Jeg søker jobb!

Jeg går en spennende tid i møte. Jeg søker jobber igjen etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra arbeidslivet siden 2002. Jeg innrømmer glatt at det er med litt skrekkblandet fryd.

Jeg måtte slutte å jobbe for ca 5 år siden, rett og slett fordi jeg møtte den kjente veggen. Den veggen som bare gir deg en bråstopp i livet – den som gir deg et varsel om at nå er det på tide å stoppe opp litt. Jeg stoppet. – kikket meg rundt og på meg selv – og gjorde noe med livet mitt. Jeg forandret fokus og prøvde å rette opp det som hadde vært problem. Ett av problemene var at jeg ikke hadde begrensninger for meg selv når det gjaldt nettopp jobbing. Jeg slet meg rett og slett ut. Når man bor alene er det lett å påta seg oppgaver og ekstra jobbing. Det er ingen som venter hjemme og du har ingen forpliktelser. Dette vet som regel sjefen din om også, og utnytter dette. I tillegg hadde sjefen min en ansatt som sjelden eller aldri klarte å si nei, så når det var noe ekstra eller noen var syk, var jeg den første han ringte til. Selvfølgelig.

Jeg tror alle som har møtt den berømte veggen er redd for å støte på den igjen. Slik er det med meg nå også. Jeg kjenner at det hemmer meg litt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til kravene og forpliktelsene og jeg kjenner etter om jeg fortsatt er et – ikkeklareåsineimenneske, eller om jeg har lært litt av feilene jeg gjorde. I 5 år har jeg hatt full kontroll på dagene mine. Nå skal jeg inn i jobbmaskineriet igjen. Turnuser, vaktlister, frihelger, ferier, lønn, lønningsdager, forskudd, kolleagaer, tvister, medarbeidersamtaler og u name it! Jeg har vært syk. Nå er jeg frisk. Det er på tide å gå videre. Det må allikevel være lov å kalle det – med skrekkblandet fryd…

Jeg har fullført 3 år på høgskole og gikk ut med beste karakter på selveste bacheloroppgaven. Det burde gi meg selvtillit – men jeg kjenner at også den mangler litt. Noen ganger tenker jeg at så behagelig det ville vært å stått bak kjøttdisken igjen – det er DET jeg klarer best.. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av tre år har lært mye og kvalifisert meg masse til å jobbe med kultur, både for barn, voksne og gamle.

Jeg funderer masse på hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg tenker at jeg MÅ jobbe med mennesker. Jeg tenker at jeg IKKE er et kontormenneske. Jeg er ikke så veldig glad i byråkrati.. Jeg er en problemløser. Jeg er tolerant og openminded. Og JA, jeg er fleksibel…. Jeg er idèrik og elsker å få utfordringer. Jeg vil gjerne hjelpe de mindre sterke i samfunnet. Jeg elsker å være vert – eller lage det hyggelig for andre mennesker. Jeg elsker mennesker av alle slag, men særlig barn, unge og gamle. Jeg er engasjert og medlidende – det er kanskje noen ganger en dårlig egenskap…

Nå spør jeg dere – og særlig kanskje dere som kjenner meg litt gjennom bloggen her – men også ukjente;

Hva slags jobber synes dere jeg bør søke? Hva slags stilling passer jeg til?

se gjerne min CV her

Er spent på svar… ;-))

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

Homser og Grand Prix

En leser av bloggen min vil gjerne vite «hva er egentlig dette med homser og Grand Prix?», og vil gjerne at jeg skal skrive litt om det. Det gjør jeg med glede – men tror jeg må snakke litt for min egen del.

Homser er like forskjellige som alle andre og jeg tror det er litt myte dette at ALLE homser elsker Grand Prix. Jeg kjenner iallefall mange homser som «hater» sirkuset, glamouren og sangene. Men så er det også noe med dette uttrykket – showet alle elsker å hate… Jeg tror det finnes mange «skapseere», både av heteroer og homser.

Jeg har elsket grand prix så lenge jeg kan huske. Jeg deler året inn i de viktigste begivenheter. Det er jul, påske, grand prix, 17 mai og bursdag. 😉

Jeg husker at når jeg var barn var det uhyre viktig å få tatt opp melodiene på kassett. Jeg satt i smug i sene nattetimer og tok opp reprisen som ble sendt på natta på radio. Slik er det iallefall jeg husker det.

Jeg vet faktisk ikke helt hva som gjorde at jeg ble så fryktelig oppslukt av dette – om det er sirkuset, glamouren eller sangene. Jeg har bare noen teorier (ikke le er dere snill… ;-))

– Når jeg var liten ville jeg bli balettdanser! Jeg elsket å danse og uttrykke alt jeg følte i dans. Når jeg trodde ingen så meg hadde jeg store dramatiske balettforestillinger for meg selv. Gardinene til mor ble omskapt til de lekreste kreasjoner. Fotsidt selvfølgelig. Heyyy! Jeg VET at balletdansere danser dårlig med fotsidt – men dette var MIN balett!!  Den dag i dag elsker jeg danseshow og cabareter og jeg kan selv i dag levende se for meg meg selv som danser i et show……. (jeg sa, ikke le….. ;-)))

– Jeg har alltid trodd at sang, dans og musikk var det som til slutt skulle redde verden fra krig og ufred. Med sang, dans og musikk møttes verden i et felles språk som alle kunne forstå. Jeg skjønte aldri som liten hvorfor vi hadde landegrenser – vi bodde jo på en jord. Jeg husker jeg tenkte om de fattige at hvorfor kan vi ikke bare lage mer penger så alle fikk likt? Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, mennesker med annet språk og andre uttrykk. Jeg har alltid elsket filmer og dokumentarer som beskriver hvordan mennesker fjernt fra oss lever. Grand Prix handler om dette – og i grand prix vil selv det fattigste land bli presentert med glamour.

Jeg tror jeg kan si generellt om homser at vi er veldig fredelige mennesker. Kanskje en litt farlig påstand å komme med – men jeg tror det. Selvfølgelig finner man unntakene der som ellers. Jeg tror homser elsker livet fordi mange har måttet slite for å bli lykkelige i det. Grand Prix er en verden «utenfor» som vi gjerne så på som en drøm. Få uttrykke oss – få gi av oss – få leve i en «boble» hvor vi kan få være fullstendig oss selv – i samspråk med alle andre, heteroer, homoer, tyskere, tyrkere, irske og grekere, menn, damer, kjoler, kostymer, sang, musikk og dans. Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv.

Prøv å ring eller kontakt meg under en Grand Prix finale. Jeg svarer ikke. Jeg lever i min egen verden. Jeg lever meg fullstendig inn i det. Jeg må se detaljene. Jeg må ha det stille – men høyt. Og i mitt hode er det bare fred, glamour og sangen og dansen. EN VERDEN – sammen i fred. Og gjenforent.

Mimre litt her: https://kjellemann.wordpress.com/mgpeurovision-song-contest/

Les Grand Prix historien her: http://www.eurovision-hungary.com/ESCHistory.htm

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Til minne om Fredrik Stave

Når unge mennesker går bort så opplever vi alt så meningsløst.

Jeg satt i dag og så på ungdomsprogrammet WASCHERA. I dag var programmet tilegnet en ung gutt som døde av kreft 29 februar. Filmen om han gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Fredrik hadde sin egen blogg: F for Fredrik

Undertittelen lyder: Hvorfor må det alltid et problem til for å vise noen hvor bra de har det?

Her skriver Fredrik selv om bloggen sin:

Bloggen startet som en motvekt mot rykter, men endte opp som en fortelling om meg, og min nye hverdag. Her kan andre få vite om greiene som ville ta over livet mitt, men som ble tatt over av meg. Fra første stund så jeg det positive i situasjonen, og det har vært det som holdt meg og mine oppe. Dagene på et sykehus kan bli lange og kjedelige, men med humor går det meste bra. Med 25 kanaler på tv’en og gratis mat og drikke, så er det meste tilrettelagt for én. Samtidig får man en livserfaring de fleste går i graven uten. Man forstår lettere at livet ikke bare består av penger og utdanning, men av de enkle gledene man har i hverdagen. Bare det å våkne opp ved siden av noen som er glad i deg, er nok til å leve et lykkelig liv. Gjennom dette har jeg fått meg en kraftig reality-check, og muligens er det hva som var meningen med det hele? Om dere skulle ha noen spørsmål til meg, ta gjerne kontakt på fredrikstave at leverpostei dot com!

Jeg anbefaler alle å gå inn på Fredrik sin blogg og lese hans tanker, om hans sykdom, hans ups and downs og om all støtten han føler han har fått.

Jeg kjente ikke Fredrik – men man skal ikke lese lenge på bloggen hans før man finner ut hvor fin gutt han måtte ha vært. Jeg blir så ydmyk overfor slike mennesker som har kjempet og sloss og som ikke har kunnet ta livet for gitt. Slike mennesker som Fredrik har iallefall ikke levd forgjeves. Han var nok en gave til alle rundt han og hans liv fortsetter å gi – fordi han vil være et forbilde og en vekker for så mange. Han vekket meg i dag – og minnet meg på hvor mye vi har å være glade for og være takknemmelig for vi som får lov å være friske.

Familien har opprettet et fond til hans minne:

Vi har opprettet et minnefond for Fredrik Stave som skal
være en del av at Fredrik aldri skal og vil glemmes.
Dette gjør vi fordi vi har hatt nytte av et liknende
fond når vi var på sykehuset, og fordi vi vil hjelpe den
fantastisk flinke Kreftavd., UNN Tromsø, som hjalp oss mye.
Hvis noen vil gi en gave så er kontonummer som følger;

8982 10 51569

Ellers oppfordrer vi til å lese Fredriks blogg – en fantastisk
velskrevet side av en fantastisk mann!

Link til Kreftforeningen

17 desember skrev Fredrik følgende:

Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet – er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten – gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?

Bare undertittelen på bloggen hans burde lære oss en hel del:

Hvorfor må det alltid et problem til for å vise noen hvor bra de har det?

-Takk Fredrik –

Mine tanker går til familien, kjæresten og vennene til Fredrik.

Minn alt dere har mistet – men sett pris på alt dere har fått.

JEG BLE FØDT NAKEN..

  

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg – ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født – men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg – ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far – men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge – et blått armbånd, en blå lue – noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten – og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys – de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili – den var jo godt gjemt – og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen – sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen – i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? – kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? – svarte de.

Hva så?????

Hvem er kvalifisert til å uttale seg på Guds vegne?

Det er ikke så mye som sjokkerer meg lenger når det gjelder uttalelser fra kristne fundamentalister – heller ikke Reidun Torgrimsens advarsler til det norske folk hvor hun hevder; «Dette er Guds Ord som er lagt i min munn for å advare deg og alle i Norge.» 
Advarselen er sendt til kongen, alle stortingsrepresentanter, regjeringen, biskoper m.fl.

Gud har visstnok snakket til denne kvinnen og gjennom andre fra 15 juni og til 23 juli. Ordrett har hun gjengitt advarslene fra Gud. Hun takker pent til pappa Gud for at «….. Du har lovet å gjøre nye ting i Norge».

Hun mener hun uttaler på vegne av Gud ,en ADVARSEL til alle som går imot Guds Ord og Hans vilje for ISRAEL og for NORGE!

Og selvfølgelig er homofili og den nye ekteskapsloven det det advares mot. Og igjen er det helvete som er resultatet hvis vi ikke følger hennes ord – som hun så gavmildt har formidlet oss på vegne av Gud selv.

I tillegg til advarselen du kan lese på hennes hjemmeside kan du også

«Bli fast støttepartner med Tienden (10% av din inntekt, som i følge Guds Ord tilhører Herren), og opplev Herrens velsignelse strømme inn i ditt liv, der du gir Tienden og Hellige Gaver.»

Og selvfølgelig: Gir du penger, holder Gud løftene. Jeg antar at jo mer du gir jo mer får du igjen – ja under visse vilkår da selvfølgelig.

Hmm.. Har du ikke råd å gi 10 % av din lønn til kristne TV-stasjoner sier du?? 

Du sier kanskje, jeg har ikke råd til å gi?  Men nettopp derfor skal du gi.  Gud har lite velbehag i den som gir smuler av sin overflod, men han har stort velbehag og velsigner rikt den som gir førstegrøden til Herren og som mindre har tilbake til seg selv.»

Jeg antar at jo mer de som er redde helvete gir. jo mer kan denne kvinnen og tv-stasjoner og andre som har direkte linje til Gud advare mer om at man må vende om å bli som dem. Jo raskere bli kvalifisert til å uttale deg på vegne av Gud.

Om du selv har syndet aldri så mye før i ditt liv så er du tilgitt , (denne kvinnen har selv syndet mye i sitt liv og er bl.a skilt) – det koster ikke så mye – og du kan bare kalle deg frelst og så er du tilgitt det meste. Gud er tydeligvis glad i penger! Gud har kontonr; 2120 oo oooo (obs! pengene går via en pastor – noe provisjon kan påregnes..)

Dette kvinnemennesket spår en ny reformasjon! Det er visst håp for oss alle! Gi penger og be litt – og for Guds skyld skriv under på underskriftskampanjer som sier NEI TIL KJÆRLIGHET (homofil praksis) OG EKTESKAP MELLOM HOMOFILE og det vil gå oss godt i Norge – og Israel også!

Vil ikke dine medmennesker følge ditt eksempel sier du? Vel, slå folk i hodet med Bibelen. Der står det skriftlig!

ps: med vilje oppgir jeg ikke nettadressen til denne kvinnen sin hjemmeside -Det jeg har skrevet her og gjengitt er den oppmerksomhet jeg ønsker å gi disse stakkars mennesker. Jeg antar at i ren «pastor Torp-stil» er det oppmerksomhet de vil ha og dermed et ønske om penger i kassen. Å forkynne drømmer og profetier er kostbart – likeså trusler om helvete.

Jeg drømmer hver dag om at STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN – det er en drøm og en profeti jeg TROR på. Jeg håper jeg er kvalifisert til å formidle den drømmen. Jeg er jo et menneske.