Historien om Sverre


7 oktober 2010 er det 6 år siden Sverre døde.

I 4 av disse årene visste jeg ikke at Sverre var død. Det ante meg, men jeg visste det ikke. Bare tilfeldigheter ville det slik at jeg fikk vite det. Nå vil jeg fortelle dere historien om et vakkert omsorgsfullt menneske som dessverre møtte helvete på jord – heroinen.

Jeg møtte Sverre første gang på Jordal Amfi sent en høstkveld jeg var ute og gikk tur. Jeg bodde den gang på Tøyen i Oslo.

Sverre sto sammen med en gjeng med andre ungdommer. Jeg kom i snakk med disse ungdommene fordi de ropte homo til meg. Jeg gikk bort til dem og lurte på om de kjente noen som var homo. Vi ble stående å prate. Det var en gjeng med ungdom fra 13 – 16 år. De fleste av dem var fra Oslo og bodde i nabolaget. To av dem var fra Bergen. Den ene av dem var Sverre.

Etterhvert forsvant en og en og jeg ble stående igjen med Sverre og kameraten. De fortalte at de hadde rømt fra Bergen. Den ene bodde på en institusjon. Sverre fortalte at han bodde hos moren sin. Jeg husker at de løp og gjemte seg når de så en politibil.

 Hva gjør man når man kommer opp i en slik situasjon? De spurte om de kunne bli med meg hjem. Jeg sa at det gikk ikke, det fikk heller bli en annen gang. Jeg trodde ikke at jeg kom til å møte de igjen. Jeg ba de ringe hjem og iallefall si ifra at de hadde det bra. Det lovte de. Mer turte jeg ikke involvere meg. Som sagt: hva skulle man gjort?

Så ville skjebnen det slik at vi møttes igjen. Bare et par uker senere så hører jeg noen rope etter meg når jeg igjen er på tur. Sverre var sammen med en 13 åring denne gang. Og han sa: Nå skal vi bli med deg hjem. Du lovte! Vi inngikk et kompromiss at de kunne få lov hvis de lånte min telefon og ringte hjem så jeg hørte det.

Dette var starten på mitt «vennskap» med Sverre. Sverre var 16 år og når han dukket opp i Oslo tok han alltid kontakt med meg. Han dukket opp rett som det var. Noen ganger bodde han hos sin far i utkanten av Oslo, men det endte som regel med at de endte i krangler og så ble han boende hos meg. Det var vanskelig å avvise Sverre. Han var en overtalende mester. Og det var ikke så store problemer med å ha han hos seg. Jeg sa ifra at det ikke var lov med alkohol og dette ble på en måte respektert. Jeg hadde hele tiden kontakt med hans mor. Ofte kunne moren ringe meg fordi da var Sverre rømt igjen. Da visste hun at han var på vei til meg.

En gang hadde Sverre og en kamerat ranet en gammel dame i Bergen for mange tusen kroner. De tok taxi til Oslo for pengene. Sverre kom og tilbød meg penger. Taxisjåføren hadde fattet mistanke om disse to ungguttene som hadde råd til å ta taxi fra Bergen til Oslo og kontaktet politiet. Det var første gang jeg forsto på ordentlig at jeg også hadde med en kriminell å gjøre. Sverre var blitt kriminell.

Så kom også etterhvert innrømmelsen at han brukte dop. Sverre var kanskje etterhvert blitt 19 år – jeg husker ikke lenger – men han fortalte om «problemet» sitt. Han fortalte meg om jomfrustikket og hvordan han hadde blitt presset til å ta det. Naive meg forsto vel ikke ordentlig hvor alvorlig dette var. Narkoverden var langt fra min verden. Jeg skulle etterhvert bli ganske godt kjent med den..

En gang kom Sverre med en jente. Hun var hans store kjærlighet. De bodde hos meg over en periode. En fryktelig periode. Vi kranglet ustanselig og Sverre og denne jenta ble kastet ut gang etter gang fra min leilighet. Men Sverre var den store overtalingsmester.

Når jeg sitter og skriver dette så undres jeg over hvor lite jeg egentlig husker fra alt sammen. År gikk og Sverre kom og gikk. Men jeg husker nesten ikke hva som skjedde først og sist. Jenta han var sammen med ble gravid og hun fødte en sønn. Sverre var blitt pappa. Men han var ikke lenger sammen med moren.

Jeg flyttet opp til Bøler. Sverre var etterhvert blitt tung narkoman. Jeg forsøkte å ikke involvere meg i han. Problemene hans var for store til at jeg kunne hjelpe han. Moren ringte rett som det var. – «Sverre ringer fra en kirkegård. Han sier han har ingen steder å dra. Kan du hente ham?» Hadde jeg noe valg? Jeg hentet Sverre og han ble boende hos meg. Noen dager. Noen uker.

Jeg kunne stole på Sverre. Jeg kunne faktisk det. Sverre hadde bankkortet mitt og han tok ut penger for å kjøpe seg mat. Det forsvant aldri noen ting.

Sverre fikk hjelp fra en lege som «ulovlig» ga han «Termogesic». (Et slags metadon eller subutex). Denne legen møtte han på gitte plasser og det var meningen at Sverre skulle legge denne tabletten under tunga. Sverre «skjøt» den i årene sine. Jeg gikk lenge og trodde det var riktig måte å gjøre det på. Derfor fikk Sverre lov til å ta «medisinen» sin hjemme hos meg. Sverre løy nok mye om dette. Noen ganger var nok dette også heroin. Og etterhvert ble det bare slik at Sverre tok både heroin og andre stoffer hjemme hos meg. Jeg prøvde i det lengste å forhindre det. Men alle de gangene jeg måtte plukke han opp på «plata» halvt død, gjorde at jeg til slutt tenkte at det var bedre at han tok dette hjemme hos meg. Da hadde jeg iallefall oversikten.

Sverre skulle legges inn for behandling. Mor hadde endelig klart å få plass til han på et behandlingshjem i Hamar. Jeg kjørte han opp dit. På veien opp la Sverre en heroin under forhuden sin. Jeg visste at dette ikke kom til å gå. Tror det gikk en uke. Da fikk jeg telefon fra mor. Sverre hadde falt ned fra en trapp og slått seg helseløs – og rømt fra behandlingsstedet fordi han var nektet smertestillende. Sverre hadde falt ned trappen med vilje for at han trodde han skulle få nettopp smertestillende. Jeg måtte ut å lete. Fant ham på «plata» med stjålne krykker. Sverre veide 45 kilo. Og han klarte ikke gå. Jeg måtte bære han opp 4 etasjer til leiligheten min og der ble han liggende. I flere måneder!

Han gikk ikke engang på do. Han tisset på en flaske. Han lå i sofaen min hele dagen, mens jeg jobbet. Ofte forlot jeg han røykende på sin rullings og når jeg kom hjem sov han i samme stilling og med røyken fortsatt i hendene sine. Men Sverre måtte ha dop. Jeg bar han opp og ned de 4 etasjene, kjørte han ned til plata eller til «legen» med termogesic, og bærte han opp igjen. Noen ganger var abstinensene så enorme at han kastet opp og fikk krampeanfall i trappene. En gang falt han ut av armene mine. Jeg var mange ganger overbevist om at jeg en dag ville komme hjem og finne ham død.

Vi klarte å få tak i en lege som kom hjem og som hjalp Sverre litt. I hvertfall ble Sverre såpass at han begynte å gå litt selv. En dag stjal han bilen min. Han ble bare borte. Lenge. For første gang kom jeg i kontakt med far til Sverre. Faren ble med å lete. Vi fant Sverre til slutt. Sverre satt hjemme og fortalte sin far at: – » det er ikke du som er faren min – det er PP det!» (Sverre kalte meg bare PP)

En dag skjedde det. Sverre tømte kontoen min for penger. Han rømte fra hjemme og ble borte. Jeg måtte på jobb og når jeg kom hjem så var jeg spent på om han var der. Det var han, men jeg var overbevist om at han satt i sofaen min død. Sverre satt der med åpen munn og lukkede øyne. Han SATT. Bare det var nok til at jeg trodde han var død. Sverre lå alltid. Rundt Sverre lå det medisiner av alle slag, sprøyter og kanyler. Jeg løp rundt i leiligheten og skrek; han er død!  Men Sverre var ikke død. Han våknet til liv og så gråt han. Han gråt og holdt rundt meg. Han hadde brutt et løfte til seg selv sa han om at han aldri skulle stjele fra meg. Nå hadde han gjort det.

Jeg kunne skrevet en egen bok om hvordan sosialkontoret behandlet meg og Sverre. Det ble ganske dyrt for meg å ha Sverre boende. Sverre røykte mye og han var glad i mat. Og jeg var glad i å gjøre Sverre glad. Sverre veide bare 45 kg på det verste. Mat var viktig. Det var også viktig for meg at Sverre var under oppsikt. Det var han så lenge han var boende hos meg. Iallefall stort sett. Til Bergen kunne han ikke dra. Sverre var truet på livet av noe gammel narkogjeld. Han klarte å overbevise meg og moren om at det var hans sikre død. ALLE som kjente Sverre visste at han hadde det best så lenge han kunne bo hos meg. En periode fungerte det også bra med denne «legen» som ga han termogesic. Sosialkontoret i Bergen støttet meg og moren i at Sverre hadde det best hos meg. Sosialkontoret i Oslo var av en HELT annen mening. De ville tvangssende Sverre tilbake til Bergen. Jeg fikk ingen som helst slags støtte for å ha Sverre boende. På de mange besøkene på sosialkontoret sto vi begge og gråt. Noen ganger var jeg så sint at jeg kunne knust denne glassruten som skilte oss med sosialarbeideren. Sverre var fullstendig oversett. Han fikk en hel rekke med skjemaer som han måtte fylle ut – aldri tilbudt hjelp. Aldri tilbudt en samtale. Eneste beskjed han fikk var: dra tilbake til Bergen- vi har nok narkomane i Oslo.

Sverre dro til Bergen. Jeg så aldri Sverre igjen. Jeg måtte gi opp.

En kveld ringte faren og fortalte at Sverre hadde havnet i en motorsykkelulykke og brukket ryggen. Han lå i koma. Faren ville at jeg skulle bli med til Bergen. Jeg måtte si nei. Jeg var så sliten og nedbrutt av alt at jeg orket ikke. Måtte alle forstå. Sverre klarte denne kneiken også. Han våknet og ringte til meg. Fortalte alt som hadde skjedd.

Faren til Sverre hadde mye penger. Han lovte meg mange ganger at jeg skulle få tilbake alle utgiftene jeg hadde hatt på Sverre. Jeg fikk aldri noen ting. Det er også greit. En dag ringte Sverre og ville besøke meg. Da var jeg flyttet til Skien. Sverre fortalte at han hadde fått mange tusen kroner av sin far og han skulle bruke det for å reise. Jeg kjente at dette orket jeg ikke. Jeg sa at det var bra Sverre kom for da måtte jeg få penger som faren hadde lovt meg. Når jeg sa dette visste jeg at Sverre ikke ville komme. Han kom heller ikke.

Det var siste samtalen jeg hadde med Sverre.

Sverre er en viktig del av mitt liv. Sverre har påført meg så mye smerter, angst og redsel som jeg nesten ikke kan forstå at jeg har klart å «overleve». Men jeg elsket Sverre. Sverre var min sønn. Jeg brydde meg om han som om han skulle vært min sønn. Allikevel kan ikke min historie om Sverre sammenlignes med de historiene til de mange foreldre som har et narkomant barn. Jeg har ikke FØDT Sverre. Jeg har ikke oppdratt ham. Jeg har kunnet ta avstand fra ham når han ble for mye. Et forelder til en narkoman kan ikke det.

Sverre har lært meg en hel del. Sverre har formet meg som menneske og er en viktig del av den jeg er. Sverre har vært med på å forandre mitt jeg og min verden. Han har satt spor som aldri vil forsvinne. Det er en trøst når jeg nå vet at han ikke finnes mer.

Sverre var et nydelig menneske. Han var bare så altfor opptatt av disse sprøytestikkene. Han sa til meg en gang at det ikke var selve rusen som var så viktig – men det var selve stikket. Når han visste at han kunne være rolig – etter å ha kjent stikket.

Sverre gråt mye. Særlig gråt han når vi snakket om sønnen hans. Jeg sa mange ganger: – men er ikke sønnen din viktigere? Han gikk langt i å innrømme at dopet var viktigere. Han elsket sin sønn – men han elsket dopet enda mer. Vi kan jo ikke forstå det. Men så stor makt har dette dopet over mennesker.

Og slik tenker jeg. Jeg hater dopet. Jeg hater det så inderlig! Men jeg elsker Sverre. Sverre var et nydelig menneske. Jeg kunne alliekvel ikke gjøre mer for Sverre uten å ødelegge meg selv. Jeg vet at dette var en riktig avgjørelse. For Sverre kunne rett og slett ikke reddes. Det var for seint for Sverre. Og det var for seint nettopp fordi han elsket dopet mer enn menneskene rundt seg. Han elsket allikevel menneskene rundt seg på sin egen spesielle måte. Jeg følte meg elsket tilbake av Sverre. Men av alt han elsket valgte han dopet. Jeg vet ikke hvordan Sverre døde. Men jeg håper nesten at det var dopet som var årsaken. Da vet jeg på en måte at Sverre døde lykkelig. Enn så rart det høres ut.

Jeg håper du har det godt nå Sverre. Og ha takk for alt du har gitt meg. Du sa alltid at du aldri fikk gi noe tilbake. Du har faktisk gitt masse tilbake. Jeg håper du ser det nå fra der du er..

img_47a2caf271171

Advertisements

4 Svar til “Historien om Sverre

  1. Du er et fantastisk menneske ❤ Tenk å ha så mye kjærlighet ❤ Størst av alt er kjærligheten Kjell Morten ❤

  2. Er et godt menneske du Kjellemann 🙂 Glad i deg ❤ Klem Elisabeth

  3. Det er så innmari godt å se at det finnes mennenesker som deg Kjellemann, du gjør verden til et bedre sted. Du har et hjerte av gull 🙂 Klemmmer fra oss i Kjærlighetsstien

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s