Homohistorien

HISTORISK OM HOMOFILI (fra www.LLH.no)

[…] Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen.

Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse […] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Da vår någjeldende straffelov ble vedtatt i 1902, ble det diskutert om man skulle ha en straffebestemmelse som regulerte sex mellom personer av samme kjønn, og om hva en slik bestemmelse eventuelt skulle inneholde. Skulle bestemmelsen ramme både kvinner og menn, skulle det være et generelt forbud eller skulle den inneholde en aldersgrense, slik at det f.eks. bare var seksuell omgang med noen under 18 eller 21 år som ble straffet? Resultatet av diskusjonene ble en bestemmelse - § 213 - som satte straff for sex mellom menn. Sex mellom to kvinner ble altså ikke omfattet av forbudet.

Diskusjonen rundt straff for homofili ble ikke avsluttet med vedtakelsen av straffelovens § 213. I 1925 foreslo Straffelovrådet å endre bestemmelsen slik at det alminnelige forbudet mot sex mellom menn ble erstattet av en bestemmelse der slik seksuell kontakt bare ble straffet når en av partene var under en viss alder. Justisdepartementet og regjeringen ønsket ikke å endre bestemmelsen, og forslaget ble avvist i 1927.

I 1953 kom forslaget opp igjen i en litt annen form. Da foreslo straffelovrådet to vesentlige endringer av straffelovens bestemmelser om homofili. Forslaget innebar en lavalder på 18 år ved sex mellom personer av samme kjønn (både kvinner og menn). For sex mellom personer av motsatt kjønn var lavalderen 16 år. I tillegg foreslo Straffelovrådet å innskrenke lebiske og homofiles organisasjonsrett. Forslaget innebar at det skulle bli straffbart å lede en organisasjon, et møte eller en sammenkomst som var spesielt beregnet på homofile, dersom det ikke ble ført forsvarlig kontroll med at personer under 21 år ikke fikk adgang. Dersom det i ettertid viste seg at en person under 21 år hadde fått adgang til organisasjonen, møtet eller sammenkomsten, skulle den som ledet organisasjonen, iverksatte møtet eller sammenkomsten eller ga husrom til den, kunne straffes.

Noen år tidligere var den første organisasjon for homofile og lebiske startet i Norge (Det norske forbund av 1948). Forslaget om å innskrenke organisasjonsfriheten var nok mye begrunnet i at man ønsket å hindre denne organisasjonen i å rekruttere medlemmer. Naturlig nok ble forslaget om innskrenkninger i organisasjonsfriheten møtt med motstand, og etter en intens kamp fra pionerene i norsk homobevegelse ble forslaget avvist. Også forslaget om å innføre en vernebestemmelse ble avvist, og straffelovens § 213 ble stående som et generelt forbud mot sex mellom menn.

§ 213 en sovende lov?
Mange har fremholdt at bestemmelsen som satte forbud mot sex mellom menn ikke ble brukt ? at det var en såkalt sovende lov. Vi kjenner ikke til det nøyaktige antallet personer som ble domfelt for brudd på forbudet mot sex mellom menn, men historikeren Martin Skaug Halsos har laget en oversikt over sakene i Kristiania/Oslo i perioden 1905?1950. Han fant i alt 23 saker i tidsrommet, av disse førte 16 til domfellelse. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en statistikk som omfattet hele landet. I følge denne ble 119 menn dømt for brudd på straffelovens § 213 i periode 1905 1950. Hvert år i perioden 1905?1950 ble altså 2?3 menn dømt for brudd på denne bestemmelsen.

Om dette er mye eller lite kan man selvfølgelig diskutere. For det første må man ta i betraktning at dette var et lovbrudd som foregikk svært skjult, det var ikke lett for politiet å få kunnskap om brudd på denne bestemmelsen. For det andre var det bare aktuelt å bryte forbudet for en svært liten del av befolkningen. Disse faktorene tatt i betraktning, er det ikke sikkert man kan si at § 213 var en sovende lov. Selv om domfellelsene ikke var så mange i antall, er det mulig at straffetrusselen ble opplevd som reell av de mennene som hadde eller ønsket å ha seksuelle forhold til andre menn.

Opphevelsen av § 213
På midten av 1960?tallet ble arbeidet for å få fjernet § 213 intensivert. Det norske forbund av 1948 (DNF 4 drev dette arbeidet frem. I 1970 utga DNF 48 debattboken § 213 ? Onde eller nødvendighet?. Boken inneholdt bidrag fra en rekke fagfolk innen jus, medisin og teologi. Boken ble sendt rundt til politikere, jurister, psykiatere, fagorganisasjoner, media osv. Den ble også lagt i posthyllene til alle stortingspolitikerne, og den var en direkte foranledning til at Arne Kielland (Ap, senere SV) fremmet en interpellasjon om spørsmålet. Med denne interpellasjonen var spørsmålet om § 213s fremtid igjen brakt inn i diskusjonen på Stortinget.

Etter hvert var det også mange stortingspolitikere som var enig i at sex mellom samtykkende voksene menn var en privatsak, og at § 213 var diskriminerende og derfor burde oppheves. Imidlertid var det fremdeles mange motstandere av dette forslaget. Det var mye som tydet på at justisministeren tenkte å ikke svare på denne interpellasjonen, og i stedet fremme det gamle forslaget (fra 1953) om en vernebestemmelse. De som kjempet for å fjerne § 213, fikk imidlertid god hjelp av EF?saken.

Våren 1971 gikk den borgerlige regjeringen Borten av, og det ble dannet en ny Arbeiderpartiregjering. Den nye justisministeren Oddvar Berrefjord var positiv til tanken om å fjerne § 213. Den 2. juni 1971 ble interpellasjonen tatt opp i Stortinget. Selv om flere fremdeles var negative til en fjerning av § 213, var de fleste som tok ordet i interpellasjonsdebatten positive. I oktober 1971 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 5 (1971?72). Proposisjonen inneholdt blant annet forslag om å fjerne straffelovens § 213. I følge forslaget skulle bestemmelsen fjernes uten å bli erstattet av noen ny.

Etter noen møter i justiskomiteen viste det seg at 9 av 10 var for å fjerne § 213, bare KrFs representant gikk imot. Våren 1972 stemte først Odelstinget og så Lagtinget for å oppheve § 213, og endelig den 14. april 1972 sanksjonerte kongen loven som opphevet § 213.

Det norske forbundet av 1948

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) ble stiftet i 1953 som en organisasjon som arbeidet for interessene til homofile. Organisasjonen ble nedlagt i 1992 da den gikk sammen med en rekke andre organisasjoner for homofile og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

Det danske «Forbundet af 1948» var i 1948 den første nordiske organisasjonen for homoseksuelle. I 1949 opprettet det kontakt med to norske kontaktpersoner. 20. mai 1950 ble det holdt et konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile. Navnet var «Forbundet av 1948 – Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948», med Rolf Løvaas som formann.

I 1953 ble nye vedtekter vedtatt, den norske avdelingen ble til en selvstendig organisasjon og fikk navnet «Det norske forbundet av 1948» (DNF-48). I 1976 ble DNF 48 splittet, og en fraksjon opprettet Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Disse ble igjen samlet da LLH ble opprettet 29. november 1992.

 1950-tallet

I 1951 fikk forbundet trykket brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk, og som argumenterte mot gjeldende norsk lov og mot gjeldende oppfatninger som var en sykdom, en perversitet, en tillært egenskap etc. Bruken av begrepet homofili istedenfor «homoseksualitet» var et ledd i en strategi for å omdefinere fenomenet fra noe som var knyttet til seksualitet i snever forstand til noe som omhandlet romantisk kjærlighet, en strategi som kjennetegnet de fleste av de såkalte «homofile bevegelsene» i etterkrigstiden.

DNF-48 arbeidet alt på 1950-tallet for å oppheve straffeloven § 213 som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn i tilfelle der «allmene hensyn» tilsa tiltale. Selv om paragrafen sjelden ble brukt hadde den en stigmatiserende effekt

 1960-tallet

Først fra midten av 60-tallet ble vilkårene for forbundets arbeid lettere. I 1965 var forbundet representert i et radioprogram i NRK om homofili, og Studentersamfundet i Oslo holdt en debatt om temaet der en homofil person var representert. I slutten av tiåret førte også organisasjonen en mer offensiv politikk, med Karen-Christine «Kim» Friele, som senere i en årrekke var generalsekretær, i spissen. På begynnelsen av 70-tallet startet en massiv lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, noe som førte til opphevelse av § 213 i straffeloven i 1972.

1970-tallet

En annen seier for organisasjonen på 1970-tallet var opphevingen av homoseksualitet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykiatrisk Forening i 1977. Sosialdepartementet fulgte opp med å fjerne diagnosen først i 1982.

På 1970-tallet kom en ny generasjon inn i organisasjonen, og det å stå åpent frem som homofil og lesbisk ble en viktig del av aktivismen. Samtidig førte tiåret med seg en splitting av organisasjonen, gjennom stiftelsen av Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Dette var blant annet et resultat av at yngre personer med tilknytting til AKP(ml) ble ekskludert fra DNF-48 etter forsøk på å gjøre organisasjonen til en del av ml-bevegelsen.

Homofile i Nazi-Tyskland og under holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Homofile menn og i noe mindre grad, kvinner, var to av mange grupper som ble utpekt som uønskede av nazistene under holocaust.

Nazismens framtog

Før det tredje riket var Berlin regnet for en liberal by med mange samlesteder for homofile. I tillegg til barer, nattklubber og cabareter fantes det dragbarer, frekventert av både heterofile og homofile turister. Mange av eierne av disse klubbene var jøder, noe Hitler senere nevnte i Mein Kampf.

Berlin hadde også den mest aktive bevegelsen for homofiles rettigheter i verden på den tiden. Den jødiske legen Magnus Hirschfeld var med å grunnlegge den Vitenskapelig-humanitære komité (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) i Berlin i 1897 for å bekjempe paragraf 175, loven som forbød sex mellom menn. WhK søkte også anerkjennelse av homofile og transkjønnede menn og kvinner, og var den første tyske offentlige organisasjonen som kjempet for homofiles rettigheter.

I 1919 var Hirschfeld med å grunnlegge Institut für Sexualwissenschaft (Institutt for seksualvitenskap), et privat sexologiforskningsinstitutt. Det hadde et forskningsbibliotek og et stort arkiv, og omfattet også et kontor for ekteskaps- og sexrådgivning. Instituttet var også en verdenspionér når det gjaldt krav om borgerrettigheter og sosial aksept av homofile og transkjønnede.

Disse framskrittene for homofile ble fort utvisket da Hitlers nazistparti kom til makten. Nazismen erklærte seg uforenlig med homofili, fordi homofile angivelig ikke reproduserte seg og dermed ikke videreførte den ariske rase. Av de samme grunnene ble masturbasjon sett på som skadelig for riket, men tatt litt lettere på. Nazistene fryktet også forurensning fra et «homo-gen».

Hitler mente homofili medførte «degenerert oppførsel» som var en trussel mot staten og nasjonens «maskuline karakter». Homofile menn ble pekt ut som «statsfiender» og anklaget for å true offentlig moral og den tyske fødselsraten.

Nazistledere som Heinrich Himmler så på homofile som en egen rase, og fikk nazistiske leger til å eksperimentere på dem for å finne den eugeniske svakheten mange mente var årsaken til homofili.

Noen ledere ytret et klart ønske om å utrydde homofile, mens andre ville håndheve lover som forbød sex mellom homofile menn eller kvinner.

Ernst Röhm, leder for SA, ble sett på av Hitler som en mulig trussel. Han var homofil, men levde svært diskret frem til 1925 da han ble outet av en avis tilhørende det sosialdemokratiske partiet, som publiserte en rekke kjærlighetsbrev skrevet av Röhm og andre SA-topper som Edmund Heines. Etter 1925 var Röhm åpen om orienteringen sin og var medlem i Ligaen for menneskerettigheter, Tysklands største homorettighetsorganisasjon.

Tyske jøder som Magnus Hirschfeld ble sterkt kritisert for sine kontroversielle ideer som for mange europeere var svært sjokkerende. Selv om Sigmund Freud ikke hadde noe med den tyske homorettighetsbevegelsen å gjøre, ble han utpekt som mål fordi han var jødisk, og fordi han hadde kontroversielle ideer om seksualitet. Personer som framla kontroversielle seksuelle ideer ble sett på som avvikere av det tyske samfunnet og av nazistene spesielt. Freud ble spesielt sterkt kritisert for incestuøse konsepter som ødipuskomplekset og elektrakomplekset som han mente var utviklingspsykologiske fenomener der barn utviklet seksuelle følelser for forelderen av motsatt kjønn.

Utrenskning av homofile

Sent i februar 1933, da Ernst Röhms modererende påvirkning avtok, startet nazipartiet utrenskningen av klubber for homofile i Berlin, forbød publikasjoner som omhandlet seksuelle temaer og forbød organiserte grupper for homofile. Som en konsekvens av dette flyktet mange homofile som Erika Mann og Richard Plaut fra Tyskland. I mars 1933 ble hovedorganisatoren for Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap, Kurt Hiller, sendt til en konsentrasjonsleir.

Nazistiske studenter paraderer foran Institutt for seksualvitenskap før de plyndrer det

6. mai 1933 gjorde naziungdom fra Deutsche Studentenschaft et organisert angrep på Institutt for seksualvitenskap, og et par dager senere ble hele biblioteket og arkivet dratt ut på gatene og offentlig brent. Omtrent 20 000 bøker og journaler og 5 000 bilder gikk tapt. Instituttets omfattende lister over navn og adresser til homofile og transkjønnede personer ble konfiskert. Under brenningen holdt Joseph Goebbels en politisk tale for de 40 000 frammøtte.

I utgangspunktet beskyttet Hitler Röhm fra andre elementer i nazipartiet som mente at orienteringen hans var et brudd på partiets sterke anti-homofile linje, men Hitler skiftet senere kurs da han begynte å oppfatte Röhm som en trussel for sin egen makt. Under De lange knivers natt i 1934, en intern utrensking av dem Hitler mente truet makten hans, fikk han Röhm drept og brukte Röhms seksuelle orientering som forklaring for å unngå opprør innenfor SA. Etter å ha styrket sin egen posisjon, inkluderte Hitler homofile menn i listene over dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.

Himmler var til å begynne med en støttespiller for Röhm og mente at anklagene om at han var homofil var fabrikkert av jødene. Etter utrenskningen forfremmet Hitler Himmler, og han ble svært sentral i forfølgelsen av homofile. Han uttalte, «Vi må utrydde disse folkene fra rot til gren … de homoseksuelle må elimineres.»^[1]

Telex til Gestapo i Berlin angående «forebyggende fengsling» av en «ukorrigerbar homoseksuell». Den anklagede, 39-årige Hans Retzlaff, døde noen uker senere i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Kort tid etter utrenskningen i 1934 ble en egen avdeling av Gestapo gitt i oppgave å lage lister over homofile individer. I 1936 opprettet Himmler, da sjef for SS, «Rikets sentralkontor for bekjempningen av homoseksualitet og abort».

Til å begynne med ble homofile ikke behandlet på samme måte som jødene; nazistene så i stor grad på tyske homofile menn som en del av den ariske rasen og prøvde heller å tvinge dem til seksuell og sosial konformitet. Homofile menn som ikke ville eller kunne rette seg etter dette og late som om deres seksuelle orientering ble endret, ble sendt til konsentrasjonsleirer under kampanjen Utryddelse gjennom arbeid.

Over en million homofile tyske menn stod på Gestapos lister, og av disse ble minst 100 000 arrestert og 50 000 dømt til fengselsstraffer^[2]. I tillegg til disse var et ukjent antall innlagt på statlige mentalsykehus, og hundrevis av homofile menn i andre europeiske land under tysk okkupasjon ble kastrert^[3].

Mange som ble forfulgt under disse lovene ville ikke identifisert seg selv som homofile. «Anti-homoseksuelle» lover som disse var vanlige i den vestlige verden fram til 1960- og 1970-tallet, så mange homofile menn følte seg ikke trygge nok til å stå fram før de fleste «sodomilovene» var avskaffet på 1970-tallet.

Homofile kvinner ble ikke systematisk forfulgt av nazistene, da det ble sett på som lettere å tvinge dem til å avfinne seg med akseptert heterofil oppførsel. De ble likevel sett på som en trussel mot statens verdier og ble ofte stemplet som «antisosiale».

Konsentrasjonsleire

Estimatene på hvor mange homofile menn som ble drept i konsentrasjonsleire under holocaust spenner mellom 15 000 og 600 000. Det er offisielt dokumentert drap på minst 15 000 menn, men dette tallet inkluderer ikke dem som var jødiske og homofile, eller til og med jødiske, homofile og kommunister. I tillegg til dette mangler i mange områder dokumentasjon av de spesifikke fengslingsgrunnene for fangene. Homofile menn fikk uvanlig hard behandling i konsentrasjonsleirene, der de ble forfulgt ikke bare av de tyske soldatene men også av medfanger. De mottok rutinemessig hardere og farligere arbeidsoppdrag enn andre ikke-jødiske fanger.

Pierre Seel, en homofil fange som overlevde holocaust, forteller i sin bok^[4] om livet som homofil under nazi-regimet. I boken beskrives arrestasjoner fulgt av overgrep med torturmetoder som uttrekking av negler, voldtekt med brukne linjaler som førte til perforert tarm og store blødninger. Etter arrestasjonen ble Seel sendt til konsentrasjonsleiren Schirmeck, der han opplevde at hans tidligere kjæreste ble offentlig henrettet på morgenoppstilling ved å bli bitt til døde av schäferhunder.

Opplevelser som denne kan forklare den relativt høye dødsraten homofile menn hadde i konsentrasjonsleirene, sammenlignet med andre «antisosiale» grupper. En studie av Rüdiger Lautmann^[5] konstaterte at 60 % av homofile menn i konsentrasjonsleire døde, sammenlignet med 41 % for politiske fanger og 35 % for Jehovas vitner. Studien viser også at overlevelsesratene for homofile menn var noe høyere for fanger fra middel- og overklassen og for gifte biseksuelle menn og de som hadde barn.

Referanser

1. ^ Plant, Richard (1986) The Pink Triangle: The Nazi War Against Homosexuals, s. 99 – Henry Holt and Company, New York.
2. ^ United States Holocaust Memorial Museum
3. ^ Giles, Geoffrey J. (1992) The Most Unkindest Cut of All: Castration, Homosexuality and Nazi Justice, Journal of Contemporary History, vol. 27: s. 41-61.
4. ^ Seel, Pierre (1995) I, Pierre Seel, Deported Homosexual: A Memoir of Nazi Terror – Basic Books, New York.
5. ^ Lautmann, Rüdiger (1990) «Gay Prisoners in Concentration Camps as Compared with Jehovah’s Witnesses and Political Prisoners» – i: A Mosaic of Victims: Non-Jews Persecuted and Murdered by the Nazis (red. Berenbaum. Michael), s. 200-221 – New York University Press, New York

HOMOHISTORIEN I KORTE TREKK:

1949: Gryende aktivitet i Norge. Det Danske Forbundet af 1948 inngikk en avtale med to norske tillitsmenn, en i Oslo og en i Trondheim.

1950: 20. mai: Det ble avholdt et konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile. Navnet ble forbundet av 1948 - Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble valgt til formann.

1952: 29. november: Det ble lagt frem forslag til statutter for et selvstendig norsk forbund. Styret trakk seg tilbake og et nytt styre ble valgt. David Meyer (pseudonym) ble formann.

1953: 1. februar: Navnet på organisasjonen ble endret til Det Norske Forbundet av 1948.

1965: 15. juni: Det første norske radioprogrammet om homofili ble sendt i NRK. Programmet varte i 80 min., og programleder var Liv Haavik. Redaktør Torolf Elster mente det var et viktig tema og ga henne så mye sendetid som hun ønsket!

1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. Det ble innført lik lavalder for homo- og heteroseksualitet.

1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

1978: Kirke- og undervisningsdepartementet garanterte full retts- sikkerhet for åpne homofile lærere i skolen.

1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.

1981: Særskilt straffevern for homofile ble innført (§§135a* & 349a).
*Denne paragrafen ble første gang prøvd for retten sommeren 1984. Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.

1992: 29. november: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått.

1993: Stortinget vedtar partnerskapsloven som gir lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn (§4) og mulighet til å inngå partnerskap i kirken.

1998: Homofile og lesbiske er nå inkludert i en egen anti- diskrimineringsparagraf (§55a) i arbeidsmiljøloven. Det åpnes imidlertid for yrkesforbud innen trossamfunn.

2002: Endring i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

2003: Stortinget vedtar diskrimineringsforbud i enkelte boliglover.

2005: Stortinget vedtar ny arbeidsmiljølov som har et eget kapittel om vern mot diskriminering.

2006: Regjeringen endrer retningslinjene slik at det skal bli enklere og raskere å stebarnsadoptere der barnet er planlagt inn i familien.

2006: Stortinget vedtar rett til foreldrepenger for medmor.

2007: Regjeringen foreslår arverett for samboere, herunder homofile samboere.

2007: Regjeringen foreslår felles ekteskapslov, herunder rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning.

2007: Regjeringen setter ned utvalg som skal vurdere et mer helhetlig diskrimineringsvern.

2007:Ekteskapsloven ble i 2004 endret slik at Human-Etisk Forbund kan autorisere egne vigslere og gi tilbud om Humanistisk vigsel. Den første humanistiske vigselen ble gjennomført 31.12.2004. I 2007 ble endelig forskrift om registrering av partnerskap endret og Human-Etisk Forbund kan tilby Humanistisk partnerskap. Den første humanistisk partnerskapsinngåelsen ble gjennomført 05.05.07.

2008: Temperaturen er høy i forkant av behandlingen av den nye ekteskapsloven. Drapstrusler, vrangforestillinger og skremselspropaganda preger den opphetede debatten. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og stortingspolitikere som Eirin Sund, Hallgeir Langeland, Ola Borten Moe og Eva Kristin Hansen mottar grove drapstrusler, sjikane og anonyme telefoner og mail. “Grava di er klargjort” og “Brenn i helvete”, er ofte ordlyden i sjikanen. Stadig flere politikere toner flagg for loven, og opplever sjikane og trusler om vold og drap. Det ødelegger debatten og bringer den ned på et lavmål som er svært uheldig for selve saken, sier Jon Reidar Øyan, leder i LLH (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.) som selv opplever å få drapstrusler og bli spyttet på fordi han fronter saken. På den annen side hevder også flere kristne at de mottar sjikane og trusler fra de homofile og tilhengere av homofile.

2008: Fredag 14 mars

Eksteskapsloven lagt fram

Det var en gledens dag for LLH-leder Jon Reidar Øyan, barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og statssekretær Kjell Erik Øie da regjeringen i dag la fram forslag til felles ekteskapslov.

Tron Hirsti [Fredag 14. mars 2008] Fra www.blikk.no

Regjeringen la i dag fram forslag om felles ekteskapslov. Loven gir homofile samme rett til ekteskapsinngåelse som heterofile. Samtidig vil loven sikre barn av lesbiske par to juridiske foreldre fra starten av livet og homofile ektepar vil få mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på linje med heterofile.
– Et historisk skritt i arbeidet for likeverd. Den nye ekteskapsloven er et framskritt på linje med innføringen av alminnelig stemmerett og likestillingsloven, sier barne- og familieminister Anniken Huitfeldt.Formålet med loven er å likestille heterofile og homofile par.
– Homofilt og heterofilt samliv har like stor verdi. Derfor må homofile får samme mulighet til å inngå ekteskap som heterofile. Samtidig er det viktig å sikre barnas rettigheter, sier Huitfeldt.

Les mer i BLIKK HER

 

8 april 2008: Erkekebiskop og tidligere fredsprisvinner, Desmond Tutu, mottar 8. april en prestisjefull homopris. Dette får han for sitt arbeid for skeive menneskers rettigheter.

les mer i Blikk.no her

14 april 2008: Det blir arrangert marsj “Sammen for ekteskapet” i Oslo i regi av Ja til ekteskapet. Marsjen samlet i følge politiet 2500 - 3000 deltagere, busset inn fra “hele Norge”. I marsjen deltok i hovedsak kristne, men også muslimer og nynazister (rapportx.no).

Blitz og AuF hadde motdemonstrasjoner.

Marsjen gikk rolig for seg.

les mer her: Dagbladet, Blikk.no og Vårt Land