Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Vi tenner et lys i vinduene våre søndag 29. november kl 19.00

Støtt foreldregruppen mot narkotika på Facebook og dette flottet tiltaket.

Jeg tenner mitt lys for Sverre.

På Verdidebatt.no pågår en diskusjon med tittelen: Ja, til skeptisk tenkning av troende!, og i ett av innleggene kommer følgende påstand:

Jeg synes det er en stor prestasjon å tro på Bibelen.

Påstanden trigget meg til å skrive nedenforstående svarinnlegg. Innlegget kan forsåvidt stå på egene bein også. Derfor kommer det her, og oppfordringen er klar: Slutt å tro på Bibelen. Tro med.

Dette er som musikk i mine ører. Jeg har heller aldri fortstått folk som sier at de tror på Bibelen. Det er faktafeil i Bibelen og det er dårlig grammatikk og en språkføring som varierer i kvalitet, det er skrifter som har bestemte sjangere, bl.a. propagadiske skrifter som favoriserer en seierherre (hvem går i dag rundt og åpent innrømmer at man tror på seierherrens propaganda?). Og det er mye annet som absolutt bør få tenkende mennesker til å stille seg kritisk og skeptisk til det å tro på Bibelen.

Derfor synes jeg det er viktigere å tro med Bibelen. Allerede de første kristne gjorde dette skillet. Man tror på G-d, men med evangeliet som man hørte. Det er interessant at de første kristne mest hørte og minst leste det evangelium de trodde på G-d med.

Nå kan man kanskje si at det er en skikkelig prestasjon å tro med Bibelen også, men det gir i alle fall en fordel. Det er nemlig forskjell å tro at du kan bygge et hus med en hammer og å tro på at hammeren bygger huset. Man må være ganske ensidig og se bort fra hammerens mulige feil, for å tro det siste. Tror man derimot på at man kan bygge et hus med en hammer, da kan man også tillate seg å være skeptisk til hammeren hvis den ikke duger. For troen er ikke på hammeren, men på huset. Skjønner?

Troen er ikke på Bibelen, men på G-d. Skjønner fortsatt?

Så vær skeptisk og kritisk til det verktøy du tror med. Vær kritisk og skeptisk til Bibelen. Ikke alt i den er godt. Det finnes feil og mye som man kan betakke seg for i et opplyst samfunn. Jeg pleier å si som så at hvis verktøyet du tror med, hindrer utsikten til troen på noe – enten det er på G-d eller huset du skal bygge, da kast verktøyet. Legg det bort. Brenn det opp. Finn noe annet som gjør samme nytten.

Dette er temmelig innlysende når man skiller mellom tro på Bibelen og tro med Bibelen. Bruk de deler av Bibelen som får deg til å se troen på G-d. Akkurat som det er lurt å bruke de deler av en hammer som fungerer for å gi deg troen på huset. Det er ingen som er så dumme at de bruker en hammer som ikke fungerer helt eller delvis. Det er heller ingen som er så dumme at de tror på alt i Bibelen.

Men det er mulig å tro med Bibelen. Bibelen inneholder også mye skjønt som man kan tro med. Et av verdens eldste kjærlighetsdikt finnes der, f.eks., tro med det på kjærligheten går an. Jesus snakker også om å elske sin neste som seg selv. Også det går det an å tro med.

Din overskrift på diskusjonen er: “Ja, til skeptisk tenkning av troende.” Formuleringen er utydelig og flertydig, fordi den er uklart forumlert. Det kommer nemlig ikke fram om du sier “ja” til at troende skal tenke skeptisk eller om du sier “ja” til om andre skal tenke skeptisk om troende. Allikevel kan setningen være et godt verktøy til å tro med, for “skeptisk tenkning” er et godt mål som man kan tro på.

Ser du hvordan din egen overskrift demonstrerer hvor flott det er å tro med Bibelen og ikke på den?

Ser du det?

budapest, ordinasjon og bryllup 009Biskop Frans David (ungarsk: Ferenc Dávid) (født 1510 i Kolozsvár i Transilvania (Cluj-Napoca i dagens Romania), død 15. november 1579). Han grunnla den første unitarkirken i 1568, som fortsatt finnes i Romania og Ungarn.

Frans David studerte i årene 1546-1551 teologi i Wittenberg og Frankfurt. Etter studiene virket han en tid som lærer og prest i Transilvania. Hans søkende natur gjort at han som prest skulle komme til å ha ledende stillinger innen forskjellige kirkesamfunn. Således ble han biskop for de ungarske lutheranere i perioden 1557-1559 og for de reformerte (kalvinistene) i perioden 1559-1564.

På 1500-talletspredte reformasjonen seg raskt i flere forskjellige retninger. I Nord-Tyskland og Skandinavia oppsto de evangelisk-lutherske kirkesamfunn. I England ble den anglikanske kirke grunnlagt av Henrik VIII. I Sveits vokste den reformerte kirke fram inspirert av Zwingli og ikke minst Calvin. Samtidig vokste det fram en liberal og dogmefri kristen bevegelse i Transilvania, også kalt den radikale reformasjon. Frans David ble hoffprest hos prins Sigismund av Transilvania (1540-1571), og de ble begge grepet av de liberale tanker som den radikale reformasjonen førte med seg. På riksdagen i Torda i 1568 får Frans David med prins Sigismunds støtte gjennom et lovforslag som gir religionsfrihet til de såkalte vedtatte kristne religioner i de områder prinsen regjerte. Kort etter etablerer Frans David et kirkesamfunn som særlig forkastet den kristne treenighetslære og senere også skulle komme til å forkaste forestillingen om at Jesus var guddommelig. Medlemmene av dette kirkesamfunnet ble senere omtalt som unitarer, og kirkesamfunnet som den unitariske kirke. Kirkesamfunnet finnes fortsatt i Romania og Ungarn, og også representert i Norge og i Italia.

Da prins Sigismund dør i en rideulykke i 1571 overtar en reformasjonsfientlig gruppe regjeringsmakten, og umiddelbart starter et arbeid som tar sikte på å vedta lover som vanskeliggjør situasjonen for unitarene. På dette tidspunkt har Frans David gjort kjent at han ikke lenger kan anse Jesus som guddommelig. Det legges press på ham for å få ham til å endre mening, men uten hell. Til slutt fengsles Frans David og sendes til Deva-borgen (dagens Romania). Her dør han syk og nedbrutt 15. november 1579. (tekst hentet fra wikipedia!) Foto:Kjell Morten Bråten

Bloggen runder snart 250 000 treff siden jeg startet å blogge for to år siden. Jeg kommer til å legge ut litt gamle “ting” her på nytt. Håper det er til glede for noen

Denne kronikken var en eksamensoppgave på Høgskolen som jeg fikk beste karakter A på. Ett av kriteriene for å få godkjent var å få kronikken publisert.

KRONIKK Agderposten 25 oktober 2006,

skrevet av
Kjell Morten Bråten

MODERNITETENS
ENSOMHET

Den amerikanske forfatteren og filosofen Marshall Bermann har sagt om modernitet: ”Å være moderne er å befinne seg i et miljø som utøver eventyr, makt, glede, vekst, forvandling av oss selv og verden – og som samtidig truer å ødelegge alt vi har, alt vi kjenner til, alt som vi er”.

Definisjonen, alene sett, kan nesten minne om dommedagsprofeti. Men det Bermann gjør, er å se moderniteten i relasjon til det førmoderne. Vår verden har vært gjennom en enorm utvikling. Vi kan ikke stoppe utviklingen, uten at vår verden blir rasert. Et resultat av utviklingen er at mange føler seg ensomme. Ikke en ensomhet i den forstand at det er en trist særhet, men heller en utilfredshet med livets innhold og mening. Jaget etter suksess og fremgang gir oss ikke alltid den lykken vi forventet. Modernitetens ensomhet oppleves nok verre enn det vi tradisjonelt tenker om ensomhet. Samfunnet i dag forventer fart og bevegelse, engasjement og suksess og det kreves at du er en del av dette.

Vi lever så absolutt i et miljø som utøver eventyr. Kulturer utveksles og avstander minskes. Vi har makt og posisjoner. Vi utdanner og utvikler oss, og teknologi og industri fører oss fremover og oppover. Vi finner glede ved å kunne reise jorden rundt og ha økonomisk trygghet. Fremgangen nytes, fjernt fra realiteter som krig og terror. Utryggheten påvirker oss kun i den grad at kanskje våre reisemål forandres, – og det er synd, tenker vi. Vi finner ikke lenger samme trygghet i tro og kristent livssyn. Vi har ikke tid!

Internet og mobilnett har revolusjonert våre kommunikasjonsmåter i jobb, skole og fritid.
Det er ikke uvanlig i dag at man finner kjæresten eller sexpartneren gjennom internett. Problemet tror jeg, ligger i at vi sitter alene foran datamaskinen. Vi møtes sjeldnere fysisk.
Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme.

Før i tiden, levde vi i storfamilien og jobbet sammen for føde og overlevelse. Dugnadsånden og familiebåndene var sterke. Så kom kjernefamilien med mor, far og 2,4 barn. Når du giftet deg hadde du ingenting. Mannen jobbet for å skaffe inntekter, mens mor var hjemme og passet barn. Skilsmisse unngikk man, – og når barna var store, hadde du akkurat råd til å få bygget på huset. I dag er det slik at samlivspartnere kommer og går. Statistikkene viser at mellom 40 og 45 prosent av inngåtte ekteskap kan forventes å bli oppløst ved skilsmisse. Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole. Stadig flere velger å bo alene (750.000), og statistikk viser at hver 3. husstand består av én person. (Ensliges Landsforbund)

Identitet og livsstil som ideal
Kropp og livsstil er blitt viktigere enn før for å skape identitet. Dette skyldes nok i stor grad den moderne mangfoldighet og oppløsningen av gamle normer. Før kunne en stor kropp være et symbol på velstand. I moderne tid viser kroppen om du er attraktiv eller sunn. 50 000 kvinner lider av spiseforstyrrelser. I jakten på idealet havner mange i et tomrom av ensomhet fordi kravene til idealer, blir for store.


Minoritetsgrupper utsatt
Innvandrere og homofile sliter ofte med minoritetsstress, fordommer og diskriminering. Dette fører ofte til en identitetskrise og man får følelsen av å havne utenfor ”normalen”.
Resultatet blir en slags statusfrustrasjon som igjen kan føre til ensomhet. Undersøkelser har blant annet vist at en av fire unge lesbiske/homofile, har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nytenkning
Modernitetens ensomhet er en del av en utvikling som er vanskelig å stoppe, men jeg mener det er viktig å ta hensyn til den, særlig kanskje i en dagsaktuell debatt som psykisk helse. Det kreves nytenkning! Politikere snakker om økende sykefravær og spør seg lite om årsak til problemet. Politikere i Regjering og Storting er selv pådrivere til utviklingen og kravene som stilles til menig mann. Kortere arbeidsdager eller hjemmekontor er ikke nødvendigvis svaret. Men større valgfrihet, mindre forskjeller på ”høy og lav” og innkludere flere og gi større innflytelse, tror jeg er løsninger man kan være tjent med. Dette trenger ikke gå utover høye ambisjoner og høy inntjening! Vi presterer langt mer når vi føler oss inkludert og likeverdige.

I seg selv har moderniteten også har brakt oss mye positivt fordi verden er blitt mer global, økt toleransen vår og flerkulturell forståelse. Ensomhet er vanskelig å måle og det finnes nok store mørketall. Et svar til påstanden til Marshall Berman, er at ensomhet kan også være noe det moderne menneske i dag trenger, lengter og søker etter. Ensomhet i dag kan også bety en positiv selvstendighet.

Ny epoke – ny idealisme
Stadig flere hopper av karusellen og tar avstand fra modernitetens ideologi og den ensomheten moderniteten skaper. Helsefanatikere, motebransjer og andre ”forståsegpåere”, forteller oss hele tiden hva som er det ideelle. Hva hjelper det når kravene ligger så høyt og uoppnåelig, at det faktisk gjør mange ulykkelige, syke og ensomme? Hyllen vi setter ”suksesspokalene” på kan fort rase sammen når det viser seg at hyllen mangler skruer. og er dårlig festet til veggen. Suksessen kan bli tung å bære, og kan hende innser vi for sent at vi også har betalt en altfor høy pris. Holdepunktene våre er kanskje blitt borte på veien. Hvem skal vi vise frem pokalene til hvis vi står der ensomme tilbake? Jeg tror vi må begynne med oss selv og ta ansvar for egne ideal. Vi må styrke og utvikle det vi synes vi er gode på. Litt egoistisk i seg selv, men jeg kaller det for positiv egoisme. Kravene må senkes. På livets vei må vi ikke kun se fremover og oppover men også stoppe opp litt og se til siden. Jeg mener det handler om å godta oss selv og hverandre som vi er. Alle har en rett til å føle seg viktige og unike. Ensomhet er ikke moderne!

“Jeg ble født naken” skrev jeg i juli 2007 på den gamle bloggen min. Fikk lyst til å legge den ut igjen i dag. Håper nye lesere liker det ;-) Bloggen runder snart 250 000 treff siden jeg startet å blogge for to år siden. Jeg kommer til å legge ut litt gamle “ting” her på nytt. Håper det er til glede for noen.

JEG BLE FØDT NAKEN…

Jeg ble født naken jeg – ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født – men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg – ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far – men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge – et blått armbånd, en blå lue – noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker. Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far, rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten – og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys – de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili – den var jo godt gjemt – og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen – sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen – i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? – kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? – svarte de.

Hva så?????

Diktet “Klovn uten maske”  skrev jeg for mange år siden så sent tilbake som da jeg gikk på videregående (1982). Slik opplevde jeg meg selv. Først en klovn med maske. Jeg var redd at noen så… Diktet tror jeg beskriver hva jeg var redd for hvis jeg tok den av. Og et uttrykk for den dårlige samvittigheten for alle løgnene, alle jeg jugde for, alle jeg kom til å skuffe.
Det var deilig å ta den av. Men det har ikke alltid vært lett.

KLOVN UTEN MASKE

Klovnen har tatt av maska han nå
applausen har stillna…
han kan enda høre de le..
Maska har gjemt på et ansikt-
når han tok den av-
kunne han endelig se…

Ansiktet er merka av furer
smilet! – det er der ikke mer…
Bare litt merker etter gjenglemt sminke
kan minne om den klovnen
som engang var høyt oppe
men som fallt ganske fort ned…

Øynene er triste og såre
En tåre er tegnet med hvitt..
en ekte drar med seg den andre
renner ned hans kinn…litt… etter litt…

Scenen er blitt byttet ut
som i en gapestokk han bøyer hodet ned…
Slagene som kommer de smerter!
Han ynkes og klager for det…
 
Men disse han knapt nok merker
smertene før var det verre med…
De kom et sted fra hans indre
sprengte seg ut og han SKREK!

Livet er for de fleste en dans på roser –
en lek..
Denne klovnen har tatt av masken
for det publikum som han svek–

Invitasjon til meditasjonssamling.

Unitarforbundet har gleden av å invitere deg til meditasjonssamling i Oslo én gang i måneden fra november til april neste år. Vi møtes følgende dager:

torsdag 26. nov. 2009
torsdag 17. des. 2009
torsdag 21. jan. 2010
torsdag 25. feb. 2010
torsdag 25. mars 2010
torsdag 22. april 2010

Meditasjonen starter kl. 19.00 og vil normalt vare én times tid. Deretter sosialt samvær og te/kaffe og noe å bite i for dem som ønsker.

Sted: Esperanto-forbundets lokaler i Olaf Schous vei 18, 0572 Oslo. Det er straks sør for Sinsenkrysset. Kartbeskrivelse finner du her http://www.esperanto.no/oslo/vojklarigo.shtml Bilder av lokalet kan du se her http://www.esperanto.no/oslo/

Det er ikke nødvendig med erfaring med meditasjon for å delta i samlingene. Under meditasjonssamlingene gis det innføring i kristen-buddhistisk inspirert meditasjonsteknikk.

Samkjøring fra Askim via Ski til Oslo kan ordnes. Gi beskjed hvis du ønsker å sitte på med noen som skal innover på samlingen.

Hvis noen fra Grenland har lyst å være med kan de ta kontakt med Kjell Morten Bråten 920 69 689 og vi kan se om vi kan finne en felles dato og dra sammen innover.

Hvis du ikke allerede har meldt din interesse for meditasjonssamlingene, vil det av praktiske grunne være fint om du sier ifra om du blir med.

Kontakt: Knut Heidelberg pastor@unitarforbundet.org

Velkommen.

På den Svenska Kyrkans kirkemøte i dag sa kirken JA til vigsel av samkjønnede.

Beslutningen ble møtt med stor applaus!

Hele 176 stemte for, bare 62 imot og det var 11 blanke stemmer.

Svenske kyrkan blir dermed en av verdens første kirker som godtar vielse av samkjønnede og det er altså nå to kristne kirkesamfunn i Skandinavia som vier både samkjønnede og ikke-samkjønnede brudepar: Unitarkirken og Svenska kyrkan

- Debatten har varit lång, men positiv och det har lett fram till att vi har nått ett beslut som är väl genomarbetat, väl genomdiskuterat och välmotiverat, sa kyrkomötets ordförande Gunnar Sibbmark.

Allerede 1 november i år kan det første homofile paret gå lovlig opp kirkegulvet og vitne for Gud og menighet at Størst av alt er Kjærligheten!

GRATULERER SVERIGE!!

Amor-Vincit-Omnia_450_4mm_h

Dette er ord fra en muslimsk stefar til en lesbisk datter.

I kveld har jeg sett Brennpunkt-dokumentaren Verre enn dyr - en svensk dokumentar om homofile i æreskulturer.

Vi møter en homofil gutt og en lesbisk jente i denne dokumentaren og vi får høre deres historie om hvordan det er å vokse opp i en familie som ikke aksepterer homofili. 

Det handler om æreskultur. Det er livsfarlig å være homofili i en kultur der ære betyr alt.

Vi får høre om hvordan de først blir innestengt fra omverden, slått og mishandlet og ikke minst bli truet om å bli drept, forsøk på å leve dobbeltliv og forsøkene på å leve på en løgn – for så å forsøke å flykte fra familien og skaffe seg andre identiteter.

Tilbake sitter det mødre og fedre og snakker om at deres sønner og døtre er døde for dem.

Mohammed sier: -”om jeg trodde at det var fælt å komme fram til at jeg er homoseksuell så tok jeg fullstendig feil, for det ordentlige helvete kom med familiens reaksjon..”

Mohammed dras mellom skyldfølelser og det at han vet at de dypest inni seg nok elsker han, men han sier; “Hvor mye av meg skal jeg gi bort?” Han forsøker å flykte bort fra familie, etter å ha døyvet det verste sjokket for foreldrene med å late som at han har en jentekjæreste. Men Mohammed er også glad i sin familie og den første jul alene på en studenthybel blir utenkelig for ham og han vender tilbake og fortsetter sitt dobbeltliv. Helt til en dag at det ikke går å holde sin legning hemmelig lenger. Han forteller alt til sin mor

Dobbeltlivet han lever med daglige løgner overfor familie gjør at han ikke lenger klarer å leve “to liv”.  – “Jeg lever for å beskytte æren som sier at du skal dø”, sier Mohammed i kommentaren. Moren svarer han med trusselen om helvete.

“Når du har dødd får du den egentlige straffen. Jeg lider ved å tenke på straffen din. I stedet for å gjøre oss stolte, så kommer du med denne skammen”

Mohammed forstår at han kan bli drept og må altså gå til det skritt å skaffe seg ny identitet. Han har mistet hele sin familie. Mohammed mener han har ikke noe mer å tape. Lever han med sin familie er sjansen stor for å bli drept.

Stefaren til den lesbiske jenta, Mustafa blir intervjuet om skam og ære.

Han sier: – Dette er galt, galt, galt. Det kjennes som man har mistet et barn. Man blir fryktelig lei seg. Som om man mistet sitt barn i en ulykke eller noe sånt. Det er enda verre at du vet at barnet lever, enda du vet at hun er “død”.  Du kan ikke treffe henne. Ikke se henne i ansiktet. Du vet at hun er død inni deg. For meg er hun død. – En levende død kan man si.”

Faren forteller videre at han måtte flytte tilbake til hjemlandet etter 25 år i Sverige, pga datterens seksuelle legning. Han hevder han kunne ikke gå ut blant folk som visste at hans datter var lesbisk. Hennes legning ble en katastrofe for familien, hevder han. Det er en skam, det er sykt, det er ikke friskt.

En muslim kan ikke leve uten sin sharaf – sin ære, sier Mustafa. Da er han selv død.

Faren nekter for å ha slått og mishandlet sin datter. Han hevder “hun lyver for å få frem det hun vil”. Det er forskjell på å elske og beskytte noen og å slå fordi du hater noen. Jeg har aldri hatet henne. Ikke nå heller. Jeg vil at hun skal lykkes. Bli et menneske. For hun er ikke et menneske. Hun er verre enn dyr. Dyr gjør ikke slik som min datter. Hun er ikke menneske og hun er ikke dyr. Hun er verre.

Dokumentaren gjør dypt inntrykk på et menneske. Særlig gjør det jo inntrykk på et menneske som selv er homofil og som kjenner igjen mye av dette disse muslimske ungdommene forteller om. Redselen for akksept er lik. Alle spørsmålene i forkant og i prosessen man går igjennom fra man forsøker å akseptere seg selv og til man tør å stå frem for familien. Man er så redd for å såre. Av en eller annen grunn er man redd for å såre. Av en eller annen grunn så overveier man om det er verdt å såre familien så mye – for at man skal være lykkelig selv. Eller som Mohammed sier det: – hvor mye av meg skal jeg gi bort”. Hvor mye skal jeg ta hensyn til min familie for at jeg selv skal være lykkelig slik at jeg kan elske hvem jeg vil.

Allikevel er det store forskjeller på de muslimske ungdommenes historie og de fleste norske homofile. Vi opplever nok ikke at våre foreldre truer med å drepe oss. Heldigvis har vår kultur kommet lengre. Men vi må huske på at selv her i Norge var homoseksualitet ulovlig for bare 35 år siden. Og skam er dessverre et begrep i norske familier også. Men det har vel aldri hatt slike alvorlige konsekvenser. Vi dreper ikke for å skjule en skam i familien og så beholder æren for å ha drept. For det er slik det er i ekstrem muslimsk tro : Den som dreper en homofil i familien, får status som den som gjenopprettet slektens ære.

Jeg forstår de som ser denne dokumentaren og som bastant mener; JÆVLA RELIGION!’

Vi homofile i Norge kjenner jo igjen likhetstrekkene. Jeg har nevnt dem mange ganger her på bloggen. Hva jeg har blitt møtt med fra kristne. Mange av meningene er like. Og trusselen henger over oss – vi havner i helvete. Homofili kan kureres fordi homofili er sykt. Og det er avskyelig. Og vi bør avstå fra å leve ut vår seksualitet. De andre kristne som ikke er enig i dette er ikke ordentlig kristne. De er ikke bibeltro.

Det går ikke å si at man er glad man tilhører en kristen nasjon og kultur – fordi her dreper vi iallefall ikke homofile i familien. Man må ta fullstendig avstand fra slik tro som beskriver andre mennesker og menneskegruppers liv som avskyelige. Man må ta innover seg at selv her i Norge er det homofile som tar sitt eget liv, både før og etter at man tør å stå frem med sin annerledes legning. Man må slutte å sette “kjærlighet” i hermetegn eller “ekteskap” i hermetegn fordi man mener at homofile ikke innehar den ekte kjærligheten eller at deres ekteskap ikke er ordentlig. Man må slutte å snakke om å elske synderen men hate synden. For man elsker ikke et menneske som man kaller livet til for avskyelig. Det ligner mer på hat. Iallefall setter man sitt eget liv som en syndefri fasit og jeg vil se det menneske i dag som lever uten synd og som innehar en rett til å stille seg som dommer over andre. DET er nærmest avskyelig.

Jeg anbefaler alle å se denne dokumentaren.

Les også På flukt fra æren

Homofile sendes til utlandet for å bli hetero

Skeiv verden har startet en underskriftskampanje på nettsiden sin for å få regjeringen til å stanse returneringen av homofile irakere. I en ny rapport fra Human Rights Watch går det fram at flere enn hundre homofile menn er torturert og drept i Irak det siste året.

Oppropet lyder slik:

Til: Regjeringen

Dødsjakt på homofile i Irak- nektes asyl i NorgeHundrevis av homofile menn er torturert og drept i Irak det siste året. Likevel fortsetter norske myndigheter å returnere homofile asylsøkere til hjemlandet hvor det pågår en blodig klappjakt på homofile. Utsendelsene til Irak må stoppes umiddelbart, ”Riyadh”, ”Khaled” og andre homofile irakere må få beskyttelse!

I følge en fersk rapport fra Human Rights Watch (http://www.hrw.org/en/news/2009/08/17/iraq-stop-killings-homosexual-conduct) startet klappjakten i Sadr City i utkanten av Bagdad, hvor Mahdi Army står sterkt. Siden har den blodige jakten på homofile irakere spredt seg til andre deler av landet.

Politiet antas også å ta del i drapene, selv om homofili ikke er ulovlig i Irak. Vitner forteller til HRW at militsen bryter seg inn i hjem, overfaller menn på gaten og avhører dem for å få flere navn på antatte homofile, før de tar livet av dem. Nylig ble det hengt opp plakater i byen Sadr hvor befolkningen ble oppfordret til å holde utkikk etter homofile menn og navngi dem. Nærmere 90 menn har blitt drept i Irak siden begynnelsen av januar i år, og langt flere er savnet, i følge lokale homoaktivister. HRW antar at hundrevis av homofile menn har blitt avlivet. HRWs rapport melder om funn av døde menn, med kropper som vitner om tortur, på søppeldynger.

I rapporten beskrives dødsfall som følge av grov vold. Leger har bekreftet at de døde har fått anus limt igjen, for så å bli tvunget til å drikke avføringsmiddel, noe som fører til en meget pinefull død. Myndighetene i Irak sier at noe av problemet med overgrepene er at ofrenes familier sjelden går til politiet eller informerer myndighetene fordi det å snakke om temaet anses som verre enn selve forbrytelsen.

Vi krever at norske myndigheter umiddelbart stopper alle returer av homofile til Irak.

I en rekke asylsaker fra Irak og andre steder mener norske myndigheter at man bare kan gå inn i skapet ved en eventuell retur. Dette homofilisynet er på linje med det iranske regimet og andre som disse asylsøkerne flykter fra, nemlig at dette bare dreier seg om handlinger som man enkelt kan avstå fra.

Vi krever derfor også at retningslinjene for kjønnsrelatert forfølgelse forbedres for å gi også lesbiske, homofile, bifile og transpersoner det samme vernet mot forfølgelse som man i dag har på grunn av politisk overbevisning eller religiøs tilhørighet.

Homofile irakere må få beskyttelse!

Høst-anemone

Oscar oktober 09 064Foto: Kjell Morten Bråten, Skien 2009

Oscar oktober 09 001

Altså: Huset har alarm – MED utrykning! Hvem tør å prøve seg??Oscar oktober 09 019

- Hva Pappa tenker på som lar meg klatre så høyt?Oscar oktober 09 020

Pappa sier at det er bra å gjødsle hagen – men HER???Oscar oktober 09 033

Jeg tror han tenker på jordforbedring! Oscar oktober 09 022

Pappa nevnte noe om blomster og bier – at det er viktig…Oscar oktober 09 037

… jeg synes jeg er litt viktig jeg!Oscar oktober 09 036

- og forresten ganske søt..Oscar oktober 09 039

Noe sier meg at jeg for fremtiden kommer til å sitte ganske mye her…Oscar oktober 09 042

Pappa er fuglevenn – Det later jeg som jeg er også. Oscar oktober 09 044

…serriøst!Oscar oktober 09 073

Pappa er IKKE glad i mus. Akkurat som om jeg ville fange mus å legge dem på trappa lissom…Oscar oktober 09 026

Og når pappa noen ganger blir litt sur fordi jeg er litt slem og klatrer i de dumme gardinene så gjør jeg bare sånn og mjauer litt .. Oscar oktober 09 032

Da blir pappa blid igjen og forstår at det var riktig å skaffe meg som vaktkatt og hele gatas skrekk ;-)

Older Posts »