Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!


Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

11 Svar til “Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

  1. Dear Belle 😉

    I am working for 3 different Temporary staffing companies (Temp Agency), and work as teacher.

    I am very happy – but also very tired. I wish i had a 100 % job. I love working with children! Children are my best friends.

    I hope all of u are ok dear Belle. Hope to see u soon.;-) Miss u too!

  2. Å, for en flott tekst, Kjellemann!

    Jeg kjenner jeg håper at du får lyst til å skaffe deg formell lærerutdannelse og bygger på utdanninga di med et år med PPU. Du har så mye å tilføre folk!

  3. Jeg tror noe av det barn mangler i vårt samfunn er tid alene med hverandre. Det er voksne der hele tiden. Odd Nerdrum har sagt noe om det der, at det er bilen som har ødelagt barndommen. Vi gjerder inne ungene for å beskytte dem mot bilene. Vi kan ikke sende ungene på butikken for å handle alene slik man kunne før. Ikke får de øks heller, for det kan jo være FARLIG!!!

    Ungene vokser opp i drivhus (=SFO; barnehage, skole, organisert fritid) der det er de voksne som tror de må stå for næring og luking til enhver tid. Derfor: Halleluja for internett!! Der kan ungene gjøre rampestreker på egenhånd uten at de voksne klarer å følge med. Og litt sex og porno og vold på nettet – slapp av – jeg tror ikke de dør av det. De kan jo havne på bloggen din og hjemmesida til Jonas Gardell også. 😉

  4. hmm, grattis med jobb i alle fall.

    Barn er snodige vesner, og utfordrer vel så mye som de utfordres.

    Trixet er å ta denne utfordringen.

    Ellen.

    Jeg er enig med deg mht. bilen.

    Men noen av oss forsøker alikevel å la unga leke på egne premisser i bakgården. Noen av oss sier til skolen at det er helt ok at guttungen klatrer i trær i friminuttet.

    Somregel får vi besøk av barnevernet fordi vi ikke «passer på unga».

    Verdinormer er snodige greier gitt…..

  5. Olec: «…Som regel får vi besøk av barnevernet…» Tuller du?

    Men det er skjedd noe merkelig med det der med barn og lek. Jeg så på «Mormor og de 8 ungene» sammen med ungene her om dagen. Den er vel tatt opp på 70-tallet (da jeg var liten) og der vandrer ungene gatelangs i tjukkeste østkant-Oslo uten voksne, og jeg tar meg i å tenke at det er noe galt. Hvor er foreldrene? Stakkars unger! Tenk hvis…osv. Men det var jo sånn det burde være fremdeles. (Jeg begynner å bli gammal…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s