Sagnet om Sankta Lucia


santa_lucia_1134464682

Svart senker natten seg i stall og stuer.
Solen har gått sin vei, skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!

Natten er mørk og stum. Med ett det suser
i alle tyste rom som vinger bruser.
Se på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!


Legenden om Sankta Lucia

For lenge, lenge siden bodde det i byen Syracus en ung pike som het Lucia. Hun var blant de føste kristne i denne byen. Moren hennes og den mannen Lucia skulle gifte seg med var også kristne, men de fleste menneskene i denne byen tilbad andre guder.

Lucia og moren hennes var fattige mennesker. Likevel hadde moren klart å spare sammen noen penger som Lucia skulle få når hun gifte seg. Lucia ble svært glad da hun fikk vite dette. Hun visste hvor mye morenmåtte ha slitt og spart for å kunne legge til side disse pengene. Hun forstod hvor mye denne gaven hadde å si.

Nå hendte det at moren ble syk. Hun bli så syk at det var fare for at hun ville dø. Lucia orket ikke tanken på at hun skulle miste moren sin som hun var så glad i. Kanskje Gud kunne hjelpe, tenkte hun. Lucia bad til Gud om at moren måtte bli frisk, og Gud hørte hennes bønn.Moren ble frisk.

Lucia ble så glad for det som hadde hendt. Nå ville hun at andre også skulle være glade. Derfor tok hun pengene som hun hadde fått av moren, og delte dem ut blant de fattigste i byen.Dessuten fortalte hun til alle hva Gud hadde gjort for henne.

Da folk hørte om det som hadde hendt, var det flere som ville bli kristne. De kristne ble flere og flere, og Lucia gledet seg aller mest over alle dem som gikk over til kristnedommen.

Men det var ikke alle som var like glade. Statholderen i byen var både mistenksom og redd da han så hva som var i ferd med å skje. Han hatet de kristne og ville dem til livs, men han kunne ikke ta alle på en gang. Han ville nøye seg med å skremme dem. derfor gav han ordre om at Lucia skulle kastes i fengsel.

Men Lucia var ikke redd. Mens hun var i fengselet, snakket hun med vokterne, og de ble så grepet av det hun fortalte at de nekte å gjøre henne noe vondt. Stattholderen ble så rasende at han satte fangevokterne i fengsel.

Stattholderen forstod at det var ikke nok det han hadde gjort. Lucia måtte dø. Når hun var død, ville kristendommen dø bort av seg selv. Men stattholderen hadde i byen han kunne stole på. Fangevokterne var satt i fengsel, og mange av soldatene hans var allerede blitt kritne.

Derfor sendte stattholderen bud til en annen by og bad stattholderen i denne byen låne ham noen soldater for en stund. Det fikk han, og soldatene kom til byen.

Stattholderen hadde bestemt hvordan Lucia skulle dø. Hun skulle brennes på bålet, og det skulle skje midt på torget i byen slik at alle kunne se hvordan det kunne gå med dem som var kristne.

De nye soldatene hadde aldri hørt om kristendommen, og de gjor de som stattholderen i byen bad dem om. De laget et båt og bandt Lucia til en stolpe som stod midt i kvisthaugen. bålet ble tendt, og ilden slo opp omkring den unge piken som stod midt i bålet. Alle trodde hennes siste time var kommet, og mange gråt og bad for henne.

Men Lucia visste ikke hva redsel var, og hun var ikke redd nå heller . Hun hadde på seg en hvit drakt, håret var utslått og hun stod rank og fri som om ingen ting var hendt. Da skjedde noe merkelig. Gud ville ikke at Lucia skulle dø. Ilden flammet opp omkring henne, men flammene vek til side, de rørte henne ikke.

Hun var innhyllet i ild og røyk, men da bålet var brent ned, var Lucia like uskadd. Da statholderen så dette, kunne han ikke styre seg lenge. han ville ha sin vilje. Lucia skulle dø. Han grep sverdet sitt, styrtet fram og drepte henne på stedet.Ikke før hadde han begått denne ugjerningen, før han selv falt til jorda. Soldatene styrtet til for å hjelpe ham opp, men det var til ingen nytte. Stattholderen hadde falt over sitt sverd. Han død på jorda.

De kristne i Syracus tok det døde legemet til Lucia og begravde det på kristent vis. Fortellingen om Lucia ble fortalt i andre byer, og mange gikk over til kristendommen.

Årene gikk, og fortellingen om den fattige piken som trosset den mektigste mannen i byen der hun bodde, ble fortalt fra slektledd til slektledd. Lucia var en martyr, hun hadde dødd for kristus og kristendommens sak. Derfor ble hun gjort til helgen, hun ble kalt Sankt Lucia eller Sankta Lucia.

Hennes minnedag er den 13. desember. For noen hundre år siden var natten til den 13. desember den lengste natten i året. Da snudde sola, og fra da av ble det igjen lysere for hver dag.

Lysene i kransen til sankta Lucia skal minne oss om dette, men lysene er også et minne om kampen mellom lys og mørke, mellom Kristus og dem som ville bekjempe kristendommen.De brennende lysene symboliserer håpet og den levende tro.

Lucia bærer en hvit drakt. Det var drakten hun bar da hun stod på bålet. Hvit er renhetens farge. Det røde båndet i kransen er tegnet på kjærlighet. Slik er Lucia like aktuell i dag som alltid tidligere.

Hun symboliserer TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s