Datateknologien – ensomhetens verste fiende?


Ingenting gjør meg så glad som når venner eller familie uventet dukker opp på besøk. Uten forvarsel. Uten at de er blitt høflig invitert over en sms-melding.

Slik var det nemmelig før. Jeg kan enda huske det. Enda det ikke er så mange år siden, så er mobil og data blitt en så stor og viktig del av vårt liv at vi knapt kan huske hvordan vi klarte oss uten.

Joda, det er blitt så viktig for meg også. Men jeg kjenner i dag at jeg er så glad for at jeg husker den gamle tiden. Mange av de som vokser opp i dag er ikke klar over at det var slik før. I dag snakker vi med hverandre over mobilnettet. Tja, det er ikke alltid vi snakker med hverandre heller. Ofte er det bare korte meldinger. Ja ofte er det ikke engang hele ord når vi skriver.

Jeg er så gammel (enda jeg egentlig ikke ER så gammel) at jeg husker sentralborddamene. Kanskje mange ikke akkurat ønsker tilbake til DEN tiden, når man måtte være kjempeforsiktig med hva man sa over telefonen – fordi DE kunne høre. DE, var datidens «verste sladrekjerringer». Ville man vite nytt gikk man på besøk til sentralborddamen… Jeg husker vårt telefonnummer den dag i dag: 1245.

Det er så lett i dag å styre sin omgang med andre gjennom en maskin ikke større enn at den får plass i håndflaten. Og mindre og mindre blir den – både den fysiske omgangen og den fysiske maskinen.

– Jammen er det lettvint med mobil, hører man mange gamle si. Jeg er enig i det. Selv de eldre er blitt med på bølgen, endatil min mor. Men er det blitt litt for lettvint? Er mobil og datateknologi også blitt ensomhetens verste fiende? Når dette er sagt så vet jeg at mobil og data også har ført til at mennesker utvider sin omgangskrets. Men hva er kvaliteten på denne omgangen? Jeg mener kan ord vi skriver til hverandre erstatte den fysiske kontakten – ansikt til ansikt? Er en «klemz» like god når den serveres gjennom cyberworld som når den gis fysisk?

Mobil og data er forresten ikke en bølge. Det er kommet for å bli – og den utvikles mest sannsynlig i motsatt vei av det jeg prøver å belyse her. Det er jo allerede blitt slik at vi også kan se hverandre mens vi snakker, gjennom telefonen, webcamera osv.

Jeg er bare skeptisk til om maskiner kan erstatte menneskekontakten. Jeg er ikke skeptisk – jeg er redd utviklingen. Jeg er redd maskiner er blitt en ting «å gjemme seg bak» eller en «forlenget arm av oss selv». Har vel sagt det før i innlegg jeg har skrevet. Et smiletegn på mobilen forklarer egentlig så lite. Det sier ikke meg at alt er bra. Jeg må se mennesket for å se om alt er bra. Jeg må i det minste høre stemmen. Aller helst vil jeg SE at mine venner har det bra.

Og motsatt. Jeg har det ikke alltid bra. Mange ganger trenger jeg å snakke. Det er lite jeg får sagt gjennom en sms, msn eller hva nå alt heter. Noen ganger trenger jeg også noens nærhet. Fysisk nærhet. Noen ganger trenger jeg at noen SER meg.

Jeg tror ikke dette er spes for meg. Jeg tror det er noe alle mennesker trenger. Jeg er bare redd at dette skaper kalde samfunn. «love u» på en sms holder ikke for meg – jeg vil også kjenne at jeg er elsket.

U C??

Ett svar til “Datateknologien – ensomhetens verste fiende?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s