Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober

Verdensdagen for psykisk helse markeres i dagene rundt 10. oktober. Tema for 2008 er «Livet går opp og ned for alle».

Den 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse. Organisasjonen Mental Helse jobber sammen med Helsedirektoratet for å inspirere til arrangementer og markeringer over hele landet denne dagen. I fjor var temaet ungdom og psykisk helse, og halvparten av alle ungdoms- og videregående skoler markerte dagen.

 

I år er det den voksne delen av befolkningen som er målgruppen, og vi lurer på om det kan være interessant for deres organisasjon å gjøre noe for å delta i dette løftet ved å sette psykisk helse på dagsorden. Dere har et stort nettverk med engasjerte mennesker, og når ut til mange.

Arrangementer i SKIEN

Sted: Sykehuset Telemark
Markering av Verdensdagen
Arrangør(er): 
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: 

Sted: City bygget , 4 etg .
Åpent hus , Servering av kaffe kaker .
Arrangør(er): LPP Telemark og ADHD Telemark
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl 11.00 til 15.00
Annen info: 

Sted: Lie kultur og aktivitetssenter
Servering av Afrikansk mat og informasjon om flyktninger, helse og traumer. Afrikansk kulturinnslag.
Arrangør(er): Flerkulturelt utvalg, Afrikansk kulturforening og internasjonalt senter
Dato: 11. oktober
Tidspunkt: 10-12
Annen info: 

Sted: Kino 1, Skien
Gratis fagseminar om flyktninger og psykisk helse/traumer. For alle!
Arrangør(er): Skien kommune
Dato: 16. oktober
Tidspunkt: 12-15.45
Annen info: Påmelding om du ønsker å delta!

Sted: Kreativt verksted, Borgengården
Åpne dager på kreativt verksted torsdag og fredag. Gratis kaffe og kake. Utstilling av arbeider.
Arrangør(er): Kulturavdelingen
Dato: 9. oktober
Tidspunkt: 11-15
Annen info: 

Sted: Sykehuset Telemark, konferanseavdelingen
Populærmedisinske foredrag med tema «Livet går opp og ned for alle»
Arrangør(er): Sykehuset Telemark
Dato: 14. oktober
Tidspunkt: 18-20.30
Annen info: 

Sted: Internasjonalt senter, Holbergsgt. 27.
Åpent hus ved internasjonalt senter. Gratis pizza og informasjon.
Arrangør(er): Internasjonalt senter
Dato: 8. oktober
Tidspunkt: 17.30-20.30
Annen info: 

Sted: 
Foredrag på ungdomsskoler og videregående skoler med tema «alle har en psykisk helse»
Arrangør(er): Skolehelsetjenesten, Helsestasjon for ungdom og Helsetjenesten.
Dato: 2. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: Foredragene strekker seg fra oktober til desember med oppstart 2.10

Sted: Kjøpesenteret Herkules
Teater Egal spiller oppsetningen «Sinna mann».
Arrangør(er): Mental helse/Kirkens SOS og Røde kors
Dato: 1. oktober
Tidspunkt: 18.00
Annen info: 

Sted: Skien, Kaffee «Sitt ned»
Myldring i byen sammen med flere organisasjoner. Kreative krefter i lokallag,innlegg,dikt,boklansering, musikk
Arrangør(er): Mental Helse Skien
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl. 18.00
Annen info: Si fra om du vil stå sammen med oss

Sted: Humaniteten Hus i Skien, Kverndalsgaten 7
«GOD Å SNAKKE MED» – SPENNENDE 3-TIMERS KURS SOM GJØR DEG TIL EN ENNÅ BEDRE SAMTALEPARTNER. Du lærer deg noen enkle teknikker for å bli en ennå bedre samtalepartner for venner, kolleger eller familie. Kirkens SOS har ut ifra 30 års erfaring med å snakke med mennesker i vanskelige situasjoner laget ti samtaletips – som kurset tar for seg på en frisk og uhøytidelig måte. Vårt ønske er at vi i ennå større grad kan bli flinkere og modigere til å snakke godt med hverandre når livet er tøft. Kurset er kjørt mange steder i landet, og er blitt svært godt tatt imot. Kurset passer for voksne i alle aldre og livs-situasjoner.
Arrangør(er): Kirkens SOS i Telemark
Dato: 15. oktober
Tidspunkt: 18:00 – 21:00
Annen info: Se våre nettsider: www.kirkens-sos.no/telemark

SE HVA SOM SKJER I DIN KOMMUNE OG FYLKE HER:

 

Bakgrunnen for Verdensdagen
·       Internasjonal dag, opprettet i 1992
·       De siste årene har dagen blitt markert med mer enn 1600 arrangementer over hele Norge, og stadig flere blir involvert.
·       Mental Helse Norge koordinerer arbeidet med Verdensdagen i samarbeid med Helsedirektoratet.

Hva skyldes psykiske problemer?
Noen psykiske lidelser er arvelige, men mange psykiske problemer skyldes spesielle hendelser eller påvirkninger fra miljø – andre igjen kan skyldes en kombinasjon av disse.

Psykiske problemer er vanlige. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Det å ha noen å snakke med kan være avgjørende for håndteringen av problemene, og om man søker hjelp. For pårørende og andre som kjenner noen som sliter med psykiske problemer, kan det være vanskelig å vite hvordan man kan være en god støttespiller.

Folk skal bli mer robust
– Verdensdagen har i år som mål å øke befolkningens robusthet gjennom økt åpenhet og kunnskap om psykisk helse, sier Truls Bjaaland i Mental Helse.  – Vi ønsker blant annet å gi befolkningen noen konkrete tips om hvordan de kan bli bedre til å ta vare på seg selv og andre, og bli trygg på hvor de kan henvende seg hvis de trenger hjelp.

(Teksten er hentet fra Mental Helse sin hjemmeside www.mentalhelse.no)

 

 

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

JEG BLE FØDT NAKEN..

  

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg – ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født – men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg – ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far – men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge – et blått armbånd, en blå lue – noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten – og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys – de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili – den var jo godt gjemt – og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen – sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen – i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? – kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? – svarte de.

Hva så?????

JEG BLE FØDT NAKEN…

Jeg ble født naken jeg – ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født – men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg – ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far – men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge – et blått armbånd, en blå lue – noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første «baggasje». Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene «brummet» for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned «skråningen» og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en «arrangert» parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten – og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys – de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var «femi» så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt «Per» som «Kari». Tror «Per» visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. «Per» likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til «Per» hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var «runkebevegelser». Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i «Per» eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili – den var jo godt gjemt – og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen – sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen – i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? – kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. «Per…» Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? – svarte de.

Hva så?????

EN FÅR VÆRRA SOM EN E`, NÅR N` ITTE VART SOM EN SKU!

Vet ikke hvem sine ordet dette er, men sanne er dem iallefall.

Nå tror jeg riktignok at at de aller fleste som kjenner meg mener at jeg ble som jeg sku`. Mest sannsynlig fordi det er bare en av meg og det måtte være utenkelig at jeg plutselig skulle fremstå som noe annet enn det jeg er.

Tror i dag at det er svært få som har lagt de store planene for barna sine annet enn at man selvfølgelig ønsker dem alt godt.

Men vi skal ikke så veldig langt bak i tid før det å få barn handlet om å sikre fremtiden sin. Barn ble født inn i stand og livsløpet var lagt allt ettersom hvor i søskenrekkefølgen du var født. Det ideelle barnet måtte være å få en førstefødt som var gutt og som kunne arve gården eller plassen og som kunne ta seg av deg når du ble gammel. Nest en datter som du kunne få giftet bort litt over sin stand.

Æren var viktigere før.En skulle ikke gjøre ting eller være noe som gjorde at det ble folkesnakk. Problemer holdt man innenfor familien. Skam unngikk man.

Mange ganger tenker jeg på hvordan det var å være homofil på den tiden. For visst fantes det da også. Livsløgnen måtte være hard å svelge. Er vel mang en evig ungkar som gikk og drømte den gangen også – om et livsfølge – en å bli gammel sammen med, Men akk så umulig. Var vel knapt større skam regner jeg med – hvis det i det hele tatt ble nevnt. Heller valgte man vel evig ungkar. Rart at det ikke finnes noe fra litteraturen som kunne beskrive sånne historier? Hvis noen vet om noe om sånne historier så sier jeg takk for tips!

Det er nok iallefall meget mye lettere å bruke disse ordene om seg selv i dag. Nå er jeg jo som sagt akkurat den som jeg sku`. Men jeg antar vel at mange vil tenke om at jeg ikke ville hatt det bedre om jeg heterofil?

Nei! Jeg kunne ikke tenke meg å være heterofil. Jeg tror ikke jeg kunne vært noe lykkeligere om jeg forelsket meg i jenter i stedet for gutter. Selvfølgelig ville kanskje mange ting kunne vært gjort enklere. Man må alltid forklare så mye når man er homofil! Min bror presiserte aldri at det var en jente han skulle komme med første gang han tok med kjæresten hjem. Det måtte jeg. Joda, jeg kan sikkert gå å leie en kjæreste på gata eller gi han et raskt kyss – men aldri uten at noen snur seg etter oss, eller slenger ett eller annet etter oss. Har du først fortalt på en fest eller et hyggelig lag med noen ukjente at du er homofil – jo så er samtaleemne i gang. Åjo! – så klart skal homofile behandles likt med alle andre, og noen kjenner faktisk noen som ER. Tenk om man skulle sittet sånn med heterofile også… Joda, jeg synes heterofile bør ha rettigheter og ja, når jeg tenker meg om så kjenner jeg vel noen heterofile.. hehe.. litt på kanten den der.. Men dere forstår vel bildet?
Utrolig slitsomt!

Før når jeg fremdeles var litt i skapet og ryktene begynte å svirre i hjembygda mi – kom det en gang ei jente som jeg så vidt kjente, bort til meg. Hun kom fra et bord med mange andre jenter. Strålende blid og hadde savnet meg sååå.. hmm tenkte jeg – jeg kjenner henne jo knapt! Hun hadde hørt at jeg var homofil og det var sååå greit. Jeg svarte: Javel? joda, homofile er sikkert ok. «Ja for du ER homofile sant???»
Jeg svarte: «betyr det noe om jeg er det?» Åh nei og nei – hun kjente noen som var det hun! «ok», svarte jeg. Regnet med at det skulle holde. Men jeg sa aldri bekreftende: Ja jeg er homofil. Det var de ordene hun ville høre, så hun etterpå kunne gå tilbake til jentebordet og si; Han sa det til meg.
Etterhvert som hun ikke fikk de eksakte ordene ut av meg, så hun plutselig meg inn i øynene og sa: » Si at du ikke er det da!» – og dermed skulle jeg liksom avsløre meg. Da kunne hun sett på øynene mine om jeg snakket sant… vel, egentlig en typisk historie, bare litt forskjellig hver gang.
Utrolig slitsomt!

Jeg vil nok alltid være annerledes i folks øyne. Det er liksom meg og de med Down syndrom. De sier også at de har litt for mye av et gen. Vel, de har noe ekstra, som ingen andre «vanlige» har. Ikke rart jeg elsker alle som er litt annerledes!

Jeg kaller min legning for en gave. Avsender usikkert. Men si at det var Gud da! – så flott!! Takk Gud – hvis det er deg! Noen ganger får man gaver fra ukjente beundrere – Kan også være Gud det faktisk – med blankt visittkort, og med teksten: Jeg beundrer deg! Klart man er nysgjerrig for hvem denne gaven kommer fra.

Men for å si det på en annen måte da: Tenk om gaven var en kaktus eller en død rotte – pakket inn i skoeske! Da ville jeg vært bekymret og redd.

Bekymret og redd er jeg ikke – bare glad! Gaven er gitt meg og jeg bruker den hver dag!

En får verra som en e`, når en itte vart som en sku`!