Et brev fra en mor


I dag mottok jeg en mail med et brev. Vedkommende  som skriver vil være anonym, men er mor til en homofil sønn. Hun ber meg selv avgjøre om jeg vil publisere det hun skriver. Selvfølgelig vil jeg det. Skulle ønske mange fler kom med sine historier, særlig fra foreldre eller søsken av homofile. Det er sjeldent at vi får høre deres historier, deres tanker rundt det å ha en homofil i familien. Ha stor takk for bidraget 😉

 

Jeg har en sønn som er homofil.  Han er velutdannet, et godt menneske og en god samfunnsborger.  Han følger samfunnets spilleregler, er en god sønn, bror og venn.  Alt som er annerledes med ham er at han foretrekker noen av sitt eget kjønn som partner.  I dagens samfunn, i vår opplyste del av verden skulle en tro at dette var  uproblematisk.  Slik forholder det seg ikke.

I sist uke opplevde jeg at min sønn ble mobbet og sjikanert via nettet og  utube for sin legning.  Dette var attpåtil en venn av min sønn som ville være morsom på hans bekostning.  Heldigvis reagerte en felles vennegjeng på min sønns vegne, og tok kontakt med min sønn og fortalte hva som verserte på nettet.  Når det så kommer for en dag at det er en ferdig utdannet politi som står for dette, stiller jeg meg følgende spørsmål;  Kan det virkelig være mulig at lovens lange arm kan opptre så uproffosjonelt og ha så dårlig dømmekraft? 

Det oser av menneskeforakt, manglende empati og medmenneskelighet.  Hadde det vært opp til meg hadde denne gutten vært anmeldt, og aller helst blitt fratatt sin stilling.  Jeg mener at vi kan forvente oss litt mer av mennesker som er i spesielle yrker,  som politi.   De skal gå foran som gode eksempler.  Hvis vi skal få bukt med mobbing via nettet generelt, hvilket er blitt ett uoversiktelig problem, forventer vi ikke at politiet, av alle kan opptre på denne måten, selv ikke på privaten.  Det er rett og slett en skam.  Jeg håper ikke at denne gutten er representativ for det norske rettvesens holdninger generelt.  Jeg hadde håpet at etikk og moral var ett av hovedfagene ved politiskolen i Norge,  at de fikk luket vekk elementer som kun er ute etter en makt posisjon..  Man trenger ikke å ha doktorgrad i psykologi for å skjønne at dette er uheldig.

Jeg er så heldig å kjenne mange homofile mennesker.  Ett privelegium og berikelse.  Desverre har jeg derfor lært at dette ikke er en enestående historie.  Jeg har lært at mange homofile har opplevd latterliggjøring, utestengelse og sågar sex trakkasering på det groveste.   De kan være utsatt for damer som skal «omvende» dem.  Skjulte «skaphomofile» som kaster seg over dem ved første anledning, men som lever hjemme med kone og barn.  Det er nok langt på vei mange flere enn det vi innbiller oss som enten er bifile eller homofile, men ikke ønsker å stå frem med sin legning.  Hadde det vært en jente som hadde vært utsatt for slike «sex angrep», ville de fleste av oss reagert med å kalle det sex sjikanering.

For ikke så lang tid tilbake så jeg filmen «Milk».  Det var for meg en opplysende film om de homofiliens kamp i USA på 1970 tallet.  Jeg og andre som har sett filmen og som jeg har pratet med, sier det samme.  Dette var vi ikke klar over.  Vi tar ikke inn over oss hvilken kamp de homofile har hatt, og fortsatt har.  Det er  uvirkelig å tenke på at for noen få tiår siden var det forbudt, ved lov å være homofil, selv i Norge.  I USA enda verre tilstander. 

I histroriebøkene står det knapt nevnt  i en bisetning at homofile under Hitlers herjinger  ble tatt av dage og  eksprementert med.  Under Francos herjinger var homofile utplukket til å bli tatt av dage.  Dette er ett stykke historie som det knapt nok er viet plass til i historiebøkene.  Slavetiden har fått sin velfortjente plass i historien, likeså krigens herjinger med jødeforfølgelsen i spissen,  for ikke å glemme kvinnefrigjøringen.  Men hvor står det nevnt hva homofile har måttet gjennomgå?

I Norge i dag sliter vi med arbeidsløshet, kriminalitet, narkotika og andre viktige saker det er viktig å sette fokus på , og bekjempe.  Istedet finnes det fortsatt mennesker som gidder å bruke krefter og energi på å bekjempe, fornekte, latterliggjøre og utestenge gode mennesker, nyttige samfunnsborgere som kun er en berikelse for andre.  Det er da jeg lurer på hva de er redd for.  Hva er det som er så skremmende som kan få andre mennesker til å agere slik?

Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg gremmes og kvalmes av enkelte kristne miljøer i Norge som har påtatt seg rollen som «sedelighetspoliti» Som fortsatt tror at de har rett til å fordømme og utestenge  homofile mennesker. Hvis det virkelig finnes en gud, (det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte, jeg har aldri sett ham) er jeg helt overbevist om en ting, og det er at Gud er god og inkluderende.  Han  fordømmer ingen.  At det finnes mennesker som føler de har rett til, offentlig  å ydmyke og utestenge homofile mennesker, er intet mindre enn en skam.  De har en stor del av skylden for, i mine øyne, at det fortsatt finnes fordommer og holdninger mot homofili.  Prester har i likhet med politi en maktposisjon i samfunnet, og dermed et spesielt ansvar for å opptre som gode medmennesker og samfunnsborgere.

Hilsen mor

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s