Er jeg bra nok?


I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

8 Svar til “Er jeg bra nok?

  1. Vi skaper et suksesskillesamfunn. Det er veldig godt formulert, Kjell Morten.

    Og det verste er at målestokken på denne suksessen ikke først og fremst er penger, men kjendisstatus og nettverk.

    Ivar

    PS: Du er mer enn bra nok, spør du meg.

  2. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden

    Jeg spør tidvis også meg selv om dette. Dessverre. Og svaret mitt er at jeg ikke er bra nok. Jeg kan gi mer, jeg bør gi mer, og jeg bør bidra mere. Jeg bør sette mine ønsker lengre bak.

    Hvorvidt jeg er bra nok i forhold til andre har jeg (nesten) aldri brydd meg om. Takk Gud for det.

    Hva andre syntes har fra jeg var 13 aldri betydd noe.

    Jeg foreslår at du starter dagen med å se deg selv i speilet og si (høyt) Du duger Kjell!.

    Følg gjerne på med » dette blir en kjempefin dag»

    Hver gang du står ovenfor et problem, si (høyt) detta fikser du Kjell. Dette går bra!!

    De ansatte på jobben har det mye morro med sjefen som snakker (unormalt) mye med seg selv. Jeg har gjort det siden jeg var en liten pjokk.

    Det er imidlertid en sannhet i å proklamere suksess i egne gjerninger høylytt..

    Detta fikser jeg!
    Dette får jeg til!
    Jeg duger!

    Forleden sa jeg til pjokken på 5 når han kom og sa: «jeg klarer ikke»

    «prøv litt til»

    3 minutter senere: «jeg klarer ikke»

    jeg: «prøv en gang til»

    2 minutter senere: «det går ikke»
    jeg: «prøv igjen»
    1 minutt senere:
    «pappa,,,,JEG KLARTE DET»

    Vi lærte begge noe den kvelden der.

    Nå kan vi nok være uenige om det aller meste Kjellemann, men start hver dag med å si til deg selv at «dette blir en fin dag».

    Foran et hvert problem så si til deg selv » Dette mestrer jeg, jeg får det til»

    Og når tunge stunder kommer: «jeg er noe, jeg har verdi!»

    (Hvis du oppfatter meg som nedlatende eller no annet som ikke er kos er det overhodet ikke meningen)

    Dette virker min venn.

    Jeg ønsker deg det aller aller beste.

    Guds fred.

    (ps. hva koster forøvrig et drivhus?)

  3. Hei Olec

    Hvis vi alle lærte litt av barna – jeg tror det gjelder det meste – så ville verden blitt et bedre sted. De er de klokeste menneskene jeg vet om!

    Drivhus er ikke så dyre – eller behøver ikke være det… Alt fra 4-5000 og til 20 000.. Problemet ligger mer i at jeg trenger enn mann! ;-)) Eller iallefall en homo som virker..
    Å sette det opp er nemlig kjempevanskelig – visstnok…

    Det snakkes så mye om å sitte i glasshus,,, Kanskje jeg skulle invitere Birgir, Geir Rune, Bjørn Hansen, Andreas og pastor Torp til en dugnad… så kunne vi bytte på å sitte inni det… hahaha…

  4. Tankevekkende innlegg.

    Min første tanke er at jeg kjenner meg igjen. Jeg kjenner igjen følelsen av å sitte overfor noen med makt som bestemmer over livet mitt, om jeg har noen framtid. Og jeg bor i Norge.

    De som bestemmer om jeg er bra nok til å få ei framtid er ikke Oprah (det hadde nok gitt meg mer håp), men GID-klinikken på Rikshospitalet. Passer jeg inn i deres bilde av en transkjønna mann? Er jeg bra nok? Sannsynligvis ikke.

    Og jeg tror det er det den lille jenta spør om: Passer jeg i ditt bilde av hvordan en sånn som meg bør være? Og det har veldig lite med fattigdom å gjøre, selv om et nei til henne eller meg vil få større konsekvenser enn for de fleste i Norge.

    Det handler om å få høre til og bli godkjent. Jeg tror at dette spørsmålet «er jeg bra nok» er universelt. Det handler om grader av akkurat det samme, riktignok med veldig ulike konsekvenser.

    Jeg kjenner meg nok også igjen i spørsmålet fordi både jeg og den lille jenta stilles overfor en forventning om nettopp ydmykhet og takknemlighet. Jeg tipper at hun har mer trening enn meg.

    Jeg husker at klassen min på ungdomsskolen hadde et fadderbarn i India. Jeg husker ikke lenger detaljene, men han gjorde det ikke særlig bra på skolen. Som klassen min altså var med på å finansiere. Jeg lurer på hvordan det var å være ham; å vite at det satt noen rike unger i Norge som betalte for at han skulle gå på en skole han ikke likte, gjøre ting han ikke klarte og få for dårlige karakterer. Man bør vise at man er bra nok, at man er en verdig trengende og takknemlig.

    Hvis noen hadde hatt nytte av en oppvekst i slummen, måtte det være meg. Slik det er nå, er jeg vant til å snakke meg til det jeg vil ha, vant til å bli lyttet til, være verdt noe, bli respektert som voksent menneske, som individ. Verdier jeg forsåvidt tror på, men som utgjør et handicap overfor en institusjon som GID. Det er neppe noen trøst for den lille jenta, men hvis hun ønsker å «skifte kjønn» er hun heldigere stilt enn meg.

  5. Problemet ligger mer i at jeg trenger enn mann! ;-)) Eller iallefall en homo som virker..

    HA HA HA og hehehhe
    Det er ikke noe i veien med selv ironien din i alle fall.

    Du får kikke litt da vet du.

    Jeg har masse slekt på dine kanter som for lengst er «over due» for et besøk.

    Har også ei hytte som passerer deg på veien, og har lovet guttungen en helg der snarlig.

    Et drivhus skal vi nok kunne sette opp ganske raskt skjønner du…

    olec
    (handyman)

  6. Tarald: Er så enig i det du skriver. Spørsmålet er nok universelt – det var også det Oprah påpekte. «Den lille jenta hadde mot nok til å stille dette spørsmålet som alle lurer på»

    Jeg savner to vesentlige ting i samfunnet i dag.

    At vi ser hvert enkelt menneske – i stedet for å se det som et nummer i rekken. I dag blir vi puttet inn i fellesbåser – homo – hetero – trygdet – gammel – ung – fattig – kriminell og så tar vi på oss «båsbrillene» og dømmer gruppen – IKKE enkeltmennesket. Hvert enkelt menneske har sine egne grunner, sin egen bakgrunnshistorie og ulike forutsetninger, men vi ser det ikke…

    Den andre er fornuften. Hvor ble det av bruken av den sunne fornuften? I dag er det så mange regler at selv de som lager dem går i surr. Jeg pleier å si at man bør være utdannet for å være syk i dag. De mange reglene og forskriftene er med på å gjøre meg sykere. Det er satt felles grenser for hvor lenge man skal kunne kalle seg syk. ETT år er nok! Jeg vet at dette er problem og en ekstra belastning blant annet for kreftpasienter.

    Det handler om å se enkeltmennesket. Det handler om å ha tid og å lytte til. Jeg synes det virker som at folk skriker; Se meg da!

    Et menneskeliv og en menneskeskjebne er målt i penger. Og penger er styrt av makt. Makt og seier for de folkevalgte. Se på Amerika og se pengemaskinen til valgkampene der. De står og sier omtrent det samme alle sammen – det handler om DEM som personer og ikke meningene deres. Når de får makten er valgkampflesket glemt allikevel,…

    Vel.. tanker jeg har osv..

    Stå på Tarald – du er et nydelig menneske!

  7. Olec: Så hyggelig at du tilbyr deg å hjelpe. Kan nok hende jeg gir deg et hint. Må bare få kjøpt «drømmen min» først..

    Skattepenger kommer i juni…😉

  8. Takk, Kjellemann!

    Det er en forvirrende og mangfoldig verden vi lever i. Vi har alle behov for å sette den i system, dele inn det vi ser i kategorier, også menneskene. For å unngå at båsene skjuler menneskene som blir putta i dem, tror jeg det hjelper å innse at alle mennesker er unormale på ulike måter. Før trodde jeg at det bare var meg, men med åra innser jeg at ingen passer i normen, i større og mindre grad. Det er det som får oss til å spørre om vi er gode nok og streve etter anerkjennelse, alle som en.

    Mengden av regler sender ett signal; at menneskers skjønn og sunne fornuft ikke er til å stole på. Dessverre stemmer det jo i mange tilfeller. Samtidig tror jeg at dette signalet er med på å bryte ned evnen til å bruke sunn fornuft og skjønn. Det er en ond sirkel. Av og til blir jeg nesten anarkist.

    Du er et flott menneske du også! Og selv om jeg ikke alltid er enig i det du skriver, setter det som oftest i gang mine egne refleksjoner om viktige emner. Stå på!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s