Som mange lesere av bloggen vet var jeg ferdig med høyskolen og kulturstudie nå i juni. Dvs – at fordi jeg valgte å bruke så mye tid på bacheloroppgaven min, utsatte jeg det ene faget sosialpsykologi på 10 stp som jeg tar over NKI med det resultat at jeg har ikke mottatt noe endelig vitnemål fra skolen. Min bacheloroppgave fikk jeg beste karakter på så slik sett var det verdt det. Jeg var litt for optimistisk og trodde at jeg kunne ta faget jeg manglet når jeg kom ut i jobb.
Men fast jobb har jeg altså enda ikke fått til tross for utallige søknader. I stedet jobber jeg for 4 ulike firmaer, 3 vikarbyråer og som ringevakt på en institusjon. Jeg står opp om morgenen klokka 6 og setter meg ned og venter på telefoner fra disse. Noen dager ringer alle, andre dager ringer ingen. Noen dager får jeg kanskje en 4 timers jobb og andre dager igjen får jeg fulle dager. Flere dager er jeg kanskje på tre – fire ulike steder. Det hele er ganske så uholdbart. Jeg sliter med nerver og dette forsterkes ytterligere med tanke på usikkerheten jeg lever under. Både den økonomiske og også dette å konstant komme i nye arbeidsmiljøer hvor du skal steppe inn som ukjent og samtidig gjøre en bra jobb. Gjør du ikke en bra jobb så får du jo ikke være vikar der igjen. Når jeg jobber i kommunale skoler og institusjoner må jeg jobbe inn en måned for hvert nye sted jeg jobber på. Dvs at jeg får lite kontroll på hva jeg får i lønn og når jeg får lønn. Noen måneder får jeg nesten ikke lønn i det hele tatt.
Jeg har ingen krav på arbeidsledighetstrygd før det har gått 6 måneder. Og når jeg får denne trygden kan jeg altså bare jobbe 2 dager i uken. Jobber jeg feks 3 dager mister jeg trygd for de siste to dagene i uken. Eneste alternativ for meg er sosialtrygd – og for meg er ikke det aktuellt. Jeg blir faktisk syk ved tanken på å ha noe som helst med Nav å gjøre. I tiden jeg har vært tilknyttet Nav har jeg stått og tatt imot så mye dritt og blitt nedverdiget så mye at jeg orker ikke å ha noe med dem å gjøre. JEG VIL KLARE MEG SELV.
Nå er jo sannheten den at det er litt enklere å si enn å klare å leve etter dette. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer tynnslitt i nerver etterhvert som regningsbunken hoper seg opp og brevbunken med jobbavslagene vokser. Til de som evt tenker at jeg bør ta hva som helst av jobber så skal dere vite at jeg gjør nettopp det. Jeg tar alt fra kassejobber til 110 kr timen til lærerjobber til 200 kr. I julen har jeg gått nesten 14 dager uten jobb. Alt er stengt der jeg kan jobbe. Ingen har trengt vikar. Jeg må si jeg er en ettertraktet vikar, men hva hjelper det når man ikke får mer enn korte oppdrag – et par timer nå og da i skolene, 3.4 timer på Sfo og noen timer bak kassen på Rimi.
I hele julen har jeg hatt 93 kroner på bankkonto. Og det starter jeg også det nye året med. Neste lønn kommer 15 januar. Jeg kjenner at jeg må hånle av Nav som så bastant har avslått alle mine søknader om støtte eller tid til å få avsluttet endelig min utdannelse. Gå på sosialkontoret er beskjeden. Og på mitt spørsmål om jeg så måtte selge det jeg har før jeg får støtte der så svarer de bare at det vet de ikke for DE jobber i Nav. Dere burde spare penger til slike situasjoner – sa damen fra Nav på jobbsøkerkurset. Lett for henne å si som har høy fast stilling i Nav. Vi fikk tre måneder til å skaffe oss jobb på. Selv brukte Nav 5 måneder til å gi meg svar på en jobbsøknad hos dem.
Jeg kjenner jeg blir kvalm når folk ber meg være optimistisk. Tro meg – jeg har gjort alt jeg kan. Jeg jobber livet av meg. Faren er at jeg skal bli syk igjen. Faren er at jeg er tilbake igjen der jeg en gang var. Jeg har gått i denne uvissheten siden juli i år. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 