet til Ottosen selv: (Jeg går ut ifra at han er gift) Klarer han selv å la vær å begjære andre kvinner, andre enn sin kone? Jeg mener, med en gang tanken om at han IKKE MÅ BEGJÆRE NOEN, når han selv ser en bra dame på gata, har han ikke da allerede begjært kvinnen? Ok – så drar han hjem og ber en bønn om tilgivelse. Men ingen sier jo til han at han bør avstå fra å «leve ut sin legning»? Og har ikke synden vært like stor??

Jeg vil ikke være venn med Ottosen. Jeg tror han ville brukt meg og min legning for å fremheve seg selv. Han lever riktig og jeg lever feil. Vel, for tiden lever jeg faktisk ikke helt feil heller. Jeg er alene og er totalt sexfri. MEN fantasiene mine er vanskelig å avstå. Vel, da er jeg sikkert litt feil allikevel.. Jeg lurer på om Ottosen er lik meg. Fantaserer han også??

Jeg lurer på hva en Gud ser og ikke ser.

Vi kan fremstå overfor andre akkurat slik vi vil. Når jeg ser på naboer så ser alt tilsynelatende veldig alright ut. Men jeg vet lite om hva som egentlig skjer. Jeg mener inni hodene på dem. Hva de tenker, hva de føler, hva de mener – feks om meg. Tilsynelatende så viser de full aksept av meg som homofil. De vet heller ikke hva jeg egentlig mener om dem. Jeg vet også veldig lite om hva Ottosen tenker. Dog vet jeg en del om hva han mener, feks om meg, eller meg som «lever ut min legning». Og han tar seg den frihet og si at jeg lever imot Guds ord og bibelen.

Men nå er det nå engang slik at Espen Ottosen ikke er Gud. Espen Ottosen TROR på en Gud. Det gjør jeg også. Ottosen kaller seg kristen. Ja jeg vil anta at han lett går inn i den mye omtalte gruppen KristenFolket (med stor F) Jeg tror at hvis man spurte hver enkelt kristen om HVEM Gud ER, eller HVA Gud ER, så ville man kanskje fått like mange ulike svar. Ja og spør du meg så får du også et unikt svar.

Men vi er vel alle som tror på en Gud enige om en ting felles: Gud er allmektig. Tror vi ikke på at han er allmektig så tror vi vel neppe på en Gud. Hva ligger det i å være allmektig? Jeg tenker at det må være at han vet alt. Både hva vi tenker og hva vi er og hva vi gjør og hadde nær sagt, hva vi kommer til å gjøre. Altså hjelper det ikke å lure Gud. Altså hjelper det ikke å fremstå som perfekt, eller syndefri. Nå er det vel svært få som gjør det også. Men det er en del som tar skjeen i egne hender og dømmer andre – UTEN å se hva en selv gjør. Er vi alle syndere eller er vi ikke? Hvilken rett har en synder til å bekjenne hva slags synd naboen gjør? Og hvem er vi som skal sitte å avgjøre hvilken synd som er størst? Vi lever nesten som i en realityserie hvor storebror alltid ser deg når han har lyst. Tror vi på en Gud så må vi se at han også ser alt. ALT – også det som ikke er synlig.

Jeg ber om forlatelse for syndene mine

Jeg gjør galt hele tiden. Det hender jeg juger litt. Det hender jeg misunner andre. Det hender jeg har sex og jeg tenker veldig ofte på sex. Jeg ser masse kjekke gutter rundt om hele tiden og jeg begjærer dem. 😉 Jeg banner ofte! – Men jeg påkaller ikke satan for det..  For meg er dette bare ord. Jeg liker å samle – om ikke gods å gull – så liker jeg å kjøpe pene ting, selv om jeg vet at mange andre i verden ikke har engang mat. Jeg liker å ta en fest en gang imellom og noen ganger drikker jeg meg full. Jeg sitter altfor ofte på datamaskinen og noen ganger lar jeg være å ta telefonen når den ringer. Jeg er ofte egoistisk, og noen ganger går det jeg gjør ut over andre. Noen ganger kjenner jeg til og med at jeg hater.

MEN – stort sett er jeg et bra menneske, tror jeg.

Gud vet alt dette. Vi har stadige samtaler om mitt liv som synder. Jeg tenker: Huff – det der skulle jeg ikke gjort! Og Gud er enig. Men så er det en stemme som sier meg – du får prøve å gjøre det bedre en annen gang. Og jeg tenker – ja, jeg er bare et menneske, jeg lærte iallefall noe. Gud er allmektig og han ser at jeg faktisk prøver å være et bra menneske. Jeg tror at Gud som den allmektige kraften i mitt liv mener det er nok. Jeg tror på en Gud som mener at det at jeg prøver å lære av mine feil – ER selve livet. LEVE – LÆRE – LEVE VIDERE – LÆRE VIDERE.

Angrep og forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke svare for Ottosen. Men Espen Ottosen er jo bare EN av veldig mange som setter seg selv som eksempel og forbilde overfor andre. Jeg gjør det jo sikkert selv mange ganger også. Men jeg prøver å la være. Og jeg skriver ikke bok om det. Jeg skriver dog en del på bloggen om homofili og mitt liv som homofil og hvordan jeg opplever de mange angrepene man får som homofil og en som «lever ut legningen» sin. Jeg lurer fortsatt på hva det betyr..

Jeg har alltid sagt at det er forskjell på angrep og forsvar. Når man angripes så føler man for å forsvare seg. Det ligger liksom i vår menneskelige natur. Bibelen og Guds ord er mange ganger brukt mot oss homofile. Som et slagvåpen rammer den hardt – både den som har innfunnet seg med legningen sin og for de mange som ikke tør å stå frem og leve ut det man er. For heterofile er dette en selvfølge. Ingen kommer hjem og forteller at de er heterofile. Men de må like fullt ha tatt et valg selv. Ved et tidspunkt må de ha tenkt at; Ja, jeg er heterofil. Jeg er mann og tenner på damer og forelsker meg i damer og vil leve sammen med en dame. Tilfeldig oppsummert – men jeg tror allikevel at det er slik mange tenker. Sex først. Iallefall som ung.

Jeg tok også et valg en gang. Men det var etter at jeg først hadde prøvd å leve heterofilt. Gud vet at jeg prøvde! Men det gikk ikke. Og jeg tror at Gud prøvde å fortelle meg at; Vet du hva Kjell Morten – jeg ser at dette ikke er riktig for deg. Jeg ser at du ikke er lykkelig. Jeg ser at du vil elske men du bare later som at du elsker. Det største av alt er kjærligheten og du skal elske og elske MED, den du vil og som også vil elske deg tilbake. Først da er du det menneske som jeg har skapt deg som. Det er først da at du kan være noe for deg selv og for andre. Det er først da at du lar vær å prøve å juge overfor alle. Jeg er ganske så overbevist om at Gud så. Jeg kunne ikke holde skjult at jeg forelsket meg i menn, ville leve sammen med en mann, ha sex med en mann og at jeg begjærte menn.

Ottosen presenterer 7 historier om menn som kaller seg homofile men som avstår fra å leve ut sin legning. Jeg tror disse 7 mennene kunne vært aseksuelle. Det er mulig – men jeg tror ikke dem er det. Jeg synes det er trist at de tenker som de gjør. Men jeg forstår at de tenker som de gjør. Mye pga Ottosen. Ottosen som liksom kaller de sine venner, men som mener at han selv er riktig og de feil. Ja, men så er de ikke feil så lenge som at de avstår fra å leve ut sine liv. Fryktelig trist synes jeg det er. Hva slags venn er Ottosen? Hva er motivet hans? Skulle ønske han kunne svare på spørsmålene mine. Eller er det noen andre som kan fortelle meg hva de tror hans motiver er?

Jeg skylder dere en forklaring

Jeg føler at jeg skylder leseren en forklaring. Her sitter jeg og presenterer Gud og sier han snakker til meg osv osv.. For er min Gud den egentlige sanne Gud? Nei. Ikke for alle. Kanskje er det bare jeg som tenker sånn. For meg er det det som er sant.  Slik er det jeg opplever Gud. Og hvem kan si imot det?? Jeg bør jo heller ikke fortelle Ottosen og andre hva som er riktig Gud. Jeg skal respektere dem for den Guden de tror på og at de har rettesnoren forankret i en bibel skrevet for tusener av år siden. Jeg prøver bare å fortelle at det er så vanskelig å akkseptere når de angriper meg med Guden sin!

Jeg har sagt før og jeg mener det igjen. En allmektig Gud – tror jeg – slutter ikke å virke etter siste side i bibelen. Det er umulig – tror jeg. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tror:

Kanskje og kanskje mest sannsynlig er bibelen Guds ord slik de kristne menneskene opplevde Gud den gang for tusener av år siden. Den gang menneskene ikke hadde levd like lenge som i dag. Siden den gang har vi utviklet oss og lært mye mer. Vi har lært av de mange feil vi har gjort og prøvd å gjøre det bedre. I dag er vi imot at mennesker steines. I dag spiller det ikke så stor rolle om vi bruker stoffer i tøyet vårt av ulikt slag. I dag forstår vi at en brennende busk like gjerne kunne vært et lynnedslag. Menneskene skrev om det de opplevde – slik vi gjør i dag. Slik jeg har gjort akkurat nå.

Det er derfor jeg sier at min bibel skrives hver dag og oppdateres hver dag, Og den skrives utifra hva slags opplevelser jeg har med det jeg kaller Gud. Min rettleder – eller kall det min samvittighet, min sjel eller min tanke.

La oss holde hender rundt Grønland

(Dagbladet.no) Når muslimske Aslam Shaid (50) som bor nær Grønlandsleiret i Oslo, får se bildet av to homofile menn i Dagbladet, sier han:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

Denne hendelsen på Grønland i Oslo hvor to homofile ble angrepet for å ha holdt hender, har skapt enormt sterke reaksjoner blant veldig mange. Heldigvis har det også kommet reaksjoner fra muslimene selv.

Jeg forstår sinne så utrolig godt. Selv kjenner jeg at jeg blir kjempesint! Det er sterkt å håpe at dette var en tilfeldighet, men som vi kan sa av uttalelsene til Aslam Shaid så tror han at de fleste muslimer på Grønland er enige med ham.

Norge er et land for alle – og her er det plass for alle. Jeg synes det kan være fint med Ghettoer – feks på Grønland hvor hovedvekten av innbyggerne er innvandrere. Jeg har selv bodd i området og det er spennende å bo i et slikt område med så mange blandinger av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Men en Ghetto kan være farlig hvis det begynner å vokse fundamentalisme blant innbyggerne. Jeg ville vært like redd og bekymret om det utviklet seg egne kristenfundamentalistiske ghettoer.

Og jeg forstår de mange rasende mennesker som mener at «pakket får heller dra hjem» – hvis de ikke tåler og respekterer andres kultur og religion og særlig da de lover og regler som gjelder i det landet de har valgt å bosette seg i. Ja, da får de faktisk heller dra til sitt hjemland hvis de ikke kan akseptere at mennesker er forskjellige.

Verre er det jo med de helnorske kristenfundamentalistiske og konservative vi har her i landet – som sikkert på mange måter er enig med muslimene. Hvor skulle vi sendt dem?

Når skal mennesker lære å leve sammen side ved side med hverandres ulikheter og respektere hverandre? Når skal mennesker slutte å peke ut hele grupper mennesker og kalle dem mindre verdige?

Hvor skal grensene for ytringsfrihet gå?

Ytringsfrihet er viktig og riktig. Ytringsfrihet har kommet som en del av det moderne demokratiske samfunn og er en viktig del av et rettssamfunn.

I Norge har vi denne retten grunnlovsfestet og i disse lovene finnes det begrensninger. Begrensningene som er nedfelt i lovverket, går gjerne på ytringer som kan krenke en annen person eller gruppe.

Grunnloven § 100,
Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 10 og
FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter art. 19.

Diskusjoner rundt ytringsfriheten kommer opp en gang imellom og har særlig vært aktuell de senere år i spørsmål rundt rasisme. Hvor langt kan man ytre seg før det kan kalles rasisme? Skal rasistiske ytringer være straffbare?

Straffeloven §135a :

Straffeloven §135a ble revidert sommeren 2005 med det formål å gi utsatte grupper et bedre og mer omfattende vern mot grovt diskriminerende eller hatfulle ytringer. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatfull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Lik med offentlig fremsatt ytring, jf. §7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatfull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen pga. deres hudfarge religion eller livssyn homofile legning, leveform eller orientering

Det er svært få personer som er dømt for brudd på straffeloven 135a og bare en sak gjelder diskriminerende eller hatfulle ytringer overfor lesbiske og homofile – den såkalte Bratterudsaken. Dommen er gjengitt i sin helhet i Rt. 1984.1359 (Llh)

Rt.1984.1359 Bratterudsaken
Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984:
Publisert: Rt. 1984 s. 1359 [362-84]
Saksnummer: [362-84]
Parter: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Dommer Dolva: Ved tiltalebeslutning av 3. oktober 1983, rettet under hovedforhandlingen, satte statsadvokatene i Eidsivating A, født 1. september 1943, under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
«straffelovens § 135 a, 2. pkt., jfr. 1. pkt.,
for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering, eller å ha medvirket hertil,
ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt. . .», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer . . . og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger – både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt. . .», og i P2’s sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

(http://ips.idium.no/llh.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4364)

I november 2005 ble Jan Aage Torp anmeldt av LLH fordi han mente det var riktig å kalle homofili en kreftsvulst på samfunnet.

– Slike uttalelser er utrolig krenkende. Det norske lovverket er diffust, og vi ønsker en prinsippavgjørelse om hvor grensene går, sa LLHs leder Jon Reidar Øyan den gangen

Anmeldelsen ble senere trukket.

Like etter dette (januar 06) kom Jan Aage Torp med enda en grov uttalelse etter at homonettstedet Gaysir hadde en kåring av de mektigste og innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge: «Avsett lesber og homser på maktoppen i Norge ved bønn»

«Dette er en bønneliste som bør løftes jevnlig frem for Gud. Noen av disse vil bli forvandlet ved Guds nåde. Andre vil i henhold til Romerne 1 gå lengre og lengre i sin perversitet. Men la oss ikke misforstå bønneoppdraget: De må fjernes fra sine maktstillinger, eller de må miste det homoseksuelle fokuset. For Guds navns skyld. For Norges fremtids skyld.»

(den observante leser vil se at denne uttalelsen ligner Hans Bratterud sin)

Llh valgte å overse denne uttalelsen; – Det er åpenbart at Jan-Aage Torp vil ha oppmerksomhet, og vi ønsker ikke å bidra til dette, sa Jon Reidar Øyan

I går fikk Nina Karin Monsen sin Fritt Ord-pris. Prisen har skapt en ny debatt om ytringsfrihet og hvor grensen for denne egentlig skal gå. Homofile har gitt uttrykk for at det ikke er ytringene Monsen kommer med de reagerer mot, men det at hun får en høythengene pris for å komme med ytringer som oppleves sterkt krenkende. Det har også blitt fremhevet at om disse ytringene hadde blitt uttalt mot raser eller religion så ville de nok sannsynlig aldri blitt godtatt. Reaksjonene til homofile er blitt kalt sutrete. Monsen hevder hun snakker på vegne av flertallet av vanligfolk. På Tabloid i kveld sammenlignet Monsen homofile i samme ordelag som psykisk utviklingshemmede og hun har tidligere uttalt at homofile kan regnes som medfødte uføre og kan ha krav på trygderettigheter på lik linje med handikappede og utviklingshemmede.

Nina Karin Monsen er såvisst “fri i ordet”. Så fritt bruker hun ordene at hun stiller i en helt egen klasse hva angår stempling og stigmatisering av sine meningsmotstandere. Hennes sammenstilling og bruk av ord sammenstiller begreper og invektiver på en slik måte at det skal godt gjøres for motstanderne å se argumentene hennes i skogen av skjellsord. (liberaleren)

Jeg har deltatt i mange debatter i konservative-fundamentalistiske kristne blogger og forum. Det slår meg ofte hvor hårsåre de er når en homofil forsvarer seg mot uttalelser de kommer med som ofte føles krenkende og diskriminerende. Flere steder er jeg blitt utestengt. Flere ganger har jeg mottatt trusler på blogg, mail og telefon. Jeg opplever sjelden at homofile går ut og krenker kristendom eller islam bevisst. Men klart homofile vil forsvare seg når det kommer så sterke uttalelser som angår dem selv og sine liv slik man ofte opplever både i blogger og i media. Det virker også forunderlig at homofilisaken overskygger så mange andre viktige saker som man skulle tro var langt viktigere i en urolig verden i dag. Man kan ikke se i en kristen avis EN dag uten at homofili er nevnt. Dette er en oppmerksomhet som for oss homofile virker uforståelig.

Jeg opplever at begrepet «folkeskikk» er kommet inn som et moment i debatten rundt ytringsfrihet de siste ukene. Eller jeg burde heller si «mangel på folkeskikk». Jeg tror det går meget godt an å ytre seg og allikevel vise respekt og ha en viss grad av god gammeldags folkeskikk. Og kanskje er det jeg som er gammeldags når jeg forundres over at det jeg opplever ofte at det er de kristne konservative som mangler denne folkeskikken.

Homofil føler seg uønsket i Filadelfia

Se om denne saken også i TV2 nyhetene i kveld kl 21.00 og støtt gjerne FACEBOOK gruppen som er opprettet for å støtte Dan-Elias

DT.no: Da homofile Dan-Elias Brevig (18) sa at han ikke vil leve i sølibat, var han ikke lenger velkommen som sanger i Filadelfias band.

LIER: Det er en rolig og reflektert 18-åring som møter Drammens Tidende på St. Hallvard videregående skole i Lier, der han er elev ved musikklinjen.

18-åringen fra Veggli har lenge vært åpen homofil, samtidig som han er aktiv i pinsemenigheten Filadelfia i Drammen.

Sluttet

Inntil søndag kveld var han blant annet sanger i lovsangbandet Halleluja Desperados. For en drøy måned siden snakket han med en av ungdomspastorene i menigheten om egne holdninger rundt homofili.

LES OGSÅ: – Imot homoinfo til barn

– De ville at jeg skulle leve i sølibat for å kunne fortsette. For meg var ikke det aktuelt i det hele tatt. Jeg sa jeg ønsker å finne meg en kjæreste, sier 18-åringen.

Dan-Elias mener selv det var en fin samtale, og trodde ikke han kom til å høre noe mer før temaet blusset opp igjen for rundt to uker siden. Da var det et nytt møte med menigheten.

Fordi han ønsker å være åpen homofil og leve ut sin legning, er han ikke velkommen som sanger i bandet eller ha noen andre former for lederverv i pinsemenigheten.

– De mener at man ikke kan være leder i Filadelfia samtidig som man lever ut sin homofili. Som leder er man et forbilde, og da kan man ikke være skeiv, fortsetter han.

Kjærlighet

Både ungdomspastorene og Brevig sto på sitt. Det gjorde at 18-åringen søndag kveld bestemte seg for å sette sitt eget kjærlighetsliv foran det å være aktiv leder i pinsemenigheten.

– Dette er helt feil behandling av mennesker. Kjærligheten er sterkere enn alle prinsipper, sier han.

På Filadelfias hjemmeside heter det at menigheten skal blant annet elske og ære Gud, og tjene mennesker i kjærlighet. Videre er visjonen å bevare hver enkelt i et omsorgsfullt og ansvarsbevisst menighetsfellesskap.

LES OGSÅ: Trygt å være homo

– Jeg er lei av at skeive ungdommer er redde for å stå fram og ikke kan gjøre det de har lyst til, sier han.

18-åringen har både ungdommer i Filadelfia, andre venner og familie i ryggen. Vennene har også opprettet en gruppe på Facebook
. Alt dette er viktig støtte.

– Jeg har hatt en veldig god oppvekst. Det er nok derfor jeg er så trygg nå, sier han.

Beholder troen

Episoden har ikke rokket ved hans kristne livssyn. Dan Elias mener snarer tvert imot at den har blitt styrket

– Det er de som gjør feilen, ikke Gud, mener han.

Pastor Jan Egil Hovland i Filadelfia i Drammen ønsker ikke kommentere saken.

– Dette ville jeg vært veldig forsiktig med å skrive om. Dette er et tema som hører hjemme i en sjelesorgsamtale, sier Hovland.

Han ønsker heller ikke si noe om pinsemenighetens generelle holdninger til homofile i roller som ledere og forbilder.

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å «forfølge» kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.

Om endetid og homoantikrist og Gud i bokseringen.

Når ting i livet ikke går oss så vel liker vi å ha noen å skylde på, andre enn oss selv. Slik er det bare. Når finanskriser rammer, når ekteskap rakner og til og med forståelsen av det tradisjonelle ekteskapet forandres! – DA MÅ det jo være noen vi kan skylde på. Ellers overlever vi ikke?

Iallefall tror noen mennesker at endetiden er nær. Og den vi kan skylde på er ANTIKRIST!

Helt fra tidenes morgen, og siden menneskene trodde at jorden var flat, på bibelsk tid og endatil i dag – har mennesker vært opptatt av at dette livet må være for utrolig til å være sant. EN DAG tar det slutt! Datoene for dette har blitt satt, gått forbi, gang etter gang. Ingenting skjer. Når SKJER det??

Jeg vet ikke. Jeg vet simpelthen ikke når dette tar slutt. Jeg vet ikke engang når mitt eget liv tar slutt.

Jeg kan forsåvidt ikke forstå at andre vet det heller. Og om noen nå skulle ha sterke beviser for å hevde at de vet – så vær så snill og holdt tett om det. Jeg vil heller leve hver dag som om neste dag VAR den siste. Prøve iallefall… Ja, for jeg mener livet blir jo ganske meningsløst hvis man skulle gå konstant å tenke på sånne ting – og det ville jo overskygge alt. Selv ting man ville forsøke å gjøre som var fint eller morsomt.

Endetid og antikrist må defineres. Jeg synes det må være like vanskelig å definere som å definere Gud og meningen med livet. Det blir litt sånn det onde mot det gode. Endetid er jo ikke bra. Og jeg har forstått at han antikrist heller ikke kan være helt god.

Det jeg kan forstå er at denne antikrist må være som en Gud – bare med motsatt fortegn. Antikrist er motstanderen til Gud i bokseringen.

Jeg selv tror ikke på antikrist eller djevel eller hva nå «dette» alt dette onde heter. Men jeg ser jo at han mange ganger får vel så mye oppmerksomhet som Gud. Gud har mange mennesker som er tilhengere som sitter på sidelinjen og heier på han. I taktfaste trampeklapp hører vi også innimellom ropene djevel, djevel, djevel! Djevelen i kampens hete får vel så mye oppmerksomhet som Gud.

Vi burde kanskje alle heie på Gud, siden alle mennesker stort sett er opptatt av det gode og Gud er ment å representere godheten og kjærligheten. Jeg synes ikke det er veldig egoistisk. Vi trenger faktisk all den godhet vi kan få.

Men så ser vi da at han derre antikrist, satan og djevel får mange ganger vel så mye oppmerksomhet. Det er visst tegn i tiden som tyder på at han fortsatt befinner seg oppegående i bokseringen. Ja og det ville kanskje være meningsløst at en Gud ikke hadde noen å kjempe mot? Ja kanskje direkte latterlig å se en Gud kjempe og lange ut slag mot noe intet?

Når jeg heier på en vinner og er stor fan av en, liker jeg ikke så godt å snakke om motstanderne. Han jeg er fan av er i mitt hode uovervinnelig. Ja det er jo en grunn til at han er en mitt store forbilde. Jeg liker ikke å tenke på at mostanderen nok en gang i blant vinner over helten min.

Når en Gud er overvinnelig – hvordan kan da en antikrist være verd å snakke om?

Antikrist er visst homo. Joda, noen tror det. Jeg håper nesten det. Jeg kan bare se for meg denne djevelen slå rundt seg med håndvesken sin, mot Gud den almektige. Det er nyttesløst det vet du..

Når kampen tar slutt vet dog ingen. Ingen kan vite og ingen kan spå.

Jeg synes vi kan nyte dette alt så lenge det varer. Jeg ser at mange flytter kampene ut i sølepyttene og kaster dritt på alle andre som ikke mener det samme som dem selv. Det beste er å gå på grønt gress og iallefall ikke la seg synke ned i gjørma. Det handler jo stort sett om valg.

Å velge det gode og ha fokus på det og å unngå og gå omveier for dritten.

Den nye ekteskapsloven – Ikke alle forunt..

Først vil jeg få gratulere alle i Norge med den nye ekteskapsloven! Jeg tror den nye loven vil bli til glede både for homofile og lesbiske, deres barn og familier og alle rundt dem som er glade i dem. Det betyr veldig mye for homofile og lesbiske å få denne loven. Det betyr veldig mye for dem som vil ha en fast god ramme rundt sin familie og den de elsker.

Jeg synes ekteskap er en veldig vakker og flott «oppfinnelse» fordi den er ment å forplikte og den er en bindende avtale mellom to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sitt sammen, dele alt og gå gjennom livet både gjennom godt og ondt.

Jeg beundrer mennesker som har vært gift 20 – 40 og 60 år med hverandre. Mennesker som på mange måter blir ett, de deler kanskje navn og de driver et slags familieselskap sammen – et slag AS hvor begge må legge inn aksjer for å få hjulene til å gå rundt. Den viktigste aksjeposten er kjærlighet, omtanke og trofasthet. Jeg kunne aldri tenke meg å IKKE UNNE noen å få gifte seg med det menneske de elsker.

Derfor blir jeg så trist og lei meg når jeg feks leser om ekteparet Astrid Hagen Pedersen og Jan Pedersen, som det står om i Dagen Magazinet i dag og som altså ikke unner alle å få oppleve det samme som dem selv, nemmelig å få være gift med den man elsker i 50 år. Jeg leste denne artikkelen først og så fnyste jeg, men så har jeg gått og tenkt på dette i dag og kjent at jeg blir fryktelig trist rett og slett.

Hva slags egoisme er det mennesker innehar når de sitter der i sitt trygge «jeg» og ikke unner andre å få en slik trygghet. Å få oppleve en så stor kjærlighet til et menneske og ikke unne andre å få samme mulighet?

– Vi føler oss krenket av den norske stat, det vil si stortingsflertallet som vedtok loven. Dessuten blir vi diskriminert. Et lite mindretall i Norge som har valgt partnerskapsloven, skal få beholde den, mens vi som har vært gift fra 1957 ikke skal få beholde den gamle ekteskapsloven.

Det sier Jan Pedersen til DagenMagazinet.

Krenket?? Diskriminert? Får ikke beholde den gamle ekteskapsloven??

Vel, jeg blir jo egentlig målløs. Målløs over noe jeg synes nesten ligner ondskap. Jeg vil ikke synke ned på deres nivå. Jeg unner dem så utrolig mye å få lov å ha hverandre slik de har hatt det i 50 år. Måtte de få mange gode år sammen. OG jeg kan bare gjenta som så ofte før: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Forskjellen ser dere. Det gamle ekteparet unner ikke meg eller andre homofile å oppleve det samme…

Det er ondt.

Les også: «Første par ut» på Gaysir.no

SWEDEN-GAY-MARIAGE Foto Scanpix

Min fulle støtte til Sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje

Jeg håper jeg har mange med meg i støtten til sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje.

Som kjent har Nordmøre og Romsdal indremisjon nektet å leie bort leirplassen Frænabu til konfirmantleir om sogneprest Kulø er med, på grunn av prestens liberale homofilisyn. Indremisjonen har også oppfordret til boikott av Kuløs gudstenester.

Indremisjonen må jo få mene akkurat hva de vil, men det er en glede å se at sognepresten synes å ha menigmann med seg. I går ble det arrangert lysmesse og folket fyllte opp kirken og viste presten sin støtte.

Indremisjonen klarer ikke det sognepresten klarer – nemmelig å få med seg vanlig folk:

– Vil støtte presten.

– Vi kjem fordi det er første søndag i advent, og fordi vi vil støtte den kjekke presten vår. Han er open og rett fram, og får folk i alle aldrar i tale. Boikott er «hol i haue» – vi lever i 2008! seier Kristin Vågen på veg inn i kyrkja.

Dottera Marte var klar på at dei heilt klart måtte gå til lysmessa når det var slik, for å markere støtte.

– Den nye presten vår snakkar slik at også ungdommen stoppar opp og lyttar, og får med seg det han seier. Han er flink, kommenterte dei.
Den gamle kyrkja som tek om lag 250 menneske vart fylt, konfirmantar deltok i lysmessa med lystenning og innslag. (Romsdal budstikke – rbnett.no)

Siste dagane har vore prega av mange innspel og mykje omtale av saka. Det er likevel henvendingar frå unge homofile som har gjort mest inntrykk på presten:

– Det som har betydd mest oppi dette, er historiene unge, kristne homofile frå området lokalt har fortalt meg. Om korleis dei har opplevd å bli avvist i ulike kristne miljø, og kva det har å bety for dei å bli tekne på alvor. For meg har dette mykje meir å seie enn alt anna, seier Stabell Kulø.

Jeg blir så glad i slike mennesker som klarer å se at alle er mennesker og at alle er gode nok. Jeg vil gjerne gi min fulle støtte til denne gode presten og takke han for at han tør å stå imot og for at han tør å være på de homofiles side. Det ser ut til at folket i Bud støtter han også i dette. Det står det også respekt av.

I mine øyne er dere helter – alle som slår ring rundt presten dere, og største helten er presten selv Sindre Stabell Kulø. Takk for at du er den du er!

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Krf må gjøre det som er rett: Feks skvise ut folk som ikke passer inn!

Gruppeleder for Kristelig Folkeparti i Sarpsborg bystyre, Ole Henrik Grønn sto tidligere i sommer frem som homofil. Det er ikke problem for Krf sies det – enn så lenge han er singel. Og singel bør han også forbli, hvis han vil fortsette å være leder for folkepartiet som hevder seg som kristent.

I stedet for å ta opp aktuelle saker så er det nok viktigere for Krf å ta opp sine vervede medlemmer og hva de gjør under dynen natterstid. Denne uken hadde styret og bystyregruppa i Sarpsborg KrF et møte der medieomtalen av Grønns legning og hans opptreden i homopolitiske saker var hovedtema.

Krf-lederen i Sarpsborg Inger Marit Sverresen – som nok har sitt privatliv i orden, gir nesten et uttrykk for å være storsinnet når Grønn får lov å fortsette for Krf.

– Ole Henrik Grønn lever alene. Da er det ikke noe problem at han har det vervet, selv om han har stått fram som homofil, sier Sverresen. Krf har bibelen som grunnlag for sin politikk og da må partiet gjøre det som er rett, hevder Sverresen videre.

Nå er jeg ikke videre sjokkert over at Sverresen svarer det hun svarer. Jeg forventer jo ikke noe overveldende nestekjærlighet fra en dette «folkepartiet» som hevder seg kristent. Verre synes jeg det er om Grønn velger å fortsette vervene sine for dette partiet, eller være medlem der overhode..

Det kan da umulig være veldig givende at sine partifeller letter på dynene hjemme for så å skvise deg ut når de ser det ligger en annen mann der!

les mer i SA.no