Jul på Reiret – en julefortelling skrevet av meg.


JUL PÅ ”REIRET” – I GAMLE DAGER

Jeg skriver best om natta jeg. Når nattefreden har senket seg og et stille men levende stearinlys står ved siden av meg og gir meg ro og gode tanker. Da får fantasien fritt leke seg og i kveld vil jeg fortelle en historie om hvordan julaften måtte være før i tiden – tror jeg.

”Reiret” er egentlig barndomshjemmet til min bestemor og det eksisterer den dag i dag og er en fantastisk plass du kommer til når du kjører opp ”Skårsbrekka” og skal til ”Flatningen” i Vågå. Reiret bærer navnet sitt med rette. Det er et fantastisk vakkert sted og må ha vært et godt sted å vokse opp i og et sted med mange minner for oss i familien. Min bestemor het Marit og søstrene hennes het Inga og Maria. De omtaler jeg i denne historien. Personene i fortellingen er virkelige men alle er borte nå – med unntak av Kjellemann. Historien tilegner jeg menneskene i historien og som jeg har så mange gode minner om

Her er julefortellingen:

Det var veldig kaldt på Reiret denne julemorgenen. Tyve kuldegrader beit i nesen når jeg skyndte meg ut på dørhella. Jeg var så spent på at bestemor og bestefar skulle komme og feire jul sammen med oss! At dem kom var like sikkert som at det var snø og bitende kuldegrader på Reiret Julaften det.

–          ” Åhhh! Kommer de ikke snart?”

–          ” Er du helt tullerusk du gutten min”, sa far litt strengt. ”Du kan da ikke stå her nå i denne kulden! Gå inn å få på deg klær!”

Jeg sto på trappa i bare pysjen. Jo far hadde rett. Det var kaldt. Men far må da forstå at jeg er spent når det både er julaften og bestemor og bestefar kommer!

Jeg tror egentlig at far var like spent som meg. Han holdt på å måke snøen og lage plass til T-Forden til bestefar. Han anså nok sjansen til å få prøvekjøre bilen som ganske stor, og det tror jeg var på en måte julaften god nok det for far.

Trærne sto rundt Reiret som store hvite kjemper og grenene holdt nesten på å brekke av all tyngden av snøen. De sto tett i tett og sto der akkurat som at de skulle passe på Reiret vårt. Noen steder kunne man se spor etter både elg og hjort, hare og rev. Det var så vakkert på Reiret om vinteren og aldri var det så vakkert der som på julaften. Det kunne til og med en liten gutt på 5 år se.

Reiret bar navnet sitt med rette. Det var et reir og det huset meg og søskene mine og han far og mor. Jeg var minst da selvfølgelig og så var det storesøstrene mine, Inga, Maria og Marit. De tre sov visst enda dem.

Det ble seint i går kveld når vi venta på at han far pynta juletreet i finstuen. Det er mest i høytidene vi sitter der i finstuen. Ja, og så når det kommer fint besøk til gards. Inga var nå så tullete hun at hun smugkikket i nøkkelhullet for å kanskje få sett juletreet før oss andre. Men han far har pynta juletre før om årene også han, så den muligheten hadde han sørget for å avverge. Imens far pyntet juletre satt vi ved storbordet på kjøkkenet vi andre og vi lagde lenker av farget papir som vi skulle henge opp og pynte med. Jeg likte egentlig best å lage dyr av kongler jeg da. Julestallen ble lagd i fjor av en gammel skoeske og nå manglet det noen dyr som gjeterne skulle ha ved siden av seg. Mor kom med noe gammel bomull som jeg dekket konglene med og så fikk jeg lov å bruke noen utbrente fyrstikker til bein. Det ble fine sauer det.

Endelig kom far ut av storstuen!

Det var så høytidelig det å få komme inn å se juletreet som jeg og far hadde vært og hogd oppe i Reirebakkene. Det sto der midt på gulvet på en strieduk som mor hadde laget med grønne kantebånd. Treet rakk helt opp til taket og stjerna rørte så vidt takbjelkene. Jeg kjente igjen mye av julepynten søstrene mine hadde laget på skolen. Noe var nytt også. Men jeg husket alle tingene der. Far hadde kjøpt nye lysholdere. Han var så redd at det skulle begynne å brenne han. Levende lys sto og blafret og det blinket i de få, men veldig fine julekulene. Men det manglet ikke ellers av julepynt! Det var glansbilder av engler øverst i treet og nederst var det julekurver fulle av smørbukkarameller og kamferdrops. Vi fikk lov å ta hvert vårt kamferdrops før vi la oss.

Før jeg la meg måtte jeg se enda en gang på julepakkene jeg hadde laget i hemmelighet. Jentene skulle få hvert sitt navneskilt som jeg selv hadde høvlet med mye hjelp av far. Onkel hadde hjulpet meg å brenne inn navnene. Mor skulle få en ny skjærefjøl som jeg til og med hadde malt med noe gammel maling som sto igjen. Han far skulle få et askebeger til pipa si som jeg hadde hamret ut av en gammel sinkplate jeg fant. Men stoltest var jeg av fuglebrettet til bestemor og bestefar..

Det luktet så godt i huset på Reiret. Mor hadde strødd einer på gulvet. Det luktet mat og det luktet liksom glede! Jeg hørte mor på kjøkkenet gikk og tuslet med sitt. Han far satt i gyngestolen sin som vanlig og leste avisen og banka pipa si i askebegeret nå og da. Alt var som vanlig, men det var liksom noe uvanlig i kveld allikevel. Jeg lå og vrei meg i senga lenge. Det var så mye å tenke på – i hvert fall for en femåring.

Til og med havregrøten smakte liksom bedre denne julemorgenen. Det var spekepølse og spekeskinke på bordet og gammelost og gomme i tillegg til flatbrød og lefse. Var ikke akkurat hverdagsmat alt dette. Jeg spiste men fant altså ikke roen.

 –          ”Hvis det er bestefar og besemor du sitter og venter på og er så urolig for så kommer ikke de før ved høgst dag”, sa mor. Jeg så på kjøkkenklokka og den var bare 9 om morgenen.

–          ”Jeg og bestefar skal ake ned reirebakkene skjønner du mor.

Rattkjelken var prøvd allerede den, men det var jo liksom noe eget med det at bestefar satt bakpå. Han skulle liksom tulle så fælt og gjøre seg til han da vet du. Noen ganger kjørte han rett inn i snøfonner med vilje og da lo både jeg og bestefar så godt at..

–          ”Du får ta fuglebandet og sette det opp på stauren ute du nå”, sa far. ”Jeg har gjort alt i orden til deg og alt står i eldhuset. Og vi må finne det beste høyet til sauene og grisene også” ”Dyrene på Reiret feirer også jul”, lo far.

Alle levde med forventning og var i så godt humør i dag det var julaften. Ja til og med far. Jeg gikk og fant nøkkelen til eldhuset bak de nystrøkne håndkledene til mor. Han far var nøye med at dyrene også skulle ha det ekstra godt i jula.

Det var mens jeg holdt på med å gi dyrene julematen at jeg hørte en rusten tutelyd fra T-Forden til bestefar. Jeg måtte le høyt av glede, men også fordi det hørtes nesten ut som ei gammel ku som rauta. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp det beste jeg kunne i møte med dem.

Jeg fikk verdens beste klem av begge to, både bestemor og bestefar. Vi fikk en Riegelsjokolade hver av oss vi ungene. Det var også slik det alltid pleide å være og som forventet. Så ble det kaffeslabberas, som ho mor alltid kallte det og nå kom alle julekakene frem. Det var i alle fall 7 slag jeg klarte å telle, men jeg klarte meg lenge med fattigmann og ”avlette”. Mor klagde på at hun ikke hadde helt fått til ”avlettene” i år, men bestemor skrøt så fælt av dem atte. Jo da, alt var som før i år også!

Det var liksom dette som var jul, Alle de faste tingene som ble sagt og gjort hvert år. Jeg og bestefar akte rattkjelke og jeg tror aldri jeg har hylt verre enn da bestefar datt av kjelken midt oppe i Reirebakkene og liksom rulla rundt mange ganger. Vi så ut som snømenn når vi kom oss inn igjen i varmen. Det var store snøballer nederst på buksa mi. Vi var røde i kinnene både jeg og bestefar.

Det gikk mot kveld og vi ble mer og mer andakte og høytidelige. Klokka 5 så ringte jula inn og vi satt stille ved bordet alle sammen. Ja utenom mor da, som gikk frem og tilbake og satte frem ribba og potetene, surkål og tyttebær. Hjemmebakt flatbrød og svisker, julepølse og medisterkaker. Alt var selvfølgelig hjemmelaget og hjemmeslaktet. Var liksom litt rart for meg dette med ribba da, for jeg visste hvem som lå der. Grisen. Jeg var jo med og slaktet den sammen med far. Nå lå han på bordet og kunne knapt gjenkjennes og skulle bli julemiddag for oss sultne. Men slik var det nå på en gard, sa han far og sukka liksom tungt. Jeg fikk smake på hjemmebryggølet også. Han bestefar tullet med at jeg kom til å bli full..

Åh, som vi spiste! Jeg var så mett at jeg klarte nesten ikke å sitte rolig. Han bestefar satt med kniven og liksom målte avstanden fra magen og inn til bordkanten. Det pleide han alltid å gjøre for å vise hvor mett han var. Inga som var eldst av jentene skulle få lese juleevangeliet for første gang i år.  Ellers hadde nå det liksom vært oppgaven til far det da. Jeg satt med store øyne og hørte på. Kunne det være sant alt dette da? Jeg tenkte på stjerna over stallen og så opp på stjerna på juletreet. Under juletreet lå alle gavene. Det var liksom to-tre gaver til alle. Ja Jesus fikk visst gaver han også, så det er vel han å takke for at vi fikk gaver på julaften, tenkte jeg med et smil om munnen. Gaveåpningen var liksom høydepunktet det da. Når riskremen var spist opp så var det så vidt vi fikk gått og satt oss i godstolene.

Jeg lurte så fælt på hvor nissen egentlig bodde. Tror ikke de var helt enige de voksne heller hvor han egentlig kom fra. Skagsnebbnissen var egentlig den jeg trodde mest på. Men så har jeg nå hørt at han kunne komme fra Nordpolen også. Det er nå det samme det da, bare han vet hvor jeg bor og om han kunne tilgodese meg med ett og annet, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Julegrøten var liksom beviset på at han allerede hadde vært innom. Jeg hadde jo sjekket det da, opptil flere ganger. Da jeg var innom i fjøset før middagen var det jammen tatt en stor skje av trebollen med julegrøt i. Jeg skyndte meg å gi resten til grisene så ikke mor ble sinna for at nissen ikke hadde spist opp alt. Hun ble nå så sint på meg mange ganger fordi jeg ikke ville spise opp alt at. Det var med håp at nissen så at jeg hjalp han fra kjeftesmella til mor. Det var ei god gjerning jeg gjorde som kanskje til og med fortjente ei ekstra gave fra nissen, skulle man tro.

Han far var den som skulle gå ut og sette frem stearinlyset på dørhella som nissen fant frem til huset vårt. Han far kunne ikke vite at jeg allerede hadde observert at nissen hadde vært i fjøset og spist av grøten. Jeg rakk ikke fortelle det heller, før far var ute av huset.

Det var ikke lenge han var borte heller, før vi hørte et fryktelig leven ute i svalgangen. Jeg kjente jeg ble så redd så jeg krøp enda nærmere bestemor og holdt henne hardt i armen. Hun satt der og lo høyt og sa som hun pleide å si: – ”Nei så trivelig at Skagsnebbnissen kom til oss i år også!” Jeg hørte det trampet hardt på kjøkkengulvet og inn i finstua kom julenissen! Jeg syntes liksom han ble mer og mer krokete i ryggen for hvert år. ”Er det noen snille barn her? Han liksom brumma det i skjegget når han sa det. Jeg fikk ikke frem et ord. Men jeg rakk så vidt å tenke at; -” han far gikk nå glipp av alt dette han nå, og det kunne jo vært en trygghet om han var her akkurat nå…” Men alle satt og lo og mor fant fram vetlkrakken. –” Du får sitte her du da Skagsnebbnisse for du er vel fryktelig sliten av å reise så langt!”

Nissen fikk etter mye omstendigheter flytta rompa si ned på krakken. Han var så tjukk og hadde så stor mage at det bare var så vidt han fikk bøyd seg. – ”Men hvor i all verden ble det av far da, lo liksom mor og slo seg på knærne. Jeg syntes liksom at hun tok det vel bra at han far gikk glipp av all oppstandelsen og ikke minst gikk glipp av julegaveutdelingen.

Han far kom ikke tilbake heller han for alt var over og nissen hadde gått igjen. Det var nå så typisk at nissen hadde ikke før gått ut gjennom svalgangen før far kosta av seg snøen og kom inn. – ”At du aldri kan holde deg inne den ene gangen på året at nissen er her da”, sa mor. Hun var ikke sint men lo like mye. Hun er så rar mor på julaften. Hun ler av alt. Ja aller er så glade. Selv far som gikk glipp av hele seansen sitter der og ser ut som at alt er i skjønneste orden.

Jeg skulle nå fortalt han ett og annet jeg da. Til han far. Det var ikke verdt at han satt der og trodd alt var i skjønneste orden. Jeg sto i vinduet jeg når nissen var gått og tror dere ikke at nissen kyssa mor rett på munnen! Men jeg tenkte jeg skal ikke være den som lager det utrivelig på selveste julaften, så jeg fikk vente med å fortelle dette til senere.

Jeg ser rundt meg og alle sitter oppglødde med røde kinn, mette og gode. Pakkene er pakket opp og alle uffer og bærer seg for hvor snartenkte alle har vært med julegavene i år. De hjemmestrikkede sokkene måtte jeg bare ta på meg med en gang. De var så utrolig varme, myke og gode. Nissen visste det han, at det var gått hull på de gamle. Det samme med luen jeg fikk. En blå strikka lue med ørelapper. Jeg fikk ny hammer av far. Så slapp han å lete etter sin egen hammer hele tiden, sa han. Men fineste gaven fikk jeg av bestemor og bestefar. En rød lastebil. Ikke engang av tre. Nei, denne var så blank i lakken at det skinte av den. Med lasteplan! Å tror du ikke det var en gave fra selveste Skagsnebbnissen også. Jeg visste det! Han hadde sett at jeg berget han fra kjeftesmella til mor, når han ikke spiste opp grøten sin. En liten utskåret engel i tre… Den tok jeg med meg i sengen og holdt i hendene mine helt til jeg sovnet. Helt sikker på at jula var den beste tiden på året. Jeg merkte meg så vidt at bestefar sto i døråpningen og smilte til meg.

– ”God jul Kjellemann”, sa han stille. ” Du er nå så god du” sa han. Jeg sovnet med et smil om munn.

Skrevet av Kjell Morten Bråten (2006) og dedikert til de mennesker jeg har elsket over alt på jord og som ikke lenger er blant oss.

Julefortellingen finnes også på Vågådialekt her

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s