En liten bok fra min venn
«Til min kjære venn»
En liten bok
Fra et stort menneske
små ord
om vennskap og kjærlighet
fra en venn til en annen.
Denne siden er tilegnet min spesielle venn.
SEND GJERNE INN DINE EGNE – OG ANDRES DIKT PÅ BLOGGEN HER 😉
En liten bok fra min venn
«Til min kjære venn»
En liten bok
Fra et stort menneske
små ord
om vennskap og kjærlighet
fra en venn til en annen.
Denne siden er tilegnet min spesielle venn.
SEND GJERNE INN DINE EGNE – OG ANDRES DIKT PÅ BLOGGEN HER 😉
Til min kjære venn,
Gå ikke foran meg,
kanskje jeg ikke følger etter.
Gå ikke bak meg,
kanskje jeg ikke vil føre an.
Gå ved siden av meg,
og bare vær min venn.
Albert Camus
Og mennesker lever, ikke på grunn av omsorgen de kjenner for seg selv, men på grunn av kjærligheten som er til del fra andre…
Lev Tolstoj (1828-1910)
Høst dikt
Av Inger Marie Nilsson
Jeg sitter på berget
og hører bølgene bruser
Jeg titter på trærne
og hører vinden som suser
Sommeren er over
høsten er her
Nå kommer tider
med mer klær
Fuglene flokker seg
klare til å dra
Snart flyr de av sted
og får det nok bra
Velkommen tilbake
når vinteren er over
og trær og blomster
ikke lenger sover.
Jeg ser du er trist
av Marit Irene Jensen
Jeg ser du er trist
Jeg kjenner din smerte
Jeg ser du gråter
Jeg vet du har det vondt
Jeg vil så gjerne trøste
Men finner ikke ordene som passer
Jeg har følt det selv, mange ganger
(Urettferdigheten, tomheten, maktesløsheten)
Men la tårene få komme
Ta min hånd og vær min venn.
Einsamflygar
Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.
Vinden valde ut denne eine
og kasta han ut av den usynlege lei
som fuglar av hans slag plar følgje.
Han er ikkje lenger ein av dei.
Sin eigen veg må han finne,
eller – om han trøytnar om litt –
gi tapt, la seg falle, gå under,
slik går det desse einsame titt.
Det mørknar vidt over havet.
Ei frostnatt kvesser sine jarn.
Ein fugl flyr einsam under stjerner.
Ikkje gråt for den fuglen, barn.
Halldis Moren Vesaas
Berceuse
Sov, sov lille mann
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land…
Alle er alene.
Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt…
… som av mange øynes gråt…
… Alle er alene.
Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang-
Drøm at det blir dag en gang
Alle er alene.
Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
Vil vår uro finne fred.
Alle er alene.
Ensomt suser vår planet-
Livet er en drøm.
Intet vet vi, det vi vet
Er at alt er ensomhet.
… Alle er alene.
Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.
Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm.
Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
Er det ingen som forstår.
Alle er alene.
Gro, gro lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår Ö:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.
André Bjerke
Det skin i li
Det skin i li
det syng i skog,
av di du leikar
i min hug.
Når lauvet likrar
bekkjer læt
et sit så glad
at gleda græt!
Den sæle dagen
du kom inn
og rydde rom
i hugen min,
då opnast alt
som før var stengt
og ringa inn
av draum og lengt.
No kvitrar fugl
no glitrar blad
og blomar strålar
allan stad.
Um handi ikkje
kan deg nå
og augo ikkje
kan deg sjå
kvar dei så vender
seg – og snur:
Mitt hjarta veit
kvarhelst du bur.
Og veit eg ikkje
kvar du fer,
eg veit ein stad
du alltid er.
Magnus Bruheim
Mine tårer
Mine tårer
kan fylle
en sjø
til et hav
som vanner
din hage
der blomstene gror.
De skinner
og gir
meg glede
slik som du
da du var
her til stede.
Når hverdagen blir sår og vond
Det er sårt og vondt langt inn i sjela
kropp og sinn verker som besatt
Sjokk og vanntro bytter plass med
Pinefulle tårer på mitt kinn og jeg hvisker
kom tilbake, min store, lille venn
Du vil alltid være elsket og ønsket her igjen.
Sjokket blekner nok med tiden
og hverdagen blir grå
Men i mitt hjerte banker det
en nerve for de små
Begge dikt skrevet av Marit Irene Jensen
http://fortellinger.net/
Med åtte roser
Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte –
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose – som er du.
André Bjerke
Danse mi vise
Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer i gråbleike vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Friarar er vi, om vona er lita.
Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita.
Drøm på din sten at du sit på et fang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.
– Einar Skjæraasen –
Livets lære:
Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med juks
Barn som er vant til motvilje lærer seg å hate
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit
Barn som er vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet
Ronald Russell
Um pengar
Ein kan kjøpa seg
mat, men ikkje mathug
dropar, men ikke helsa,
mjuke sengjer, men ikkje svevn
lærdom, men ikkje vit
stas, men ikkje venleik
glans, men ikkje hyggje
moro, men ikkje gleda
kammeratar, men ikkje venskap
tenarar, men ikkje truskap
graae haar, men ikkje æra
rolege dagar, men ikkje fred
Skalet av alle ting kan ein faa for pengar
Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal (fal=til salgs)
-Arne Garborg-
Elsk
Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snóra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.
Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!
Ja kunde rett eg mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.
Ja, kunde eg trolla og kunde eg heksa,
eg vilde inn i den guten veksa;
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hos guten min.
Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle húgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.
Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skúming fell:
ska tru han tenkjer på meg i kveld?
Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.
Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
Men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!
Arne Garborg
Menneskene har glemt å leve. Livet skulle være en kunst, men er blitt en handel. Folk finner sjelden livets mening i arbeidet, men i det de kan få for arbeidet.
– Arne Garborg-
Dagen i dag
Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din!
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn det du alt har gitt den.
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.
I dag skal du glede et menneske. I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den er din!
Georg Brandes
Tankeflukt.
Jeg våknet denne morgen
mens regnet øste ned.
Trakk dynen over hodet
og dro et annet sted.
I tankene jeg vandret
til sol og sommerbris.
Med varme lange strender
og dobbel kule is.
Ja solen slikket kroppen
og gav meg energi.
Du verden det var deilig
med sommer, sol og fri.
Jeg reiser så tilbake
til regn og styggevær.
Drar dynen bort fra hodet
og får på meg litt klær.
Til tross for drypp fra taket,
det er en deilig dag.
Det var en liten tankeflukt,
som gav meg velbehag.
Marianne Berge-Hansen
Angsten
Angst du bare kom
jeg inviterte deg aldri
ble fanget av deg
jeg spurte hvorfor du psyket meg ned
jeg klarte ikke å rømme
ropte på hjelp
du trodde ikke på meg
jeg kjempet en kamp
du mistet dine krefter
nå er jeg din sjef
du VAR min helvetes angst
Mona
(http://www.sidetmedord.no/dikt__1)
I don’t have a life…
I don´t have a life
I have a TV.
Movies keep me glowing,in the dark of empty
dreams and let me
laugh or cry when
thoes need to flow.
It´s so easy on the screen.
Logical and serene.
Unlike life
I can always guess
how it ends.
Anonym
(http://www.sidetmedord.no/dikt__1)
HAUST
Sola sig og ækta kolnar
natta blir så myk og lang
Grøne grase det har falna
over høgfjell fly og vang.
Skodda dreg seg kald og grå,
hela ligg på staur og strå
Lauv og lyng i liom gulnar
ifrå fjord til høgste tind.
Dagstøtt meir og meire surnar
no den kalde nordavind.
Trosten kring i liom fær,
sankar opp dei siste bær
Myk blir natta, lang er kvelden,
skrymta tuslar her og der
Når vi sit kring åreelden
kalde flog i ryggen fær.
Rundt i skog på mark og myr
troll og tussar krek og kryr
Sæersela dei blir aude
folk og fe åt bygdom fer.
Fjell og fly dei blir så raude
snart er trolla ensleg der.
No så finn dei fred og ro
fær kje luft av manneblod
Bjørkeblad og bøar bleiknar
medan blåbærlyngen blør.
Osp og rogn seg blodraud teiknar
mellom gult i nord og sør.
Over skog og mo og myr
ligg ein dåm av eventyr.
Yra grin og regnet piskar
i den sure kalde vind
Uppmed elva går ein fiskar
våt inntil sitt eige skinn.
Inni barmen blir så kaldt,
hausten kjem og frys til alt.
Enda gjennom sorg og saknad
gjennom kiding lang og sår
Vonar vi her enno vaknar
upp ein ven og nyskapt vår.
Vekkjer alt or dvala si
upp til sumar lang og blid
Skrevet av Ole O. Nyøygard fra Lia i Lom
Det va nok ei håndfull tid
og nok ein dag forbi.
Nå e resten vind i løvet.
Nå e resten som et sus av stille bølgebrus
i ein menighet av døve.
Ikkje alle tar farvel,men alle må ta kveld
når ein dag te sist e omme.
Du va halvveis i ein sang med fleire vers på gang.
Men det komme som det komme.
Eg ser deg overalt;i kvert fote fâr i støvet,
i byttedyr som falt der jungelloven gjaldt,
og i livet laust på prøve.
Nå har sangen din tatt slutt,for løpet ditt blei brutt.
Der va ingen siste anke.
Men eg ser deg, likavel,i solefall og kveld
og i bånnen av min tanke.
Ingvar Hovland
Karl Den Store
Giv akt godt folk vær rede for å slåss,
Vi entrer snart grønt land
I en iskald natt med vind fra nord
Snart går klostere I brann
La nordstjernen vise oss den vei
Mot trusselen fra sør
Karl den store med sin hær dir oss blod på tann
Vi kjemper til vi dør
[Chorus:]
Det staute folk fra Norden
Holder fast ved sin stolte tro
En barbarisk vrede ble satt til livs
Da Karl Den Store ville se blod
Mann etter mann står nå på dekk
Med blikker vendt mot øst
Der solen atter viser seg
Og taler blod utav sin røst
Når striden kaller må man kjempre og slåss
For sin rett til å vær fri
Med sverd I hand of øyne I brann
Mot fiendens tyrani
[repeat chorus twice]
Sønner Av Norge
Sønner av norge det eldgamle rike,
Sjunder till harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt tonen la stige,
Fedrenelandet innvies vå sang!
Fedrene minner herlig opprinner,
Hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner,
Hyller det eslkede, det hellige navn.
Oldtid, du svant, men din hellige flamme
Blusser i nordmannens hjerte ennu;
Enn er av ætt og av kraft han den samme,
Enn står til frihet og ære hans hu,
Og når han kveder, Norriges heder,
Svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
Ham er selv Sydens de yndigste steder
Intet mot Norriges snedekte kyst.
En Stille Morgen – 1349
En stille morgen midt I august
Det står et skip det I Bjørgvin
Morgendisen er ett med hav
Norge står nu for høye krav
For der I båten herjer det
En pest som aldri før har vært
En stille morgen midt I august
Det står ett skip der i Bjørgvin
Mørket feier fjell
Skog mark og hell
Leter etter lys
Døden er nær
Vi alle mines da denne båt
Ia til ved kalen
En stille morgen I august
Det står ett skip…
Fjellheimen Gir Meg Fred
Jeg vil bort fra byens larm
Jeg vil bort fra et stressende liv.
Til fjells mot den friske luft
Der finner jeg nytt giv.
Den vakre norske fjellheim
Og dens sterke struktur og prakt.
Gir meg føleiser av stolthet
For dette land som tiden har skapt.
Å jotunheim, å Rondane, jeg elsker dere så
I hjertet av vårt kjære fedreland, dere alltid,
Alltid vil bestå!
Fra første gang jeg møtte dere
Var jeg barn og visste ei så mangt
Men en ting var klart i mitt sinn
Ja, en ting lyste så blankt.
Når jeg engange blir eldre
Og jeg ei de fagre fjell når
Vii minnet leve igjen
Om fjellvandringenes år
Ja, sjelen min er forhekset
Av naturens magi
Og drømmene om fedre
Som kjempet for å vli fri
«Men alltid når mitt harde land
stig opp med fjellorn blå
Eg kjende det I bringa brann
Glad laut eg gråta då»
Olav Digre
Olav Digre dro ut i verden
For lukke of rikdom søke
Han lot seg kristne av skallede menn
Sem Jehovahs folk ville øke.
For Olav han var ingen ærlig mann
Han var fæl til å dikte og spøke.
Og de kritne fortalte hitoriene hans,
For at Jehvas folk skulle øke.
Tilbake til Norge vendte han
Med en bestukket hær.
For med penger og gull, med sverd og slakt
Skulle han snart vokse sed svær.
Til slutt dle Norge kristnet med makt,
En kulturarv gikk mot sin grav.
Det kan vi takke Olav Digre og hans menn,
Svindlerne på de sju hav.
For liket til Digre vokste ennu,
Selv om hans sjel var i Helheim.
Nei, løgnene fortsatte til evig tid,
Men sannheten banet veien.
Ja, at fjell kunne splittes og jotner drepas
Det var jo ikke helt sant.
Men for Olav var dumme historier og løgn
Ett virkenmiddel lik kamp.
Nordmannen
Mellom bakkar og berg ut med havet
Heve nordmannen fenge sin heim
Der han sjølv heve tuftene grave
Og set sjølv sine hus oppå deim
Han såg ut på dei steinute strender
Det var ingen som der hadde bygt;
«Lat oss rydja og byggja oss grender
og så eiga me rudningen trygt»
Han såg ut på det bårute havet
Der var ruskut å leggja utpå
Men der leikade fisk nedi kavet
Og den leiken den ville han sjå
Fram på vetteren stundom han tenkte:
«Gjev eg var i eit varmare land!»
Men når vårsol i bakkane blenkte
Fekk han hug til si heimlege strand
Og når liene grønkar som hagar
Når det laver av blomar på strå
Og når netter er ljose som dagar
Kan han ingen stad venare sjå
Frostriket
Vinterlandet over tinder har dekt
Jotunheimen stille sover
Kuide og frost nu atter har vekt
Sitt øde og død landet over
Natten gir dens ensomhet ro
Den hersker på sin trone iskald
Solen tapper den for sitt blod
Men vinden hemmer den med sin sval
Snødekte nord, jeg tenker på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte nord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar
Stormer og ras et mektig skue
Krefter som meg har herder
I gjenfryste sjøer er din frue
Livløst har mange skjebner ferdet.
Sinne, sorg, fortvileise, savn
Mang en kom inn men aldri ut
Nordlyset var deres hjerter i brann
Men livet deres tok sakte slutt
Snødekte nord, jeg tenke på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte mord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar
Evige Asatro
Tor med sin hammer drar over Nordens land
Der regn, lyn og redsel farer I en orkan
Vrede og sinne ses fra Midgards jord
Der torden gjaller over fjell, Li og fjord
Enhaver ble kalt til en siste krig
Et samlet rike måtte gå ut i strid
For Odin, for visdom ære og tro
I Norden skulle bare hedninger bo
Vikingens dager ble glemt!
Vår kultur og vår arv ble glemt!
Tiden er inne for å gjenskape den tid;
Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig
Gjallarhornets dype lur
Durte gjennom skipenes ror
Til staute menn som ville kjempe
For sitt rike I nord!
Nå ligger hver eneste by i ruiner
Min sjel er i flammer, mitt hjerte det grinder
Alltig er glemt, og svunnet hen
Bare spor og drømmer finnes igjen.
Se Norges Blomsterdal
Se Norges Blomsterdal!
Farvel du kvalme fangekrok,
Den ville graneskog er nu så deilig sval!
Tralalalala! Ja, lystelig det er i Nord blant
Fjell og li og fjord, blant fjell og li og fjord.
Hør fjellets stolte foss!
Nyss brøt den vintrens bånd og tvang;
Nu går den fritt sin gang
Og brummer bass til oss.
Så blå som himlens hvelv
Fra hyttens dør så skjelmsk på klem
To øyne titter frem
Og ler som Frøya selv.
Og får vi enn en skur-
Litt regn gjør bondens åker godt,
Vi skudde aldri «vått»,
Det er mot vår natur!
Når hjem til dont og by
Vi vende må fra landets lyst,
Med «glemmegel» ved bryst,
Vi synger høyt mot sky:
«Tralalalala! Ja, lenge blomstre gamie Nord
meg fjell og li og fjord, med fjell og li fjord.
Om Kveldon
Om Kveldon når det mørkner og alle går til ro
Da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
Da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
For i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
Så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
Det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
Ditt skjørt og dine strømper og din trøye.
Det mørkner over veien og høsten stunder til,
Og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
Og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften lille venn,
Så send et bud og si meg når kommer du ingjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.
Norges Skaal
Nor Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tome,
Og naar vi først faa blod paa Tand,
VI sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vei op engang
Og bryde lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømmel
Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som lænker brød,
Skal evig elsket værel
Den vrede livvagsts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmands Sag.
Hver ærlig Norks, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu tll Ære.
En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Pigerl
Og har du en, saa Skaal for den,
Og Skam faa den som sviger!
Og Skam faa den som elsker tvang
Og hader Piger, Vin og Sang!
En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For klipper, Sne og bakker!
Hør dovres echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang taker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For norges Sønner raabe Held!
Endnu en Skaal for dig mit Fjeld,
For Klipper, Sne og Bakker!
Stilleste gutt på sovesal 1
Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen,
da sommer’n det var feri’koloni?
Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med
navnet og hvor lenge vi sku’ bli.
Opptil åtte uker var vårt tilbud fra kommunen –
og selvsagt måtte vi bli tida ut.
Så stovi derog stamma mens vi tok farvel med mamma. Den
eneste jeg kjente der var Knut.
På Møllergata skole ble vi tellt og delt i grupper, som
marsjerte ned til Østban’ for å dra.
Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte: en
kompis hadde vært så fint å ha.
Det var ingen som jeg kjente da
jeg kom om bord i toget, så
jeg satt der uten noen ting å si.
Med trillrund skalle som var klippt en gang for alle på vei
til sommer’ns feri’koloni.
Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte, noen
hadde vært på mange plasser før.
Det var Brusetkollen, Eilert Sundt og Wergeland og Tangen
og visstnok flere steder lengre sør.
Jeg titta ut fra toget, det ble slutt pa hus og gater: det var
trær og vann og grønt og sikkert bra.
Jeg satt der nok så stille for jeg syns det var litt ille å bli
sendt avgårde hjemmefra.
Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet. Og en
kraftig voksen stemme ropte: ‘Hør!’
Så kom det fram en mann som kallte seg for ‘onken, men
ingen av oss kjent’n ifra før.
‘det var på Capri jeg.så henne komme’ sang onkel, og etter’ n
to og to marsjerte vi.
Kan tro vi var et syn: førti gutter ifra by’n på vei
til or’ntlig feri’koloni.
Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde, men
stort sett var det fotball og mat.
Men jeg husker ganske godt at ,li reiste hjem igjen og
mamma fikk se sommern’s resultat:
jeg hadde lang fin lugg og fine bolle kinner,
hadde vrikka foten som seg hør og bør,
hadde fått no’ n nye venner hadde felt no’n flere tenner, men
ellers var jeg akkurat som før ..
Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet,
denne handla om a lengte hjem.
Jeg husker noen kuer – kanskje enda flere fluer, men det
va’kke noe spennende ved dem.
Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen på et
minne som jeg enna har igjen:
diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
‘Stilleste gutt pa Sovesal 1.’
Lillebjørn Nilsen –
God natt Oslo
Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute –
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!
I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
– I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar
I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.
Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lampa stenger døra og siste giesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.
Lillebjørn Nilsen –
Barn av regnbuen
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer ?
Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.
Noen tror det ikke nytter.
Andre kaster tiden bort med prat.
Noen tror at vi kan leve av
plast og syntetisk mat.
Og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å sloss
Noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss
Refreng:
si det til alle barna!
Og si det til hver far og mor:
Ennå har vi en sjanse
til å del e et håp på jord.
Refreng:
si det til alle barna!
Og si det til hver far og mor:
Ennå har vi en sjanse
til å del e et håp på jord
Lillebjørn Nilsen –
Ord over sannhetens bord
Du sa enhver kaptein fikk styre egen båt.
Og bringes ikke skuta flott så blir han våt.
Du heiste seil mens stormen blåste stiv.
Det er greit, men må du gå ned med ditt liv?
Du sier unge bøyde kvister alltid retter seg.
Mens du trassig brenner nye broer etter deg.
Hei, finn en stødig stol før du setter deg!
og får et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du sa det var ingen av oss som forsto.
For ingen hadde prøvd å stå i dine sko.
Men du lot ingen andre komme nær.
Det var ‘det gamle spillet om venhver’.
Men hvorfor gjøre henne så ulykkelig?
Hennes liv er fullt og helt uoppstykkelig.
Om du hører meg så gjentar jeg uttrykkelig:
Hør et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du sa du hadde flyttet slle kjente trekk.
En dronning-gambit mislyktes. Og hun var vekk.
Du rokerte alt for tidlig i ditt spill.
Rydd bettet! Du skal spille en gang til.
Men senk den lansen som du ville stikke med!
Om du ikke spiller fair så blir jeg ikke med.
Her inviteres kun på vin og en å drikke med.
Og et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Så slutt og sloss mot vindmøller! Kom, og sett deg ned!
Og du må gjerne ta din Sancho Punza med.
Din forheksede Dulcinea, hun har reist sin vei.
En flott og vakker kvinne var hun. Spør du meg.
Hun du fanget i det blikk du nå vil flakke med.
Hun gar funnet seg en venn som hun kan snakke med.
Og du er den som får ta til takke med
et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du hadde vener som sa mye pent om deg.
Men da de trengte deg så du en annen vei.
Du glemte mens du klatret for å se.
At du måtte klatre samme veien ned.
Da møtte du et kjent ansikt i speilet ditt.
Okei, aller får en kvote så de kan feile litt.
Ta draftet fram og lær deg så å peile litt
etter ORD PÅ SANNHETENS ORD.
Lillebjørn Nilsen –
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri!
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!
Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
Alf Cranner
Å den som fikk være en julepresang
under en glitrende gran.
Hemmelig pakket, forseglet og lakket
med gullbånd og rød cellofan.
Rundt meg i ring skulle jomfruer gå,
med gamle og unge, store og små.
Svermende, gyngende,
håpefullt syngende.
Ønske de meg skulle få.
Å den som fikk være en julepresang
der det sto skrevet et navn.
Ivrig med rosenkinn
åpnet han pakken sin,
jublet og tok meg i favn.
Andre presanger ble bleke og små,
tenk at han virkelig meg skulle få.
Helt uoppnåelig,
uimotståelig,
ubrukt med prislapp på.
Å den som fikk være en julepresang
like til natten falt på.
Helt til han smilende
ba om å få ta meg med
når han i seng skulle gå.
Men tenk om han ikke ble lyk’lig det spor
men ba meg å reise dit pepper’n gror:
Innerst i kottet,
men der fikk jeg møte en
julepresang fra i fjor………
Fritt etter Alf Prøysens dikt
«Ved Rondane»
No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag [8]
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.
Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar
av Aasmund Olavsson Vinje (1860)
Veien
Det er så lett å gå seg vill, så lett å glemme målet der hvor mørke skygger rår.
Når det er tungt å være til, så vet jeg at du alltid er en venn som helt forstår.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.
Du er det eneste jeg har som holder og som bærer.
I din omsorg får jeg bo når det er tomt for rette svar, når meninger fortærer mine lengsler og min tro.
Men du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.
Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!
Du vil for alltid være der! Du vandrer ved min side opp hver bakke, i hver krok.
Da du lå bøyd på dine knær, fikk kjempe – du fikk lide da du mine synder tok.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet
Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!
Jon Lotterud
Fant dette diktet hos KuleKnuts blogg http://kuleknut.blogspot.com/
Amazing graze
Amazing grace, how sweet the sound
That saved a wretch like me
I once was lost, but now I’m found
Was blind, but now I see
T’was grace that taught my heart to feel
And grace, my fears relieved
How precious dear that grace appeared
The hour I first believed
Through many dangers, toils and snares
We have already come
T’was grace that brought us safe thus far
And grace will lead us home
T’was grace that brought us safe thus far
And grace will lead us home
Din ungdom
Din ungdom er gitt deg til odel og eie
du skal ikke høkre den bort,
men være den tro så den åker du pløyer
kan gro når din gjerning er gjort.
Den er ikke evig. Du kan ikke vente
bestandig å eie dens ild.
Men kjemper du for den, og er du den verdig,
så blir den så lenge du vil.
Din ungdom er skatten du aldri kan øde
… hvis ikke du låser den ned.
I krevende strid vil den tindre og funkle
– men smuldre i dagenes fred.
Du kan ikke spare på ungdommens krefter
og ha dem til senere år.
Men bruker du dem, skal du kjenne de vokser
evindelig vår etter vår.
Nå roper en verden: Vi trenger ditt hjerte,
din evne, ditt brennende sinn!
Og fikk du din ungdom til odel og eie,
så bruk den, sett kreftene inn!
Arne Paasche Aasen
Blåveispiken
Jeg går og rusler på Ringerike,
de stille stier jeg sjelden går.
Da kommer mot meg en liten pike,
en lubben unge på fem, seks år.
Hun bærer blåveis i sine hende,
den første hilsen fra jordens muld –
hun møter meg som en venn hun kjenner
og står og smiler så tillitsfull.
Hun spør meg barnslig om jeg vil ha dem
for hun har plukket dem nettopp nå.
så hvis jeg vil, kan jeg bare ta dem
si’r hennes øyne, de store, blå.
Så god en gave har ingen gitt meg
som denne dunbløte barnehånd –
hun får no’n penger så hun kan kjøpe
til sine lokker et silkebånd.
Hun løper fra meg med takk i blikket,
hun danser lykk’lig på vårens vei.
hun løper fra meg, men aner ikke
at det var hun som var god mot meg.
Tekst: Arne Paasche Aasen
Musikk: Kurt Foss / Reidar Bø
I TANKER
I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.
Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
«Barn», si’r presten, «se, presten ber,
og du forstyrrer hans bønn.”
”Jeg var på vei til min elskede, jeg”,
si`r piken med senkte blikke.
”Jeg tenkte på ham og så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, – at du så meg.”
Herman Wildenvey
PRILLAR-GURI
Guri rekte ut kvite veven
Nedover bergveggen svarte
Med kvart som Sinklar med skotteheren
Kjem i morgonen bjarte.
Veven som sjølv ho vefta og spann
Kvar tråden saman med hugen tvunne.
Kvar tumen ho rekte av, undan rann
Som liv av lagnaden spunne.
Bøndene ser på veven
Som eik seg ned etter bergekam.
Og veit no nærmar seg skotteheren
I same mun meire fram.
Ein mann utpå øyi med kvite hesten
Sit att-å-bak uppi salen.
Sju gamlingar smeller med skramlebyssor
So skottane lydde på smalen.
Men inn under larmen som skymtar og læt
Lever ei stille av angest alen,
For det som skal hende -, og tonane græt
Or Guriluren utover dalen.
Og Prillar-Guri ho stilnar
Einsleg i inste hjartegrunn,
Ho ber på lagna’n åt land og rike
I denne siste sekund.
Prillar-Guri på Seljordskampen
Sette luren for munnen,
Og bles so det ljoma bergimillom.
No løyser det timberlunnen,
Som ligg der og ventar i stupbratt lid
Med velduge tyngd og visse dauden –
Til skottane beint under bratta skrid.
Den siste sekund er runnen.
Elvi andar i dalen,
Guri kjenner kor stilt ho skrid –
Speglar av både fjell og himil,
Og fuglane syng i lid.
Ho leikar seg ljuvt med luren sin
Og elvi svævande strøymde.
Vakker skein Guri på Seljordskampen,
So skottane glåmde og gløymde
Alt ikring seg og ser berre ho.
Dei hua og song sine songar
Og svinga på hatten til henne og lo
Med’ kleivi vart trongar og trongar.
Løyst er lunnen, med uppspara krefter
Rasar han nedover, riv med seg alt,
So skotteheren vart nedåt klistra.
Stein og timber pløgde og valt
Og gjorde ei blodfòr, som inn-i seg mauka
Sundslegne, beinskrapa blodsogne kroppar.
Bøndene var der og hogg inn på flekken
Med våpen i hende, villskapen aukar
Slagkvasse var dei med stridskveikt hug.
Den sundsprengde heren av einskilde skottar
Som freista koma på undanflòg, –
Dei fekk no sin bane, eller vart meinbægde,
Manngarden held dei på liv og daude.
Å spara liv var kje spursmålet her!
Hr. Georg Sinklar med ufredsheren
Gjorde ei syrgjeleg feigdaferd.
Prillar-Guri på Seljordskampen
Kasta luren ifrå seg,
Lutte sitt hovud i hendom sine
Og kjende lagnaden slå seg. –
Vakt for livet, men endå til
Lokkematen til dauden.
Livet det er eit lagnadspell
Og siger gjev sorg, Gud nå’ meg!
Det var som ho tykte Lågen
Rann full av blod frå det Kringenslag,
Og blodrisne bylgjone kviskrar
Med gråtkjøvde andedrag.
Det var som ho stod og stirde
Inn i si eigi gåte.
Ho gjorde si plikt til fullnads,
Men kvifor måtte ho gråte?
Ho undrast på kva ho gjorde.
Då var det ei røyst gjennom hennar hjarte
Kom i ein angest til orde:
Vakt for livet, men endå agnet
Som stødt skal so ljuvleg skine.
Kvifor, kvifor er kvinnelagna’n
So annleis enn alle hine?
Tore Ørjasæter 1936
Pillarguri, eller Prillar-Guri, er en av de mest berømte personene fra Slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. I følge historien var hennes oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottene som vandret gjennom dalen på vei til Sverige. Dette skal hun ha gjort ved å stå på en høyde og blåse i en lur. Høyden, som fram til på 1800-tallet ble kalt Selsjordkampen, ligger rett ovenfor gården Selsjord, på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, vis-à-vis Kringen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen (852 moh.).
Pillarguri er en sagnfigur som første gang dukker opp i en skriftlig framstilling på 1830-tallet i en samling av sagn utgitt av vågåpresten Hans Peter Schnitler Krag. En serie feleslåtter i Ottadalen er knyttet til namnet Guro, Goroleikjin skal være inspirerte av den samme sagnkretsen. Formen Prillarguri er kjent fra en frittstående roman av forfatteren Rudolf Muus på 1880-tallet. Lokalhistorikere aksepterer Pillarguri som en reell person, men enkelte folkeminnegranskere tviler på at hun har eksistert, ettersom det ikke finnes ugjendrivelige bevis for dette.
Det finnes et meget gammelt instrument basert på bukkehorn som heter Prillarhorn. Ettersom uttrykket Prillarguri er brukt er det også et åpent spørsmål om hvilket instrument som skal ha vært brukt.
På Otta står en statue av Pillarguri. Hun er også gjengitt på en minnestein reist i 1912 i forbindelse med 300-årsmarkeringen av slaget. Pillarguri er også avbildet på kommunevåpenet til Sel kommune.
(wikipedia)
HOLD SINNET DITT MJUKT
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Hans Børli (1918-1989)
Jeg har en drøm
Tenk å få være
smykket ditt,
slenge armene
rundt halsen din
og låse dem.
Henge der hele dagen
innenfor genseren din,
kjenne varmen fra
din myke hud.
Og når natten kommer,
skal jeg
ligge helt stille
og høre den
jevne pusten din
når du sover.
Alf Ivar
GAMLE MOR
Du gamle mor! du sliter arm,
så sveitten er som blod,
men endå i ditt hjarte varm,
og du meg gav min sterke arm
og dette ville mod.
Du turka tårer av mitt kinn
så mang ein Herrens gong,
og lyste meg som guten din
og bles meg uti barmen inn
min sigerfulle song.
Og gamle du, du gav til meg
mi mjuke hjarterot,
og derfor må eg elska deg,
kvarhelst eg vankar på min veg,
om så på villan fot.
A. O. Vinje.
VÅR EINSEMD
Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.
Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt.
Men eg er aldri einsam eg no,
eg som ber deg.
Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
eg som har ditt varme liv,
dine nye, bankande pulsar i meg.
Mørkret eig inga makt over meg meir,
slepp meg ikkje eingang nær,
all er eg fullt av morgonrauden frå DIN dag,
som snart skal gry.
Å varme løynlege liv som eg ber –
det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
det hender eg ønskjer eg ikkje skulle føde deg,
anna eg alltid fekk eige deg,
eige deg slik som eg eig deg no.
Ja, det er eining, endeleg, mi med deg.
Alt mitt går opp i deg,
og du er enno berre som ei kjerne,
ein part av meg.
Snart skal dagslyset skine på deg,
snart skal menneskeauge sjå deg,
snart skal du ha eit namn.
Enno er det berre eg som eig deg,
enno er du berre som eit nytt organ eg har fått,
som verkar i meg slik at eg er usårleg og unåeleg.
Vondskap og pine og alt mørkt og sårt
får ikkje rekke meg over solen.
Så lett trør eg,
eg som trør så tungt no om dagen,
fordi eg ber på deg.
Haldis Moren Vesaas
I JANUAR
Av Rolf Jacobsen.
O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.
I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.
Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på et ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.
Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet opp med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurrer rolig over sine kjøttbein.
– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mer enn det.
By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart for se
på gjerdestolpene i februar.
Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.
Jeg vet om et tre
Et stort, traust og solid ett
med røttene godt plantet i jorda.
Treet har opplevd mang en høst og vår,
stått der til glede for alle som gikk forbi.
Latt sine grener med mange fine blad
breie seg utover som beskyttende vinger –
Aller mest for de mindre, yngre treene som sto rundt.
Flere stormer har det nok vært
men treet var robust og seigt og sto like godt
– men den siste stormen var hard
Treet sto bøyd i vinden
ville ikke la seg knekke
Det kjempet lenge men måtte tape.
En vårdag veltet treet.
Etter stormen kom et stille regn
De andre treene sto rundt med regntunge blad
dråper falt ned på marken
akkurat som tårer.
Plassen der det store treet sto står tom
Små vakre blomster har begynt å vokse frem
strekker seg mot sola
som skinner ekstra godt på den åpne tomme plassen.
Treet kan vi si var (det mennesket som gikk bort)
Han som var der til glede for oss alle
Treene rundt er alle oss som var så heldige å kjenne han
De små blomstene er minner
Minnene vil komme og de skal vi glede oss over.
De vil varme oss alle i mange år fremover
Akkurat som sola
Den vil tørke bort tårene våre.
(Kjell Morten Bråten, Skien)
Bladrik grein
Eit nytt hjarte – er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gang vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.
Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greina med blad kvar vår,
meir inderleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. –
Å jo, dette leande, store, som gløder
For deg, venn, må losne sist!
~Halldis Moren Vesaas~
EIT SLITI KJØKENGOLV
Eti sliti kjøkengolv med kvist og kuvar.
Eit stille vitne om ei tid som var.
Frå omn`til skåpet, bort til kjøkenbenken
har tusen trøytte trakk sett sine far.
Dei sleit seg ned i tjukke bord og plankar,
så kvistane stod harde, kuvne att.
Det er ein sliters veg opp gjennom åra,
frå morgon tidleg og til seint på natt.
Her har ho vandra mange hundre miler,
ei kvardagskvinne i sin kvardagsstrid.
Sjøl var ho kvisten, og sjøl var ho malmen,
den gode faste ved i ætta si.
Her gjekk ei gammal ei med sølv i håret,
og ryggen kroket, både støl og stiv.
Her har ho vandra glad, den unge kona,
med høgstagsglansen rundt sitt unge liv.
Det ligg ei dysk att mellom gamle vegger,
det ligg eit livsverk i eit sliti golv,
frå ei som gjekk her både helg og søkn,
med fat og koppar og med klut og solv.
Det gamle kjøkengulvet kan fortelja
si tålmodssoge gjennom år og dag,
om gode dagar og tunge dagar,
om lykkestunder og om nederlag.
Det ligg ei omsorg her for alt og alle,
dei gode hender og dei milde sinn,
som gjev seg sjøl kvar dag for seg og sine-
den malmne kvisten du i golvet finn.
Den lause veden tærest opp med åra,
men golvet gøymer på sin edle skatt,-
dei gode henders gjerning som vart gjort her
skal stå som seige, faste kvistar att.
Einar Hovdhaugen
BARNDOMSHEIMEN
Eg takkar barndomsheimen
for hat bak dimme ruter
mot livsens husmannskår.
Den bleike draum du gav meg,
den beiske sorg du gøymde
er vitring om ein vår.
I denne stusslegstova
har sorga alltid sutra
og slipt sin lange kniv.
I denne stova grodde
den gode draum som alltid
skal stråle kring mitt liv.
Eg går til heimegrenda
og plantar fagre blomar
på kvar ei bortgløymd grav.
Eg takkar barndomsheimen
for hat i heilag einseimd
og grøda som det gav.
Eit dikt om alt eg elskar
har rot i hytta heime
bak gråten til ei mor.
No sprengjer diktet hamen
i sus av fattigdomen
og sorga på vår jord.
Tor Jonsson
DIN VEG
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det
er uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen.
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Olav H. Hauge
VÆR HILSET
Vær hilset du vår
med din milde blest,
på himlen solen står,
den er en velkommen gjest!
Vær hilset du vår,
som vellynden bringer
– fremad det går –
med bud om vår som klinger.
Vær hilset du vår
med fuglekvidder –
og igjen opstår den voksende elv
på fjell og vidder.
Vær hilset du vår
med flammende sol!
Og igjen opstår
de lyse netter herunder pol.
S.S.
(Signatur for Søren Sørensen)
[Skrevet i Kirkenes, ca. 1935]
«Til Foraaret»
O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.
Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!
Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!
Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark.
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.
Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.
O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig — mig, der elsker dig saa ømt.
(Henrik Wergeland)
Våren
Edvard Grieg / Aasmund Olavsson Vinje)
Enno ein Gong fekk eg Vetren å sjå
Sjå for Våren å røma
Heggen med Tre som der blomar var på,
eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå
Sjå frå Landet å fljota,
Snjoen å bråna og Fossen i Å
å fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong
fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song
mot Sol og mot Sumar.
Eingong eg sjølv i den vårlege Eim,
som mettar mit Auga,
eingong eg der vil meg finna ein Heim
og symjande lauga.
Alt det, som Våren imøte meg bar
og Blomen, eg plukka,
Federnes Ånder eg trudde det var,
som dansa og sukka.
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar
i Våren ei Gåta;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
meg tyktes å gråta
IN LOVING MEMORY OF A PRECIOUS CHILD
In my dreams, you are alive and well. Precious child
In my mind I see you clear as a bell. Precious child
In my soul, there is a hole, that can never be filled,
but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
In my plans, I was the first to leave. Precious child
but in this world, I was left here to grieve. Precious child, my precious child.
In my soul, there is a hole, that can never be filled,
but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
God knows I wanna hold you, see you, touch you,
And maybe there’s a heaven, and someday I will again,
Please know you’re not forgotten, until then.
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
Sangen kan høres på youtube her; http://www.youtube.com/watch?v=YZCmct2eZDg
Pessimistene er da
de reneste tåper
De tror på det motsatte
av hva de håper…
Nei, de optimister
som livet beror på
er dem som tør håpe
på noe de tror på!
(Piet Hein)
Hvis du får en kantet sten
i din ene sko
så vær glad det kun er én
– tenk hvis det var to!
(Piet Hein)
Den som mister sin ene hanske
er heldig i forhold til den
som mister sin ene
og kaster den andre
og finner den første igjen…
(Piet Hein)
Kunsten er ikke
at få en ide.
Enhver kan med lethed
få to -.
Kunsten er den
mellem to eller fler
ganske almind’lige
hverdagsideer
at se hvilken en der er god.
(Piet Hein)
Dagar som kvite steiner
Dagar som kvite steiner langs med stranda.
Dagar som kvite steiner
har vi saman.
Eg samler dei i lommene mine,
eg gøymer dei som skatter i berget
eg ber på.
Nokon seier
dei aldri kjem tilbake
dagane.
Nokon seier
dei mister glansen sin
steinene,
når dei ikkje
ligg våte i vannkanten
lenger.
Det kan so hende.
Men eg har levd
desse dagane.
Eg har kjendt dei runde steinene
liggja som vekter av gull
i henda mine.
Eg har kjent dei mot kinnet.
Natta si svale hud.
Dagen sin heite solkule.
Dagar som kvite steiner,
dei me deler
eg og du.
(Ellen Anne Teigen Vinje)
Vet du…?
Jeg lengter . Jeg innrømmer det ikke, men
jeg lengter. Etter deg.
Min ånd ligger i bue,
bøyd mot deg.
Mine tanker. Mine tenkte brev. De er til deg.
Du er der, hele tiden.
Min ånd ligger i bue,
bue bøyd mot deg.
Som om den kunne
lene seg inntil deg,
som om den kunne
krype inn i varmen din.
Min ånd ligger i bue,
bue, spent som en filolinstreng.
Dirrer, dirrer for deg.
– Brister den snart?
Vet ikke om jeg vil
kutte den av eller be deg spille.
Så jeg kan danse.
Ellen Anne Teigen Vinje
Ditt Billede
(Arnulf Øverland)
Ditt billede la jeg i et skrin
og låste det ned.
Din deilighet vilde jeg glemme;
jeg vilde ha fred.
Nøkkelen kastet jeg i en brønn;
men skrinet lot jeg stå.
Og det jeg der hadde nedlåst,
gikk jeg og tenkte på.
Jeg senket mitt skrin i havet.
Her står jeg på bryggen til langt på kveld.
Først når jeg ligger i en kiste selv,
blir også du begravet.
Til min kjære venn,
Gå ikke foran meg,
kanskje jeg ikke følger etter.
Gå ikke bak meg,
kanskje jeg ikke vil føre an.
Gå ved siden av meg,
og bare vær min venn.
Albert Camus
Sommerfuggel i vinterland
Æ så dæ i går på gata
Da byen lå kald å stor
Æ så du va ny i livet
Og æ så du va ny i nord
Og mora di bar en koffert
Med alt d ho eide i
Og du gikk å bar på hennes drøm
Om en gang å få bli fri
Og du ga mæ et smil
Sommerfugggel i vinterland
Ingen får ta fra dæ
Fargan du visste mæ
Og må drømmen du bær bli sann
Sommerfuggel i vinterland
Og mora di bær på minna
Om alt d ho har forlatt
Ho vet ikke om ho ser igjen
Han som de tok ei natt
Nu hold ho dæ fast i handa
Så gjør ho dæ varm og go
Ho håpe du e velkommen hit så såran en gang skal gro
Og du ga mæ et smil
Sommerfuggel i vinterland
Ingen får ta fra dæ
Fargan du visste mæ
Og må drømmen du bær bli sann
Sommerfuggel i Vinterland
Æ håpe vi tar imot dæ
Æ håpe du slæpp å frys
Æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys
Æ så dæ i går på gata
Da byen lå kald og stor
Og æ så du va ny i livet
Og æ så du va ny i nord
Og du ga mæ et smil
Sommerfuggel i vinterland
Ingen får ta fra dæ
Fargan du visste mæ
Og må drømmen du bær bli sann
Sommerfuggel i Vinterland
Halvdan Sivertsen
Kjærlighetsvisa
Når sommerdagen ligg utover landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire kalde pils ligg nerri vanne
Og vi e brun og fin og hand i hand
Når vi har prata om ei bok vi lika
Og alt e bra og ikke tel å tru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
Og når høsten finns og hverdagslive venta
Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
Og vi får slit med regninga og renta
Og meininga forsvinn i d vi gjør
Når vi må over mang en liten avgrunn
Og ofte på ei falleferdig bru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
Og når æ kryp te køys å frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e litn og aleina
Og låne mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
Halvdan Sivertsen
Aleina
-Halvdan Sivertsen
Så e du borte. Så e det sant.
Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
Æ trudd’ du sku’ gro og bli fri her
Æ trudd’ du sku leve og bli her.
Sakte sekunda daga og netter.
Livet går videre og æ følge etter.
Så kan æ takke førr det du ga.
Leite frem lykka i det som va’.
Men minna e dårlige våpen.
Når sorga ligg naken og åpen.
Vis mæ en vei og ei åpen dør.
Hjelp mæ nu dem som kan bær’ ei bør.
Kom ta mæ med få mæ på beina.
Æ kan ikke klar det aleina.
Så e du borte. Så e det sant.
Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
Æ trudd’ du sku’ gro å bli fri her.
Æ trudd’ du sku’ leve og bli her.
Bruremasj fra Løddingen
– Halvdan Sivertsen
Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
Og æ står staskar førr dæ og du e silke fin.
Og bruremasjen går, bruremasjen går,
Den e vårres i dag.
Førr vi får lov av livet å leve i lag.
Og vi vet ikke veien det e lett å gå seg bort
Og vi e så små, e så små iblandt og livet så stort
Og lykka e skjør som en blomst,
Og den kan visne, den kan knekk
Men kjærligheta e ei rot som lev om blomsten brekk
Øyeblikkan ta dem med dæ lykka vi vant
Midt i mørke finnes alt det fine vi fant
Alt det fine vi fant
Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
Og æ står staskar førr dæ og du e silke fin.
Og bruremasjen går, bruremasjen går,
Den e vårres i dag.
Førr vi får lov av livet å leve i lag.
Seint på sommern
-Halvdan Sivertsen
Seint på sommern i de mjuke kveldan som vi har.
Når måneskinnet gjør oss reint fortrylla.
Da ble de to så forelska de så kor det bar.
Men ho va blyg og rar, ho sa ikke vær så snar
i morra gir du kanskje måneskinne skylda.
Men viss du vil ha mæ når hverdagen kommer,
å se mæ i vårlys når høsten e hær.
Så e æ din både vinter og sommer.
Og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.
Så e æ din både vinter og sommer.
Og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.
uuuuiiuuu, uuuuuiiiuuu.
Det e vakkert når kjærlighet vare.
Seint på sommern i de mjuke kveldan som de har.
Med ei kjærlighet som gjør dæm reint fortrylla.
Så for de elske hele livet de så kor det bar.
Og enda kan han si, gudskjelov at ho ble mi.
Men æ gir nu stadig måneskinne skylda.
Norraførr høstvise
Trolaus og falsk sto sommer’n og frista,
Lova oss liv, men ga oss en høst.
Bjøka står naken alt har ho mista,
Sommer’n han for og det finns ikke trøst.
Og det e dagen som gjer sæ og natta som får,
D’e utrygt der veien te fremtia går
Førr vinter’n våken og vet kor vi bor
Vinter’n e grådig her oppe i nord.
Han vil ta fra oss veian vi for
Veian e smal og tung å hold åpen,
Skipsleia hard når sjøen går kvit.
Sånn har vi lært at vinter’n har våpen,
Sånn har vi skjønt at han akta sæ hit.
Han vil legg stålis rundt elvan så strykan forsvinn,
Gjør svart hav og himmel så båtan går inn
Og bjørka står naken i steinfrosse jord
Men vi ska kle på oss før vinter’n bi stor
Han vil ta fra oss veian vi for
Halvdan Sivertsen
TEKSTER JAN EGGUM
De skulle begrave en konge stor
De skulle begrave en konge stor
som sovnet så stille i sengen.
Til gravøl kom fyrster fra syd og nord,
men nede i dalen lå gamlemor
på magen, med hodet i engen.
Hun likte sin konge, hun elsket sitt land,
men hjertet sa stopp da hun gikk etter vann, ,
og det var det ingen som så.
De skulle begrave en konge stor,
som gikk bort, til tross for all pleie.
i kirka satt prinser og sang i kor,
men kona i gresset lå uten ord.
Hvem hadde vel mykere leie?
Fra fjorden kom vinden, så nordlig og kald,
meh rundt hennes stakk vokste liljekonvall,
og det var det ingen som så.
De skulle begrave en konge stor,
og folket sto tett etter veien.
Og kista ble vist fram og kista for,
men nedi en dal sto ei ku i tjor
og rautet og savnet budeien.
Hun hørte det ikke, hun lå så fornøyd
med handa i bøtta og hodet sitt bøyd,
men det var det ingen som så.
De skulle begrave en konge stor,
og kamera surret på presten
som sa et foreviget siste ord,
men gamlemor lå i den samme jord
og savnet vel slett ikke festen.
De fant henne aldri, for vinteren kom
og hun gikk i fjorden da snø ble til flom,
men det var det ingen som så.
Tre er en for mye
De e greit nok det:
Du sitter i sofaen
og prater med en venn
(la oss si en god bekjent).
Det e greit nok det.
Han e mye penere enn meg,
og kanskje vel så intelligent.
OK. Det e greit nok det.
Men bare ikkje tro eg ikkje ser
kem så flørter,
kem så trekker –
kem så sitter
og gjør seg lekker -.
Vel, det rekker!
Tre e en for mye!
Eg e vel god nok, eg,
te å koke te då.
Tre e en for mye!
Vel, på kjøkkenet slipper eg
iallfall å se på.
To, det må man vere.
Det e’kkje plass te flere.
Ska det vere mere
te, hm?
Det e ålreit det:’,
Han sitter og lytter
og han nikker fromt og
interessert.
OK, det e ålreit det.
Han sier han skjønner deg,
at du e forvirret
OK, det e ålreit det,
men når du snur hodet
for å be meg
legge vekk den sure minen
og ta frem den beste vinen,
e det nok!
Tre e en for mye!
Mens eg må hente vinflasker og glass …
Tre e en for mye!
og glemme at han sitter
på min plass.
To, det må man vere .. ,’vfl’
Det e’kkje plass te flere.
Værsågod, ta bare mer
vin!
Va det sånn det va
å se sin egen mor
gi all kjærligheten
te en baby-bror.
Va det sånn det va
å se sin yndlingslerer
gi en annen type
mye bedre karakterer.
Kjære, bare tråkk
meg ner i driten.
Neida, kjære,
eg e bare sliten!
Tre e en for mye!
Å sitte så tett e uansvarlig.
Tre en en for mye!
Gi meg et tegn:
Si det ikkje e farlig.
To, det må man vere.
D’ ekkje plass te flere.
ei, vi hakkje mere vin.
Tre e en for mye!
Klokken e tolv
ska han ikkje snart gå hem?
Tre e en for mye!
Eg kankie gå og legge meg,
eg får eksem!
To, det må man vere.
D’ ekkje plass te flere.
Må du insistere?
Tre e en for mye!
D’ekkje meg,
det e ikkje meg så e sær. ..
Tre e en for mye!
men koffor må han
overnatte her?
To, det må man vere.
Det e ikkje plass te flere.
Eg orker ikkje mere.
Tre e en for mye.
Utenfor
Hør lille Adolf synge
om en drøm så fersk og fin:
Den rene rasen sin.
For jøde, kommunist og homo
ut av rekken går,
så en germaner slipper se dem.
De er utenfor.
Utenfor,
beklager, du falt
utenfor.
Utenfor, men du får
plass i leiren vår.
En med stil
er blond og
heterofil,
så vær snill
å gå utenfor.
Det gikk ut bud fra prektiges
dyrt kjøpte paradis.
Det lød: Her fins ingen gris.
De satt i hvert sitt hus
med sitt private hor og fyll
og sa at aids var narkomane,
homofiles skyld.
Utenfor,
pass på og hold
dem utenfor.
Utenfor,
så sant et
borgerliv
består.
En med pest
er ingen
velsett gjest,
så vær snill
å gå utenfor.
Det er de samme som får svi
så andre skal forbli så lykkelig.
De tror de har et skjermet liv,
men plutselig har en av dem HIV.
Han som tilfeldigvis ble glad i en av samme kjønn,
hva hvis han var din sønn?
Hvis hun som delte sprøyte med en og fikk skaden gjort
var din søster, vil du rømme, vil du snu deg bort?
Og si:
Utenfor
nå må du bli der utenfor.
Utenfor.
Vi vet nok hva som foregår
slekt til tross,
du er ikke en av oss
så vær snill å gå utenfor.
Utenfor
når noen faller utenfor…
Utenfor:
Det gjentar seg – det foregår:
Blant deg og meg
kan en Adolf reise seg
og sl:
Gå utenfor!
Mor, jeg vil tilbake
En liten gutt er født.
Hodet hans er stort og rødt.
Han skriker som en gris,
just på ungers vis.
Livet blir et sjokk
for den som synes mor var nok.
Her er det klart og kaldt,
lukt og leven overalt
Alle hyler så,
ingen fred å få.
Dagen i et hopp –
er mye for så liten kropp.
Mor, jeg vil tilbake
til ditt myke, mørke leie.
Verden er for stor for meg.
La meg forsvinne i deg!
En liten mann er født
Målet hans er stort og søtt.
Han samler i ett kjør,
slik som små menn gjør.
Livet blir et sjokk
for den som syns han selv er nok.
Her er det strengt og kaldt,
stive masker overalt.
Du har en vei å gå
og en å ligge på.
Dagen baken mur
er styrke for en svak natur.
Mor, jeg vil tilbake
til ditt myke, mørke leie.
Verden er for stor for meg.
La meg forsvinne i deg.
En gammel mann er født,
kroppen hans er tung og trøtt.
Han mister sin forstand,
slik de gamle kan.
Livet fullt av sjokk,
åtti år ble mer enn nok.
Her er det hvitt og kaldt,
uniformer overalt.
De som gir han brød,
venter på hans død.
Dagen er en lek
med salmebok og julenek.
Mor, jeg vil tilbake
til ditt myke, mørke leie.
Verden er for stor for meg.
La meg forsvinne i deg.
En natt forbi
Min krok er kald med grå gardiner
Som stenger solen ute.
Min seng er smal og golvet griner.
Jeg prater med min pute.
En natt forbi, et ensomt monarki.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å våkne med.
En drøm er dekt til to personer
Og samler støv på stolen.
Et tog av tause telefoner,
og angst for alkoholen.
En natt forbi, en frihetsparodi.
Tåketanker, gi meg fred.
Jeg trenger en å våkne med.
En natt forbi, en stilnet melodi.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å sovne ved,
Så får jeg en å våkne med
Tror du?
Tror du på alt du ser?
Tror du at hvite tenner gir deg sans for humor,
tror du, du hører alt.
Tror du at mikrofonen gir deg publikum?
Vi synger alle pent om våre drømmers mål
og brenner våre fiender på bål.
Den høres best
som snakker mest.
Tror du på alt du vet?
Tror du at lykken ligger gjemt i Norges lover,
tror du at alt står fast.
Tror du at makt og ansvar gjør deg fri og glad?
Man har en mening for å kunne kalles klok,
hver bok er kun sitater fra en bok.
Den leses mest
som skriver best.
Tror du på alt du tror?
Tror du din gud er bedre enn de gamle, gode.
Lever du på et håp?
Lever du på en tro som andre lærte deg?
Du kom til verden sterk og naken som et dyr,
men så fortalte mor deg eventyr.
Du drikker først.
Så blir du tørst.
Mang slags kjærlighet
Noen kvelder vil eg sitte
og se solen gå i hav.
Noen kvelder vil eg strutte
og aldri blomstre av.
Hele natten vil eg drømme
tidlig morgen ha et hjem.
Hele dagen vil eg rømme
og aldri komme frem.
(ref.:)
Det e
mang slags kjærlighet. Det e
mang slags kjærlighet. Kjære –
mang slags kjærlighet
e godt for meg og deg.
Ofte vil eg føle inni.
Ofte leke utenpå.
Til jenter kan eg gl.
Av kvinner kan eg få.
Noen steder må eg løpe.
Noen steder får eg ro.
For noen vil eg røpe alt
for andre bare vere god.
(ref.:)
Noe i oss søker trygghet
noe i oss vil bli fri.
Vi vil holde veldig fast,
og vi vil dra forbi.
Vi kan lete etter sjelen.
Vi kan digge noe flott.
Eg e ute eller inne
for å ha det godt!
Smuler fra de rikes bord
Din svarte bror
kneler stumt i skyggen av ditt salgs kontor.
Jorda er hans. Du gir ham frø,
og stjeler all hans grøde.
Skjær opp ditt brød.
Før du løfter kniven, er en neger død.
Da sender du ditt bidrag:
Smuler fra de rikes bord.
En god bekjent
myrder en kollega og blir president.
Makten er hans, og æren din.
Et folk er lagt i lenker.
Å, slik en venn!
Gir du ham en krone, får du ri igjen,
og slavene på marken
får smuler fra de rikes bord.
Verden er frelst av hvite:
Spansk rov og nordisk hor.
Når soldatene har Gud på sin side,
får man lide,
hvis man ikke tror.
Drikk ut din te.
Før du tømmer koppen, har en inder fred,
som hele livet tigget
smuler fra de rikes bord.
Grådig er herreklassen:
Sulten, når den har spist.
Denne evnen ril å blandes med massen
og dele plassen
har den aldri vist.
En rikmann vet
fattigfolk vil rose hans veldedighet.
Kamera går! Han gir av lyst
og blir så lett om hjertet.
Skru av din sjarm.
Dine smil er kalde og din jord er varm.
Det kjempes i hver jungel. Handling sier mer enn ord,
den godtar ikke lenger
smuler fra de rikes bord.
Sang til friheten
– Silvio Rodrigues, norsk Jan Eggum
De er det fineste jeg vet.
Duer det dyreste i verden.
Du er som stjernene, som vindene,
som bølgene, som fuglene,
som blomstene på marken.
Der mitt lys, du er min venn-
og troen, håpet, kjærligheten.
Du er mitt blod og mine lunger,
mine øyne, mine skuldre,
mine hender og mitt hjerte.
Friheten er ditt vakre navn.
Vennskapet er din stolte søster.
Rettferdigheten er din bror,
og freden er din mor,
din far er kampen,
fremtiden ditt ansvar.
Du er det fineste jeg vet,
du er det dyreste i verden.
Du er som stjernene, som vindene,
som bølgene, som fuglene,
som blomstene på marken.
RØR MEG
Ja her sitter eg helt for meg sjøl
og tviholder mitt femte glass med øl
Her, på samme sted, ved samme bord
har eg nesten aldri sagt et ord
Best å drikke ølet fort
Best å få det unnagjort
nesten alle følelser blir borte
men inni skriker
Rør meg
Noen, kom og rør meg
Bare kom å rør ved meg og gi min sjel en sjanse
til å danse
Ja min mors filosofi var tynn:
Alt var fåfengt, farlig eller synd
Så eg gjemte bort mitt sinn og skinn
og etter det har ingen funnet inn
Eg gjør ingen katt fortred
men det er vondt å leve med
en desperat og liten mann der inne
som skriker
Rør meg
Noen, kom og rør meg
ser de ikkje hjertet mitt blir snart
revet i filler
mens de spiller
Rør meg
Noen, kom og rør meg
I drømmen min så kryper eg rett
ut av restauranten
og inn i sangen
OGSÅ ET LIV
Han var hatet av ganske få, men elsket av færre
Livet med han ble slitsomt nok,
men bruddet ble verre
Hun tenker:
I 1950 var han knapt den rette ene
men hun synts så synd på han, han var jo så alene
Så bygget hun et hjem med masse slit
Ja, litt lykke havnet vel dit, skulle man tro
Men han fikk en jævlig jobb og lønnen var elendig
Hun gikk der hjemme og hun ble litt tom innvendig
De fikk en sønn hun elsket halvt ihjel
Ser du henne? Tar du del?
Også et liv, så mange år sammen
Og alle dagene med billig mat
Også et liv, fanget i gullrammen
Den som er gift, sa hun, er diplomat
og følelser er strengt privat
Årene gikk så fort men det forandret lite
Hun visste best,
han skrøt av alt han mente å vite
Mot slutten satt han mildnet i en stol
Han sluknet der i middags-sol
Tiden står stille. Hun ser ut i kapellet
Hun tror vel hverken på Fanden eller på
Gud hvis det skal telle? Det teller
Også et liv, så mange år sammen
Og alle ukene med kompromiss
Også et liv, fanget i gullrammen
Så mye gratis jobb og aldri fri.
Å javel, men hva vet vi
egentlig?
Presten har ikke stort å si. Ingen skal tale
Se så, nok en avskjed er forbi
Et fast rituale
Også et liv, så mange år sammen
Så mangt et flir mens sinnet kom i kok
Også et liv, fanget i gullrammen
Men hun har minnene og er riktig klok
Kansskje får hun ennå tid til å lese en bok
Også et liv
Også et liv
Sigvart Dagsland
Norsk pop-artist, f. 1963, debuterte i 1985.
Av Rune Johansen.
Sigvart Dagsland ble født 18. oktober 1963 i Stavanger, der han også vokste opp. I oppveksten sang han i kor og spilte klassisk piano.
På hjemmesiden hans berettes den klassiske interessen som overveldende; han nektet å spille annet enn Griegs lyriske stykker de siste tre årene til pianolærer. Deretter fulgte en periode med lettere svisker av James Last og Roger Whittaker før storebroren pendlet Sigvart inn på Paul McCartney.
Sky Sing
På begynnelsen av 80-tallet skjedde en hel del. Den tidligere sjenansen forsvant da han entret ten-sing-koret Sky Sing og Sigvart startet bandet Tor og Liv. Bandets demo skal etter hvert fatte interesse hos produsenten, tekstforfatteren og plateselskapsmannen Erik Hilllestad i Kirkelig Kulturverksted.
Høsten 1982 deltok han på den tv-sendte musikalen ”Dans med oss, Gud”. Den alternative liturgien med tekst signert Erik Hillestad fikk svært blandet mottagelse, men Dagsland oppfordret kritikerne å bruke LPen som frisbee om de ikke likte den.
“Den seriøse” i Løgnaslaget
Dagsland ble med som det seriøse innslaget i Løgnaslaget med komikerne Per Inge Torkelsen, Steinar Lyse og Arnfinn Baardsen. Etter å ha gitt ut to LPer med Løgnaslaget startet han duoen Dagsland og Baardsen.
Duoen ga ut singlen ”Hendt i dag”, men da LPen ”Joker” kom tidlig i 1985 var den med Sigvart Dagsland som soloartist.
Joker
Erik Hillestad var tekstforfatter og produsent, og en rekke anerkjente musikere bidro på debutalbumet som fikk beskrivelsen ”Sofistikert popmusikk”.
Samme år medvirket Dagsland på det rogalandske Live Aid ”From All of Us”, samt platene ”Ankomst Ulstein kloster” og ”Med Føtter i Himmelen”. Året etter ble Dagsland korist for Tomboy, en rolle han senere har hatt på et 40-talls plater og for artister som TNT, Bjørn Eidsvåg og Sissel Kyrkjebø.
De Umulige
I februar 1987 lanserte Dagsland konseptalbumet ”De Umulige”, igjen med musikalsk hjelp i toppklassen fra blant andre trompetisten Nils Petter Molvær og tangentmannen Iver Kleive. I tillegg til band-konserter begynte Dagsland og Kleive å gjøre duo-konserter.
Senere på året sang han duett med Sissel Kyrkjebø på ”Folket som danser”, til inntekt for FNs Jordbruksfond. Platen ble utgitt i forbindelse med fondets tiårs-jubileum, og var et et restultat av et samarbeid med Worldview International Foundation.
Tidens tid
Dagsland dro på flere studiereiser til Asia med organisasjonen. Etter besøk i blant annet Thailand, Bangladesh, Sri Lanka og Burma kom Dagslands album nummer tre; ”Seculum Seculi” i 1988.
Den latinske tittelen betyr ”tidens tid” eller ”samtidens samtid” og tittelsporet ble sunget med et gregoriansk mannskor. I likhet med forgjengeren var tekstene signert Erik Hillestad og Gunnar Roalkvam, mens Sigvart lå bak komposisjonene.
Alt Eg Såg
I 1990 slo Sigvart Dagsland gjennom for alvor med albumet ”Alt Eg Såg”. I tillegg til kritikernes gunst solgte albumet til gull og fikk Spellemannprisen for klassen Pop. Spesielt Dagslands ballader fikk skryt, og det påfølgende året ble samlingen ”Beste Ballader” lansert.
”Bedre enn stillhet” ble utgitt i 1992 og igjen fikk Dagslands sang og musikernes klang fram de store superlativene hos plateanmelderne.
Sigvart & Karoline
I 1993 giftet et av Norges største musiker-par seg; Sigvart Dagsland og Karoline Krüger.
Året etter var paret å høre sammen på en låt på Dagsland-albumet ”Stup” som ble innspilt i Argentina. I tillegg til kjente norske navn bidro flere argentinske topp-musikere.
Stor salme-suksess
I 1995 ble salmeplaten ”Det er makt i de foldete hender” utgitt. Albumet er fremdeles en av Dagslands største suksesser både kunstnerisk og salgsmessig (platina). Iver Kleive (tangenter), Ole Edvard Antonsen (trompeter) og Terje Rypdal (gitar) var medmusikanter.
Året etter var det duket for live-platen ”Laiv”. Innspillingen var gjort med Stavanger Symfoniorkester og en jazz-trio.
Fri
I 1997 ble punktum satt for samarbeidet med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, da Dagsland innledet samarbeid med produsenten Bjørn Nessjø (TNT, Dance With A Stranger, Stage Dolls etc).
I 1998 kom Dagslands første album som både tekstforfatter og komponist; ”Fri”, utgitt på det Polygram-tilknyttede (senere Universal) plateselskapet Mercury. Blant de norske toppmusikerne figurerte utlendinger med fartstid for eksempelvis Peter Gabriel og Paul McCartney.
Soul Ballads
I 2001 utga Sigvart Dagslands sitt første engelsk-språklige album; ”Soul Ballads”. I tillegg til Bjørn Nessjø og Sigvart Dagsland, produserte den svenske gitaristen Georg Wadenius (som tidligere har spilt med Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Simon & Garfunkel).
Kritikerne var imidlertid ikke overbeviste, og følte at Dagsland ble utvannet i engelsk-språklig tapning. Men i intervjuer følte Dagsland selv seg dypere i sitt følelsesliv med den språklige endringen. Senere på året utga Kirkelig Kulturverksted samlingen ”Sigvarts Favoritter”.
Til jul 2002 deltok Sigvart Dagsland på juleplaten ”Det skjedde i de dager” med Oslo Gospel Choir og Prinsesse Märtha Louise. Albumet solgte til trippel platina (120.000) og den påfølgende juleturneen samlet 55.000 tilskuere fordelt på 27 konserter.
Hjemmefra
I 2003 hadde Sigvart Dagsland signert ny platekontrakt med EMI Records som utga albumet ”Hjemmefra”. Gulleiv Wee (ex. September When), som Dagsland hadde spilt med siden 1998, var ny produsent.
Ambisjonene om å nå ut i verden med engelsk språk var erstattet med alvorlige tema og tøffe livsvalg på dialekt. ”Hjemmefra” høstet middels mottagelse i pressen, som mente at den var monoton, forutsigbar, dog solid og fin.
”Stillheten ittepå” ble en radio-hit på NRK P1, og albumet debuterte på en sterk 7. plass på VG Lista Topp 40, Dagslands nest beste listeplassering (den beste er salmeplatens 5. plass i 1995). ”Hjemmefra” sikret etter hvert Dagsland en ny gullplate.
Underlig Frihet
I august 2004 ble balladen ”Ka e du redd for?”, i duett med hans kone Karoline Krüger, A-listet av NRK P1. To måneder senere forelå albumet ”Underlig Frihet”. Gulleiv Wee hadde produsert, og tekstsamarbeidet med Mike McGurk, som begynte på “Soul Ballads”, fortsatte.
Platen ble laget etter stikkordene varm, melodiøs og dristig, og anmelderkorpset fant flere lyspunkter enn på den foregående utgivelsen. Duettene med Krüger, Jan Ingvar Toft fra Vamp og jazz-vokalisten Solveig Slettahjell fikk mest skryt.
Albumet debuterte på 8. plass på VG Lista Topp 40, og NRK P1 A-listet albumsporet ”Forandra”.
Album
Joker (Kirkelig Kulturverksted – 1985)
De Umulige (Kirkelig Kulturverksted – 1987)
Seculum Seculi (Kirkelig Kulturverksted – 1988)
Alt Eg Såg (Kirkelig Kulturverksted – 1990)
Sigvarts beste ballader (Kirkelig Kulturverksted – 1991)
Bedre Enn Stillhet (Kirkelig Kulturverksted – 1992)
Stup (Kirkelig Kulturverksted – 1994)
Det er makt i de foldede hender (Kirkelig Kulturverksted -1995)
Laiv (Kirkelig Kulturverksted – 1996)
Fri (Mercury – 1999)
Soul Ballads (Norske Gram – 2001)
Hjemmefra (EMI – 2003)
Underlig Frihet (EMI – 2004)
Løgnaslaget: Klovnar uden sirkus (CBS – 1982)
Løgnaslaget: Baklengs i livet (CBS – 1983)
HJEMMEFRA
Det e lett og holde hovet høgt
når livet går deg vel.
Og vera raus med visdomsord når alt er krungt med hell.
Men det e sånn, at skyar henger lavt.
Og eg har streva, eg har kavt.
Og e langt hjemmefra.
Eg vet du ber meg se det klart.
Og heve sjel og sinn.
Men prøv å bytte plass en gang, og se din plass fra min.
For det e sånn, at skyar henger lavt.
Og eg har streva, eg har kavt.
Og e langt hjemmefra.
Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
Se meg, når eg ikkje sjøl kan se.
Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.
Eg trenger ein som skjerme meg.
Et ekstra lag med hud.
Og sjøl om eg har vært her før e minnet viska ut.
For det e sånn, at skyar henger lavt.
Og eg har streva, eg har kavt.
Og e langt hjemmefra.
Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
Se meg, når eg ikkje sjøl kan se.
Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.
Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.
Klokka kimer bortenfra.
Eg syns eg høre sang.
Våkner opp langt hjemmefra, nok for denne gang.
SANGEN OM GLEDEN
Du som ber om dager uden sorg,
du som sanke’ lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind
Du som tror du vokse’ uden
tab, du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke’ inn;
Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn…
La solen seila øve himmelen,
på sleb e’ alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e’ begge frukt av same store tre!
Du som vil ha nærhed uden sår,
du som stenge’ adle dører
når ein skarpe kant berører
dine lengslers ømme hud;
Lykken kan du bare høsta der
kor smerten gror…
La solen seila øve himmelen,
på sleb e’ alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass
for sorg,
e’ begge frukt av same store tre!
( instrumental)
La solen seila øve himmelen,
snart følge’ mørket på fra øst.
Om glede då må viga plass for sorg,
e’ begge frukt av same store høst!
Du som tror at himmelen blir te’
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e’
ELSKE DU MEG
Skyv greiner te side, følg håndå du ser
der den vinke og ber deg følga med
langs stier kor himmelen vokse på trer
og redselen spire liga ved
Snart falle kver lenke og slides kvert bånd
som et lam mellom løver går du fritt
de deiligste frukter kan nås av din hånd
og det urgamle valget e blitt ditt
Men du e redd
Du tror at fallet blir stort
Du e så redd
du snur deg rondt og går bort
Den farligste friheten i verden e din
du står ved ein dør, koffor går du’kje inn?
Den farligste friheten e perler for svin
La regnbuen velva seg øve din sti
for solå og regnet der du går
De sterkaste fargene vente på de
som bruge den friheten de får
Men du e redd
du har det trygt i ditt bur
Du e så redd
du bøye nakken og snur
Den farligste friheten…
ALT EG SÅG
Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
Aaa…
Ein nye dag
ein heilt ny dag og eg e aleina
og det føles så rart
Ein bitter smag
et kjølig drag av stillhed i huset
Du e ikkje lenger her
Dagene me delte va så høge og blå,
nå sive tågen på
Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
Aaa…
Me sto og falt
gjekk rett og galt for kartet var gammelt
og terrenget var vilt
Me smakte alt
fra søtt te salt – me stjal oss en fabel,
ein roman med forvirra slutt
Dagene me delte blei så gyldne som løv
nå visne de te støv
Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
Aaa…
Alt eg såg…
TIN OPP
Når skrittå mine måles i sekunder
så alt eg flyr forbi blir liga grått
Når eg fyge fort
så ingen ser et spor
på veien eg har gått
Når eg bøyes ner i stadig lengsel
itte alt eg aldri ska få te
Når eg tenke på
folk eg ikkje ser
og aldri ska få se
Då komme någen og hviske te meg:
Du får tid
Tidå har tid
Tidå har tid, min venn!
Når du trodde alt va slutt
vente tidå på deg der du står igjen
Når eg løybe foran mine tanker
og finne enkle svar i vest og øst
Når eg storme fram
og plukke ner all frukten
før det e blitt høst
Då komme någen og seie te meg:
Du får tid
Tidå har tid…
Ingen vett kor tidå komme fra
Men tidå har tid
Ingen vett kor tidå komme fra
Men eg vett at hu aldri går forbi
Når du trodde alt va slutt
vente tidå på deg der du står igjen
FOR VÅR JORD – KAROLINE KRUGER
For vår jord
Ingen vet hvem hun er
Ingen våger å gå for nær
Der hun står med høye rop
Og store øyne som aldri møter våre
Hun ser inn i glemte land
Man tror hun mangler forstand
Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)
En av de som holder grenene sammen (for vår jord)
Hun ser at jorden er vår mor, stå vakt for vår jord
Alle ser en annen vei
Praten stilner, vi veksler blikk og smiler
Hennes skrik er uten hud
Fra jorden bringer hun bud
Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)
En av de som holder grenene sammen (for vår jord)
Hun er en av de som kaver i strømmen (for vår jord)
En av de som aldri våkner av drømmen (for vår jord)
Hun ser at jorden er vår mor
(Stå vakt) og la flammen få brenne
(Stå vakt) samme hva som vil hende
(Stå vakt) Stå vakt for vår jord
DEN ENSOMME VEIEN
musikk: Dagsland, tekst: Dagsland/McGurk
arr: Vierli & Dagsland
det e ein ensom vei me går
eg ser det klart fra der eg står
om solen skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen med degDet e`kje lett
å alltid veda kor ein står
eg ser jo veien
men vett ikkje kor an går
så eg kan ikkje leda deg
men hånd i hånd kan du og eg
kanskje verna om kverandres steg
det e ein ensom vei me går
eg ser det klart fra der eg står
om solen skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen med deg
Eg hørre ikkje hjemme her
Tekst og melodi: Sigvart Dagsland
Et blikk inn i rommet,
bare fremmede folk e å se.
De hørre visst samen,
det e bare sånn som det e.
Eg bler så forlegen,
sko gjerna sprunge av sted
– kor e det eg e?
Så hoppe eg i det,
det e som det går ein alarm.
Eg går inn i rommet,
prøve å skru på litt sjarm.
Eg ser koss de kikke,
eg kjenne rødmen, eg e varm.
– og kem e så eg?
Eg hørre hjemme et aent sted
og eg er født te min ensomhet
du gjer meg tørst
seie tid leger alle sår
men eg ser som årene går
at eg hørre’kje hjemme her.
Så sidde eg der, då,
skjelven i armer og bein.
Tolke signaler,
prøve å tyda tegn.
De e jo så mange,
her sidde eg og e ein
– og kem e så eg?
Den dag kjem aldri
av Aasmund Olavsson Vinje
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Der ligger et land mot den evige sne
Bjørnstjerne Bjørnson
Der ligger et land mot den evige sne,
i revnene kun er det vårliv å se;
men havet går til med historiedønn,
og elsket er landet som mor av sønn.
Hun tok oss i fanget den gang vi var små,
og ga oss sin saga med billeder på.
Vi leste så øyet ble stort og vått;
da smilte den gamle og nikket blott.
Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mot
den aksegrå bauta, hvor gammel den sto;
hun sto der enn eldre, sa ingen ting;
men stensatte hauger lå rundt i ring.
Hun tok oss ved hånden, og følge hun gav
bort derfra til kirken så stille og lav,
hvor fedrene ydmykt har bøyet kne,
og mild’lig hun sae: Gjør I som de!
Hun strødde sin sne over fjellbratte li,
bød så sine gutter å stå dem på ski.
Hun knuste med stormhånd det Nordhavs speil, bød så sine gutter å heise seil.
Hun satte de vakreste jenter i rad,
å følge vår idrett med smil og med kvad,
og selv satt hun høyt i sin sagastol
med måneskinnskåpen oppunder pol.
Da lød der et «fremad!» er «fremad!» ennu
på fedremål og med fedrenehu;
for frihet, for norskhet, for Norge hurra!
Og fjellene selv roper langt hurra.
Da løsnet begeistringens rullende fonn,
da døptes vi av hennes mektige ånd,
da sto over fjellet et syn i glød,
som siden oss maner inntil vår død.
Din tanke er fri
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
:/: Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri! :/:
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!
Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
Norsk tekst: Alf Cranner
Tilegnet Amnesty
Fjellsangen
Fjellsangen ble for alvor kjent da skuespilleren Alfred Maurstad sang den i filmen om Gjest Baardsen. Mens man hele tida har kjent til komponisten, har det vært tvil om hvem som egentlig skrev visa. Mange har trodd at det var Gjest Baardsen selv som laget teksten, mens andre har tillagt Alfred Maurstad forfatterskapet. Nå har imidlertid Bjørn Davidsen i en artikkel i Døvblindes ukeblad 2001/2002 påpekt at den sannsynlige forfatteren av visa må være Holger Sinding som under pseudonymet Hall Sira utga ”Gjest Baardsen; en Forbryders Livsroman” i 1890-91.
Her gjengir vi originalsangen slik den er presentert i Sindings roman. Han opplyser at melodien er basert på ei strilevise kalt ”Aa høyr vil du veta, kor Rubakken bur”.
Og kom vil I høre en vise om Gjest
Den er ikke laget af Lensmand og Prest
Af Lensmand eller Prest
Og kan I nu vanke og gaa, hvor I vil,
saa skal I nok høre, at Gjest er paa Spil
at Gjest han er paa spil.
For er der en Jente og to eller tre,
som gjerne vil danse og leike og le.
som leike vil og le
Saa kan I vel tænke, de leiker som bedst,
naar de kan faa leike og danse med Gjest.
og danse faar med Gjest.
Og vil du ha Stev, som har vasket sig Gut,
saa blir nok Gjest som lyt stevja tilslut.
som lyt stevja tilslut.
Og ønsker, o Pige, din Elskov en Gang,
hos Gjest faar du en, som kan stille din Trang,
som stille kan din Trang.
Men har du din Sorrig for Klæder og Sko,
og sulter dit Barn i dit fattige Bo,
dit Barn i dit Bo.
Du gange til Gjest med din Kummer og Nød,
han deler med dig og dit Barn sit Brød,
han dele vil sit Brød.
Men Gjerrigmands Stabur med Mat og med Mynt,
naar Gjest har besøgt det, er Forraadet tyndt,
er Forraadet lidt tyndt.
Og er det en Flaaer, han gjør dit Besøg,
der hakker de Fattiges Bryst som en Høg,
der hakker som en Høg.
Hva heller en Lensmand, en Prest og en Fud,
som driver de Skatter saa haardelig ud,
de Skatter driver ud.
Og har de fust da bragt de Blodpenge hjem,
da piskes de selv af en Svøbe saa slem,
de selv af Svøbe slem.
Thi Gjest, naar han da gjør dem alle Besøg,
da svinder fra Kisten de Penger som Røg,
de Penger som en Røg.
Da lyder der Strigen af Stræt og af Harm,
da løfter den Lensmand sin truende Arm,
da løfter han sin Arm.
Da kaldes til Baaden, da samles til Jagt,
at fange Gjest Baardsen med List eller Magt,
at fange han med Magt.
Men Lensmand gjør Regning ei op uden Vært,
du fanger nok Gjest, kanst du fange en….hm!
Kanst fange du en – F-t!
Og skulde du være saa heldig en Gris,
hvor lenge var Adam udi Paradis,
var han i Paradis.
Thi sætte du Gjest udi Jern og Bolt,
hvor fant du de Laaser og Mure som holdt,
og Mure som ham holdt.
Ak, bedst som du havde ham sikker og tryg,
tro, skabte han sig til Maur eller Myg,
sig skabte til en Myg.
Hvad heller han snudde sin smidige Krop,
og for gjennem Piben som Ildmørje op,
for gjennem Piben op?
Ja, tænk hvad I vil og tro, hvad I kan,
og skjæld ham for ”Tju” og en Helvedes-Brand
og skjæld ham for en Brand
Det Lov skal han ha, og det Ord skal han faa,
Han tugted de Store og Hæned de Smaa,
han hævned de Smaa
Men selv er han sorfulgd i Hjerte og Sind,
skjønt Læben kan smile, og rød er hans Kind,
og rød faa er hans Kind!
Og dette er visen, som ude er nu,
og hvo den har laget, det vet ikke du!
Du, du
Hei, du faldera!
Men Gjest, han ved det du!
Grisen står og hyler
i den stille kveld.
(Han skal ikkje slaktast
men hyler likevel.)
Fir’og tjue kråker
sit på ein madrass
Endå ei vil sitje
men det er ikkje plass.
Månen står og lyser,
rund og feit og kvit.
Reven Kjem frå skogen
og luskar hit og dit.
Fiskane i havet,
søv og drøymer søtt.
Nøkken nedi tjernet
har eg aldri møtt.
Mor og far har lagt seg.
Eg er vaken, eg.
No klatrar eg ut glaset,
Så springer eg bort til deg.
Mens grisen står og hyler
og månen lyser kvit.
Sit du og eg på taket
og ler og pratar skit.
Mens grisen står og hyler
og månen lyser kvit.
Sit du og eg på taket
og ler og pratar skit.
Odd Nordstoga
Nordlandsnetter
Stilt under vinternatts frostklare sti
strømmer tonene mot meg fra stjernenes hær.
Og tonene blir til en skjønn melodi
som blir din før den glider forbi.
Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan,
som det vakreste du øyner i verden.
En himmel flammer i nordlysets brann
over drømmenes eventyrland.
La hvitkledte fjelle i måneskinnsdrakt
få varme ditt hjerte og si
at Nordlandsnetters fortryllende prakt
vel er vakrest av all poesi.
Engang skal komme en sommerglad stund,
og i kveldsolens glans skal du fange den inn.
Det toner fra havskjær,
fra holmer og sund
i sin drømmende, nattstille blund.
Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan,
som det vakreste du øyner i verden,
der hvite seil stevner ut ifra land
inn i solgullets evige brann.
Så lytt da til tonen som skjønnhet har brakt,
til solbris som smyger forbi.
For Nordlandsnetters fortryllende prakt
er vel vakrest av all poesi.
~Sveinulv Jarnæss~
Om kvelden når det mørkner
Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøye.
Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke kommer i aften lille venn,
så send et bud og si meg når kommer du igjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.
arnulf øverland
JUNIKVELD av Hans Børli
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser, har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se- skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls – riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som noe haster…
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen….
GLEDEN
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
Hans Børli
HOLD SINNET DITT MJUKT
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
– Hans Børli –
Den ene dagen
Det er en sommerdag for lenge siden
som roper meg tilbake gjennom tiden.
Den ligger lukket bak en hekk av klunger
blant hestemaur og gule tiriltunger.
Den vasser brun og barbent i en fjære
og lukter gammel tang og nybredd tjære.
Den rasper grønne kart av solbærbusken
og flyr til himmels i den høye husken.
Den ligger fjetret og fortapt på magen
og sluker Ivanhoe i eplehagen.
Den slåss på tørre never med venninnen
som sender krokketkulene på pinnen.
Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet
og slåmaskinens knepring over jordet.
All lyd og lukt og smak og farge kommer
fra denne dagen i min barndoms sommer.
Som endte med den lykkelige smaken
av nyslått kløver og av rene laken.
~Inger Hagerup~
Jeg tenner løkta så du finner inn
te stranda og jeg ser du skjønner vinket.
Du legger kursen om på båten din
da stråler løkta mi, med håp i blinket.
Jeg står og føller båtens vei mot land,
du nærmer deg og hilser lett med handa.
Det går en krusning over nattstilt vann
og bøljene slår lekent imot stranda.
Og løkta mi står tent og blinker blidt
med kjente blink så du kan navigere,
kan finne veien inn te landet mitt
og ikke vildre rundt på havet mere.
Med alle mine lengslær står jeg her
og blinkær med ei fyrløkt te begjær.
~ Margaret Skjelbred ~
Før vi veit ordet av det.
Desse grå dagane som kjem og forsvinn
før vi veit ordet av det
Så bort i veggene
Så langt inn i granskogen
Så langt inn i hesteræva, sa far min
og sendte rekomandert brev
Desse brå dagane som kjem og forsvinn
Før vi får slått inn ein spiker
Før vi får sett på kalenderen
Før vi får sett oss ned og kjent etter
korleis det luktar nysteikt brød
og giftige gassar
Og brått er kalenderen der med september
Ein sommar er forsvunnen
i ei skål med fersken
Brått seier den vesle sonen min
Eg kjenner ikkje deg
Du skal kvile meg
~Anne Karin Torheim~
Til den voksne…
Deres barn er ikke deres barn.
De er sønner og døtre av livets lengsel etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere,
Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.
Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,
for de har sine egne tanker.
Dere kan gi husly til deres legemer, men ikke til
deres sjeler; for deres sjeler bor i morgendagens hus,
som dere ikke kan besøke, ikke en gang i deres
drømmer.
Dere kan streve etter å bli som dem, men forsøk ikke
å få dem til å bli slik dere er.
For livet beveger seg ikke baklengs og dveler ikke
ved det forgangne.
Dere er buene som barna deres sendes ut fra som
levende piler.
På uendelighetens bane har bue skytteren målet i
sikte, og han spenner dere med all sin styrke, slik at
pilene hans kan fly hurtig og langt.
Gled dere når bueskytteren spenner dere i sin hånd
For liksom han elsker pilen som flyr, elsker han også
buen som blir igjen.
Kahlil Gibran: Fra Profeten
Tvert imot, det er hundre som fins!
Et barn
er laget av hundre.
Barnet har
hundre språk
hundre hender
hundre tanker
hundre måter å tenke på
å leke og å snakke på
hundre alltid hundre
måter å lytte
å undres, å synes om
hundre lyster
å synge og forstå
hundre verdener
å oppdage
hundre verdener
å oppfinne
hundre verdener
å drømme frem.
Ett barn har
hundre språk
(og dertil hundre hundre hundre)
men frarøves nittini.
Skolen og kulturen
skiller hodet fra kroppen
Man ber barn:
å tenke uten hender
å handle uten hodet
å lytte men ikke snakke
å begripe uten gleden i
å henføres og overraskes
annet enn til påske og jul.
Man ber dem:
å bare oppdage den verdenen som allerede fins
og av alle hundre
frarøver man dem nittini.
Man sier til dem:
at leken og arbeidet
det virkelige og det innbillede
vitenskapen og fantasien
himmelen og jorden
fornuften og drømmene
er foreteelser
som ikke lenger henger sammen.
Man sier dem
at det ikke fins hundre
Men barnet sier:
tvert imot, det er hundre som fins.
LORIS MALAGUZZI
Et dikt om høsten – av Finn Kalvik
Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå
Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.
Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.
Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.
Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv
La det være avstander i samværet
og gi plass til himmelens vind
mellom dere
elsk hverandre, men gjør ikke
kjærligheten til en lenke
– den skal heller være et hav mellom sjelens kyster
Skjenk for hverandre, men drikk ikke av samme kopp!
By den andre av ditt brød
men spis ikke av samme stykke
syng og dans sammen og bring glede
men dere må også kunne være fra hverandre.
Akkurat som strengene i en lutt er adskillt
og allikevel skaper musikk i fellesskap.
gi hverandre hjertet
men ikke i eie
For hjertene deres kan bare holdes i livets hånd.
Stå sammen men uten å stå hverandre for nær
For tempelets søyler står hver for seg
og eika og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.
kahlil Gibra
SANGEN OM HØSTEN.
Sangen om høsten! O, stem den i
den gamle sang, –
sommerens siste ildmelodi
med ord som hvisker: Forbi, forbi
for denne gang . . .
Mørket er nær, men fra lysets vell
rinner en stjernekveld.
Sangen om høsten, o, stem den op
og syng den med.
Duggen som blinker fra blomsters topp
skinner som stjerner, knopp ved knopp
i gyllent bed.
Det er som den hånd som plantet der,
stryker oss ganske nær.
Sangen om høsten: Et herlig kor
klang hen, forgikk . . .
Det stiger som sus fra vinger som for
og vender som gjenlyd igjen til jord
med mild musikk . . .
Alt som fra lysets kilder rant
veien tilbake fant.
Sangen vi hører er livets svar
på spørsmål her.
Derfor er himlen så høy og klar
hvelvet over hva både var
og ennu er . . .
Høstlig hjerte, – skjelvende løv –
snart er du fred og støv
Herman Wildenvey
Vår beste dag
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt tilhvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.
Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.
Kjære lytt til mørke når vår dag er grått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.
Erik Bye
Millom Rosor
Dikt. 1867
I Hagen sat Mod’ri med Barnet paa Fang,
millom Rosor,
ho log, og ho hyfste dat Dagen so lang
millom Rosor,
ho kysste paa Auga, ho kysste paa Kinn,
«Gud gjeve eg alltid saag Kvilstaden din
millom Rosor.»
Og Hagen vardt bladlaus, han døydde kvar Leik
millom Rosor,
i Stova laag Guten so kald og so bleik,
millom Rosor,
og Mod’ri batt graatfull kring Kista ein Krans,
no skulde ho alltid sjaa Kvilstaden hans
millom Rosor.
Av Kristofer Janson
Gudbrandsdalen
Dikt. 1931
«No ljosnar Gudbrandsdalen,
og natti søkk og sig, –
sjå, bruri inn i salen
med solbjart åsyn stig.»
Ja, sannar seg synet, vert vå-an’ i beite,
– men vil du det vita, kva bruri mun heite,
ja, då må du våge di von, gut, og leite
den lange, lange leid.
Hugs, det skein ei
mild og rein ei
djupt i sjølvom deg.
Kom, leit med lengslom reine,
ja finn din Glitretind –
og sjå deg ut den eine
som fangar hugen din!
Kom vilje som korkje er veik eller valen:
det lengtar og ventar so mangt, her i dalen –
eg meiner den guten forgjord er og galen
som går den galne leid.
Hugs, det song,
– å, mang ein gong!
so vakkert just for deg.
Her høgst mot himlom flóget
med ørneheimar flyg.
Just her óg tyngste sóget
med avgrunns-eimar syg:
tvo ofsar kjem fuse, – den rette oss fengjer,
når viljen gjev hugen dei ørnsterke vengjer, –
ja våen lyt klovne når livsofsen sprengjer
seg veg den rette leid.
Våg, so vinn du,
leit, so finn du
fylgje upp og fram.
Sin ættar-arv no krev ho,
sæl kvar som den mun sjå!
Og heimanfylgje hev ho
i foss og fjell endå.
Og myri og marki og bratta og skogen,
dei vonar og ventar på grevet og plogen:
dei ventar og stundar på viljen og hugen:
«Her ligg ei lagleg leid!»
Høyr, det græt
og syng og læt
so vent i mork og heid.
Det song for deg i sinnet
so mang ei einsleg natt:
No lyt du bruri vinne
og hennar kvorvne skatt!
Og skatten, han finn du i arven og ordi,
frå mor og frå far og i deg og i jordi,
– sjå bruri skin upp i deg sjølv, ho, når soli
gjer klår den rette leid.
Ljuv den soli
kjem, når joli
bryt vår vinter-natt.
Då livnar Dovregubben,
den eldste her til lands,
og kjem med julkvelds-kubben, –
jau då fyrst vert det glans!
Og soli og joli og ordi skal skine
so norske som dalen, og telen skal tine,
og bruri, ho lokkar: «Fylg lengslune mine –
den ljose, lange leid!
Suril, suril,
suril, suril, – lei.»
Ja, vårast Gudbrandsdalen
mot sumar varm og klår,
då stig ho blank i salen,
den rette bruri vår.
Og syndi og sorgi er avsagd og sona,
sjå bruri er fagrar enn nokon hev vona –
og viser oss klårøygd, ja kransa og krona,
vår rette framtidsleid.
Det skin so blankt,
det bér so langt
som lengselsdraumen din.
Lat bruri då få téseg
som den ho røynleg er.
Kvar den skal djupt få gle seg,
som ljos for henne bér.
Ja då skal det bråne, det kjøvande bandet,
og det som me djupast hev vilja, då vann det,
og bruri, ho strålar mot alle i landet
og lyser langan leid:
mild og rein
som når ho skein
og song for sjølvom deg.
Av Olav Aukrust
~Jeg skulle stilles for et tribunal~
Jeg skulle stilles for et tribunal,
for noen hadde sagt at jeg var gal.
Da stod du foran dem og ropte: Nei!
Hun gal, som tvertimot har elsket meg?
Din stemme var så munter og bestemt,
og plutselig var alle sorger glemt.
Du hvisket: Vognen venter utenfor.
Kom kjære – det er gått så mange år.
Men bedre sent enn aldri, ikke sant?
– Og alt og alle uten du forsvant.
Jeg merket at vi var i reiseklær.
Og så med ett var også vognen der.
Du hjalp meg inn og ropte lystig: Kjør!
Og kusken gjorde smilende honnør.
Men vognen var så underig og stor.
Og den var fylt med blomster og med jord.
~Inger Hagerup~
~Høytids-ensomhet~
De viktigeste dager, de som er tradisjon
De barna alltid husker og som minnene er om
De dagene som teller, som bursdag, 17. mai
de tilbringer de glade folk i riktig vennskapslag
Men de som er forglemte, som alltid tier still
som sitter der alene og som ingen vet er til
De feirer stumt og ensomt, i selskap med seg selv
Og flaggene og kakene er bortkastet i kveld
For kaken smaker bittert, når tårer smaker kvasst
og flaggene ble brukket da tålmodigheten brast
Og alle glade sanger, som jubles høyt i kor
ble hvisket av en gråtkvalt røst nøyaktig som i fjor
Det klinger ikke riktig, en stemme snubler lett
i ordene som ingen likevel har hørt og sett
Men en som alltid tier, som glatter livet til
han reiser seg, går rakrygget og møter en dag til
For håpet slukner aldri ved ensomhetens bord
Kan hende neste år blir annerledes enn i fjor
~Christine Nyhagen 24.12.09~
tusen takk Christine 😉 Diktet ditt var nydelig! Send fler!
det er ikke fremmede barn som er sultne og redde og flykter og gråter i mørket det er våre alles.
Piet Hein
Din veg
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Olav H. Hauge, frå Under bergfallet 1951.
Heimreise frå sætern
av Edvard Storm
Oss ha gjort kå gjærast skulle
ysta ost å kjinna smør
nå står att å kløyvja øykjin
sætja lås for sæter-dør
Korkje finst d’ meire føe
hær for heiè heill for krist
gla æ oss, oss slæpp åt bygden
meire gla æ kue visst
Farvæl kve, som ofte gjorde
blautast blomster-seing `pum me.
ner e trøytt ve høgst dag leite
ljøp å sløyngde med på de
farvel sæl, mi kjære stugu
som så mangt mitt arbei såg
Montru du au mærte någå
ner stakeillein sjå me låg.
Farvel mark som fenein gnågå
dær e gjætte mang ein gong
Farvæl skog som ofte ljoma
tå min lu å stut å song
Farvæl hulder, som dær budde
Fløt nå du ti sæle inn
vinters ti æ ilt å liggje
ute bå`for vær å vind
Kom nå alt hær finst te sætra
kom å følg åt bygden ne
Heile jore æ nå ryugt
kårt eit strå høyr fena te
skond døkk, folkje vænta heime
bufor-læfsa vil døm hå
Hær æ inkje meire gjera
folk å fena, læt oss gå
Brændevinsvise av Edvard Storm.
(Edvard er skeptisk til brennevin mens broren er for ;-))
Bror;
Jeg mener brændvin tjener best
når kroppen gjøres svag
og når man litt bekymret er
da letter det en sag
når jeg en dram utdrukket har
en anden da til rede står
når jeg den tredje drikker ut
blir jeg en lystig gut
Edvard;
Den trøst man får av brændevin
den varer kun så kort
den giver et forvirret sind
så har den stedse gjort
Melankoli går i mitt sind
så snart jeg drikker brændevin
Nei brændevin er ikke god
det feller man for fod
Kjærlighet ♥
En bonde hadde noen valper han måtte selge. Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet i overallen. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.
» Unnskyld «, sa gutten » Jeg vil kjøpe en av valpene dine «.
» Vel » sa bonden mens han tørket sin svette nakke, » Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger.»
Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa : » Jeg har 39 cents. Er det nok til å ta en titt ? » » Selvfølgelig » sa bonden, og gikk bortover mens han plystret. » Kom, Dolly! » ropte han.
Ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl.
Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne.
Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse.
Sakte men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene.
Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre… » Den vil jeg ha!» sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet.
Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa,» Gutt, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene.»
Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet.
Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.
Gutten kikket opp på bonden og sa » Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår.»
Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen.
Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. » Hvor mye koster den ? » spurte den lille gutten.
» Ingenting !» svarte bonden. » Ingen betaler for Kjærlighet ! «
Stjerneklart
En stripe over nattemørk himmel!
Der gikk en hen og døde i natt-
så vakkert et skue der skapes,
når et menneske vår jord har forlatt.
Ja slik er vi evig forbundet,
de funklende stjerner og vi-
Når en av våre faller,
så faller også en av de.
Akk! naive menneskeslekt-
som tror på det som av gammelt er sagt.
At stjernene funkler og skinner,
til ære for menneskets prakt.
Men hva tenker de fjerne stjerner,
når de frarøves en god kamerat-
Stjernene stirrer mot jorden,
med et tindrende, stjerneklart hat!
Olav Myrstad 29.09.2010
Jeg så et dikt hos deg på dikt og sitater.
Her er det som jeg har. Sakset det fra et ukeblad for mange år siden.
Litt mere vi
Litt flere smil,litt mindre bitterhet
litt færre spark til den som alt er blitt slått ned
Litt flere JA, litt mindre NEI
litt mere VI, litt mindre JEG
Litt flere blomsterkranser på livets lange sti
litt færre på vår grav når ferden er forbi…
MVH
K. M P..
Tusen takk for bidraget KMP 😉
Kjempeflotte utval av dikt…