Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?


Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

8 Svar til “Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

  1. Det høres lurt ut å ta en pause i stress-less stolen. Kanskje du plutselig bare vet hvilken vei du bør ta etter en liten pause?

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å gå seg fast mot en mur, for så å måtte finne veien tilbake – eller helst en bedre vei. Det er ganske skummelt når man har begynt å gå og kommer til et kryss igjen. Som oftest er det verste å grue seg for valget, men det hjelper lite før valget er tatt. Ingen pepp-talk’er hjelper mye akkurat der i krysset. Allikevel er det jo sånn at det som oftest går bedre enn man frykter.

    Jeg krysser fingrene for deg, og håper du får den roen du trenger til å velge en ny vei.

  2. Jeg kjenner meg veldig sliten glamaalhambra.. Men så tenker jeg at det er kanskje ikke så rart’? Jeg har hatt et tøfft halvår med en storpraksisoppgave (fikk AAAA!!!!!) og jeg har jobbet masse frivillig for festivaler og ungdomsarrangementer. Samtidig har jeg hatt vannlekkasjesjokk (!) og som så ofte poengtert: jeg mangler fortsatt HandyMANNEN. ;-))

    Å møte veggen er det mange som gjør i dag. Vi har så store krav overfor oss selv + at andre stiller så høye krav til oss, så til slutt sier det bare krasj, bom, bæng. Det må gjerne en sånn vegg til før man skjønner at alt stresset og jaget ikke var verdt det.

    Jeg tror dette egentlig er et stort samfunnsproblem – men det er ikke så ofte snakket om. Det er som at alle mener at det er slik det skal være. Men det behøver ikke være slik. Det er også så vidt startet en trend at folk flytter tilbake til roligere steder. Tilbake til bygdene igjen. Tilbake til roen og hvor det er mindre karriærejag og karriæremas.

    Takk for at du deler tankene dine om dette.

  3. Gratulerer med praksisoppgave-resultatet!

    Om målet er å få flest mulig til å stå i jobb lengst mulig tror jeg noe radikalt må gjøres. Men det er nok ikke så lett. De fleste som tar opp samfunnsutviklinga på dette området er nettopp de som har møtt veggen eller er blitt syke på ett eller annet vis. Og de blir ikke lytta særlig godt til tror jeg. Ihvertfall ikke før de er kommet seg tilbake i jobb igjen.

    Når man først er blitt satt på utsiden av stresset og jaget og ser inn så virker det ganske uforståelig. Det er mye som for meg virker meningsløst som får tid og krefter fra mange, mens viktige ting blir oversett. Det hadde jammen vært flott om noen fant en alternativ måte å oppdage det på. For den muren er ikke så artig å gå seg på.

  4. Tiden for ettertanke og valg er verdifull og smertefull….

    Jeg likte skiltillustrasjonen og tenkte på en replikk fra Alice i Eventyrland:

    Alice:Hvilken vei skal jeg gå?
    Filurkatten: Hvor skal du?
    Alice: Jeg vet ikke…
    Filurkatten: Så er det det samme hvilken vei du tar….

    Hvis du har tid ,og ikke har lest Alice i eventyrland, så unn deg det. Det er en barnebok, men med voksen livsvisdom….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s