Man skal være glad at man har en jobb…


Jeg møter stadig på denne setningen nå om dagen. Man skal være glad at man har en jobb. Og joda, glad er jeg også – over de jobbene jeg får. Alternativet er for meg i min situasjon sosialtrygd. Men i min situasjon har jeg begynt å lure; kanskje lønner det seg for meg heller å gå på sosialtrygd. Jeg skal nedenfor prøve å forklare hvorfor jeg tenker sånn.

Min situasjon er at jeg 1 oktober 2008 ble ferdig attført. Jeg har hatt tre år med attføring hvor jeg fikk ta en utdannelse ved Høgskolen. Etter endt utdanning fikk jeg tre måneder på meg å skaffe meg jobb. Etter 1 oktober stoppet ikke bare all attføringstrygd fra NAV men også alle rettigheter til arbeidsledighetstrygd eller andre trygdeytelser. Alternativet er i teorien lett; Jobb eller gå på sosialkontoret.

Oh Yess, jeg har jobbet! I tiden etter 1 oktober har jeg jobbet for 4 ulike arbeidsgivere. Jeg har vært ringevakt og lærervikar på 5-6 ulike barneskoler i Skien. Jeg har jobbet som ringevakt på en Sfo. Jeg har jobbet som ringevakt for en institusjon for barn. Og jeg har fått jobber via vikarbyråer som kantinehjelp og butikkmedarbeider.

På ett eller annet vis har dette fungert. Det er ikke dermed sagt at det har vært lett. Jobbene jeg har fått som vikar er kortvarige og kanskje har det dreid seg bare om fra 2 – 4 timer ofte. Det har vært dager hvor jeg har vært på 4 forskjellige steder, og enda har jeg ikke hatt full 7,5 timers dag. Mange dager ringer ingen – og dette gjør at jeg må jobbe inn timer for disse dagene. Her kommer helgene godt med. Det er få helger jeg IKKE har jobbet.

Jeg har vært syk og vært på attføring siden 2002. Derfor har jeg ikke fulgt så nøye med på hva lønninger ligger på. Jeg har mottatt min attføringstrygd som har vært på ca 14 000 i måneden utbetalt. Jeg har faktisk klart meg bra på denne lønnen. Klart meg bra betyr ikke at jeg har hatt flust med penger, men jeg har overlevd. I løpet av denne tiden – og særlig i tiden jeg gikk på skole har jeg måttet spe på med kredittkort og denne gjelden har nå blitt på 50 000. Dvs maks det jeg kan tåle å ha. Situasjonen er nemmelig den at jeg ikke får lån i vanlige banker. Ja, jeg får ikke engang bli ny kunde i en bank. Jeg har jo ikke fast jobb. Derfor.

Jeg har ikke fulgt så nøye med hva folk tjener nå for tiden. Som overskriften tilsier; Jeg har vært glad for at jeg har hatt jobbmuligheter og tjent penger.

I dag tenkte jeg å sjekke feks hva tarifflønn for en butikkansatt egentlig er. Jeg har mellom 115 og 118 kr i timen gjennom Adecco. Det viser seg at jeg har mindre lønn enn en 18 åring! Jeg er 43 år og har jobbet i butikk nær hele min yrkeskarriære. Når jeg nå har oppdaget dette så føler jeg meg veldig utnyttet.

For hva skjer om jeg ringer Adecco og vil kreve mer lønn? Jo, jeg blir møtt med: Man skal være glad at man har en jobb… Jeg vil spørre tilbake: For enhver pris??

Jeg har også jobbet for en Sfo. Daglig leder har ført timelistene mine og jeg har stolt på at dette har skjedd riktig for seg. Jeg har ikke engang fått kopier av disse timelistene FØR lønningskontoret krevde at jeg skulle ha det. Resultatet av dette var at jeg ikke fikk jobbe mer for denne Sfo`en og det viste seg at Sfo hadde lurt meg for i overkant av 25 timer. Jeg tror lederen i Sfo har tenkt at jeg får være glad jeg har fått lov å jobbe så mye som jeg har. Når hun ble avslørt så ansatte hun en annen vikar i stedet.

Jeg har søkt på 60 – 70 stillinger her i Grenland, siden oktober 08. Jeg har søkt alt jeg har kommet over og som jeg KAN søke på. Mange av stillingene får jeg ikke engang svar på. Mange av stillingene jeg søker på er avgjort allerede. Det tar tid å søke jobber. Prøv den som vil. Denne tiden har jeg knapt nok fordi jeg jobber så mye og så ubekvemt som jeg gjør.

Sosialkontoret. Jeg har sverget at jeg ikke vil gå til dit. Etter et avisoppslag ble det allikevel slik at jeg gikk dit for en samtale. Nav hadde fortalt meg at jeg måtte selge bilen min FØR jeg fikk hjelp. Dette viser seg å være bare tull. I samtale med sosialkontoret møtte jeg forståelse. De anbefalte sterkt at jeg skulle sykemelde meg og hvis jeg gikk med på dette skulle jeg få sosialtrygd på dagen. Da betaler sosialkontoret alle mine regninger som omhandler det å bo, altså huslån, forsikringer, strøm osv. Jeg vil få ca 5000 å leve for. Jeg tror jeg kan si at det er lenge siden jeg hadde 5000 igjen å leve for.

Jeg har allikevel takket nei til Sosialkontorets tilbud. Sier jeg ja til dette tilbudet vil fremtidige arbeidsgivere jeg søker jobb hos se at jeg har vært enda mer sykemeldt. Videre mister jeg tid for å få opptjent rettigheter til evt arbeidsledighetstrygd eller andre trygderettigheter. Pr i dag har jeg forstått at jeg må ha tjent 105 000 fra januar for å få rettigheter igjen.

I situasjonen jeg er i føler jeg meg sterkt utnyttet. Jeg har problemer med å si nei til jobber og jeg har faktisk også problemer med å si ja. Å måtte sitte å jobbe sterkt underbetalt er veldig frustrerende og lite motiverende. Jeg føler meg som en kasteball – som kastes og nyttes på arbeidsplasser for å dekke umiddelbare behov. Det er pengebesparende å bruke en vikar akkurat bare til den tiden de trenger meg. Jeg blir kastet inn i skoler hvor jeg får betalt fra timen starter selv om jeg må komme på jobb en halvtime før for i det hele tatt få vite hvilken klasse jeg skal ha og hvilket fag jeg skal ha. Samme skjer etter timen er ferdig. Skolene krever rapportering, men jeg får ikke betalt for dette. Klager jeg på dette vil jeg selvfølgelig ikke få jobbe der mer.

I det hele tatt å klage KAN JEG IKKE gjøre. For hver nye jobb jeg får må jeg gjøre mitt beste. Jobbe gratis og være blid og omgjengelig. Kanksje vil de ha meg mer.

I min situasjon stiller jeg aller nederst på rangstigen. Jeg kjenner at dette er ikke fortjent. Det er en evig runddans i rettighetsløs nedverdigelse.

Det verste er at det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Jo altså – jeg kan gå på sosialkontoret..

3 Svar til “Man skal være glad at man har en jobb…

  1. Ikke vanskelig å forstå din frustrasjon her, nei. Det er langt fra sunt å jobbe underbetalt, og samtidig ikke være i posisjon til å kune trekke de nødvendige grensene rundt seg selv. Skjønner også at du er overrasket over at sosialkontoret har et såpass gidt tilbud til deg. Men jeg lurer på, som jeg ofte har gjort også før, hvordan «sykmelder» man seg selv? Jeg kan aldri tenke meg at min fastlege ville skrevet ut en sykemelding på særlig over en uke. Og i vår familie har vi vært hardt rammet i både hjørner og kroker og regelverk i mange år.

  2. Prøv å starte opp som selvstendignæringsdrivende med et minimum av egenkapital. Og deretter nøye seg med en årsinntekt på 50 000 kroner det første året.

    Og dette for å jobbe mot et mål om en inntekt på 500 000 kroner det andre eller tredje året, for så å bli misunnt av alle rundt deg.

  3. Hei,jeg forstår deg veldig godt og det er
    utrolig leit at det skal være slik,jeg har selv
    måtte gjøre det samme,inntil jeg fikk en tlf
    og et utrolig bra tilbud og det var løsningen for meg,
    jeg bestemmer selv min egen arbeidstid og jeg
    kan med tiden tjene utrolig godt med penger uten
    at noen kan fortelle meg når hva og hvordan jeg skal gjøre
    det de vill og hvor mye jeg får betalt for det,det er uten tvil det beste som kunne hendt meg.
    kontakt meg for en prat så skal jeg forklare
    nærmere for dette kan du også og det vill
    kunne forandre livet med tiden.
    mvh Erik Svenngsen
    Email
    svenungsen@hotmail.com
    Tlf 93672743

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s