Min fulle støtte til Sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje

Jeg håper jeg har mange med meg i støtten til sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje.

Som kjent har Nordmøre og Romsdal indremisjon nektet å leie bort leirplassen Frænabu til konfirmantleir om sogneprest Kulø er med, på grunn av prestens liberale homofilisyn. Indremisjonen har også oppfordret til boikott av Kuløs gudstenester.

Indremisjonen må jo få mene akkurat hva de vil, men det er en glede å se at sognepresten synes å ha menigmann med seg. I går ble det arrangert lysmesse og folket fyllte opp kirken og viste presten sin støtte.

Indremisjonen klarer ikke det sognepresten klarer – nemmelig å få med seg vanlig folk:

– Vil støtte presten.

– Vi kjem fordi det er første søndag i advent, og fordi vi vil støtte den kjekke presten vår. Han er open og rett fram, og får folk i alle aldrar i tale. Boikott er «hol i haue» – vi lever i 2008! seier Kristin Vågen på veg inn i kyrkja.

Dottera Marte var klar på at dei heilt klart måtte gå til lysmessa når det var slik, for å markere støtte.

– Den nye presten vår snakkar slik at også ungdommen stoppar opp og lyttar, og får med seg det han seier. Han er flink, kommenterte dei.
Den gamle kyrkja som tek om lag 250 menneske vart fylt, konfirmantar deltok i lysmessa med lystenning og innslag. (Romsdal budstikke – rbnett.no)

Siste dagane har vore prega av mange innspel og mykje omtale av saka. Det er likevel henvendingar frå unge homofile som har gjort mest inntrykk på presten:

– Det som har betydd mest oppi dette, er historiene unge, kristne homofile frå området lokalt har fortalt meg. Om korleis dei har opplevd å bli avvist i ulike kristne miljø, og kva det har å bety for dei å bli tekne på alvor. For meg har dette mykje meir å seie enn alt anna, seier Stabell Kulø.

Jeg blir så glad i slike mennesker som klarer å se at alle er mennesker og at alle er gode nok. Jeg vil gjerne gi min fulle støtte til denne gode presten og takke han for at han tør å stå imot og for at han tør å være på de homofiles side. Det ser ut til at folket i Bud støtter han også i dette. Det står det også respekt av.

I mine øyne er dere helter – alle som slår ring rundt presten dere, og største helten er presten selv Sindre Stabell Kulø. Takk for at du er den du er!

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Krf må gjøre det som er rett: Feks skvise ut folk som ikke passer inn!

Gruppeleder for Kristelig Folkeparti i Sarpsborg bystyre, Ole Henrik Grønn sto tidligere i sommer frem som homofil. Det er ikke problem for Krf sies det – enn så lenge han er singel. Og singel bør han også forbli, hvis han vil fortsette å være leder for folkepartiet som hevder seg som kristent.

I stedet for å ta opp aktuelle saker så er det nok viktigere for Krf å ta opp sine vervede medlemmer og hva de gjør under dynen natterstid. Denne uken hadde styret og bystyregruppa i Sarpsborg KrF et møte der medieomtalen av Grønns legning og hans opptreden i homopolitiske saker var hovedtema.

Krf-lederen i Sarpsborg Inger Marit Sverresen – som nok har sitt privatliv i orden, gir nesten et uttrykk for å være storsinnet når Grønn får lov å fortsette for Krf.

– Ole Henrik Grønn lever alene. Da er det ikke noe problem at han har det vervet, selv om han har stått fram som homofil, sier Sverresen. Krf har bibelen som grunnlag for sin politikk og da må partiet gjøre det som er rett, hevder Sverresen videre.

Nå er jeg ikke videre sjokkert over at Sverresen svarer det hun svarer. Jeg forventer jo ikke noe overveldende nestekjærlighet fra en dette «folkepartiet» som hevder seg kristent. Verre synes jeg det er om Grønn velger å fortsette vervene sine for dette partiet, eller være medlem der overhode..

Det kan da umulig være veldig givende at sine partifeller letter på dynene hjemme for så å skvise deg ut når de ser det ligger en annen mann der!

les mer i SA.no

Indremisjon ber folk unngå liberale prester

Jens Terje Johnsen er den eneste presten på Sunnmøre som vil vie homofile og lesbiske. Nå oppfordrer to bedehusorganisasjoner folk om å boikotte presten og kirken han prediker i.

Generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Karl Johan Hallaråker, seier dette om liberale prestar:

– Vi tilrår at ein ikkje går til deira gudstenester, og at ein ikkje lar slike rettleie barn og unge. Det gjeld konfirmantundervisninga spesielt.

Hallaråker sier videre at han vil gi menigheten som har denne liberale presten alternativ hjelp

– ImF vil ikkje berre seie nei til noko, vi vil samstundes aktivt seie ja til alternativ hjelp. I bedehushandboka har vi mal og rettleiing for eit fullstendig alternativ både med gudstenester/samlingar, gravferd, konfirmasjon og dåp. Vi er klar til å kunne gje hjelp i samråd med det lokale kristenfolket og andre bedehusorganisasjonar, seier Hallaråker.

Det var da enda godt at Hallaråker viser slik storsinn å komme med alternativ hjelp, så ikke menigheten selv blir ført i villfarelse med en prest som er LIBERAL! Liberal er visst blitt det nye bannordet i den norske kirke det. Og menigheten er visst begynt å blitt sett på som så dumme at de ikke selv kan klare å velge hvilken prest de vil gå og høre på. Her opptrer Hallråker og indremisjonen som Gud selv. Det er DE som sitter med sannheten gjeldende for folket. Og her igjen: Dette må vel da gå inn under den moderne kristendom – å oppfordre folk å holde seg vekke fra Kirken. Kom til meg i stedet – høres det ut som. Ja, det er som om djevel og Gud sloss om bakkemannskapet sitt. Jeg bare lurer på hvem som tilhører djevelen i dette tilfelle.

Hadde det ikke vært for at denne presten var liberal til nettopp den nye ekteskapsloven og vielsen av homofile og lesbiske, så hadde vel Hallaråker knapt reagert. Feks med hensyn til gjengifte. Det er vel også en synd – like stor? Men nei. De homofile skal tråkkes ned og jages ut. De vil ikke engang høre snakk om det. Snakkes det om må de komme med alternativer og de som snakker må fryses ut…

Uhørt. Frekt. Maktmennesker. Og umenneskelig – og derfor anser jeg det også som ukristelig.

 

les mer her

Dødsstraff for homofile – eller ikke?

I november i fjor ba Islamsk Råd Norge det europeiske fatwarådet om hjelp til å avgjøre hvilke holdninger norske muslimer skal ha til homofile.

Fatwarådet, som behandler prinsipielle tros- og tolkningsspørsmål for muslimer i Europa, hadde sitt årlige møte for snart tre uker siden i Paris, men spørsmålet ble ikke tatt opp, skriver Dagsavisen.

les mer i Dagsavisen

Dagsavisen spør:

– Hvorfor kan ikke Islamsk Råd svare på om det er for eller imot dødsstraff for homofile uten hjelp fra fatwarådet?

– Det er veldig viktig at vi har det europeiske rådet for fatwa med oss i så vanskelige saker. Jeg er ikke for dødsstraff, men det finnes tekster i islam som enkelte tolker og forstår på forskjellige måter, så derfor trenger vi autoritetens beslutning for å ta et klart standpunkt, svarer Kobilica, leder for Islamsk Råd her i Norge.

[…] .. men det finnes tekster i islam som enkelte tolker og forstår på forskjellige måter… Det samme gjelder vel for de kristne skulle man tro. Iallefall de som kaller seg bibeltro. Ja for står det ikke også i bibelen at vi skal steines, drepes og at vi iallefall må dø – fordi handlingen (det de kristne kaller homofil praksis) er så avskyelig og pervers?

Jeg spør: Er det slik at bibeltro kristne heller ikke tør å vedkjenne at de egentlig er for dødstraff for homofile? Jeg har spurt en gang før om de mener at homofili fortsatt burde være forbudt, slik det var for bare 35 år siden – men jeg får aldri noe svar? Det er vel ikke tvil om hva som står i bibelen om dette. Kan noen oppklare dette for meg?

 

Sara Azmeh Rasmussen og Kaltham Alexander Lie synes det er uholdbart at Islamsk Råd ikke er mer engasjert i debatten om homofili, og mener de skyver problemene over på det europeiske fatwarådet. Foto: Luca Kleve-Ruud

Stakkars de kristne – nå er de forfulgt..

Jeg leser stadig vekk rundt omkring i kristne blogger og kristne medier at mange kristne i Norge føler seg forfulgte. Deres tusenårige kristne tradisjon er i fare og verden går videre. Det er rart med det når ting skjer som ikke er helt etter eget ønske – man blir lett snurt og gamle vaner er som kjent vonde å vende. Når det vante går imot de kristne så er det selvfølgelig et tegn på endetid. Da er det jammen snart slutten på alt.

Min bestemor sa også det når det var skjedd noe stort og uvanlig i bygda hun hadde hørt om -«nå tror jeg det er slutten på alt», men jeg tror aldri hun mente det. De kristne mener det virkelig.

Det er vel knapt noe som er så trist som når folk blir forfulgt. Historien er full av mennesker som har blitt forfulgte. Alt fra hekser, Jøder, sigøynere, tatere, svarte, homofile og også religiøse.

Jeg tenker; Siden vi nå har hatt en tusenårig kristen historie her i Norge så vil det jo da si at det er kristne som har stått for disse forfølgelsene. Det er prestegårdene og kirkene som ofte ble lagt på det høyeste punktet i bygda – for at de kunne se ned på sine sognebarn, som har stått for veldig mye av forfølgelsene, iallefall av de som er skjedd i Norge. Jeg kan ikke huske at noen av de forfulgte har ropt om endetid..

Jeg vil sitere en artikkel skrevet av Jens Brun-Pedersen i en kronikk skrevet i 2004:

KRISTENDOMMEN – problematisk og oppskrytt kulturarv

Politikere, lærere og journalister godtar det ukritisk. Kirkens folk utnytter det. Arbeiderpartiet bruker det for å bevare den såkalte folkekirken. Carl I Hagen benytter seg av det for å demme opp mot muslimsk innflytelse i Norge.

Det nye mantra´et i norsk samfunnsliv er Den kristne kulturarven. Det er trylleformelen som rettferdiggjør at vi har en religiøs stat og at halvparten av statsrådene i enhver regjering må tilhøre statens eget trossamfunn. Hver gang ikke-kristne forsøker å dempe misjonsiveren til gode kristne i offentlige institusjoner som barnehager og skoler, så kommer mantra´et så sikkert som amen i kjerka.

For vi har jo en «tusenårig kristen tradisjon», «den kristne tradisjon bærer vår felleskultur» og «kristendommen er vårt kollektive kulturgrunnlag», ikke sant? Underforstått, alle de gode verdier og normer som vårt samfunn er preget av i dag kan vi takke den kristne religionen for. Dette kjøpes av de fleste. Hva med å kreve noen detaljer på hva som ligger i denne arven?
Uten å pretendere og skulle gi det komplette bildet, her er noen markante lavpunkter fra vår sivilisasjonsutvikling:

«Vår» religion startet med drap og tvang. Kristningskongene ga folket valget mellom vann på hodet, altså dåp, eller miste det. Deretter følger en lystelig periode med brenning av kvinner og menn som ble utpekt som hekser og trollmenn av presteskap og en vettskremt befolkning. Det er en del av vår stolte kristne kulturarv.

Det var også tradisjonen med å stå med lua i handa over for geistlig og verdslig makt. Takknemlighet og ydmyket har vært Bibelens lære. Videre, i 1863 kom slaveriet (i USA) på bordet til Det teologiske fakultetet i hovedstaden. Pussig nok voldte problemstillingen stort besvær for de høye teologherrer. Mange norske prester i USA hadde nemlig et par år tidligere slått fast følgende i en uttalelse at: «.det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver». Noe standpunkt mot slaveri kom ikke før borgerkrigen var over.

Litt seinere i samme århundret: Samtlige biskoper og en rekke kristne ledere advarte på det sterkeste i «Oppraabet til Kristendommens venner» mot innføringen av parlamentarismen! I samme tidsperiode forsvarer Kirken dødsstraff. Andre stygge arr i vår historie har vi etter behandlingen av og forsøket på kristning/fornorsking av samer og reisende (tatere). Som arvinger av den kristne tradisjonen skammer vi oss i dag over trollet i Grunnloven, jødeparagrafen – som det tok så mange år å bli kvitt. Da den like ekle jesuitt- og sigøynerparagrafen ble fjernet så seint som i 1956, stemte den kristne arvens fremste forvaltere, KrFs stortingsgruppe, samlet imot.

Kirkens langvarige og bastante motstand mot kvinners deltakelse i samfunnslivet kjenner vi alle. Det er faktisk ikke så mange år siden at multiprisvinneren, biskop Gunnar Stålsett var i mot kvinnelige prester.

Hvordan Kirken møtte den gryende arbeiderbevegelsen med å fordømme kravmentalitet, er kanskje mindre kjent. Kristne institusjoner er i dag flinke til å ta seg av de svakeste i samfunnet, men var ikke blant de første til å bry seg om de som gikk på fattigkassa i tidligere tider. Den kristne kulturarven har også fått litterære konsekvenser. Lutherdommens nærvær i norsk virkelighet er med på å forklare de pinlige dommene mot både Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Rent språklig, kristendommen skal riktignok ha æren av uttrykket «å vende det annet kinn til», men må også finne seg i å være røttene til det lite tiltalende og umenneskelige uttrykket «uekte» barn. Kristen moral- og sedelighetslære har historisk sett skapt mye lidelse, skyldfølelse og skam hos dem som ikke klarte de strenge kristne kravene til et «rent liv i forsakelse».

Og i dag? Homofile blir behandlet som annenrangs borgere. Det finnes knapt en menighet som vil ansette en åpen homofil i en ledende stilling. Heller ikke har homofile ennå mulighet til å inngå partnerskap innenfor noen vigslete vegger.

Nei, jeg har ikke glemt Hans Nilsen Hauge. Han representerte et opprør mot den geistlige øvrigheten som han ble straffet for. Det man så lett glemmer er at Hauge på mange måter samtidig grunnla pietismen her til lands. Som sosialisten Marcus Thrane fantes også kristne enkeltpersoner opp igjennom historien som ble pionerer og idealister – forkjempere for verdier vi i dag anser som demokratiske og siviliserte. Men de var langt fra representative for de kristne maktinstitusjonene som for alvor hadde innflytelse på den norske, historiske utviklingen – og dermed arven.

Professor Dr. Philos Erik O. Eriksen sier det slik i en kronikk i Dagbladet 7.1. i år: «Nå er det en drøy historieskriving å si at moderne menneskerettigheter springer ut av kristendommen. Selv om det finnes mange spor av allment etisk og humanistisk tankegods i kristendommen – som i andre religioner – er det nettopp i bekjempelsen av religionen, av kristendommen som den sentrale integrasjons- og maktfaktor, at ideen om menneskerettighetene oppsto. De kom ikke til uttrykk på grunn av kristendommen, men på tross av den».

Selvfølgelig har kristne lik rett som jeg i dag til å kalle demokrati, religionsfrihet, gjensidighet, likeverd, medmenneskelighet og solidaritet som sine verdier. Det er de kristnes og politikeres forsøk på å monopolisere disse verdiene det bør reageres på. For ikke å snakke om forsøkene på å tilsnike seg eiendomsretten til disse verdiers røtter. Det er en frekkhet – og historisk sett lite redelig å gi æren til den kristne kulturarven for de almene verdiene vi dag betrakter som positive. Det hadde vært å håpe at skoleelever i Norge kunne få drøfte slike betraktninger om vår arv i stedet for å bli tauet inn til ukritiske, forkynnende kirkelige fellesavslutninger i skoletida. Jeg er likevel redd for at de forblir like uvitende om dette som de er for eksempel om følgende om Norges kanskje største medmenneske: At Fridtjof Nansen var ateist.

Jens Brun-Pedersen
informasjonssjef Human-Etisk Forbund

Jeg er glad for at det er stadig færre i Norge som er forfulgte og at Norge er et land hvor forfulgte ute i verden har en mulighet til å komme til og få fred. Jeg tror kristne i Norge i dag har hatt det altfor godt. De har fått regjert som de har villet i tusen år og har gjennom makt trampet ned så mange på sin egoistiske ferd. Verden har gått videre. Ikke mot en endetid men forhåpentligvis mot en bedre tid hvor vi skal kjempe for fred og likeverd heller enn å tvinge på andre vår kultur og tro. Det er en glede å se at mange kristne selv har forstått dette. Det er trist å se at de fundamentalistiske kristne rakker ned på de såkalte liberale og mener de ikke er kristne nok. Jeg tror jeg kan si at om det er noen kristne forfulgte så må det faktisk være de liberale – og tradisjonen tro så er det fundamentalistene som står for forfølgelsen.