Ord til minne om Sverre


Den vart rar dagen i går da jeg fikk vite at min venn Sverre var død. Ikke nylig men  8. oktober 2004. Altså for ganske nøyaktig 4 år siden. Det rare er at på denne dagen i år snakket jeg sist om Sverre. Verden er rar.

Sverre var narkoman. Han var narkoman fra han var 13 år gammel. Jeg møtte han helt tilfeldig da han var 16 år gammel ved Jordal i Oslo. Jeg var ute og gikk tur og kom tilfeldig i snakk med en ungdomsgjeng som sto og hang. En av dem var Sverre fra Bergen.

Sverre fortalte at han hadde rømt fra Bergen sammen med en kamerat. Nå befant de seg i Oslo og vi snakke en del om dette. Jeg ba de innstendig om at de måtte ta kontakt med foreldre for å fortelle hvor de var. Vi ble stående å snakke sammen ganske lenge. Skjebnen ville det slik at jeg møtte dem like tilfeldig igjen to uker senere. De ba om å få være med meg hjem og jeg sa at de kunne få være med hvis de samtidig lovte å ringe foreldre og fortalte hvor de var. Det gjorde de også.

Etter dette kom Sverre på besøk til meg hver gang han kom til Oslo. Jeg forsto at Sverre var i en spesiell situasjon – kanskje røykte litt hasj, men han var 18 år gammel når han foralte at han var narkoman.

Våre møter var spesielle. Etter hvert så ble Sverre boende hos meg når han kom til Oslo. Kanskje et par ganger i året. Møtene var så absolutt turbulente. Jeg forsøkte å hjelpe Sverre. Snakke han til fornuft. Det nyttet aldri. I stedet hjalp jeg til med at han hadde et sted å være. Alternativet visste jeg var gata.

Det gikk vel egentlig bare en vei med Sverre. Det var nedover. For hver gang han kom var han synlig dårligere. Under hele tiden var jeg i konakt med foreldrene. Særlig moren. Hvis Sverre var borte fra Bergen ringte hun meg og Sverre var mest sannsynlig hos meg. Det var nok en trygghet for moren å vite dette. Moren tok også kontakt når Sverre skulle legges inn for avvenning på Hamar. Jeg kjørte Sverre dit. Med medbrakt heroin gjemt under forhuden, visste jeg vel egentlig hvordan dette ville gå. Og det gikk også slik jeg trodde. Sverre var ikke klar for avvenning. Med vilje falt han ned en trapp og skadet seg alvorlig – for å få smertemedisiner. Det var hva han regnet med, men fikk det ikke. Institusjonen ringte meg og fortalte at Sverre var rømt. Jeg trålet Oslo rundt for å lete. Og jeg fant ham på «Plata». Med krykker han hadde stjålet, kraftig forslått. Han klarte knapt nok å gå.

Sverre ble boende hos meg etter dette. Han lå på sofaen i stua og beveget seg ikke engang på do. Han tisset på flasker. Han sovnet med røyken i hånden om natten og våknet med samme røyken i hånden. Jeg var livredd. Sverre hadde avtale med en lege som ga han [termogesik] (medisin), en slags erstatning for metadon. Ofte var det jeg som måte møte denne legen og få medisinen. Sverre «skjøt» denne medisinen inn i årene med sprøyte. Dette var ikke noe legen visste om. I de tilfellene Sverre selv måtte møte legen måtte jeg bære han 4 etasjer ned. Ofte var han så dårlig at han fikk krampeanfall og kastet opp nedover trappene. Dette var en forferdelig tid. Jeg visste aldri hva som møtte meg når jeg kom hjem fra jobb. Men Sverre lå der.

Han veide 46 kilo og jeg fikk til slutt kontaktet lege. Sverre ville ikke gi meg tilatelse til dette før. Endelig fikk han hjelp for skaden han pådro seg i dette trappefallet. Sverre ble bedre og jeg vet ikke hva som var verst. Ha han liggende på sofaen eller slik det ble etter dette. Sverre kunne forsvinne plutselig. Noen ganger stjal han bilen min. En gang tok han bankkortet mitt og tømte det for penger. Da jeg kom hjem satt han i sofaen med bordet fullt av piller og sprøyter. Han satt med vidåpne øyne og beveget seg ikke. Jeg var overbevist om at han var død. Mange ganger måtte jeg ta turen ned til plata og hente ham. Noen ganger måtte jeg kontakte faren og vi dro rundt i Oslo for å lete etter ham. Vi visste aldri om vi ville finne ham død eller levende.

Dere synes kanskje det er rart at jeg ville hjelpe han. Men Sverre var et fantastisk menneske. Vi satt ofte og pratet i timer. Sverre lot som han var lykkelig. Sprøyestikkene var alt. Sverre hadde en sønn. Jeg spurte en gang om hva han ville gjort om han fikk valget, sprøyten eller sønnen. Da gråt Sverre. Valget sa seg selv – men han visste hva som ville vunnet. Sprøyten. Klart jeg hadde et valg. Jeg kunne kaste han ut av huset. Jeg gjorde også – mange ganger. Men samvittigheten min kunne ikke levd med at hvis han døde på gata ville jeg aldri tilgitt meg selv.

Sverre kalte meg pappan sin. Han sa mer enn en gang til sin egen far at det er Kjell som er den ordentlige pappan min.

Jeg fikk aldri økonomisk hjelp for å ta meg av Sverre. Sosialkontoret avviste Sverre gang etter gang. Sverre tilhørte Bergen og hadde ikke noe å gjøre i Oslo var svaret. Foreldrene, samt jeg visste at Sverre var truet på livet i Bergen. På et vis fungerte Sverre bedre enn han hadde gjort på mange år når han bodde hos meg. Det høres kanskje rart ut. Jeg forsto foreldrene. Når han var hos meg visste de hvor han var.

Jeg kan gjerne være bitter på foreldrene som aldri bidro med penger. Jeg betalte alt for Sverre. Med unntak av dopet. Mat og røyk var det jeg som måtte betale. Sverre røykte mye!

En dag dro Sverre. Det var i 2001 tror jeg. Jeg hadde så mange andre store problemer. Dette var det jeg hadde maktet å bidra med. Jeg måtte jobbe masse for å klare meg økonomisk. Jeg ble syk. Noe av denne skylden må jeg nok si var situasjonen med Sverre.

Siste gang jeg snakket med Sverre tror jeg var i 2003 og jeg hadde flyttet til Skien. Han ringte meg og fortalte at han hadde fått 15000 av sin far og han ville komme på besøk. Jeg måtte si nei. Jeg ville ikke orket mer. Jeg måtte ty til en løgn igjen og sa at jeg måtte få penger som faren hans hadde lovt meg for utleggene jeg hadde hatt. Dermed hørte jeg ikke mer fra Sverre.

Sverre har vætt en viktig person i mitt liv. Jeg elsket Sverre. Han var på mange måter en sønn for meg. En sønn jeg ikke kunne klare å oppdra eller forandre. Tror ingen kunne forandre Sverre.

Vi snakket om døden mange ganger. Jeg tror ikke Sverre var redd døden. Noen ganger kommer døden som en venn. Døden var kanskje på mange måter det eneste Sverre følte han kunne tape overfor – det eneste han kunne akseptere å tape for. Dopet var Sverres herre. Han var hele tiden klar over at dopet og døden hang nøye sammen. For han var dopet det største i verden – større enn alt annet, bedre enn alt annet. Man blir maktesløs og derfor unner jeg Sverre hvilen. Jeg tror han sitter der oppe i himmelen og fortsatt gjør ugagn og ler godt av det etterpå. Ingen kunne gi bedre klem enn Sverre. Sverre var et nydelig menneske. Dopet som styrte livet hans var det som ødela alt og som mange ganger gjorde Sverre lei seg fordi han skjønte hvor mye han såret andre som ville hjelpe og var glad i han.

Sverre var ingen engel når han var blant oss. Men jeg er overbevist om at han er himmelens vakreste engel nå. Til vi sees igjen Sverre, Takk for alt du tross alt var.

Mine tanker går til mamman og pappan, bror og lille sønnen til Sverre.

4 Svar til “Ord til minne om Sverre

  1. Jeg kondolerer.

    Dine minneord over Sverre er en påminnelse om at gatefolk er fullstendige, komplette mennesker som deg og meg. Det må vi aldri glemme.

  2. Jeg hater dopet som ødela et så nydelig menneske. Sverre var egentlig bare god han. Dette ble så rart for meg fordi han jo har vært død i 4 år uten at jeg har visst. Men for meg døde han på fredag da jeg fikk vite. Jeg sliter bare litt med at jeg ikke har fått beskjed før. Jeg vet at uansett hva han døde av så var det det helvetes dopet som var årsak uansett.

    Jeg har mistet to venner pga dette. Det gjør meg sint, rett og slett. Vi må bare huske at det er dopet vi må være sint på og ikke menneskene som har blitt avhengig av dette svineriet.

    Takk for alle gode ord og klemmer. Vi må bruke slike hendelser som en påminnelse at vi må ta bedre vare på hverandre og at vi må bry oss mer med hverandre. Da blir det liksom ikke helt forgjeves at et så ungt menneske går bort.
    16 oktober ville Sverre fyllt 29 år. Men han ble bare 25.

    Sverre fortalte meg at veien fra hasj til tyngre stoffer og heroin var kort. Derfor håper jeg inderlig at hasj ikke blir legalisert. Det må jobbes mye mer mot skoler og ungdom med opplysning, opplysning og atter opplysning. Ikke minst må vi aktivisere ungdom og la dem få muligheter til å drive aktiviteter på de stedene de er og på deres premisser- gjerne i sentrum i byene og tettstedene. Ikke minst må de få bli med selv og bestemme og ikke bare legge det til rette for dem så de bare kommer til dekket bord. Foreldre MÅ bli mer delaktige og ta mer ansvar for barna sine! Det er ungdommen selv som burde være arbeidsgivere til ungdomsarbeiderne. Det burde ikke være ungdomsarbeideren eller læreren sin oppgave å oppdra og sjefe over ungdom. Ungdom trenger støttespillere og mennesker som er på deres lag – som er medarbeidere – ikke sjefer med pengesekker. Mangler fritidsklubben biljardbord så må ungdommen skaffe biljardbord selv – MED hjelp fra ungdomsarbeideren. Det bør ikke være ungdomsarbeideren som bestemmer at ungdomsklubben trenger biljardbord.

    Jeg tror at mange ungdommer i dag lever for lettvint og er altfor godt vant med å få ting servert. Dop er en annen lettvint ting. Derfor hører dette sammen. Ungdom kjeder seg! Dop er spennende.. Ungdom må få kjenne mer på hvordan virkeligheten er. Virkelighet er mer enn mobil og reality. Virkeligheten er ikke voldsfilmer og mote/slankehysteri. Det er mediastyrte fiksjoner sterkt knyttet til makt og penger.

    Jeg sammenligner det med planter. Vi må grave i jorda for å finne ut hva slags jord en blomst vil trives i. Det holder ikke bare å vanne ovenfra og ned, til røttene til slutt står i bare i vann og råtner. Vi må sørge for god jord, sørge for at det er lyst, og gode temperaturer og så gi den god gjødning etterhvert som vi ser at planten trenger det. Men vokse må den gjøre selv – og det gjør den hvis den trives. Det er sant at blomster trives best hvis vi snakker til dem.

    Så må jeg understreke at jeg ikke drar all ungdom over en kam. Jeg har møtt en del ungdom på ulike rusfrie kulturarrangementer noen år nå – og de har vært helt fantastiske. Jeg tror det finnes likedan i ulike idrettsarrangementer. Det er de som ikke deltar på slike arrangementer jeg er bekymret for. De 12 – 18 åringene som ikke har noe annet å foreta seg enn å rave rundt i byen ruset, er min bekymring. Det burde også være deres foreldre sin bekymring. Men hvor er de??

    Når alt dette er sagt så må jeg også få sagt at jeg har forståelse for at foreldre kan slite med å ha tid og ork til å følge opp barna sine i tillegg til egne karriærer. Det handler hele tiden om prioriteringer, tror jeg. Jeg vet at det ikke er lett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s