Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

Regnbuens dag på Operataket

SKINTE OVER OPERAEN: Regnet klarnet og en regnbue trådte fram, rett i forkant av feiringa av landets nye ekteskapslov på Operaen.
Foto: GEIR BARSTEIN

Hentet fra dagbladet.no

Min kommentar:

Hadde jeg vært kristen ville jeg kanskje tatt regnbuen over Operataket som et tegn fra Gud. Det vil jeg ikke tenke. Men en vakrere ramme rundt feiringen av respekt, toleranse og likeverd for ALLE , kunne man neppe ha fått. Jeg skulle ønske jeg var der og fikk kjenne på gleden og samholdet og positiviteten som jeg vet homofile på fest er eksperter i. Jeg skulle også ønske at alle som er motstandere av oss hadde tatt turen dit og fått oppleve hva denne likestillingen betyr for oss. Det er selvfølgelig for noen å få lov å være 100 % menneske – det er ikke selvfølgelig for alle. Det er trist. Fryktelig trist. Mitt håp er nå at med tiden til hjelp vil folk åpne øynene sine og se at dette likeverdet er viktig og riktig. Dette var stort og viktig for veldig mange – ikke minst familiene til homofile og alle som ser at vi er som alle andre – på godt og vondt. Nå håper jeg at motstandere kan se at det er langt viktigere saker ute i den store verden som er verdt å kjempe mot. FLYTT FOKUSET!  Ingenting er større enn kjærligheten. Mitt håp er at alle skal få oppleve kjærlighet. Kjærlighet gror best når folk får leve i fred og at mennesker slipper å sloss for sin tilværelse. Kjærlighet er å bry seg og ta vare på – hverandre. Kjærlighet kan aldri bli galt.

Les om fenomenet Regnbue

Jakob Margido Esp i rollen som Flettfrid og Anne Grete Preus opptrådte under feiringa. I midten står Oslo-ordfører Fabian Stang.

TRIO: Jakob Margido Esp i rollen som Flettfrid og Anne Grete Preus opptrådte under feiringa. I midten står Oslo-ordfører Fabian Stang.
Foto: THOMAS RASMUS SKAUG

Rundt to tusen mennesker tok turen til operataket fredag kveld.

HELT FULLT: Rundt to tusen mennesker tok turen til operataket fredag kveld.
Foto: THOMAS RASMUS SKAUG

Stor jubel under talene til «homominister» Karita Bekkemellem og byrådsleder Erling Lae.

REGNBUEFLAGG: Stor jubel under talene til «homominister» Karita Bekkemellem og byrådsleder Erling Lae.
Foto: THOMAS RASMUS SKAUG

(Dagbladet.no): Det var som om naturkreftene sa «dette er helt greit for oss», da det rett i forkant av fredagens homofest på operataket skinte en regnbue over bygget.

 

Rundt 2000 mennesker tok turen til Oslos nye kulturhus, for å feire at Norge – som det sjette landet i verden – innfører en kjønnsnøytral ekteskapslov.

I tillegg markerte festen starten på det årvisse arrangementet «Skeive dager».– I kveld kler regnbuefargene Oslo-himmelen. Jeg så to på veien hit – den ene traff rådhuset, mens den andre traff operaen, sier ordfører Fabian Stang (H) til Dagbladet.no.

 

 

Kjempet mot tårene
Ap-s Karita Bekkemellem, en sterk pådriver av den nye loven, kjemper for å holde tilbake tårene før hun entrer scenen, for å tale til dem som kjærlig har døpt henne «homoministeren».

 

 

– Dette er det sterkeste jeg har opplevd som politiker, og det er svært få som får muligheten til å være med på noe sånt. Jeg kjemper for å holde tårene tilbake. Jeg skulle ønske Dagfinn Høybråten var her for å se alt dette, sier Bekkemellem.

 

 

Også byrådsleder Erling Lae (H), som de siste 26 årene har vært samboer med Jens Torstein Olsen, var sterkt beveget av feiringa og de frammøtte.

 

 

– Jeg har problemer med å finne ord nå. Jeg sitter med en følelse av at det umulige er oppnådd. Det er som en bryllupsfeiring sier Lae, og gir uttrykk for at det kan bli giftemål i nærmeste framtid.

 

 

– Jeg er litt sjenert av meg, så det blir å fri i smug. Vi får ta en liten prat om det nå, sier Lae, før han legger til:

 

 

– For en gangs skyld er det flere homoer utafor Operaen enn inni, for å si det spøkefullt.

 

 

Fikk homotakk
Flere av de frammøtte homsene benyttet anledningen til å takke politikerne som jobbet fram loven, som ble vedtatt av Stortinget tidligere i år.

 

 

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap), som la fram lovforslaget, sier flere har fortalt henne at de først våga å stå fram etter at homoloven kom gjennom.

 

 

– Det er veldig sterkt å prate med menneskene her. Det var noen som kom bort til meg og sa «tusen takk, nå har bestemor endelig godtatt meg», sier Huitfeldt til Dagbladet.