Bjørn Eriks historie – 16 år etter


20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Advertisements

7 Svar til “Bjørn Eriks historie – 16 år etter

  1. Takk for sist, Kjellemann –
    etter uker med bloggvegring titter jeg innom sida di, og ble dermed inspirert til tasting igjen. Bodt å se du har avsluttet pausen din fra bloggen. Du har nå en egen evne til å presentere problemstillinger som treffer midt i magen – enten det handler om jobbsøking, 2.verdenskrig eller homohets.
    Jeg kjenner jeg blir uvel og forbannet av å lese historien om Bjørn Erik. Og samtidig full av ærefrykt for hans pårørende.
    På hjemstedet mitt pågår det for tiden en debatt bl.a. i Helgelands Blad om Ungdomsklubben i Herøy sin innspilling av filmen «Kjærlighet på pinne». Et homo-bryllup blir filmet i Herøy kirke, etter godkjennelse fra Fellesrådet og presten på stedet. Presten i kirken har også rollen som prest i filmen. Dette signaliserer sterkt til at alle er velkomne i Guds hus, noe som burde være uaktuelt å lure på, engang! De motforestillingene som kommer fram i avisinnlegg fra enkelte kristne, er direkte kvalmende lesning. Hvor er respekten for menneskeverdet? Helt greit å være rasende uenig, men her kommer mye grums til syne. Desverre kjent stoff også – som i historien om BE. Det er fælt å tenke på at både statskirken og andre trossamfunn med slike menneskefientlige holdninger sterkt bidrar til å ødelegge kristne homofiles tillit til Gud som en kjærlig Gud for alle – og drive mennesker til selvmord. Jeg skammer meg på vegne av slike kristne synspunkter.
    Må heller prøve å fokusere på de positive holdningene i menighetene her – kirkegjengere som elsker sin åpent praktiserende lesbiske prest, og som skjønner at dersom Gud ikke hadde skapt de skjeive, så hadde det ikke vært noen..! Tok du den?

  2. Hei hei Piri ;-))) Godt å se deg igjen også!
    Det er vel ikke akkurat full fart med blogging her men prøver jo å få formidlet ett og annet innimellom.

    Ja, tenk om alle som ville var velkommen til Guds hus! Her tror jeg det er forskjell på hva en Gud tenker og hva hans bakkemannskaper mener – eller så får man tenke som meg at en Gud er overalt når du trenger Han. Derfor er ikke jeg avhengig av hva andre måtte si og mene. Men jeg viser jo respekt for alle dem som gjerne vil inn i Gudshuset for det. Mennesker er stygge mot hverandre når de går og tror seg bedre enn andre. Jeg tror faktisk ikke dette bare ødelegger for de homofile men også for de mange som støtter homofile og generellt «vanlig folk». Det er vanskelig å gjenkjenne seg i mye av den kristne fundamentalismen man ser rundt omkring.

    HELDIGVIS er det så mange flotte kristne som er medmenneskelige og som ser seg likeverdig med andre og som er litt ydmyke overfor andre. Jeg tror også at mange av disse lider. Selv de er jo ikke godt nok ansett av fundamentalistene. Det må være vondt å oppleve. Det skjer heldigvis masse positivt og jeg er enig Piri, La oss holde fast ved det og dyrke det i stedet. Jeg må minne meg selv på det mange mange ganger. Særlig når jeg besøker blogger som skriver om meg og andre homofile at våre liv er avskyelige, perverse osv osv osv osv… Det er fristende å kalle de som kaller våre liv dette også for avskyelige. Men de løser vel ikke så mye. Det er bedre å tenke på det som uforståelig.

    Jeg håper Bjørn Erik sitter et sted og ser hva hans liv har betydd for andre. Hva hans død tross alt betydde. Det er trist å tenke på at han kunne levd og kanskje funnet sin livs kjærlighet, blitt akseptert og fått lov til å være 100 % menneske – ikke mer syndefullt enn noen andre. Og ikke minst fått sett en fantastisk familie rundt seg som elsker han uansett. Ikke minst hva han inspirerer andre til å kjempe mot fordommer og homohat. Ja, for hva annet enn hat kalles det når kristne fundamentalister kaller livet hans, mitt og andre skeives liv for avskyelig og «godter» seg over at vi ikke får komme innenfor kirken og love den vi elsker trofasthet og evig kjærlighet, med Gud og forsamling som vitne. Hadde de enda vært ærlige nok til å innrømme hatet. Men de er jo for «gode» til det der de går ikledd sine hvite kapper og selvinnskrevet i livets bok eller hva nå denne boken heter. Selvforherligelse kaller jeg det uansett. Eller hovmod. I mine øyne verre synd enn mye annet.

    Jeg vet jeg gjentar meg selv ganske så ofte. Men jeg kan visst ikke få gjentatt dette ofte nok – og jeg må nok få sagt det like ofte som jeg leser fordommer rettet mot grupper mennesker – uansett om det er andre religioner som fordømmes, hudfarge, kulturer, raser, eller legninger…..

    Heia ungdomsklubben og presten på Herøy! ;-)))

    – og masse klemmer til deg Piri!

  3. Hadde jeg bodd i Oslo nå, vet jeg hva 16.november ville blitt brukt til. Får nøye meg med utdraget Anita viser til. Det er meningen at «kjærlighet på pinne » skal vises under neste års Skeive dager.
    Det er nok sant at mange av oss kristne lider under fundamentalistenes homohets. Jeg kan ialle fall skjemmes dypt over at skeive venner og bekjente blir møtt med en slik forakt.
    Hadde det ikke vært for at jeg i respekt for Dikterpresten Eidsvåg omsider har skjønt at tekstene hans er beskyttet materiale, så hadde jeg lagt ut en tekst som riktignok Rolf Tofte har laget, men som finnes på Eidsvågs album Endelig Voksen fra 1980. Lytt til Bønn for sikre teologer…
    Herlig beskrivelse på Kjell – tresko-homo 😀

  4. Hei Jeg så dokumentaren Be skittene , syndige meg som Tv 2 engang sendte. Det var en meget sterk dokumentar. Selv er jeg bifil og har prøvd nettstedet Gaysir.

    Ble mobbet mye av homofile der og ledelsen utestengte meg da jeg rettet sterk kritikk vdr Reklame for Sauna sted som «Hercules» og «My friend Club» i oslo. Da jeg skrev navnet på profilene på de som mobbet meg samt at jeg ga kritikk til reklame som rettet mot sex steder for homofile ble jeg utestengt. Ledelsen har også ignorert klage mail jeg sendte vdr hets pga at jeg er bifil. Det ble vel mer en 50 mail som ledelsen ignorerte.

    Jeg føler Homofile ikke aksepterer at jeg er bifil, sannheten er at jeg kom ut relativt seint og jeg har i dag en mannelig kjæreste men forsøkte å få homofile og bifile venner via nettstedet.

    Nå senest har det blitt rene pedo hysteriet på Gaysir, folk i 30, 40 eller 50 åra blir jo sett på som pedofile nærmest.

    Den yngre garde sikter jo bare på pen kropp og flott utseende og ganske overfladiske kjedelige ting. Syns dårlig om at ansatte i gaysir skal lage sex relatert reklame og slenge inn artikkler om kropp. Så en brennpunkt dokumentar om at ungdom solgte sex på gaysir og at ledelsen hvisnok ignorerte slike ting.. for jævelig å tenke på at de ansatte skal tilatte sex relatert reklame og ha grupper osv for porno og perverse profiler. Muligens stabben skulle ha blitt bytta ut?

    Jeg syns det ikke er lett å være homofil eller som jeg kaller meg selv Bifil, liker jo jenter også… men jeg er ikke typen som ligger med alt, noe jeg syns homofile virker som å være. Jeg har sett debatter hvor homofile mobber bifile og finner oss som gifte utro menn, desverre tror jeg ikke de tåler kritikk. De skal være bitchy og homo queens å helst slå andre som er i sine skap eller forsøker å komme ut av dem…

    jeg syns lite om mobbing, jeg ble lei meg av denne filmen men jeg syns det er mye mobbing mot de bifile, så jeg syns faktisk ikke bare synd på de homofile..

    Gay eller Bifil… spiller ingen rolle.

    Gaysir sucks, ledelsen også!

  5. Hei Robert!
    Takk for innlegget.
    Noen sa en gang, at homofile kan være sin egen verste fiende. Kanskje det er noe i det.
    Synes det er trist det du opplever som mobbing på et nettsted som skal være for alle.

    Jeg går i samme greia som deg mange ganger å dømme hele grupper fordi n o e n kanskje angriper meg. Det er lett å gjøre det. Tror nok du også må huske på at det er mange som støtter deg i de meningene du har.

    Det er også helt sikkert mange flotte unge som setter pris på og som ikke bryr seg like mye om alder og kropp.

    Selvfølgelig er det ikke bare synd på homofile.

    Jeg tror man skal gå ut ifra at det finnes like mange forskjellige homofile som det finnes heterofile. Og jammen er det da mange heterofile også som er sexfikserte. Det er bare gå å sette seg på et spiserom til en kvinnelig arbeidsplass det ;-))

    Ingenting er helt svart/hvitt.

    Jeg forstår at du blir sint og lei deg og jeg synes det er dumt at du opplever det slik du beskriver det. Vær stolt av deg selv. Finn kanskje steder du føler deg mer bekvem. Gaysir er ikke alt 😉
    Skal også forsvare ledelsen i Gaysir med at det nok ikke er lett å gjøre alle fornøyd. Kanskje de gjør sitt beste?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s