Bloggen har bursdag!


Tirsdag 9 september fyller bloggen min «Størst av alt er kjærligheten» 1 år!

1 år er jo som et spedbarn å regne – og slik føler jeg kanskje ikke at bloggen er. Men klart har det til tider vært vanskelig å få den til å gå. I stedet for morsmelkerstatning har den fått mye næring fra alt det som skjer i hverdagslivet, tilbakeblikk, skråblikk og blikkene rettet fremover.

Meningen med bloggen? Tja meningen med den føler jeg at jeg har oppnådd. Jeg er bare et menneske og det føler jeg at jeg har skrivd om. At jeg som menneske er homofil og har følt det viktig å dele de erfaringer denne legningen påfører meg av glede og smerte, er ikke hverken bedre eller annerledes enn hva all verdens andre mennesker som har noe å fortelle. Jeg er spesiell – men allikevel er jeg jo ikke spesiell. Jeg er spesiell fordi jeg er født inn i en verden hvor folk har meninger om meg. Selvfølgelig de som har meninger spesiellt om men, Kjell Morten – men også de som har meninger om HVA jeg er.

Å dele med en hel verden HVEM Kjellemann er, er ikke akkurat så veldig interessant kanskje. Jeg er jo meg og lever mitt liv stort sett som alle andre. Hverken bedre eller så veldig mye verre.

HVA jeg er – er mer interessant. Jeg er enslig. Jeg er i 40-årene. Jeg er mann. Jeg er bosatt i Grenland. Jeg er homo. Jeg er for tiden arbeidsledig. Jeg har vært igjennom en omskolering.

Det er bare ÈN Kjellemann. Han er egentlig uinteressant.

MEN det er mange i lignende situasjon som meg. Ja som er mann, enslig, og i 40 årene og er homo.

Alle vi mennesker har noe å fortelle. Før i tiden måtte vi stort sett fortelle til mennesker vi møtte øye for øye. Dataverden har åpnet dørene og hvem som helst kan gå ut og fortelle hva de vil – og mange kan lese om dine meninger og ditt liv. Det er en verden som jeg aldri helt kan venne meg til. Det kan være morsomt, det kan være interessant og jammen kan det ikke også være ganske spennende.

Til i dag har bloggen min hatt over 90 000 treff på et år. Jeg vet ikke om dette er mye eller lite. Det bryr meg heller ikke. Jeg er ydmyk for at folk vil lese det jeg skriver om. Jeg er jo ikke engang en skribent. Jeg prøver bare å formidle det jeg tenker, det jeg opplever og har opplevd. Mange av de 90 000 treffene er av mennesker som antagelig liker det jeg skriver om, andre blir forarget og sinte. Noen kommer bare tilfeldig innom – kanskje mesteparten, noen har siden min som en favorittside, slik jeg også har noen av bloggere som mine favoritter. Vel, noen er sågar innom siden min og leser i smug.. Jeg vet ,-)))

Vi lever i en rar verden. Tenk mange av mine «beste bloggvenner» har jeg ikke engang møtt. Enda føler jeg at jeg kjenner dem og jeg bryr meg om dem. Flere ganger er jeg blitt kontaktet av mennesker som jeg ikke har engang skrevet med, men som sier de liker det jeg skriver og som har lyst å møte meg. Da blir jeg glad – men også forundret.

For en som er så «gammel» at man husker tiden FØR data, FØR mobilen, og FØR alle nymotens kommunikasjonsmidler (huff, nå hørtes jeg gammel ut….) så tror jeg at man har vanskelig for å forstå hele tiden hva man kan bli møtt med i denne bloggverden. Jeg lurer mange ganger på om de som kanskje sender hatmeldinger eller harde ord hadde klart å si det samme hvis de sto rett overfor meg. Tja, det siste går jo også tilbake på meg selv. Jeg vet jeg skriver mye jeg aldri ville ha sagt direkte. Det skremmer meg. Og jeg er glad jeg har opplevd sentralborddamen man måtte passe seg for å si hva man ville på telefon.

Hverdagene har forandret mye seg siden jeg første gang fikk min datamaskin i 1998. Det er sånn at jeg lurer på hva jeg i all verden gjorde før på dagene. Man blir avhengig og livet leves mange ganger som om man lever det gjennom en maskin. Det er nesten bare følelsene mine den ikke har tatt over. Jeg er meget skeptisk til dette – men mens jeg er skeptisk så sitter jeg nå her og klarer ikke forlate denne dataverden. Ja kan jeg ha valget å fjerne meg fra den? Jeg tror nesten ikke det.

Min mor er fortvilet. Hun kjenner ikke til denne dataverden men må allikevel forholde seg til den. Hun er vant med å møte mennesker når hun betaler sine regninger. Nå må hun snakke gjennom taster som hun sier. Jeg forstår godt at en 70 åring finner det vanskelig å måtte svare ja eller nei til en automatisk stemme i telefonen, trykke 1,2 eller 3, alt ettersom hvor eller hvem hun komme til.

Ja datateknologi har forandret verden. Bloggen har også forandret min verden. jeg har fått fiender og jeg har fått tilhengere. Det hadde vært lettere å forholde seg til begge deler om jeg kunne snakket direkte til dere.

Jeg har mange ganger sagt at jeg ikke er en mann av få ord. Jeg liker å bli kjent med mennesker og jeg liker å dele av mine erfaringer og meninger om mye og mangt. Jeg liker å være ydmyk overfor medmennesker. Det skrevne ord opplever jeg mange ganger gjør det vanskelig å være ydmyk. Det som er skrevet får jeg liksom ikke endret på. Det står der. Skulle jeg skrevet alt det jeg ville sagt ville vel neppe noen giddet å lese – men gått over til «konkurrenten» som får sagt mye på få ord – og som kanskje ikke bryr seg like mye.

Jeg liker å møte mennesker som kanskje har lest det jeg skriver. Da får jeg klemme dem og gi ordentlig uttrykk for hva jeg OGSÅ mente å si men som jeg kanskje ikke fikk uttrykt eller sagt.

Jeg håper ikke datamaskinen erstatter klemmen. Eller det at vi bryr oss om hverandre. Jeg bryr meg om mange – datamaskinen er bare ETT av redskapene. Mest av alt vil jeg klemme. Kanskje ikke alltid i ordets rette forstand, men VISE at jeg bryr meg.

Når bloggen min av flere blir kallt satans blogg og at jeg selv er et redskap satan bruker, at jeg er satanisk – så lurer jeg på hva de tenker. Det er helt greit at de ikke liker meg. Men liker de ikke NOE ved meg? Jeg synes det er trist å lese slike kommentarer. Det tristeste er at det er så vanskelig for meg å ikke falle ned på samme nivå.

Jeg har møtt meg selv mange ganger i døren i bloggskrivingen og når jeg har kommentert på andre blogger. Jeg innrømmer det glatt. Blogging er vanskelig synes jeg. Men det handler jo om ydmykhet. Gjør det ikke? Jeg er ikke et fasitmenneske. Jeg tenker og det jeg tenker er jeg. Iallefall der og da. Men jeg må få mulighet til å si; Sorry, her tok jeg feil. Jeg synes dette mangler ofte. Jeg selv burde gjøre det mye mer.

Vel, jeg vil at folk skal vite at jeg setter stor pris på å ha en mulighet til å dele her på bloggen. Jeg har lært masse både om meg selv og andre mennesker. Både på godt og vondt.

Jeg håper at bloggen min skal fortsette neste år mye likt slik den har vært. Jeg håper at folk vil si sine meninger og at vi kan dele meningene i vennskapelig form og med ydmykhet over at vi hver enkelt er forskjellige med ulike historier, både i fortid, nåtid og ettertid.

Jeg takker alle mine lesere og besøkende for en lærerik tid😉

les også: https://kjellemann.wordpress.com/2008/07/12/status-quo-st%c3%b8rst-av-alt-er-kj%c3%a6rligheten/

9 Svar til “Bloggen har bursdag!

  1. Gartulrer så mye. dete r en glede å lese denne bloggen. Får håpe den fortsetter i mange år til. Hipp hipp hurra!!!!

  2. Gratulerer!
    Jeg har lært mye, kost meg og blitt forarga innimellom, men jeg leser fortsatt bloggen og håper den lever i mange, mange år til.
    Jeg syns bl.a. at du er altfor skeptisk/negativ til internett. Jeg tror alle minoriteter har fått det mye lettere etter at internett kom. Det er mye lettere å få kontakt med andre som man har noe til felles med, og man føler seg derfor ikke så alene. Det har betydd enormt mye for meg! Og så er det lettere å finne informasjon om alt mulig.
    Jeg vet faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag uten internett. Tør egentlig ikke tenke på det. Uten internett hadde jeg kanskje aldri funnet ut at det fins ei framtid for sånne som meg også; at man ikke må være heterofil for å være transseksuell.

  3. La meg gratulere med jubileet! Jeg er nok ikke av dine mest trofaste lesere (jeg har vel ingen «faste» blogger jeg leser), men jeg stikker da innom iblant.

    I likhet med deg vokste jeg opp før teknologien slo til for fullt. Dermed tenker jeg kanskje som deg om dette med hva man kan oppleve på nettet. Selv har jeg gjennom mine manisk-depressive briller sett meg nødt til å stenge ned mine tidligere blogger, både pga hatmeldinger og egne tunge tanker.

    Men jeg opplever også nettet som en ypperlig måte å komme i kontakt med andre. Selv om man ikke fysisk er i kontakt med mennesker står man mye friere, mener jeg, til å dele det man ønsker. Og kanskje enda viktigere – man står fritt til å la være å dele ting man vil holde for seg selv.

    Nok om meg – i dag er det deg det gjelder! Gratulerer nok en gang!

  4. Gratulerer!

    En fin ting med nettet er at man kan få bli litt kjent med mennesker man kanskje ellers ikke ville truffet.
    Noen ganger får man kanskje ta større del i tankene til andre over nett enn det man ellers gjør – unntatt med sine aller nærmeste. Det syns jeg er utrolig spennende.

    Jeg er i alle fall glad for at jeg har funnet veien inn hit, og har fått mulighet til å lese om noe av det du er opptatt av og tenker på. Takk skal du ha for at du deler så generøst!

  5. «Det er bare ÈN Kjellemann. Han er egentlig uinteressant.»

    Nei. Du ER interresant, Kjellemann. For som du sier, du er unik.🙂 Det er ingen som deg. Det synes jeg er herlig – at vi alle er individer. Så spørs det om vi velger å ta dette på alvor eller ikke.

    Og jeg er glad for at jeg har fått muligheten til å bli kjent med deg, og fått sett ditt perspektiv på verden. Gratulerer så masse med bloggen din!! Må den fortsette i 1 år til. ehm..MINST ett år til😛 Helst mange år, om det er det du ønsker.

    Jeg har forresten fått meg nytt domene nå. Kanskje du kan tenke på det samme? Vet ikke hva du mener om dèt.

  6. Gratulere! Jeg er glad for at denne bloggen finnes, og selv om jeg aldri har truffet Kjellemann, så er jeg jammen glad for at han finnes og!!! 🙂

  7. Takk til alle for gode ord!

    Bloggen vil nok eksistere. Men hverdagen min er jo i ferd med å endres betraktelig. Det kommer en tid nå som jeg har lengtet lenge etter: – å endelig komme ut i arbeid igjen og leve et normalt liv. jeg gleder meg til overtid og jeg gleder meg til å få første «lovlige» lønnen og feriepenger. Ja jeg gleder meg også til å ta lån i banken igjen og slippe å leve på kredittkort og gaver og almisser fra mor. Jeg vil kjenne at jeg klarer meg selv igjen! Kanskje jeg til og med kan spare penger igjen! I det hele tatt få livet på egne bein igjen.

    Det kan jo hende at det er en del utfordringer i dette også å skrive om. Jeg vil jo fortsatt være opptatt av oss som er enslige. Jeg vil fortsatt være opptatt av de homofiles rettigheter og alle mennesker som kanskje er mindre sterke. Mitt syn på fundamentalisme er uforandret – det er dette som ødelegger for verdensfred og nød. Egoismen og svart/hvitt-tenkingen og de som anser seg som fasitmennesker. Jeg vil alltid forsvare barn og eldre – de vakreste mennesker på jord!

    MEN, jeg tror vel at erfaringene mine fra bloggingen det første året gjør at jeg kanskje vil trekke meg litt mer tilbake. Dette året med blogging har tatt på kreftene. Jeg lurer på mange ganger om det er verdt det. All krangel med feks kristenfundamentalistene. Det tragiske med kontakten med dem er at man bare lærer å hate. Det skremmer meg. Det burde skremme de kristne enda mer. For meg er dette så uforenlig med min barnetro. Barnetroen som for disse ikke er noe verdt. Kristen tro er først verdt noe når man blir som dem. Jeg vil ALDRI bli som dem. Jeg er et mye bedre menneske uten denne kontakten. Litt tragisk egentlig når man tenker på det – men dessverre sant.

    Dere har sikkert sett siste tiden at jeg ikke har oppdatert bloggen like ofte. Jeg har sagt mye av det jeg ville ha sagt. Jeg tror tiden er inne for å kanskje bry seg litt mer om seg selv også. Bare være menneske – ikke bare være homofile Kjellemann. Jeg har mange ganger i livet sagt at jeg er enten elsket eller hatet. Hørte her om dagen et menneske hadde beskrevet meg som sær. Det likte jeg! Jeg VIL være litt sær. Jeg vil være bare meg selv. Og så får nå folk like det eller ikke. Jeg lærer så lenge jeg lever. Og jeg har virkelig fått erfaring i det å leve. Ingen erfaring jeg har hatt er slik at jeg kan si at jeg ikke har lært av det. Slik er det jo for alle. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

    Aller mest er jeg glad over å få lov å være homofil. Visst har det kostet både av slag og vondord, utestengelse, baktaling og rykteflom. Visst har det vært fryktelig å leve med redsel å måtte skuffe familie og nære venner. Desto større er gleden over å se at man allikevel er elsket og godtatt. Det er visst ingen selvfølge det i dag. Så kan jo alle fordomsfulle mennesker sitte der med fasiten sin og mislike alt og alle som ikke er som dem selv. Jeg tenker på dem som fattige og stakkarslige. Om jeg skulle tro på en Gud og en Satan så må det jo være slike mennesker satan liker, mens Gud må jo elske slike som meg – tenker jeg. Jeg elsker jo menneskers ulikheter, slik de er skapt! Det er jo dette som gjør livet verd å leve! Utfordringene i å lære om mennesker og bruke alt det mulig positive!

    I skrivende stund så kan det virke vanskelig og uforståelig på meg at jeg snakker om å «senke litt farten» på bloggen. Jeg har aldri vært en mann av få ord… Jeg kjenner hvor mye jeg blir engasjert når jeg skriver om dette.😉 Det er slik jeg er. Noen liker min ærlighet, andre kan ikke fordra det. Så er ikke målet mitt å bli elsket av alle – men heller å blir respektert av alle. Det er jo egentlig en utfordring for oss alle, inklusive meg selv. Men i allefall må jo respekt for medmennesker være gjensidig. Det er da først det kan virke og føre til noe godt.

    De aller fleste som kontakter bloggen er mennesker som forstår dette. Heldigvis. I kjærligheten ligger respekten og jeg mener alltid at størst av alt er kjærligheten. Så består jo kjærlighet til hverandre av så mye mer også. Men kjærlighet kan aldri bli galt. Det kan aldri bli for mye kjærlighet!

    igjen takk til alle som bidrar med sine tanker og meninger. Og så får vi se da hvor lenge jeg klarer å holde løftet mitt denne gangen. Bloggen Størst av alt er kjærligheten i slowere motion…😉

    Masse klemmer utdeles!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s