Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen
STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Arbeidssøker jobber seg syk

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken
Publisert  12.02.2009

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

– Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

– Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

– Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

– SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

– Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

– Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

– Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

– Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

– VIL KLARE MEG SELV

– Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

– Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

– Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

– Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

– Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

– Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

– Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

– Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier – det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.