HJEMBYGDA MI VÅGÅ


kart-vaga.pnglogo_vapenskjold.png http://www.vaga.kommune.no

ORDFØRER RUNE ØYGARD SIER OM VÅGÅ: For Vågå er gode tenestetilbod viktig. Full barnehagedekking, sjukepleiardekking, legedekking og god tilgang til bustadtomter er sjølsagt. Barn og ungdom skal bli høyrde på og prioriterte gjennom barnehage, skule, organiserte og uorganiserte tilbod. Når helsa sviktar skal alle – ansett alder – føle seg trygge på at hjelpa er der, kompetansen er der og at du får den hjelpa som er mogleg å skaffe til ei kvar tid.

 

Vågå har breidde. Eit godt utbygt kommunesenter med dei fleste handels- og servicetilbod, kulturhus, ungdomshus og meir til. Og vi har grender med god plass, meir ro og med gode skule, barnehage og grendehus.

 

Vågå er også oppleving og deltaking. Gjende og Besseggen, Sjodalen, Riddarspranget, Vågåkyrkja med element frå 1100-talet, bygdatunet Jutulheimen, det særprega kulturlandskapet i grenda Nordherad og eit av dei flottaste utsiktpunkta i landet, Blåhø. Mykje meir kan nemnast. For Vågå er noko for alle årstider. Snø og bre både sommar og vinter, rafting, seglfly, paragliding og hanggliding. Ski både i bakke og i terreng. I Vågå finn du også det fremste av dei to største hobbykativietane i verda, nemleg fisking og foto. Fisking i Vågåvatnet tiltrekkjer seg fleire og fleire. Sjoa og andre elver og vatn inviterer også til fiske og rekreasjon. Vågå er framfor nokor anna kommune fotokommunen i landet. Dette har Vågå kameraklubb og Morten Krogvold sørga for. Meir enn 100 fotokurs har Krogvold arrangert på Vågå Hotell dei siste åra. Med deltakarar frå heile landet og med forelesarar / instruktørar frå heile verda. Arne Brimi har meir enn nokon annan sett det lokale og regionale matkartet på verdsmenyen. Gjennom kreativitet, nytenkjing og litt dristigheit har han gjennom bruk av naturens matkammer tatt i bruk, foredla og servert matrettar for både lokale, reginale, nasjonale og internasjonale ganar. Som Arne Brimi har gjort innan sitt fagområde, har vi mange døme på andre personar og fagmiljø som gjennom kløkt og kreativ handling har skapt solide og framtidsretta arbeidsplassar i kommunen. Og andre er velkomne til å gjere det same.

 

Landbruket er og har vore næringsgrunnlaget i kommunen. Men Vågå er også servicenæringar, mekanisk industri, reiseliv, handel, mat, treforedling, ny teknologi og mykje meir. Men vi har plass for enda fleire. Har du planar om å starte for deg sjølv, ta kontakt med oss. Saman med Vågå næringshage, Regionkontoret for Nord-Gudbrandsdalen Oppland fylkeskommune, Innovasjon Norge, Senter for industrivekstanlegg SIVA, Fylkesmannen i Oppland, Connect Aust og fleire til skal vi gjere det vi kan for at nettopp du får kunnskap, motivasjon og økonomi til å ta steget frå ide til realisering

Vågå i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Lesja, i øst til Dovre og Sel, i sørøst til Nord-Fron, i sør til Øystre Slidre og Vang og i vest til Lom.

Vågå/VAAGE: Antakelig av gammelnorsk «vega» som betyr å føre, transportere. Bygdenavnet blir tolket som «ferdaveien» fordi det her fra gammelt av var en viktig led mellom Gudbrandsdalen og Sogn

vaagaa_kyrkje.jpg

VÅGÅKYRKJA

Vågå kirke regnes av og til også som ei «moderne» stavkirke fra 1600-tallet, men er vel egentlig ikke det. Kirken står i Vågå i Gudbrandsdalen og ble bygd i 1625–1627, trolig av materialer fra en tidligere stavkirke på samme sted. De eldste delene kan stamme tidlig på 1100-tallet. Prekestolen er særdeles fargerik.

Kirken ble bygget som korskirke i bindingsverkskonstruksjon.

Opprinnelig var Vågå kirke ei stavkirke fra perioden 1150–1200, men endrede behov for bygdas befolkning førte til at kirken ble fullstendig ombygd omkring 1625–1627. Byggmester var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedemarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Hans «varemerke» var det oktagonale klokketårnet med fire småspir plassert i hvert hjørne av tårnfoten. Han utførte også de store ombygningsarbeidene på Ringebu stavkirke i 1630–1631. I 1634/1635, og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Det kan også ha vært han som bygget om og utvidet Fåvang kirke omkring 1627–1629, selv om tårnkonstruksjonen ved denne kirken ikke passer til hans varemerke.

Kirken ble gjenoppbygd av materialer fra den gamle stavkirken, og trolig andre nedrevne stavkirker fra dalen. Den gamle sørportalen og endel skurd fra den opprinnelige stavkirken er også benyttet i den nye kirken, blant annet endel utskårne veggplanker.

Korskillet ble ble skåret og malt i 1758 og er trolig gjort av Østen Kjørren, som samme året også renoverte akantusskurden på altertavlen.

Døpefonten er fra 1100-tallet og regnes som kirkens eldste inventar. Mønsteret på denne samsvarer med mønsteret man kjenner fra et kjede funnet i et vikingeskip. Mønsteret på foten av døpefonten mener man kommer fra Irland, antagelig også kommet hit itl landet gjennom vikingene.

I kirken finnes også et 13 cm stort gotisk krusifiks fra 1200-tallet.

Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Skråstad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren[1].

Prekestolen skal være gjort i forbindelse med eller like etter ombyggingen av kirken, men dateres gjerne til ca. 1630. Også den har akantusskurd. Bildene rundt om på prekestolen viser til bilder fra Jesu liv.

Orgelet er det nyeste i kirken. Det kom til i 2002. Orgelet har 1200piper.

Akantus er et eget begrep innen Gudbrandsdalens folkekunst. Renessansens bruk av akantusmotivet var som ganske spinkle ranker, der stengelen dominerer mer enn bladverket. Opphavet til dette treskurdmotivet er en enkel tistellignende ugrasplante (Acanthus mollis) fra middelhavsområdet.

Selve kirkegården er i seg selv en severdighet, med en rekke gravsteder fra 1700-tallet. Her finner man også graven til den sagnomsuste Jo Gjende (1794–1884).

TETTSTEDET VÅGÅMO

I Vågåmo kan man også besøke Jutulporten, kjent fra eventyrene til Asbjørnsen og Moe og Jutulheimen med sin samling av tradisjonelle hus. Sommerstid kan man kjøre opp til Blåhø på den høyeste veien i Norge. Her får man på fine dager et unikt utsyn mot Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell og sjansen er stor for at man blir overflydd av hangglidere eller paraglidere som besøker rikssenteret for luftsport.

KJENTFOLK FRA VÅGÅ:

  • Arne Brimi (1957–), kokk
  • Knut Hamsun (1859–1952), forfattar, fødd på Skultbakken i Vågå 1859 http://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun og http://www.daria.no/skole/?tekst=796
  • Ivar Kleiven (1854–1934), lokalhistoriker og folkeminnesamler http://www.opa.no/vaagaa/mnd-arkiv/a00003.htm
  • Ole Herman Krag (1837–1916), sønn av «Vågåpresten», oppfinner av geværet Krag-Jørgensen
  • Edvard Storm (1749–1794), lyriker http://www.otta2000.com/dikt/Storm/edvard_storm.htm
  • Peder Knudsen (1819–1853), komponist og organist (Jeg er så glad hver julekveld)
  • Ragnvald Skrede (1904–1983), lyriker
  • Ragnvald Skrede (født 27. april 1904 i Vågå, død 1983) var en norsk forfatter, journalist, litteraturkritiker og oversetter.

    Skrede var 45 år gammel da han uvanlig sent påbegynte sitt forfatterskap i 1949. Han ble raskt en respektert forfatter og litteraturkritiker. Som lyriker brukte han ofte klassiske og regelfaste strofeformer, og forfattarskapet hans er preget av store idéhistoriske kunnskaper.

    Bak Skredes sene debut lå en personlig tragedie som ikke ikke var offentlig kjent i den tiden han virket som forfatter og kritiker. Skredes biografer Otto Hageberg og Egil Ulateig går langt i å antyde at urettmessig forfølgelse i hjembygda var bakgrunnen for at han i 1936 ble dømt for utuktig adferd overfor tre jenter. Han var da lærer i Vågå, og de tre jentene hadde vært hans elever. Begge biografene antyder justismord. Bak den angivelige forfølgelsen av Skrede og hans familie hevdes å ligge at bygdefolket følte seg skandalisert av foreldrenes svært offentlige skilsmisse og rettstvist i 1890-årene, samt at broren Anders var dømt for mord. Ytterligere grunn for mistenkeliggjøring skal ha vært at Skrede i sin lærergjerning av sambygdingene ble betraktet som «radikal», blant annet ved at han drev seksualundervisning. Under rettssaken på Gjøvik prøvde Skrede selv å underbygge sin uskyld ved å beskrive den hetsen han mente seg utsatt for i bygdemiljøet. Det ble også i samtiden ansett som oppsiktsvekkende at 25 sambygdinger under rettssaken leverte et «protestskriv» mot tiltaltes forklaring med sterke nedsettende utsagn om hans karakter. På den annen side ble fornærmedes forklaringer ansett som meget troverdige.

    I etterkrigsåra arbeidet Skrede som journalist og litteraturkritiker i Dagbladet og Verdens Gang.

  • Jo Visdal (1861–1923), treskjærer og billedhugger
  • Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855), «Vågåpresten»
  • Jo Gjende (1794–1884), reinsjeger og lidenskapeleg fjellmann, humanist http://home.hib.no/mediesenter/per2peer/Jo_Gjende.htm og http://www.vaga.kommune.no/Modules/article.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=615&Category.ID=1070
  • Ole Haagenstad (1775–1866), stortingsrepresentant
  • Iver Lunde, stortingsrepresentant
  • Syver Berge (1939–), stortingsrepresentant (SP) 1989-1993
  • Anton Ryen (1894–1968), stortingsrepresentant (Bondepartiet) 1945-1957
  • Haakon Blankenborg (1955–), stortingsrepresentant (AP) 1981-2005, ambassadør i Beograd
  • Andre Villa (1982–), FMX kjører – VM
  • Camilla Bodin (1981–), Programleder i TV2, skuespiller, regissør
  • Gyrid Axe Øvsteng (født 31. juli 1974 i Vågå) er en norsk dramatiker. -bosatt i Skien
  • VÅGÅDIALEKTA:

    HER ER NOEN ORD OG UTTRYKK: http://www.pysje-med-alt.com/dialekt.htm

    Vågå kommune ble barne- og ungdomskommune året 2006.

    vagavatnet.jpg

    Vågåvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Lom og Vågå i Oppland. Elven Otta renner fra Skjåk inn i Vågåvatnet. Otta renner ut av ved Vågåmo og fortsetter gjennom Ottadalen og møter elven Gudbrandsdalslågen ved byen Otta i Sel kommune.

    Vågåvatnet er en av de 200 største innsjøene i Norge.

    Finndalen er et dalføre som strekker seg fra vest i Skjåk til Vågå i øst. Den er godt og vel 20 kilometer lang og er en typisk U-dal eller en hengende dal. Elva Finna renner igjennom hele dalen.

    I dalføret ligger det flere seterområder med Vangen i vest og så følgende Sterringen, Breistulen, Odden og Klomsroi helt i øst. Sistnevnte er nevnt i et av Asbjørnsen og Moes eventyr. I 2006 ble deler av Finndalen innlemmet i landskapsvernområder og Reinheimen nasjonalpark.

    BLÅHØ 1618 moh. Dette er Norges tredje høyeste bilvei. Når været er klart kan man skue utover de tre høyeste fjellområdene i Norge; Dovrefjell, Rondane og Jotunheimen.

    VALBJØR GARD:
    Valbjør har eit freda gardstun med historie attende til vikingtida. I dag er det 11 hus på garden frå 1600-, 1700- og 1800-talet. Husa er delvis restaurerte og lagde til rette for utleige og omvising, og syner fram ein stor rikdom av gamalt handverk og gamle tradisjonar. Garden er omlagd til økologisk drift, og har aktiv produksjon av geitmjølk og eigen gardsbutikk med spekepølse av geit, ost, urter og ymse lokalt handverk. Garden ligg fritt og vakkert til på nordsida av Vågåvatnet med utsyn mot Jotunheimen. Valbjør ligg i eit vakkert, levande kulturlandskap med rike turmoglegheiter i skog og på fjell både sommar og vinter. Til garden høyrer også seter og fiskebuer i Sjodalen som i perioder er til utleige. Dei ligg i rolege og barnevennlege omgivelser. Valbjør gard er med i eit spanande samarbeidsprosjekt med fleire andre gardar i Gudbrandsdalen GÅ GARDMILLOM – Kulturgardar i Gudbrandsdalen http://www.gardmillom.no som går av stabelen siste veka i juli. Der kan ein oppleve levande handverkstradisjonar, utstillingar, konsertar, husdyr, dans, mat, og mykje meir. Sjå meir på http://www.gardmillom.no. Vi har no fullført restaureringa av «Nørdre stugu» som er open for overnatting, selskap, møte o.l.

    RIKSANLEGGET FOR HANGLIDING LIGGER I VÅGÅ: http://hp.nlf.no/Rikssenteret

    FOTOGRAFIAKADEMIET I VÅGÅ: http://www.fotografiakademiet.no/

    Morten Krogvold – workshops i Vågå: http://www.vaga.kommune.no/Modules/article.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=921&Category.ID=549

    HÅKENSTAD GÅRD: http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4289

    jutulp2.gif Jutulporten; Sagnet forteller at Jutulporten er porten inn til det lokale trollet som bodde inne i Prestberget, og hadde navnet Jutulen. Og Jutulporten ser virkelig ut som en port passsende for et digert troll. Innfellingen i den bratte fjellveggen er 25 meter høy og minst like bred. 

    Egentlig oppstod antagelig Jutulhogget ved at en større del av fjellveggen løsnet og ramlet med – og porten ble stående igjen. Men det er mye mer spennende å tenke på at det var porten til Jutulen, og i gamle dager ble det sagt at de få gangene da porten var åpen så kunne folk se lyset fra Jutulens bål, og at det glitret i gull og sølv.

    Det mest kjente fortellingen om Jutulen handler om hvordan Johannes Blesson kom seg hjem i fei fra København:
    jutulen_og_johannes_blessom.jpg
     
     
     
     
     
     

     

    Jutulen og Johannes Blessom

    Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er «Jutulsporten», en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: «Læt opp, jutul!»
    «Ja, gi’ jeg kunne komme dit jeg også,» sa han Johannes.
    «Du kan få stå på med meg,» sa mannen, «for jeg har en hest som trør tolv trin i mila.»
    De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord.

    Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.

    «Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven,» sa han.

    «Du lyt tåle det, Blessommen,» sa mannen, «for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs.»

    Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av.

    «Nå har du ikke langt heim,» sa han, «og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn.»

    Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde.»

    KLONES – HISTORIE

     

     

    klonesbildeseptember200520052

    Garden har historie heilt attende til minst tidleg på 1500-talet.

    I 1520 var skrivemåten Klonnes og Klognes, i 1594 berre Klognes, og i 1604 Klungnes. I matrikkel frå 1668 vart det atter Klongnes, og matrikkel fra 1723 Klognes. Det blir sagt at fyrste skrivemåten har vore Klungrness eller Klungraness, som kjem av klunger eller nypetorn, og etter det viser namnet truleg attende til fyrste ryddinga av garden.

    Eigedomen var fra gammalt ein stor jordbrukseigedom etter tilhøva i Vågå, med ei samla skyld på 2 huder, 6 skinn og 18 mrk. fisk. Om lag halvparten var odelsgods og resten var krongods, det vil seie benifisert gods som var bygsla av eigaren og brukaren på garden.

    Frå 1680 finst det oversikt over eigarar og drift fram til nåtid, med ymse takster, skjønn og dramatiske endringar.

    I 1789, 21. og 22. juli førde flaumen ”Storofsen” til omfattande skader på jordveg, bygningar og område. Det er vurdert at halve verdien av garden gjekk tapt den gongen, og det var ei vanskeleg tid framover.

    I 1859 byrja ei storheitstid på Klones. Det starta med at to engelskmenn, Eardley John Blackwell frå Richmond i Midt-England og Theodore Rathbone frå Liverpool, ”oppdaga” Jotunheimen omkring 1850. Dei treftest som studentar ved Trinity College i Cambridge, og var overklassefolk.
    Mest heldt dei til ved Gjende og fjella i kring, og dei var 19 år fyrstesommaren. Dei vart kjende med Jo Gjende (Jo Tjøstolvson Kleppe) og heldt mykje hus i den årvesle bua han hadde ved Gjendeosen. Det gjekk mykje i jakt og fiske. Etter kvart vart Blackwell gift med gift med Mari f. Sve. Dei kjøpte Klones i 1859 på auksjon for 5.500 riksdalar, og det vart ei velstandstid og vidaare oppbygging av gard og hus.

    Ein annan litt kuriøs sak Blackwell hadde fore, var at han faktisk tok inn kanskje dei første ståande fuglehundane som kom til Noreg, og vart brukt til lirype- og skogsfugljakt. Det var av rasen gordonsetter, og kom til Klones rundt 1860.

    Blackwell døydde i 1866 berre 34 år gammal. Men testament var ordna, så pengestraumen frå England heldt fram. Eldste dottera Elisabeth arva alt i England, og den andre, Kari, arva Klones. Den planlagte hovudbygningen, som vert kalla det i dag og, vart påbegynt i 1867, og ferdig med påbygg i fløyer i 1873.

    I 1895 overtok Kari f. Blackwell og ektemann godseigar Jonathan Julius Års Fabritius Klones. Garden heldt fram å vera eit kultursentrum i Vågå, slik han hadde vore frå 1860. Mykje kunstnarånd låg i Klones-livet framover. Mange gjesta garden og vertskapet. Det kan nemnast namn som Kristen Holbø, Nils Gustav Wentsel, Halfdan Egedius. I salane på Klones hekk kjente verk som ”Seljefløyten” av Christian Skredsvik, ”Aften i Eggedal” av Gerhardt Munthe. Vidare var det verk av enfgelskmannen Lawrens, tyskeren Lenbach, og dansken Creyer. Det fanst framskåp av Jakup Sæterdalen, og to etter Skjåk-Ola.
    Kari døydde brått før fylte 40 år i ca 1899, og etterlet mannen og dottera Marit. Marit Fabritius, f. 1890, var hoffdame hjå dronning Maud fram til 1914, da 1. verdenskrig braut ut. Kontakta med kongefamilien stod ved lag livet ut. Ho vart gift med den engelske marinekapteinen Victor Campbell. Dei reiste verda rundt og åtte blant anna eit storgods på Ny Foundland. I Norge var ho mykje ved Gjendeosen, og arva blant anna bua etter Jo Gjende, og dei to gamle Klonesbuene like attmed. På sine eldre dagar budde ho på Sve i Vågå, der oldefaren Tor Anderson Sve kom frå, og døydde i 1975.

    Da kona Mari døydde frå Fabritius i 1899, gifta han seg etter kvart med ei frøken Jensen frå Christiania. I 1911, fem år før Fabritius døydde, vart storparten av det prektige innbuet på Klones sendt åt Christiania, og seld på auksjon. Det vart seld måleri av Arbo, Anker, Askevold, Bergslien, Barlag, Egenes, Fernley, Gørbits, Gløersen, professor Hans Gude, Anton Graff, Holmboe, Creyer, Vincent Lerke, Ludvig Munthe, Gerhard Munthe, Morten Myller, L. Nordberg, Eiliv Petersen, professor Schleisner, professor Otto Sinding, Statskleiv, Carl Schøyen, Skredsvig, Antonio Salinos, Eyolf Soot, Frits Thaulow, Turmann, Værenskiold, Wentsel og Edvard Young.  Likeså framskåpa. Til sist kom garden under hammaren. Ein skipsreiar Fearnley frå Oslo fekk tilslaget, men Vågå kommune nytta forkjøpsretten sin. Dermed var garden berga for bygda og det som seinare kom. Det var ein lei kombinasjon at alt dette skjedde midt under fyrste verdskrig, og mykje vart ekstra forringa som følgje av det.

    I 1919 flytte ”NordreGudbrandsdalens Landbruks- og Husmorskole” inn på garden. Sidan har det vore skule og landbruksdrift på Klones samanhengjande, dei siste 2 åra som ”avdeling Klones” under Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule. Oppland fylkeskommune har vore eigar av Klones ein lengre periode. Frå og med 01.04. 2005 er selskapet Klones AS, stifta av Vågå kommune same år, eigar og drivar av eigedomen. Det er fortsatt skule gjennom leigeavtale med Oppland fylkeskomune. Gardsdrifta er bortforpakta på langsiktig kontrakt, og det er fortsatt ku/mjølkeproduksjon, gris og sau på anlegget.

     

    Galleri Krogvold på Klones      
    Prosjektgruppa for Galleri Krogvold utarbeider saman med Klones AS moglege løysingar for å etablere Galleri Krogvold som eit fotografi, kompetanse- og kultursenter på Klones i Vågå. For meir informasjon, besøk Galleri Krogvold sine internettsider

    Historier fra Vågå;

     

     

     

     

     

    FRA STORFLOMMEN I 1938:


    Sidebekken Nugga skapte ifølge flomsonebeskrivelsen fra Norges vassdrags- og energidirektorat noe av problemene ved flommen i 1938. Nugga forandret løp og gikk rett mot brua over Finna, her la den igjen mye løsmasse –  det kan være grunnen til at Finna også forandret løp.

    «Etter flommen i 1860 ble de mest utsatte partiene langs Finna forbygget. 
    Da neste store flom oppsto i 1938 viste det seg at arbeidene som var utført i 1860 ikke 
    var tilstrekkelig. NVE bygget i 1939-41 sammenhengende flomverk gjennom Vågåmo over 
    en lengde på 2,5 km, med kjørbare fyllinger på begge sider. Verkene ble sikret med mur 
    av store steinblokker. Etter ny storflom i 1958 ble verkene forhøyet enda mer 
    og elvebunn ble forsterket.» 

    De største flommene i Finna i nyere tid var i 1860, 1938 og 1958.
     
     
     
     
     
     
     

     

    POSTEN over VågårustenAllerede før 1850 ble det satt igang postrute fra Sel, over Vågårusten, til Vågå og Lom. Denne ruta ble betjent av vernepliktig mannskap. I “Love og Anordninger” går følgende fram av en kongelig resolusjon, datert 17. april 1850:

    “Kongelig Resolution, at der fremdeles, som hidtil, bliver, til Postens Befordring mellem Sells Postaabneri og Vaage samt Lombs Præstegjelde i Gudbrandsdalens Fogderi, Christians Amt, at afgive værnepliktige Mandskaber til Brevdragere, og at de saaledes afgivendes Mandskabers Antal for Eftertiden skal være sex”.

    Året etter ble det bestemt at ruten skulle være en gang ukentlig.

    I en arbeidskontrakt fra 1883 heter det at ruta er satt bort til en postfører som “forplikter at befordre Posten med forsvarlig Hest og Kjøreredskab fra Vaage til Sels Postaabneri samt efter Forlangende af Postvæsnet at medtage Post paa Retur til Vaage Postaabneri (…) Postskydslønnen, der udbetales kvartalsvis af Christiania Postkontor bestemmes til 11 – elleve – Øre pr. Kilometer. Saafremt Post medtages paa Retur, erholder Postbefordreren en Godtgjørelse af 7 – Syv – øre pr. Kilometer for Returen”.

    Fra 1883 blir posten mellom Sel og Vågå skysset hele fire ganger ukentlig. Jakob Paulsen Laurgaard fra Nord-Sel og stasjonsholder Ole Olsen Lunde fra Vågå hadde da kontrakt om skyss med hest to turer ukentlig fra hvert sitt utgangspunkt, en avstand på 24 km.

    FOLKET FRÅ NIGARD-SVARE: http://www.vestmo.com/nigard_svare.htm

    TROLLENE PÅ HEDALSKOGEN: http://www.vedal.net/eventyr/?p=39

    HISTORIEN OM COWBOY-JOHN FRA SKOGBYGDA I VÅGÅ: http://www.vestmo.com/cowboy_john.htm

    HISTORIEN TIL KLONES JORDBRUKSSKOLE: http://www.klones.no/index.php?option=com_content&task=view&id=19&Itemid=34

    Jutulen og Blessomen: http://www.historier.no/index.php?option=com_content&task=view&id=839&Itemid=126 

    VERDT Å SE:

    ridderspranget_sun.jpgRidderspranget

    Dette juvet, der Sjoa renn stri rundt jettegryter og berghamrar, er kjent frå segnlitteraturen. Namnet har Ridderspranget frå segna om Valdresriddaren Sigvat Kvie, som etter brurerov på Sandbu gard i Vågå flykta over dette juvet med den vakre jenta ”Skårvangssola” i armane. Sandbu-riddaren Ivar Gjesling var da i hælane på han med sine menn. For å vise korleis det ville gå med den første som prøvde seg, støytte Sigvat ein av sine eigne menn ned i fossen. I følgje segna måtte Sigvat Kvie seinare betale skadebot for brurerovet. Ridderspranget er lett tilgjengeleg, med bilveg frå rv. 51, 5 km sør for Randsverk. Frå parkeringsplassen er det ein kort spasertur fram til juvet. Vi åtvarar på det sterkaste mot å prøve å hoppe over juvet. Det er livsfarleg!

    jutulheimen.jpgbesseggen.jpg

    Jutulheimen Bygdemuseum – Vågå

    Ovanfor Vågåmo og litt ovanfor Jutulporten i Prestberget, ligg Jutulheimen bygdemuseum. Dette bygdetunet har eksistert i femti år, med hus som er samla frå ymse gardar i Vågå. Hovudhuset kjem frå Sunde. Eit anna våningshus kjem frå Øy. Elles finst mellom anna to stabbur, ombygd stall og smie. Bygdemuseet har også ei omfattande samling med pynte- og bruksgjenstandar frå bygda. Blant anna er her ting som har tilhøyrt den kjende fjellmannen og jegeren Jo Gjende (1794 – 1884), og det finst arbeid etter skulptøren Jo Visdal. Jutulheimen bygdemuseum er ope for besøk om sommaren, og er ellers til leige for arrangement.
    800px-utsyn_over_gjende.jpg
     
     
     
     
     
     

     

    GJENDE  Av gammelnorsk «gendir/gandr» som betyr stav, kjepp. Altså et sammenligningsnavn. Gjende er rett som en stav.

    Bessvatn, Besshø osv: Fra en avledning av gammelnorsk «bersi» som betyr bjørn.
    Russa, Russvatnet osv.: Enten betyr dette av nynorsk «rute» «storme, buldre, skråle, være i heftig bevegelse» (om elva), eller det kan komme av gammelnorsk «ross» som betyr hest.

    Galdhøi, Galdhøpiggen, Galdeberg osv: Første ledd her, «gald» brukes om «bratt fjellvei, kleiv».

    Memurubu, Memurutindene osv: Førsteleddet «me» er vanlig, og betyr midt. I dette tilfellet sikter det nok til at vi befinner oss midt på Gjende. Muru kommer antakelig av å mara, som betyr å grave. Dette er nettopp hva elva gjør på dette stedet.

    Sjoa, Sjodalen osv: Det mest sannsynlige er at masse vridninger av gammelnorske ord har endt opp med elvenavnet Sjoa, som skal dety «den skinnende».

    Tesse: Innsjøen er oppkalt etter elva Tessa, som betyr «elva som tørker mye inn».
    LEMONSJØEN: Mange lurer på hva navnet « Lemonsjø » betyr. Vi har funnet to historier, noe for enhver smak!
    (Historisk forklaring, fra “Trond O. Haug : Stadsnamn frå Vågå”)
    Namnet Lemonsjøen vart i 1349 skrivi Lemunsior. Forklaringa på namnet er noko uviss, men tanken på at det kan ha noko med dyreslaget lemen å gjera er avvist av O. Nordgaard.
    Eivind Vågslid set namnet i samband med fiske. Han meiner den gamalnorske forma av namnet har vore Lemundsjór, og at ei enda eldre form er Hlemhundr, som da skulle tyde “ein fiskestad attmed eit fiskestenge med ein lem eller ei luke.” Tilhøva ligg godt til rette for såkalla “sleofiske” ved Lemonsjøosen og nedover elva Grovi, som renn ut or Lemonsjøen. Alf Torp forklarar sleo som ei “slags ruse med glidebrett til fiskefangst i elv”.Det har vore drivi mykje slik fangst av fisk her. Det kan tenkjast at lem (gammalnorsk : hiemmr) kan gå på stengslene som vart sette opp i samband med slikt fiske. I så fall er ikkje Vågslig tolking urimeleg.

    “Sitron versjon” Tro det eller ei!
    For 200 år siden kom en engelskmann, Sir Sun Kis, over fjellet her.
    Han så fjell, sol og et nydelig vann. Så leiet han en seter for neste sommer. Sir Sun Kis kom med hest og kjerre fulle av kasser. Disse inneholdt bare sitroner. Sir Sun Kis var avholdsmann, og drakk bare varmt eller kaldt vann med sitron.
    Da sommeren og gjestene forsvant, stod det fremdeles kasser med frukt igjenn. Saften av disse sitronene randt ut i vannet og gjør at fremdeles har dette vannet en herlig frisk smak og det delikate navnet!
    PS, sitroner på engelsk er “lemon”.

     
     
     
     
     
     
     

     

    Besseggen

    Turen går frå Gjendesheim med båt inn til Memurubu turisthytte. Frå her går du nokså bratt oppover til det flatar seg meir ut. Du går forbi Bjørnbøltjønne, forbi Bessvatnet og oppover Bandet som er det kanskje mest kjende partiet over Besseggen. Frå her kan du, dersom ver og temperatur er rett, sjå det grønne Gjende langt nedanfor deg i motsetnad til det blå Bessvatnet. Vidare går turen over Veslefjellet og nedatt til Gjendesheim. Turen tek frå 6-8 timar, alt etter kor fort du vel å gå turen. Turen kan også bli gått den andre vegen. Du kan gå Besseggen også på vinterstid – då som ein guida tur – kontakt Upptur.
    Besseggen er kjent fra «Bukkerittet» i Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt. Peer forsøker å overbevise sin mor, Åse, om at han har ridd over Gjendineggen, nå kalt Besseggen, på en reinsbukk. Slik skildrer han eggen (Henrik Ibsen, Samlede Værker, 10 bind, 1898–1902):
    jotunheimen.jpg
     
     
     
     
     
     

     

    Jotunheimen nasjonalpark; vandring

    Jotunheimen nasjonalpark vart oppretta i 1980 og omfattar eit areal på 1145 km². I tilknyting til parken finn ein og Utladalen landskapsvernområde som vart oppretta samstundes med parken. Her finst m.a. eit særprega kulturlandskap og Vettisfossen som med 275 m fritt fall er den høgaste i landet. I Jotunheimen er det mange toppar over 2000 meter, og alle toppane i Norge over 2300 m finst i Jotunheimen. Galdhøpiggen, 2469 moh, Nord-Europas høgaste fjelltopp ligg i nasjonalparken. Den norske turistforeining (DNT) har merka mange ruter i nasjonalparken. Desse er merka med raude T?ar, måla på stein o.a. Det finst mange høve til brevandring, fjellklatring etc. Om ein ikkje har erfaring frå dette sjølv, må ein ha med seg ein førar.

    omr2a.jpghttp://www.bergtatt.net/topper/omr2.htm 

    Vågåvatnet – Gjende byr på 50 topper over 2000 meter (primærfaktor 30 meter eller mer). Området har i utgangspunktet ingen topper som krever klatreutstyr, men på Veobrehesten kan det være greit med litt utstyr. Stort sett alle toppene kan bestiges uten brepassering, men turene blir mye lettere ved å bruke breene.

    Fingerhola
    I fjellveggen rett nordvest for Jutulporten er svært porøs, med berglag foldet sammen i bølgemønster. I dette laget er det flere store hull. Disse har fått navnet Fingerhola, fordi man i eldre tider trodde at det var merker etter Jutulens fingre, da han satte dem i berget for å kaste stein på Vågå stavkirke. Fingerhola må derfor også knyttes til tradisjonene rundt Jutulen i berget ved Vågåmo og er dermed også automatisk fredet.
    Jotun, Jøtul eller Jutul
    Jotner (Jøtuler eller Jutuler) er sagnvesen som har sine røtter i norrøn tro og tradisjon. I yngre jernalder trodde menneskene at det fantes mange guder, eller æser, slik som Odin, Tor, Frøy, Frøya osv. Gudene bodde i Åsgård. I tillegg til gudene fantes jotner. Disse bodde i Utgard. Mellom Åsgård og Utgard bodde menneskene, i Midgard.
    Jotnene var ikke guder, men var likevel sentrale for verdens eksistens.  De kan være foreldre til æser. Kvinnelige Jotuner kalles Gygrer. Jotner bor i Jotunheimen og deres borg heter Utgard. Eksempler på Jotner er: Rugne, Mime, Skade, Suttung, Gull, Rimne, Hyme, Gulne, Yme, Surt, Tjafse, Vavtrude, Im, Gyme, Gullveig, Imd, Gerd, Gunnlodd.
    Da kristendommen ble innført i Norge forsvinner den gamle gudelæren. Jotner og troll finner vi likevel igjen i folketroen og eventyrene. Jotner skal bo i det underjordiske, gjerne i huler i fjellet. I motsetning til i førkristen tid, blir jotner og troll i kristen tid ansett som mindre smarte.
    Jehans Blessom og gården Blessom
    PRESTEGÅRDEN FRA VÅGÅ – PÅ MAIHAUGEN: http://www.maihaugen.no/templates/Page.aspx?id=6439
     Jehans Blessom i sagnet om Jutulen kan være en historisk kjent person. Bonden Johannes eller Jehans Blessom skal ha vært en mektig mann i Vågå. Krongården Blessom i Finntryu utgjorde to fullgårder. Johannes satt som bygselsmann på begge.  I 1661 skal han ha representert Vågå under hyllingen av enevoldskongen Fredrik 3. i Kristiania. Han var med å fremme krav om å avsette futen i Gudbrandsdalen, Jens Madsen. Blessom ledet det som fikk navnet det Gudbrandske opprøret. Personen i tradisjonen om Jutulen kan være den samme Jehans (Teigum 2004; 75).

    JOTUNPERSONLIGHETER

    Det har vært mange personligheter i og rundt Jotunheimen opp gjennom historien, både glemte personer og personer hvis navn i dag er enda mer kjent enn mens de levde. Blant mange er bl.a. medisineren Christian Boeck og geologen Baltazar Mathias Keilhau som i 1820 foretok en reise som gav det første støtet til at byfolk begynte å fatte interesse for Jotunheimen som feriemål. Dikteren Aasmundson Olavson Vinje som i tillegg til hyppige turer til fjells også skrev noen dikt om fjellet som er blitt klassikere, er også blitt knyttet til Jotunheimen (det var for øvrig han som for første gang brukte Jotunheimen i steden for Jotunfjeldene som området tidligere hadde blitt kalt). Andre som har gjort seg bemerket i Jotunheimen er dansken Carl Hall som var en pionér innen fjellsporten i Norge og foretok mange turer i Jotunheimen (og andre steder i Norge) det står respekt av. Bergenseren Emanuel Mohn som bl.a. var med Slingsby nesten til topps på Store Skagastølstind i 1876 må heller ikke glemmes, han er blitt kalt vår første Jotunolog, og skrev mange artikler om Jotunheimen bl.a. i DNTs årbøker. Dette er alle turister som kom utenfra – hva så med lokalbefolkningen? Folk fra både Valdres, Årdal, Fortun og Lom har utført store bedrifter i fjellet, både jaktbragder og bestigninger, men i motsetning til turistene skrev de ikke om det, og ble stort sett heller ikke kjent. Noen av dem fungerte som lokalkjente førere for turistene og blir nevnt i bisetninger, mens noen meget få har blitt kjent og nærmset udødeliggjort som legender. Dette gjelder spesielt jegeren Jo Gjende og til en viss grad seterjenta Gjendine Slålien. I tillegg er det noen familier som gjennom generasjoner har tjent turistene i fjellet og derigjennom blitt kjent. De mest kjente fjellfamiliene i Jotunheimen er kanskje Volefamilien hvor etterkommerne i dag driver en lang rekke av turisthyttene i og rundt Jotunheimen (bl.a. Gjendesheim Gjendebu, Glitterheim og Juvasshytta) og Sulheim familien som i generasjoner har holdt til på Spiterstulen. Noen personer har vi beskrevet nærmer på denne siden, og det er :

    Jo Gjende – den legendariske reinjegeren og eneboeren fra Vågå

    William Cecil Slingsby – den kjente engelske tindebestigeren som la sin elsk på Norge og gjorde mye pionér arbeide innen fjellsporten her til lands

    Kaja Gjendine Slålien – seterjenta som bled født ved Gjende og som ble kjent etter at Edvard Grieg laget musikkstykker av bånsullene hun sang.  

     Jo Gjende (1794-1884):
    Jo Tjøstolsson Kleppe var hans egentlige navn og ble født på gården Sygard Kleppe i 1794. Faren Tjøstol falt i elva og druknet i 1797 da Jo var bare 3 år gammel, og ikke lenge etterpå døde også moren. Etter først å ha bodd hos sin oppnevnte verge i noen år flyttet han i 1803 til gården Heringstad i Heidalen hvor hans tante og hennes familie bodde. Mannen til tanten døde da Jo var 13 år og han ble snart hennes betrodde på gården siden han var eldstemann. Allerede fra ungdommen begynte Jo å skille seg ut og holdt seg mye for seg selv. Han var kjent for sitt temperament og ble også etterhvert kjent som en fritenker som hatet kirken og presteveldet som pesten. Han fikk tidlig smaken på jakt, som skulle bli hans livsstil resten av livet. Allerede i 1812, 18 år gammel felte han sin første rein på, og det ble etterhvert mer og mer jakt på Jo. Til å begynne med var han mest sammen med andre jegere fra bygda. I 1824,ved Gjendeosen traff han Jakob Snerle (faren til Ivar Kleiven, en slags Vågås Snorre som har skrevet ned mangt om lokalhistorien i området) som skulle bli hans kanskje beste venn resten av livet.
    En periode på omlag 3 år drev Jo som fekar. Han kjøpte opp fe i bygdene, foret dem opp på de frodige beitene i Leirungsdalen og dro ned til Christiania med dem, en tur på et par uker. I løpet av disse årene la Jo seg opp en del penger som han levde på senere i livet, for jakten kastet aldri det helt store av seg. For det første solgte Jo det meste av det han skjøt til spottpris, og kostnadene til kuler, krutt og våpen var nesten like store som det han tjente. I tillegg til omlag 600 rein (hvorav 500 storbukker), en mengde ryper og annet vilt skjøt også Jo 4-5 bjørner i løpet av livet sitt. Fra boken «Jo Gjendes Rike» av Sven R. Gjems kan man lese følgende om da han felte sin første bjørn : 
    «..På senhøsten rekte han på bjørnen ut fra Vassrusten nede i Heidalen, og det bar innover Murudalen. Det var fin sporsnø å rekke på etter bjørnen. Da bjørnen kom lengst syd i Murudalen merket den trolig at den ble forfulgt, for her brøt den tvert av og kastet vestover forbi Åkrekampen og bortover Sikkilsdalshø. Jo lå nå i fælene etter bjørnen til det ble mørkt. Da la han seg til innved noen store steiner under en berghammer for natten. Mat hadde han ikke med seg, dertil hadde jakten kommet brått på. Snø var det eneste han kunne ta til seg der han hang på etter bjørnen så snart det lysnet neste morgen. En bister natt må det ha vært selv for denne trente fjellkaren.
    Bjørnen hadde nå holdt samme kurs og det var høgstdags da Jo nådde Gjende. Bjørnen fortsatte på nordsiden langs Gjende. Først i skumringen på ettermiddagen fikk Jo øye på bamsen. Han hadde da kommet til Bjønnbølet nesten midtvegs på vatnet, og sporene svingte til høyre og opp i ura. ‘-Da fekk e’ sjå’n, – bjøynn hekk som ei skreppe uppi någå berghyllo’, som han sa etterpå da han fortalte om jakten. Bjørnen kunne ikke komme lenger opp og forstod at den måtte snu. Men der kom Jo etter med flintlåsrifla i hendene parat. Plutselig snudde den velvoksene bjørnen og kom rusende nedover i ville byks mot Jo. Han fikk skutt i tide og skuddet tok der det skulle, men bjørnen falt bare noen alen framfor han. – Hva han hadde gjort hvis bjørnen ikke hadde falt med det samme ?
    ‘-Da va e jæven breinnsteikje me så sint, at e ha gått imot åm um e ikkje ha haft børsa au!’, fortalte han. Etter dette var det ikke annet å gjøre enn å flå bjørnen. Bjørneskinnet var stort og i det rulla han seg med kjøttsida ut og lå der til morgenen kom.
    ‘-Men deinn natta sov e godt’, pleide han å si når han fortalte om denne første bjønnjakten sin.

    I en alder av 42 brøt han opp fra Heringstad. Først bodde han et par forskjellige steder før han flyttet opp til den nyoppsatte bua si ved Gjende i 1842. Boden til Jo står i dag (Den er flott restaurert av Vågå historielag) ved Gjendeosen og kan beskues av alle som kommer forbi. De neste 8 årene bodde Jo her inne ved Gjende sommer som vinter og for bare ned til bygda når han trengte et eller annet. Tilnavnet Gjende var det Lomværer som gav ham fordi han til stadighet rodde over hele den ca. 2 mil lange innsjøen. Vennen Jakob Snerle Kleiven fikk i 1850 sørget for at Jo fikk kjøpt seg sitt eget gårdsbruk for alderdommen. Brurusten het gården der Jo bodde til sin død i 1884. 
    Sommeren 1855 kom engelskmannen Blackwell til Gjende sammen med en annen engelskmann (Rathbone) og en tjener. Utover sommeren og høsten tilbrakte de mye tid sammen, og de delte Jos lidenskap for jakt og fjellet, og de kom således meget godt overens. Helt fram til oppunder jul oppholdt de seg oppe ved Gjende og det falt tungt for Jo da han måtte ta farvel med dem ved Ridderspranget. Blackwell falt senere for ei jente fra Vågå og giftet seg med henne og de slo seg ned i bygda. Vennskapet med Jo holdt hele denne tiden. De ti årene som fulgte etter at Jo traff Blackwell og Rathbone var kanskje de beste i hans liv. Hans ry som jeger nådde etterhvert vidt og han ble stadig kjent med nye og interessante mennesker og han var fremdeles en «urkraft i fjellet». I 1866 døde Blackwell, bare 33 år, noe Jo tok svært tungt. 
    Han holdt seg godt Jo Gjende. Så sent som i 1877 beskrev Barth ham slik : «Han er selv i sitt 84. år ennå hva man kaller en røsslig kar med brede skuldre, høyt bryst og rank holdning. Hans ansiktstrekk er påfallende edle for en mann av hans stand, og kunne snarere antas å tilhøre en gammel vismann fra de høyere samfunnslag. Det hviler en slags verdighet over hans person, og han har en usedvanlig vellydende stemme. Han taler den i og for seg pene Vågå-dialekten aldeles rent, noe som er et unntak i bygda i dag.»
    I 1878, samme år som Gjendesheim stod ferdig var Jo inne ved Gjende for siste gang. Det sies at han ofte stanset på vei nedover til Øvre Sjodalsvatnet og så seg tilbake mot Gjende.
    I 1881 ble Jo invitert med opp til Russvatnet til Russboden som hedersgjest og det ble hans siste tur til fjells.
    Den første gravsteinen på Jo Brurustens grav forvitret, og Den Norske Turistforeningen bekostet en ny gravsten til mannen som på grunn av sin dyktighet, men også på grunn av sin annerledes livsførsel er blitt en legende, og selve det personifiserte symbolet på villmarksliv og jakt i gamle dager. På gravstenen hans står det kjente verset Vinje diktet på pantedokumentet da han lånte av 20 av 25 daler til sin andel av hytta ved Eidsbugarden. Verset som mange nok allerede kjenner lyder :

     

    «Eg er som du vel veit,
    ein fjellets mann,
    og derfor dreg til fjells
    so tidt eg kann».

    Til slutt vil jeg få anbefale boka «Jo Gjendes Rike» av Sven R. Gjems, med flotte tegninger av Reidar Fritzvold. Det er en bok som i tillegg til å fortelle om Jo og mange av jakthistoriene, også beretter om menneskene rundt Jo, slekta hans, og forholdene i dette området i det 19. århundre. 

     

     

    William Cecil Slingsby: (1849-1929):
    Slingsby fikk i tidlig alder interesse for Norge, bl.a. gjennom boken Feats on the fjord. I 1872 kom han til Norge for første gang, og sammen med sin ledsager reiste han rundt i Sørnorge, bl.a. over Sognefjellet hvor han for første gang så Store Skagastølstind og falt hodestups for denne tinden, eller som han selv skriver : «..Aldri så lenge jeg lever skal jeg glemme mitt første syn av Skagastølstind. Vår fører fortalte at fjellet var Norges høyeste, og sikkert ubestigelig. Er det rart at jeg ved synet av denne trolske fjellkjede, som i sommersol med hode og skuldre tårnet seg over sine kamerater, besluttet – hvis mulig – en gang i fremtiden å bestige den som førstemann ?». Og akkurat denne beslutningen klarte Slingsby å realisere 4 år senere. 
    I 1873 ble han forhindret fra å komme tilbake til Norge som han ønsket, men i 1874 var han igjen tilbake og sammen med følge sitt var han den første som krysset Hurrungane over Ringskardet, besteg Galdhøpiggen og fikk sin første førstebestigning med Memurutind V-1. De gjorde også et forsøk på å bestige Store Skagastølstind denne sommeren men måtte gi opp på grunn av dårlig vær. 
    Allerede året etter i juli 1875 var Slingsby tilbake i Norge, denne gangen sammen med sin søster. De besteg Glittertinden sammen, hun som første kvinne. I 1876 planla han et sommerfelttog i Jotunheimen sammen med nordmannen Emanuel Mohn. De varmet opp med en tur til Kalvehøgdi før de foretok den ene førstebestigningen etter den andre : Østre Torfinnstind, Galdebergstind, Uranostind, Slingsbytind og Jervvasstind, sistnevnte fikk Emanuel Mohn æren av å sette sin fot på først, siden dette var hans yndlingsfjell, mot at Slingsby skulle få gjøre det samme på Store Skagastølstind.
    Kvelden etter at de hadde besteget Jervvasstind overnattet de på Vormeli, hvor det knapt hadde vært besøk av turister før. Dagen etter opprant med heller dårlig vær, men de bestemte seg for å gjøre et fremstøt siden Knut Lykken fra Valdres som de hadde leid inn som ledsager ikke kunne være med dem lenger. Beretningen om turen er en av klassikerne i norsk fjellsportshistorie. Kort fortalt slet de seg opp det som i dag heter Slingsbybreen, Mohn og Lykken uten brodder. Utmattede ble de stående og vente i det som nå heter Mohns skard mellom Store og Vesle  Skagastølstind, mens Slingsby alene trosset is og snødekt fjell og besteg toppen han hadde drømt om siden han første gang så den i 1872. Om bestigningen sier Slingsby selv : «..Jeg for min del ville aldri ha forsøkt å klatre i lignende berg på noe annet sted. Men Skagastølstind var den jeg hadde konsentrert all min energi om og jeg ser alltid tilbake på de 518 fot (snaut 200 meter) jeg klatrert alene med en følelse av ærbødighet. Det ble en begivenhet i mitt liv som jeg aldri vil glemme..»
    Året etter var Slingsby igjen tilbake i Jotunheimen og besteg sammen med Anfind Vetti og geologen Reusch Stølsnostind.  Slingsby sier selv om Stølsnostind : «.. Jeg kjenner ingen annen nut i Jotunheimen som er så morsom å bestige, som dessuten er relativt farefri og byr på storartet utsikt..».
    Høsten 1880 var Slingsby med Sulheim på Vormeli på bjørnejakt i Jotunheimen i slutten av oktober. Vinterstemningen over Hurrungane gjorde sterkt inntrykk på ham. Det ble ingen bjørn på dem, men de fikk en svært strabasiøs tur ned Utledalen fra Vormeli til Vetti.
    I 1881 krysset han og Johannes Vigdal Jostedalsbreen fra Tunsbergsdalen i øst og ned Kjenndalsbreen i vest. Dette brefallet hadde aldri tidligere blitt forsert. Nedstigningen på Kjenndalsbreen var etter Slingsbys egen mening noe av det farligste han hadde vært med på. Senere samme sommer ble Store Hellstugutind og Mjølkedalstinden førstebesteget sammen med Vigdal.
    På slutten av 1800 tallet skjedde det store forandringer innen fjellsporten i Norge. Da Slingsby begynte sine pioneraktige ekspedisjoner i den norske fjellheimen ble tindene sett på som noe ubestigelig som det ikke var noen vits i å prøve å bestige engang. Da Slingsby reiste over Sognefjellet i 1872 beskriver han med humor følgende scene som utspant seg og som illustrerer kunnskapen og synet på tindene hos lokalbefolkningen på den tiden : «..Mens vi stod der, kunne jeg se tre fine brepass til Skagastølstind som innbød til nærmere utforskning. Da jeg pekte dem ut for vår fører, ble fjeset hans, som i forveien var langt og tynt, synbart lenger, og ordet ‘omogeleg’ var alt det vi hørte..»
    Dette forandret seg raskt mot slutten av århundre, bl.a. pga. turene til pionerer som Slingsby og den danske klatreren Carl Hall. Det vokste etterhvert frem et klatrermiljø på Turtagrø hvor to hotell ble reist på 1890 tallet.
    Slingsby var også andre steder i Norge og gjorde førstebestigninger både i Sunnmørsalpane (som han syntes var noe av det villeste som fantes enten han brukte Norge eller Alpene som målestokk) og i Nord Norge.
    For de som vil lese mer om Slingsby anbefales hans egen beretning om turene i Norge med tittelen «The northern playground» (finnes også i norsk utgave), hvor det i tillegg til detaljerte skildringer fra mange av turene også tegnes et interessant bilde av livet og forholdene i og rundt fjellheimen på slutten av det 19. århundre. 

     

    Gjendine Slålien (1871-1972):
    Sommeren 1871 ble Gjendine født i steinboden ved Gjendebu som står der den dag i dag, med en egen liten Gjendine utstilling inne i. Kort tid etter ble hun døpt i Gjende av en prest som kom  forbi sammen med noen turister. Presten foreslo å kalle henne Gjendine, og med Gjendes vann og turistene som faddere ble hun døpt ved Gjende 24. juli 1871.  I 1877 traff hun Jo Gjende for første og eneste gang en gang han bad om å få overnatte på Gjendebu etter å ha rodd Gjendesjøen til endes i en alder av 81 år (!), noe som gjorde inntrykk på Gjendine. I barndomsårene var Gjendine hver sommer inne ved Gjendebu med familiens dyr, enkelte ungdoms år kunne hun være opptil 3-4 uker alene med buskapen her inne ved vestenden av Gjende. Senere jobbet Gjendine rundt på setrene om sommeren som budeie, og i flere år arbeidet hun som tjenestejente på gårder i dalen. Det var en av somrene hun var budeie på Skogadalsbøen at hun traff Edvard Grieg, som ble så fasinert av sangen hennes, at han skrev den ned og brukte den i sine musikkstykker. Edvard Grieg reiste flere år til Jotunheimen sammen med sin venn Frants Beyer. Sommeren 1891 var også den hollandske komponisten Julius Røntgen med. Røntgen fridde senere til Gjendine, men hun takket nei fordi hun ikke kunne forestille seg å reise vekk fra Bøverdalen og fjellene. Men Gjendine beholdt et livslangt vennskap med Røntgen og hans kone. Gjendine ble gift med Halvor Slålien som kom fra samme grenda som Gjendine vokste opp i, og de fikk to barn.
    Ved siden av gårdsbruket hun og mannen drev i Slålien jobbet Gjendine en del på noen av fjellstuene i Jotunheimen, bl.a. Krossbu. På begynnelsen av 1900 tallet var dessuten den Hollandske dronning Vilhelmina flere år i Jotunheimen med sin datter, og Gjendine ble forespurt og takket ja til å være med som en slags hoffdame på turene i fjellet. Mon tro om det var via Røntgen at dronningen hadde fått kjennskap til Gjendine, men det er i allefall en kjensgjerning at det var det nederlandske hoff som kontaktet Gjendine.
    Gjendine ble over 100 år, og var stort sett rask og bemerkelsesverdig frisk nesten til det siste. Hun hadde et naturlig og vinnende vesen, og dette sammen med omstendighetene hun ble født under, navnet hun fikk, og ikke minst at Edvard Grieg gjorde både henne og sangene hun sang kjent førte til at Gjendine fikk en viss berømmelse. Hun vil for alltid bli knyttet til Jotunheimen og ikke minst til Gjende og Gjendebu.
    De som vil se steinhytta der Gjendine ble født en juli dag i 1872 kan ta turen til Gjendebu der hytta står den dag i dag, og dersom man vil lese mer om Gjendine og livet hennes er Arvid Møllers bok «Gjendine» fra Cappelen å anbefale.  

     En søndagskveld til seters  (Fra Asbjørnsen og Moe`s norske Folkeeventyr

    En søndags eftermiddag i august dro jeg ut fra Lårgard i Sell sammen med en ung engelskmann, sir John Tottenbroom, og renskytteren Tor Ulsvollen og hans bror, som skulle følge oss på jakt inn i fjellet mellom Østerdalen og Sell. Engelskmannen hadde sett seg en del om i vårt land; han forsto norsk og kunne til nød gjøre seg forstått også, men som de fleste engelske turister hadde han mest vært sammen med bønder, og talte derfor et forunderlig gebrokkent bondesprog. Det strakk ikke alltid til; når han ble ivrig; slo han plutselig over i sitt eget sprog, eller la i vei på et kråkemål som det var uråd å gjengi. Tor Ulsvollen var en middelshøy mann, mørkøyd og med et sortsmusket, djervt ansikt. Han så både klok og omtenksom ut, var mager, men bred over skuldrene, og gikk lett og sikkert, med en seig styrke i gangen. Det var en rolig kar. Livet der oppe i fjellet er både farlig og slitsomt; det hadde strøket av ham all keitethet og vent ham til å stole på seg selv, og derfor var det en troverdig sikkerhet over alt han sa. Broren, Anders, var lyslett, lang og sterk. Han var av et annet slag, uvøren i tale og atferd; han slang avsted, brydde seg ikke stort om hvor han satte foten, og måtte rett som det var hjelpe på likevekten med armene; han lignet en bjørn som hufser avsted på bakbenene. Begge hadde røde toppluer og pepper- og saltfarvede bukser. Anders gikk i en lang frakk eller «spælkjole» av samme farve, den hadde lange skjøter som dasket ham om leggene; Tor hadde lagt renskinnstrøyen sin i kløvmeisen og gikk i skjorte-ermene. Han hadde en svær rifle med kistepiper; Anders bar en fin fuglerifle.

    Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp. Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.

    Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til Vågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.

    Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven. «Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da – hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!» ropte hun.

    «Gu’ kveld, Brit,» sa Anders.

    «Gu’si’nde,» svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. «Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si’n Anders æ mæ?»

    «Ja,» sa Anders, «og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på seteren; dønm æ ikkje store på dæ,» la han til likefrem.

    «Dæ æ dæ staute kare, ja,» sa Brit; men hun kunne ikke bare seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes oppmerksomhet. «Enn hæin da? æ ‘n kar, hæin au? E tykjy ‘n æ likar te eit kvinnfolk i kar-klæé,» sa hun på skøy.

    «Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du, jente?» spurte Anders.

    «Nei, nei, du har rett du, Anders,» svarte hun og lo godt. «Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan’ ute, veit e. Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor folkeskikken oss, dæ veit døkk vel,» ble hun ved, og pratet i ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig, undertiden litt ironisk måte.

    Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring – alt i anledning av vårt besøk.

    «Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ’re heime hell på sætern sjå budeiom,» sa Brit litt nysgjerrig.

    «Vi vudd’ sjå how det ser ut til fjells, og så vudd’ vi skuder rein,» svarte sir John.

    «Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da, kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta, bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd vart ‘n. Men bukken vart liggjan’ og presten fekk steikjé.»

    «Vi har et ærend til, Brit,» sa jeg, «vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?»

    «Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld,» svarte hun; «og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå Marit i går, og er ‘n ikke der han, nå ‘n Hans ha komé, så fær oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess.»

    «Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og ‘n Hans og ‘o Marit au,» sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. «E kom i hog du tålå um æventy, – og døm kan sakte nogre.»

    «Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik,» sa Brit. «Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei feitved-stikke.»

    Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med «egger». På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant «den usæbede ungdom» i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som spurte: «Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!» En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.

    Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: «Gud fordømme denne mann, og hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!»

    «Å,» sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. «Å,» sa han, «nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor.»

    «Å nei da, skolemester,» svarte jeg; «De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra Engeland.»

    «Ja-så nå – så denne verdige mann er fra det britaniske rige?» sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. «Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land – med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?»

    «Spør bare, skolemester,» sa jeg, «Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet «vannveien» over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv.»

    «Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis,» sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange av kobbertråd.

    «Ja, var han enda det tyske sprog mektig,» sa skolemesteren overlegen, «så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg noget befaren – jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette sprog.»

    «Tal bare til ham på tysk, skolemester,» sa jeg, «han kan nok svare på samme sprog.»

    «Damn you,» brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne oppsyn.

    «De spør om mitt ærende, skolemester?» sa han på tålelig godt tysk. «Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos menneskene, og det later til det her er god leilighet til å gjøre studier.»

    «Das ist inglis, kan nix forstehen,» sa skolemesteren. «Aber,» han snappet efter det første han fikk fatt på i sine kunnskapers kramkiste, «Was ist Ihre formeinung anbelangende det faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året 715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker bestarb udi Konstantinopolis?»

    Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette «faktum» av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

    Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.

    «Nei, skulmestern, skulmestern,» ropte de alle; «han kan fortælja; han kan både æventy og skrøno.»

    «Ja,» sa skolemesteren, «jeg kan nok alltids fortelle noget av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera.»

    «Nei, beste skolemester,» avbrøt jeg ham; «de der historier kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri har stått på prent, men bare lever på folkemunne.»

    «Slige finanserier kan jeg ikke berette,» sa skolemesteren snurt; «det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen. Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?»

    «Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på Ulsvollé?» spurte hans medbeiler ertende.

    «Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen,» sa skolemesteren; «men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder.»

    Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

    «Sia ingen vil fortælje nogo,» tok Anders til orde, «så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm ‘n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom ‘n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.

    Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

    «Kå er det som vanta deg og kor er budeia?» spurde ‘n Hogne.

    «Det kom tri bergetrøll og tok ‘o,» sa gjæti-jenta.

    Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på trøllé, og så tok ‘n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

    «Bie lite du,» sa ‘n Hogne, og rispa ‘n lite med sverdé sine. Dermed slo ‘n ein ring umkring ‘n på jorden, og hugg ein kross i væré over hugué hass, så trølle vart ståan’ som klumsa og kunn’ ikkje røyre seg tå flekkjé.

    «Kor er budeia som vart burte på Bønnes?» sa ‘n Hogne. Trølle ville ikkje svårå, men ‘n Hogne truga ‘n på svarte livet, og da sa ‘n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

    «Imorgo ska bryllupet stå,» sa ‘n, «og e ska åt Skula og åt Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos,» sa ‘n.

    «Statt du der, til e kjøm att,» sa ‘n Hogne, og hogg nogre krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett ‘n. Anten han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm ‘n støtt Hogne Trøllkluvar.»

    «Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen til,» sa skolemesteren med salvelse. «Formodentligen er det nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie, koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker.»

    Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den ene til den andre. «I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst. Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom. Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev, skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst, før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé, det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand’ste jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de såg ‘n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet, ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp – – -»

    Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig. Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og famlet efter uttrykk.

    «Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan det, du med,» sa han og skyndte seg ut.

    Jentene lo og hadde vondt av «stakkars skulmestern» og svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

    «Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk på ‘n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei’e. Denne Bård’n Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for ‘n Bjønn og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa han at um han fekk sjå ‘n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå ‘om bære hell ein villrein; han skulle skjote ‘n ne på flekkjé.»

    «Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn,» la ‘n te.

    Men nå ville ‘n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel. Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved jonsok.

    Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På Synsteng gjekk mannen etter ‘om ut og spurde:

    «Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ.»

    «E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når oss kjøm uppi vegen,» svårå’n.

    Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt ‘om um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå ‘n skull gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl heldt ‘n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte ‘n på å møte følgjé på kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté gjekk ‘n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt på og sette ho i stand. Så tenkt ‘n, han skull fløyme av ne’re Målbrué, og det gjorde ‘n au.

    Dagen etter rei ‘n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

    Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta etter henne.

    Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva’e. Kjørkja sto på Sør-Sambu i di ti’om, og da døm kom dit, va det langt på kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til natten, og derfor delte ‘n Bottol Holé og ‘n Alv Svaré gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

    Da døm hadde fått metta si, fekk ‘n Bottol og ‘n Alv døm te roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

    Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til ‘n det, at nå låg bruré på Svaré.

    «E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn,» sa ‘n Bjønn.

    Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge, med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

    Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne, men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong; men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på lofté og tikji frå ‘om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte ‘n på at han ville gjera ende på seg.

    «Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?» la ‘n til.

    Døm heldt på ville trøste ‘n så godt døm kunna; men da døm fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville ‘n Sevall heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm kunn ikkje komå over. På den andre si’un sto det folk som va komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

    Så sende døm bo’ åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri jemdøgert.

    Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp inni Jønndalsgråtom; han vart heitan’ Klukk-kampen etter den ti.

    Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart ho væran’.

    Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri to’sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det hell. Til sist kom ‘n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at han skull hjòlpe ‘om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut att hell ‘n Bjønn; for han va ho hoga etter.

    Da ‘n Bård og ‘n Sevall høyrde det, sette døm innpå ‘n Bjønn, truga ‘n på live og ville få ‘n te skaffa framatt ho Rønnog.

    Men da sette ‘n Bjønn ugg, og han krangla ved døm så lengje at ‘n fekk ho til sist.»

    «Ja, såles gjekk de te,» sa Brit, da Tor hadde endt fortellingen, som ved sine djerve drag minte om sagatiden; «men når skulmestern fortæl, ramsa ‘n upp ei røgle så lang, som ingen kan skjønne, um presten og fauten, og attpå sier ‘n at det va ‘n Bjønn Preststulé som tok bruré tå Svare-lofté, men det va det ikkje; han fridde ho berre ut att; det va Jønndalshuldré som tok ho.»

    Ingen av oss sa Brit imot; men vi trengte en nærmere forklaring på de mange navn og steder i Tors fortelling, ukjente som vi var her oppe. Og nu ble det talt langt og lenge om dalsøkk, elver, fjell og fiskevann, om fisker, fugler, dyr og mennesker. Mens vi snakket sammen om dette, satte Brit frem alt det gode hun hadde av seterkost. Da vi var omtrent ferdige med å spise, kom Marit tilbake og ga seg til å hviske og le sammen med de andre jentene; Brit lo og gottet seg hun også, og da Anders ville vite hvor Marit hadde gjort av skolemesteren, fortalte hun at Hans hadde narret ham rundt omkring i grannelaget fra den ene seteren til den andre. Han selv haddde først gått omkring og sagt jentene hva de skulle svare skolemesteren, og hvor skolemesteren enn lettet på klinken og spurte efter Marit, svarte de: «Ja rettnå gjekk døm ut igjennom døré, ‘n Hans og ho Marit; døm sa døm ville åt neste seté.» Men på slutten traff han noen karer som drakk ham til og skjenkte ham, og så var det ute med skolemesteren, «for han tåla ikkje meir hell ei høne, stakkarn,» sa Brit medlidende.

    «Ja,» la Marit til, «nå er ‘n så smørblid at kjeften er mest firkanta på ‘om. Men på ‘n Hans er ‘n arg. E er reint sikker um han kjøm hit snart, og da ska døkk få høyre på spel.»

    Det varte ikke lenge før vi hørte Hans. Han hadde en god bass, og sang på en gjætervise med en eiendommelig melodi. Han gjorde seg tydelig fore, ble stående der ute og sang klingende noen vers som lot til å være myntet på skolemesterens kjærlighet og røde hår:

    Pål sine høno på haugæin utsleppte,
    hønun så lett over haugæin sprang;
    Pål på hønom kunna fornemme
    at røven va ute med rompun så lang:
    «Klukk, klukk, klukk!» sa høna på haugom.
    Pål han flaug og rengde mæ augom:
    «Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!»

    Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin,
    fekk hæin sjå røven på hønun og gnog;
    Pål hæin tok se ein stein uti nevæin,
    dugle’ hæin da te røvé slo.
    Røven flaug, så rompa ho rista,
    Pål hæin gret for høna hæin mista:
    «Nå tør e ikkje komå heim åt ‘n mor!»

    «Ha e nå nebb, å ha e så klø,
    å visste e berre kor røvæin låg,
    skull e døm både rispe å klore
    frama te nakke å bak over lår.
    Skam få æille røvæin raue,
    Gu’ gje at døm æille var daue,
    så skull e komå heim åt ‘n mor!

    Ikkje kæinn ‘o verpe, å ikkje kæinn ‘o gålå,
    ikkje kæinn ‘o krupe, å ikkje kæinn ‘o gå.
    E fær gå me åt kvæinn å målå
    å få att mjølé e forliste igår.»
    «Men skitt,» sa ‘n Pål, «e æ ikkje bange,
    kjeften å mo’e ha hjòlpé så mange.
    Nå tør e nok komå heim åt ‘n mor!»

    Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe,
    så at dæ jomma i kòr ein væigg,
    så atte agnæin tok te å fuke
    å døm vart lange som geiteræigg.
    Pål hæin ga se te læje å knæiggje:
    «Nå fekk e like for høna å æiggjé,
    nå tør e trygt komå heim åt ‘n mor!»

    Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte seg rolig bort i en krok og tente pipen sin. Det varte heller ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed mann. Han hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å oppby all sin verdighet. Men de stive øynene og hans usikre skritt røbet ham før han åpnet munnen.

    «Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer,» sa han med tykk tunge, og gjorde et latterlig bukk; «det var nok ikkje lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og ærbødigen efterlod Deres underholdning til denne verdige renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og gudsfrøkt er jeg ikke at spøge med, og da jeg ligesom er en underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på tukt og det sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein ostyggelé ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på hagen. Og da jeg nu såg denne Hans’en lettferdigen stryke sta etter kvinnfolkjé…tvi!» – her spyttet han i edel harme – «For som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen, fikten, lettferdig skanderen og snakk, dobbel, drukkjenskap og lettsindig dans.»

    «Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!» sa Marit. «E tykjy dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli mest så gla som ei fele sjøl.»

    «Det er sant, mitt barn,» sa skolemesteren unnvikende og med et søtt smil, «jeg talte kun om den lettsindige dans. Også jeg tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at sige når det er ved siden av en verdig mann, som indehaver en sømmelig anstendighed.»

    Men med én gang var det som om den yndighet han priste, overmannet ham, han brøt med snøvlende tremulanter ut i en plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i munnen:

    «Hva er allverdens gull og riger,
    og hva er vel fornøyelsé?
    Foruden vin og smukke piger
    er verden kuns et hendelsé.
    Enhver som er
    på piger sær,
    er dosmeré
    ihvo han er.»

    «Detta va ei vakker vise det,» sa Hans, han stakk hodet frem av sin krok, med pipen i munnen. «Men nå ska e syngje ein stubb åt de som du kanskje æilder ha høyrt før:

    Å stakkars de, du din gamle tåpe,
    du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
    Du trudde at dæ va brennevin;
    men alt så va dæ nå terpentin,
    men alt så va dæ nå terpentin.»

    Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så meget mer som han tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede. Han tørket seg om munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt og sa:

    «Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den ikke får smage kjeppen nok. Du munnkåte pilt! du gaper over ei tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større lærdom enn du; reis deg, sier jeg, når jeg taler!» fór han opp; «således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle reise seg for alderdommen og gamle kaller. Jeg har gått på skolen hos presten Grønbeck i tyve år, jeg, må du vite; reis deg, sier jeg!»

    Men Hans ble rolig sittende der han satt, og viste bare et lattermildt ansikt, og to rader skinnende hvite tenner. Skolemesterens rus hadde synlig tatt til, og jeg vet ikke hva enden ville blitt, hadde ikke Marit lagt seg imellom. Hun rakte ham en melkebolle og sa:

    «Å bry de ikkje um jålingen, skulmester! Vær nå bli att, og hugs på dæ ælangfræmont folk i selé.»

    Da han hadde drukket, snudde han seg til oss, liksom for å unnskylde sin tilstand og motsi den mening som Hans’s hentydninger måtte ha gitt oss:

    «Den fordervelige alkoholen! Det er den som er dårskabens moder. Men jeg er en såre nykter mann, om jeg ærbødigst selv skulle sige det, og i alminnelighet er jeg ikke hengiven til nogen overflødig nydelse av den fordervelige drukkenskabslast. Men riktignok må jeg unnskylde, mine høystærede herrer og verdige sognemenn, at jeg vart så lenge borte. Det er ikkje benkjørt å råke att dørholé, når en kommer i grannelag. Der kom nemlig nogle gode venner og naboer farendes med brennevinsflasker i lommen, og til støls gjør en dram forskrækkjelé godt i legemet. Ja det vedgår jeg reint ut, at jeg er i besiddelse av den forfengelighed at jeg tager meg en dram når jeg kan få den, men aldri til overstadighet.

    Lad oss drikke, lad oss drikke
    brennevin imens vi kan!
    Mangen stakkel har det ikke,
    men må drikke vann -»

    stemte han uvilkårlig i.

    «Nei,» ble han ved, «ikke til overstadighet, gud bevares! For jeg kommer godt i hug både det jeg har sagt og gjort, og det jeg skal gjøre og sige au. Men det er en fordervelig drikk likevæl, for den dræg etter ligervis som juleølet hans Bottol Moen. Men det jeg skulle komme i hug, det var om den merkelige historie anbelangendes Bjørn Preststulen, som jeg om forladels gikk fra midt i leken at regne for. Du sagde vel alltingen, min verdige venn Tor Ulsvollen, anbelangendes hvorlunde geistligheden kom i tull og den sivilie domstol måtte greie sakje?»

    «Nei, det va det e sa, e,» kom det fra Brit; «du har slik ei lang remse attpå du, skulmester, som ingen kan skjønne. Han sa ikkje nogo um det, ‘n Tor.»

    «Det er mangel på opplysning, mitt barn, mangel på lærdom,» sa skolemesteren viktig, «det som er uteglemt, er mest det merkeligste i hele historien, ti det er der klammeriet og prosessen begynner, skulle jeg formene. Ja, det gikk da således til, ser Dem, at den tid at disse karlene, ja han Sevald Oppistuen da han og Bård Østeng, døm satte spent på han Bjørn Preststulen, og med trugsmål og unnsigelse ville true ham til at utfri henne eller åbenbare hvorledes dette kunne lade seg gjøre, så kom Bjørn i tvivel om hva han skulle gjøre. Ti han så høy-onnen foran seg, og han havde følgelig naturligvis annet at bestille enn at holde Rønnog i skygg og skjul i skytterhytter og andre huller i fjellet. Han sagde dem at de forgjeves ville anstille sådanne forsøg hos jutulen, og at han selv ikke vovede det, forinden han hadde anmodet Skulgubbin om hjelp, ihvorvel han enn var underrettet derom. Men hvorpå så foreslo han dem at de alle tre skulle gå til presten og velge ham som skjelsmann imellom seg, hvilket de vedtoge. Og Bjørn forklarede meget vidløftigt hva en ånd hadde talet til ham med åbenbarelse i drømme, og især at han hadde ærbødigst befaling at ekte henne. Presten forlangte henstand for begge parter, inntil pigen kunne selv avgive vidnesbyrd, og da Bjørn efter et døgns tid kom frem med henne, forklarede hun hva hun led hos jutulom, og hvorlunde Jønndalshuldré skyndte på giftermålet mellom henne og sin sønn, så at de efter denne forbindelse skulle være aldeles i besiddelse av henne, samt at Bjørn og Skulgubbin befriede henne fra at blive i bjerget og blive trollinde. Under det at han utgranska begge parters bevisligheder og påstande, kom presten i tull, hvilket vil sige så meget som at han således innvikledes i denne labyrint, så han ikke visste at sno seg ut derav. Bjørns åbenbaring, tenkte han, var måskje den Høystes foranstaltning, mot hvilken presten ei ville felle dom. Sevald og Rønnog vare viede ved prest og Guds ord, hvilke begge vare betydelige. Bjørn hadde Rønnogs udelte kjærlighed likefra hennes barneben. Sevald hadde langtfra ikke hennes kjærlighed, men foreldrenes samtykke, som gamle og følgelig forstandige kunne innse hva som tjente børnene til velferd og lykke, enn de selv. Men foreldrenes uinnskrenkede myndighedsudøvelse i deres børns giftehandler gjør dem ofte til bødler og således videre, sagde presten – ja, ved seg sjøl da, at forstå. Ved at eftertenke dette ble følgende resultat: «Jeg befatter meg ikke med denne innviklede sag; den må følgelig naturligvis påkjennes av de sivile domstole. Imidlertid må Bjørn som hennes befrier beholde henne.»

    Men av den borgerlige rett ble således dømt:

    «Bjørn Preststulen kan inngå ekteskap med Rønnog Bårdsdatter Østeng uden nogen tiltale, og Sevald Oppistuen og Bård Østeng må rømme landet for at have unnsagt ham.»

    Men det ble ikke noget av, for Bjørn tok sin svigerfader til nåde for sådan forseelse, og de ble siden de beste venner.»

    Denne trumf satte skolemesteren på sagnet om Bjørn Preststulen. Men det skrevne ord er dødt og maktesløst. Det lå en maktesløs, en ubeskrivelig komikk over hans fremstilling, rolig i betoningen, i minespill, i stemmens stigning og fall, i den måte hans rus åpenbarte seg på i det han sa, for «ølet dro efter med ham». Rett som det var, måtte vi le alle sammen; selv Tor lo høyt, så alvorlig han var. Og engelskammen lå på en benk kroket av latter «over denne karikatjur». Men skolemesteren skjønte ingen ting, han lo med og tok det som bifall. Han ba Brit om en bolle melk til, og lot så munnen løpe på ny.

    «Nu,» sa han, «vil jeg fortelle en såre sannferdig historie fra en nyere tid, som også derved er av merkelighed, fordi den inneholder spådomme eller åbenbaringer om tilkommende tider og hendelser. På gården Fliti i Lesja hovedsogn var en mann, benevnt Jens Ivarssøn, hvis forferdre fra uminnelige tider hadde beboet denne gård. Denne Jens var en tankefull mann, beinksam, lite til munns, og ingen hadde noget at sige på hans moralitet og vandel. En gang reiste han til seters i Lordalen, og der ville han hente hestene sine, for med dem at forrette jordarbeide og elvetømmerkjørsel. Men han kom ikke til seters, og ingen spurte om ham mere, efterdi all eftergransking var forgjeves. Men det åttende år giftede konen seg på ny; og medens brudefølget var ved kirken, kom hennes forrige mann Jens inn i gården, uden at nogen hadde bemerket hvor han kom fra. Han tok straks til sides ut av gården igjen for å unngå selskap, og ville ikke tale ved noget menneske. Men så ble der nu vikt og vavl og prat og skravl om hvem denne mann vel kunne være. Nogle sagde at det var én, og nogle at det ikke var en annen; men alle som så ham, så vare de éns i det, at han hadde bø av Jens.

    Men han unndro seg deres beskuelse og nysgjerrige spørgsmåle, inntil brudefølget kom hjem, og da hans eldste sønn med andre flere toge bryllupshestene for at tjore dem på en avsides eng, så innfant han seg hos sønnen, som dog ikke kjente ham, førenn Jens ved tjoringen tiltalte ham sålunde: «Ikke så, min sønn; du skal alltid feste tjoret til venstre framfot, ellers tvinges hesten til at gå mot sin natur.» Nu kjente han att far sin, og ba ham følge hjem, til hvilket denne befantes villig. Og da Jens kom inn i bryllupsstuen, ble allting tyst. Ti nu gjenkjente alle ham, og konen brast i gråt og ba om forladelse og ville omfavne ham. Mens Jens trøstede henne så godt han kunne, og sagde derhos at han ikke hadde nogen erindring at gjøre mot hennes nye ekteskap, og derhos ytrede han på en underfundig måte at han selv hverken kunne eller var duelig til ektestanden og at forblive her, men at hans hensikt blot var at ordne det nødvendige for sine forsvarsløse efterkommere. Da han hadde sagt dette, så ba han ektefolkene at sette seg i høgsetet, og i hele den nysgjerrige bryllupsskarens påhørelse fremsagde han for dem sin siste vilje med henseende til boets deling mellom hans børn, forsåvidt deres arve- og odelsrett til gården var belangede, hvilket med hånd og munn bekreftedes. Da dette alt sammen nu var fullbyrdet, ville Jens tage avskjed og bort; men de vedble at inntrenge på ham med nysgjerrige spørgsmåle, på hvilke han for det meste ga unnvigende svar. Blant annet sagde hans kone:

    «Gud skje lov du kom hjem, at vi kunne erfare din vilje, og at du kan vide at din avkom bliver her.»

    «Ja,» svarede Jens, «min avkom skal blive her til landsens siste tider, men da skal et slag holdes på Lillehammer, og det skal være det største som nogensinde er skjedd på norsk grunn. Manneblod skal flyte over hane-kne, og gudbrandsdølen vil avgjøre om Norge lenger skal kalles et kongerige. I Frankrig lagde bondeklubba seg, og der vil den også igjen reise seg først, og med skjellongske slag forandre folkenes tilstand i landene.»

    «Når vil det store slag her i landet skje?» ble atter spørsmålet.

    «Når brede veie gjennom landets innskjæringer gjør fiendens inngang lett,» svarede Jens,» og når vota er landets lov, da bliver denne krigsgnist langsomt opptent, og Norge og Sverige skal forinden føres under ett scepter. Før disses forening vil Lågen bortrive det skjønne Flat-Sell og forenes med Skotte-vatnet, og de norske fjelle skulle begynne at kalve samt en skjære bygge sin rede i stueovnen på Fliti.»

    Efter disse og andre artige og merkelige spådomme forlod Jens Ivarssøn folket, og ingen så mere hvor han tog hen.»

    Det så ut som skolemesteren nu kom mer og mer til sans og samling. Han talte tydeligere enn før, især mot slutningen; det lot til at tungen hadde fått sin vante ferdighet tilbake. Men da han nu ville reise seg, begynte han til vår forundring å rave. Han sa farvel og trykket oss i hånden alle sammen med farefulle buktninger og skraput, og gikk sin vei, «fordi han ikke befant sin helbred riktig vel,» sa han.

    Da skolemesteren var vel av gårde, og hans liv og egenhet var tilbørlig drøftet, ba Anders den vakre bleke jenten fra naboseteren om å fortelle. «E veit du kan mykjy, Ragnill, og du kan fortælja au du, når du berre er hoga,» sa han. «Fortæl oss ein stubb nå! Korleis va det med dotter hass Steffan Åseng, du?»

    «Det er snart fortalt,» svarte hun blid, men rødmet unnselig da hun snudde seg mot oss og begynte å fortelle.

    «Denne Steffan’n va frå Røllstad på Fron; han va gift med dottern på Åseng i Heiddalé, og med henne fekk ‘n ei litol jente. Men me’ døm låg på sætern ein somår, vart ho inntikji i fjelle; ho va ikkje meir hell åtte år den gongen. Foreldré hennar syrgde so på ho, for det va så overlag vakker ein jentunge. E er nogo skyld med Røllstad-folkjé, så bestefar min va ofte sjå døm, og han fortælde støtt så mykje un ho.

    Da ho hadde vorte burte, gjorde døm manngard og ringde med kjørkeklukkom etter henne; men burte va ho, og burte vart ho væran’, og døm såg ho æilder meir.

    Mange år etter låg det tvo fiskare inni Heimdals-fjellom. Døm låg ti ei litol steinhytte der og hadde varme på um natté. Da kom det inn eit kvinnfolk, og ho va både stor og vakker og vælvuksé. Ho fortælde at ho var dotter has Steffan Åseng, og at det va ho som hadde vorte inntikji for mange år si’a, og sjå haugfolkom hadde ho vore heile tié.

    «Men imorgo ska e ha bryllup med gubba i Rånåskampé,» sa ho, «og så ville e bea døkk kaste stål over meg og fri meg ut att; for bli e ikkje utfridd da, lyt e bli sjå døm støtt. Når døkk passa på ved haugan nedved elvé, fær døkk sjå oss,» sa ho, «for oss kjøm frå Trostemkampé og reise åt Rånåskampé; brugomen er det lett å kjenne trast; han rid fyre på ein svart hest, og ha ein nåså så lang at ‘n røkk ned på sålknappen.»

    Døm lovå at døm skull passe på når brurferdé kom, og bjo’ te kaste stål over ho, og dermed gjekk ho.

    Dagen etter la døm seg burt på ein tå haugom ved elvé og gjætte på. Det bele solé gladde, kom brurferdé. Du skull æilder sett så mange greske kare, bykledde og staute, og så mange frugo og jomfrugo med silkeskjole og sylvstas. Og alle reid døm på gilde heste; men bruré reid fyre, og brugomen hadde ein nåså så lang at ‘n rokk ned på sâlknappen. Fiskaran vart mest klomsa, for slik stas og gromheit hadde døm æilder sett. Da ferdé kom så nær, såg bruré te sies. Da sansa døm seg, men da døm skull te kaste over ho, hadde døm ikkje stål, – og så laut ho bli med haugfolkom åt Rånåskampé på Lesja, og der er ho fel ennå, dersom ho ikkje har syrgt ihæl seg.»

    «Ja,» sa gjæterjenta, som nettop kom inn, «ei slik fortæling ha e au høyrt eingong, um ei som heitte Kari. Ho låg på Gravensætern uti Øyer og vart inntikji med ho var der, men ho slapp væl frå di lel. Det var ein kveld ho jågå heim krytyré. Best døm kom ned i heimrekste, vart ho var ein liten gut som gjekk og jågå kryturé inn i skogen att – for det er skog på fjellé uti der. Ho Kari ba ‘n la det væra, men det hjelpte inkje. Dermed vart ho Kari sint ho, og ga seg te bruke kjeften på ‘n, og til sist tok ho og rista ‘n og slo ‘n i koll på ei tuve; med da det barst i koll, datt ho Kari au, og tuva ga etter så både guten og ho Kari for langt nedigjennom fjelle. Til sist datt døm ned ved eit stort slott, og guten tok og leidde ho med seg. Nå skjønte ho at han va tå haugfolkom, enda han va både stor og staut. Døm gjekk igjenom mangfoldige rom, som va så vakre at ho Kari æilder hadde trudd det va nogo så vakkert te i verden. Og det va slik musikk at ingen kan tru kå vakkert det va.

    Der ba døm ho danse og baud henne både mat og drikke, og bakels kom døm med; det såg ut berre som høvelflis hjå oss; men ho Kari sa tvert nei, og døm fekk ikkje anna ord frå henne hell: «Nei, hells mange takk.»

    Den tié ho Kari vart burte, og døm sakna henne på sætern, sende døm bo heim åt gårdé um det. Da foreldré hennar fekk spurt at ho va burte, vart det sorg på døm, måtå; døm trudde ho hadde gått seg burt i fjellé, og døm leitte og gjorde manngard, men det kunn ikkje nytte stort. Så bar døm te åskjønne korleis det hekk i hop, og så henta døm kjørkjeklukkun utu Øyekjørkjun.

    Da det tok te ringje, reiste det seg ein gamal mann på slotté; han hadde eitt langt kvitt skjegg, og låg ti ei seng burti ein krok.

    «Kast ho ut att!» ropte ‘n så det dundra i bergjé; «bjøillué frå Øyer æi fjellé og skrangla så dæ bryt i skæilla på me.»

    Med det såmå kasta døm ho Kari utu slotté att frå eit loft så ho datt ned i ei myr.

    Og burte va slotte og heile herlegheité. Døm fann ho att tett frammed sætern, og der gjekk ho på grasbakka og vadde som ti ei myr.

    Ho fylgde med folkom som va uppi og leitte etter henne og fekk seg ein hest å rie på heim åt Graven. Men best ho rei, hoppa ho ned tå hesté og sang og dansa nogre underlege dansar; det let så vakkert at døm va mest på gråté, når døm lydde på. Og døm hadde ho lært i huldreslotté sjå haugfolkom,» sa ho.»

    «Nå lyt du riktogt fortælja nogo du au, Brit,» sa Anders, som lot til ålegge vinn på at hver og én bidro til underholdningen. «Du kjøm visst i hog ho Mari Kleivmillom, syster åt bestemor dine; og kjøm du i hog ho, så minnist du fel ho fortælde um den gongen ho låg budeie i Valsætern, nordpå Høvringje her,» la han til som en opplysning for oss.

    «Det kjøm e væl i hog,» svarte Brit; «og da e og syskjene mine va småe, fortælde ho ofte um det, og kor gong ho tålå um det, så gret ho.

    Det va me’ ho va burte, så skull ho upp på Valsætré og væra underbudeie, og ho reiste uppover med kviendom tilé um våren.

    Da ho hadde voré der ei stund, kom det uppover ein kar som heitte Gullbrann og skulle hafælla på ei ta di andre sætrom; men han heldt seg på Valsætern og låg der um natté, og glad va ho Marit, for ho va redd tå seg, og folk fanst det ikkje annan sta ‘n. Og til sist vart det nok så at ‘n festa ho, mena e. Så va det ein morgo ho skull løyse kviendé. Ho hadde nettupp gjevé mjòlkeku’n drikke, så den skull få det i seg med ho løyste ungnauté; og da ho hadde løyst døm, la ho seg over bolken og skull te løyse mjòlkekué, som sto og sleikte syrpekakken. Men med di såmå slo kue seg så tullé at ho spratt frampå golve, frauen sto utu kjefté på ‘n, og ho Marit fekk ikkje løyst ho. Men på hi sia åt bolkjé sto det ein stor, fræmon kar og sprikte med fingrom imot henne. Ho vart stygt redd, måta, da ho fekk sjå ein slik furk, sette på dør, og ropte på ‘n Gullbrann, som heldt på hafælle trast neafor. Jau, han kom med ein gong, men han såg ingen. Men kvige va mest tullé, og frauen sto utu kjefté på ‘n.

    Til sist fekk han da løyst ho. Men ho Marit var mest frå seg, og det kom seg tå di ho hadde tålå um det trast og ikkje bidd natté over. Han Gullbrann laut følgje henne heim, og for kor bekk ho skull over, vart ho mest vetlaust. Langt um lengje kom ho seg da att; men kor gong ho tålå um det sia, så gret ho.

    Så sende døm uppi den rette budeia. Det var ei som heitte Myra-Rønnog, og ho hadde med seg ei døm kalle Gæiln-Kari. Døm meinte at døm skull ikkje vera redde haugfolkom; døm kunn berre koma. Ved den tié hadde det komé budeie åt Lomsætern au. Desse tri jentun fór der og gjætte krytyrom, og va så ville og gælne at det va ikkje måte på di. Døm flaug over alle hauge um somårn og la seg etter å slå i hæl rup-unge, og når døm kom åt Valfjellé, ropte døm på ‘n Trond i Fjellé, og sa han kunn få koma åt døm laurdagskvelden, så skull ‘n få liggje sjå døm. Når døm kom burti Kvennstugu-dalen, ropte døm på ‘n Tjøstol i Bakka, og når døm kom åt ein fjellknatt burtved Sletthø, som heitte Eldførpungen, skreik døm på ‘n Kristoffer Pungjé og sa det såmå ved han.

    Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på kvehafælla og ropte: «Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé, Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!» For desse jentun trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.

    For ein to’sdagskveld langt på hausten – ja det lei så langt at folk va heimattreiste tå sætrom – så hadde jentun gjort frå seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine, måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare. Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå va ikkje ho Gæiln-Kari redd.

    Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare, så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt. Han skaut Åbakkjin og slo ihæl ‘n Trond Valfjellé, men Eldførpungjén fór uppigjennom pipa.»

    Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen, og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme opp eller ned.

    «E lyt fel hjòlpe ‘om e,» sa Hans; «men e kunn hå hog te å følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk fær nogon rein imorgo.»

    «Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden,» sa Brit og lo, «reise du frå ‘n Marit, når skulmestern æ her?»

    «Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når ‘n ha havt ein slik tur som i kvæill; e veit nok kåles ‘n ha dæ, e,» svarte Hans.

    «Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!» sa Anders; «så følgje e ‘om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut ein rein.»

    «Dæ va så dæ,» sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å hjelpe skolemesteren.

    Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.

     

    Rensdyrjakt ved Rondane

    Da vi forlot seteren om morgenen for å dra innover fjellet i nordøstlig retning, kastet Brit limen og skavgress-skubben efter oss, lo og ønsket at vi måtte brekke hals og ben og ikke treffe på annet enn korp og sjovåk. Med dette gode varsel om jaktlykke la vi i vei.

    Det var overskyet og svalt. Innefter fjellet svevet tåken ennu; bare en og annen gang brøt solen halvt igjennom, og vi skimtet usikkert de ruvende omriss av høer og kamper. Snart lå setergrendene bak oss, og det enstonige kvitter av snespurven blandet seg med rypenes gakk-gakk nede mellom dvergbjerk, enerbusker og vier. Først efter et par timers gange nådde vi lavartenes rike; renmose, gullskjegg, gråskjegg og lignende nøysomme planter dekket hellingene, og dannet en grågrønn forgrunn foran de triste mosekledde vidder, som bredte seg ødslig i det fjerne.

    Fløyt av heilo, korpens klunk, og ville hvin fra sjovåken skar av og til gjennom suset av vinden og snebekkene. Men om litt ble også disse spor av plantelivet og liv sparsommere og sparsommere; vi var snart inne i alperegionens endeløse masser av kampesten og ur, gjennomfuret av daler efter sne-elvene. Her søker renen om sommeren et sunt og luftig tilhold, et fristed for den plagsomme renfluen. Og her har den føde i rikelig mengde; der er gress og vier i smådalene mellom disse veldige stenhauger, der er lav på skråningene, der er hvit vianvang og blå gentian; isranunkelen skyter opp, ofte like til randen av snefonnene, og på de tørre skråningene kryper sølvhvit renblom. På disse åpne viddene får renen øye på sin fiende på langt hold; og vinden, som alltid stryker henover dem, varer den mot enhver fare som nærmer seg, lenge før dyrets skarpe øye kan oppdage noe.

    Ved middagsleite var vi inne på Gråhø. Solen hadde for lenge siden spredd tåken, og en frisk sønnenvind sopte den ene skyggende skybanken efter den andre nordover. Tor og Anders vrengte det grå ut på de røde toppluene sine, for nu kunne vi vente å få dyr i sikte. Vi rettet kikkerten mot alle høyder og skråninger i et par mils omkrets; men ingen ting var åse. Tor gikk stille foran, med lutende hode, og stirret ned mellom stenene; til sist la han seg ned så lang han var.

    «Her er slag etter et dyr,» sa han og viste meg merket efter klover; for mitt uøvede øye var de nesten ikke til å se. «Og der står det ein avbitin reinblomstol; han er so frisk at safte tyt utu ‘om. Her ha det gått ein hop og gnagjé, og det er ikke lengje sia hell.»

    «Sjå hunden!» sa Anders, som kom efter og førte en sterklemmet gårdshund med spiss snute og spisse ører i kobbel; «sjå kå ‘n væra mot vindé. Anten ha det voré dyr her, eller så er døm ikkje langt unna.»

    «Ja, rein er det han ha vær tå; det er korkje hara hell fjellrakk, sia ‘n lyfte nåsan så høgt,» sa Tor; han klappet hunden, som slo med halen og dro været i korte, snøftende pust.

    «Ja, ta ‘n du Bamse! Døm er ikkje så nære enda, men lengje kan det ikkje vårå, før oss fær sjå døm. – Nå kunn det væra tid å nøne; oss ha gått vonoms langt idag, og det er ymse um oss kjøm te kvile så snøgt, når oss fær sjå rein. Her er det vatn, og her er det lego-stad god nok,» føyde han til, og la fra seg nisteskreppen og børsen uten å vente på svar. Anders bandt hunden ved en sten, og la seg på alle fire og drakk av det kolde snevannet som sildret mellom stenene. Jeg kastet meg ned, jeg også, bare sir John fant stansningen høyst utidig; han protesterte mot mat, mot hvile, mot tobakk og alt mulig, før han hadde sett «reindeer». Først da Tor hadde fått ham til å forstå at dyrene var flere engelske mil borte, og at det efter all rimelighet ville ta flere timer før vi kom i nærheten av dem, slo han seg til tåls. Han strakte seg så lang han var på de ujevne stenene, og tok til takke med nisten Mari Lårgard hadde sendt med oss, med snevannet og et beger av jaktflasken.

    Like siden vi kom inn på fjellet, hadde Tor vært stille og ordknapp; han gav ans på alt, fjernt og nær. Men nu under hvilen ble han en annen mann. Han fortalte i korte raske drag den ene jakthistorien han hadde opplevd, efter den andre, og viste oss åstedet for mer enn én skytterdåd.

    «Der burtved Blekvang-sætrin,» fortalte han, «va e i kast med ein bukk eingong. Han kom i hold, og e skaut ‘n, så han stupte; men som e kom innåt ‘om spratt ‘n ende til værs, satte avsted, og burte vart ‘n. Han dro innover Stygghøé; e gjekk og leitte tess det vart myrkt, men e fann ikkje att ‘n. Om natté låg eg ti eit tå Blekvangselom, og um morgon strauk e innpå Stygghøé att, og best e går, fær e sjå ein korp høgt imillom steinom. E tykte det kunn væra rart å sjå kå den kunn sitja på. Da e kom innåt ‘om, såg e eit hønn som stakk i væré. Der låg bukken, og glad vart e. Men me’ e heldt på å flådde ‘n, kom det strukandes ein reinshop; det va nie vakre dyr, og ein gild bukk med hønn så store at e ha æilder sett maken. E la meg ned, men va ikkje god te få riktogt skòt på døm. Til sist tok døm til årekkje forbi; da skaut e, og bukken stupte. Da e kom nærare innpå ‘n, tenkte e: «e lyt fel freiste få tak på deg,» og så fekk e tak i eine hønne, men som e sette kniven ti nakkjin på ‘om, spratt ‘n upp, så oss kanta hugstup nedigjennom urdé, kniven på ei lei, og e og bukken på hi, – men e slepte ikkje takjé. Han baud te stange au, det leie beistet, og slo med framføtom, men han hadde ikkje stor makté, for e heldt meg te sies og hadde godt tak ved roté på hønnom. Takomte bar det i koll nedigjennom urdé; og e fekk meir hell ein støyt. Så sjåkå ‘n og rega i koll til sist. Der låg ‘n. E hadde ikkje anna ambo hell ein skosyl, og med honom kunn e ikkje få live tå ‘om. E tenkte nok på å drive te ‘om i skalla med ein stein, men det hadde e ikkje hog til; så gjekk e uppover, fann att rifla og lødde ho. Da e kom ned att, sette e pipa i nakkjin på ‘om og skaut; men enda gjorde ‘n eit høgt hopp, før han stupte. Så grov e døm ned i urdé båe tvo og la stein over, så jerven ikkje skull eta upp dem; for e va ikkje god te finne att kniven, så e kun få flådd helle lema sund døm. Men e va lemster og forderva i skrotté over åtte dågå etter den leiken.»

    Nu ga sir John til beste noen historier som han sa han hadde opplevd på hjortejakt hos en slekning i Skottland. De endte alle sammen på en mer avgjørende måte; først sendte jegeren dyret en drepende kule, og siden støtte han til overflod fangstkniven i nakken på det efter alle sportskunstens regler.

    «Kanskje hjorten ikkje trøng så sterk dauskot,» sa Tor; «på reiné lyt du brote bein helle treffe hjerta, ska ‘n bli liggjan’. Det va ein skyttar i Vestfjellom, heitte Gullbrand Glesne; han va gift med bestemor åt den guten døkk såg nedi sætern igjærkvell, og ein glup skyttar ska ‘n ha voré. Ein haust kom ‘n innpå ein gild bukk; han skaut ‘n så ‘n vart liggjan’, og han kunn ikkje anna veta hell ‘n va stokk-steindau. Så gjekk ‘n stad og sette seg skrevs over ryggen på ‘om, slik døm ofte gjere, og så skull ‘n te skilja nakkebeine frå skalla. Men best han hadde sett seg, spratt bukken opp, la hønné attende, og trykte ‘n fast millom døm, så han satt som ti ein armstol, og så barst det i vegen, for kula hadde berre sneidt skallin på bukkjé og hadde sli ‘n i svime. Slik skjòt ha fell æilder nogo mennskje havt, som den ‘n Gullbrand fekk. Det gjekk imot vær og vind over verste breane og styggurdin. Beint på Besseggen sette ‘n; men da ba ‘n Gullbrand åt Vårherre, for da trudde ‘n æilder han skull få sjå korkje sol hell måne meir. Men til sist la reinen til svòms tvert over vatne med skyttaré på ryggjé. Mea hadde ‘n Gullbrand fått laus kniven, og med di såmå bukken sette føt’n på land, støytte ‘n kniven inni nakkjin på ‘om, og dau va ‘n. Men han Gullbrand Glesne hadde sakte ikkje vilja gjort uppatt den reisa for all den rikdomen som til er.»

    «En slik stori om en krubskutter som vort hjortrutter har jeg hørt i Inglænd,» sa sir John, med sin sedvanlige usans for vokallyd.

    «Fra Jylland forteller Blicher en lignende,» sa jeg.

    «Men hvat var det for et egg du nevnede, Thur, Pessegget?» avbrøt han meg.

    «Besseggen, mena du?» spurte Tor. «Det er ein kvass rygg millom Gjendé og Bessvatné; han er hengjende bratt, og så smal at når ein står og kasta ein stein med kor hånd, så rulla det ein ned i kort vatn. Reinsskyttaran går over der i godvær, hellest er det ikkje framkjømt der. Men det va ein ovyrding frå uppi Skjåk som heitte Ola Storbråtå; han gjekk over der med ein vaksin reinsbukk på nakka.»

    «How huit er det fjell over vannene?» spurte sir John.

    «Å, det er ikkje brått så høgt som Rondan,» sa Tor; «men det er over sjau hundre alen. E fylgde ein kaftein der eingong, ein landmålar som hadde mælt det. Ja, han Anders der va au med.»

    «Ja, det va likaste mannen e ha kjent,» sa Anders ivrig; «han va så gjemensleg og vyrd-laus og likeglad at det va ikkje måte på di. Og histori kunn ‘n fortælja um kå det va, og viso song ‘n så e æilder ha høyrt maken. Men burti Rondom va det nær gått galé med ‘om. Oss hadde voré uppå den vestre tinden og sett varde; der kom ‘n ut på ei fonn, og ho va både bratt og hål som berre svelle, så det bar utover, og han reiste visst ein par hundred alne ne’over. Men da oss trefte ‘n att, gjekk ‘n berre og log; for han hadde skura tå seg det meste tå broken sine, sa ‘n.»

    «Der burtpå kan ein komå til å renne seg, før ‘n veit orde tå di,» sa Tor; «for i Rondom og Rond-fonnom er det ikkje lett å komå fram. Reinen ha lett nok for, men skyttaran bli etter, um det ikkje går døm verre enda. Det va ein reinskyttar som kom te reise utover der eingong, men han kom au væl frå di. Han gjekk og rekte slagjé etter ein reinshop burtpå ei snjofonn, og enste ikkje noko anna; til sist kom ‘n ikkje korkje fram hell attende, korkje upp hell ned, og han såg ikkje anna hell dauin for seg; dermed tenkte ‘n: «likeså godt fysst som sist!» Ein hund hadde ‘n med seg; den skaut ‘n fysst; men da han hadde skote og skull te lø’e att, så losna det ei stor skriu med ‘om, og han glei nedover med snjoen, til han stana ein stan, der han kunn komå fram. Og ingen skae fekk ‘n tå di, men livde mange år etter den tie.»

    «Du fortell så mange stori’r, Thur, ænd kan ikke lader andre menn komme til at taler,» sa sir John, som lenge hadde verket for å få komme til. «Jeg har også at fortelle nogler stori’r i Inglænd. Det vær en gæmmel skutter som kommet fra Skotlænd, der fortellet meg. En gang, sæd han, var to krubstkutter i skog at skuder hjort. De havde ruder lyer begge to, ænd begger to totter de havder en dilig reddeer for seg, og de krub og de krub, ænd stilleder fram, ænd så skudd de po en gang, ænd så låg de dau’er begge to.»

    «Kæm kunn veta det da?» spurte Anders.

    «Den ene livet vel så lenger at han fekk siger det til prest,» svarte sir John.

    «Men så var det en annen stori som var likeså merkverdiger av den sammer mænns fortelling. Det var en krubskutter som var jagender en hjort, og han fekk sjå en old-gæmmel mænn med ruder lye. Han var ropendere til ham, men han svaret ikke, ænd når han så opp fra rifle, var det en old-Gæmmel raudeer med sture grinede horn; men når han vudd skuder, var den en gæmmel mænn med en ruder lye. Han blivet så redd; men han skudet lel, og så var det ein old-gæmmel hjort med sture grinede horn, som det ikke er skuder mager til po hundreder år.»

    Vi var uthvilt, hvert spor av tretthet var forsvunnet, og da vi igjen vandret bortover urene, følte vi hvordan den sterke fjelluften gjorde musklene spenstige og gangen lett. Vi hadde knapt gått tusen skritt på østhellingen av Gråhø, før Tor stanset. Han skygget for øynene, langet efter min kikkert og sa:

    «Det er ikkje godt å sjå grådyr millom gråstein; – – – der er det ein hop; tri, fire, ein gild bukk, og ein te! sjau, åtte, tie, tolv, tretten!» talte han.

    «Er det tretten, ly ein væra feig,» ropte Anders.

    «Sjå burti den gråe steinurdé som skyé ligg over; der går det ut liksom ein tangjé med snjo; der rekkje døm framum nogolite radt. Det er ikkje mat å finne i urdin, måta,» sa Tor, og viste med børsa hvor vi skulle lete.

    Det var en tre fjerdings vei dit. For å komme under vinden og møte flokken ovenfor snefonnen måtte vi over en dyp dal og nordenom den høyden hvor dyrene var, bent imot Gråhø. Det var en milelang omvei, over urer og fonner og i storm fra syd, så turen ville ha vært tung og trettende nok under andre omstendigheter; men jaktlysten dirret i lemmene på oss, og lengselen efter å komme dyreflokken på skudd ga oss vinger og gjorde veien lett. Men da vi smygende nådde frem til randen av snefonnen, fant vi bare farene efter flokken.

    «Nord-etter igjen!» sa Tor, og vi i vei bort mot en liten rygning, hvor vi kunne få friere utsyn.

    «Legg døkk ned!» sa Tor med ett, og kastet seg i bakken. «E ser hønné tå ein bukk mot himilé, rett over ryggen på snjofonnen, han er ikkje åtte hundre steg frå oss; legg døkk ned flate, så kan oss kanskje få skot på ‘n; men det nytta inkje krupe fram; det er ikkje ein stein å smuge bakafor her.»

    Lenge så vi ikke annet enn hornene av den store bukken. Den dreiet seg hit og dit, som om den sto på vakt. Oss merket den ikke, vi var under vinden. Men med ett spratt hele flokken inn på den siden av fonnen som helte mot oss. Jeg grep krampaktig efter børsen; men Tor tok meg rolig over armen og sa: «Styr deg, e ska nok seia te!»

    De var der alle tretten; kalvene og begge bukkene jaget hverandre i ring i vilter lek. Snart sto de på to med kneisende horn og slo mot hverandre med fremføttene, snart hoppet de mannshøyt med alle fire i været på én gang, snart slo de kåte ut med bakføttene, så lenden sto høyt opp i luften, og issprut og sneklumper føk og røk omkring dem.

    «Detta va nogo te leik,» sa Anders og lo. «Døm leik og sprett så oss ser både sol og måne under føtom på døm.»

    «Da bli det ilt vær;» sa Tor; «når reinen leik seg, er det støtt mot ilt vær.»

    Leken varte ved og ble villere og villere; sprangene og stillingene ble så dristige og pussige at vi måtte le høyt. Men midt under leken kom den ene bukken like imot oss i fullt sprang. Flokken efter.

    «Pass på nå, hald like på bringkøill’n hell bogen!» hvisket Tor; men knettet av hanene på våre rifler sa ham at den først påminnelsen var overflødig. Hånden skalv og hjertet stormslo: om noen sekunder ville den store bukken være på skudd. Men da den nærmet seg fonnkanten, fløy en sjovåk opp av uren. Et sekund sto både bukken og hele flokken som naglet til stedet med tilbakekastet hode og kneisende horn, og stirret opp mot falken, som seilte avsted med et vilt skrik. I neste nu kastet de rundt som en vind, og fór i flokk og følge bortover fonnen, fulgt av en pipende riflekule.

    «Å, det var for langt. Detta va å kaste bly i været,» sa Tor.

    Sir John hadde valgt seg et annet mål; i avmektig harme rettet han sitt skudd mot den uskyldige årsak til flukten. Men den stolte fuglen gjorde bare et slag med vingene og seilte rolig videre over hodet på oss.

    «Dæ’ va fel von te råkå denna!» sa Anders og lo.

    For å få friere utsyn gikk vi lenger frem. Flokken kom igjen til syne på en annen høyde. Tor fulgte den oppmerksomt med øynenen. Da den ble borte bak rygningen, sa Anders:

    «Denna fuggelen er støtt i vegen her på fjellé; hadde ikkje han vore, så hadde hopen komé beint imot oss.»

    «Det kunn fel hende, oss trefte’n enda, før solé går ned,» mente Tor.

    Vi satte oss og hvilte, mens sir John brummet og undret seg over at renen kunne bli skremt av så lite.

    «Så lite?» sa Tor. «Han legg på sprang, berre det flyg ein sjosporv millom steinom og kvitra, og berre det sprett upp ein fjellhara, så bær det avsted med ‘om som det skull gjelde liv og daue.»

    Sir John kom med tusen gisninger om hvor renen vel kunne være nu, av og til krydret med et forbitret utbrudd om slike skadefugler. Så tok han på åunderholde seg med Tor, som for noen år siden hadde fulgt en slektning av ham på et par uheldige rensdyrjakter her oppe, en viss Bilton, forfatter av en stor bok om jakten og fisket i Norge. I den anledning fortalte han om et merkelig uhell han selv hadde hatt, den eneste gangen han hadde vært i hold med en rensdyrflokk. Det var på Bergensfjellene. Han og et par andre engelskmenn skjøt, dyrene ble skremt og satte over nyisen på et vann. Sir John og hans kamerater forfulgte dem til isen brast. Men skytterne som var med, satte livet på spill med å dra dem i land. Mens sir John fortalte på sitt kaudervelsk, og bakefter med salvelse la ut om den katolske kirkestemning som grep ham når han ved aftentid var i fjellet, satt jeg hensunken i det mektige rundskue foran oss.

    Rondanes veldige masser lå i en stor halvrunding mot syd; i den tynne, gjennomsiktige luft så det ut som de knapt var en halv mil borte. Midt i halvringen kneiste ruvende en enslig tind, Trollronden. En sky sto foran solen og la skygge over den mektige gruppe, men toppene og eggene tegnet seg skarpt mot den klare blå himmel i sydøst. Det var innsiden av ringen som vendte mot oss. Trollronden i midten stengte utsynet til noen av de sydøstlige Ronder. De kamper vi så i øst, var dypt furet og besto av lyse stenurer. De sydlige og vestlige var alle dekket av veldige snebreer fra topp til fot.

    Mot vest og nord bredre fjellsletten seg, brunlig, grågrønn, endeløs og trist. Ensformigheten ble bare avbrutt ved skygger av drivende skyer, og tåker som steg opp av øde-dalene og snodde seg efter elveløpet. I himmelsynet lengst ute, fra Snøhetta i nord til vrimmelen av Loms- og Vågåfjell i vest, svevet ølrøyken glidende, og ga fjellene, med kammer, tinder og rygger, fantastiske dimensjoner. Gjennom denne dirrende, gjennomsiktige varmedis gjød solstrålene seg ut over vestfjellenes sne- og isbreer, vinrøde skyer med gyllen brem svevet over dem, og en rødlig gullglans strålte tilbake over hele nordvest-himmelen.

    Men det var på tide å komme avsted. Vi hadde ennu en lang og slitsom vandring til Uløyhytten, en skytterhytte ved foten av Vest-Ronden; der skulle vi ligge om natten, og Hans skulle møte oss der med kløvhesten. Sir John spurte på hvilken kant hytta lå, og Tor pekte bortunder den nærmeste Rondekampen, – det var omtrent samme retning som renflokken hadde tatt. Vi gikk over fjellskråninger og snefonner, over høyder og daler, den ene uren ned og den andre opp. Hunden strammet ofte i kobbelet med nesen værende i vinden, og Tor og Anders vekslet nu og da noen ord seg imellom, som antydet at vi fremdeles var på sporet. Vi fikk nytt mot og kjente ikke mer til trettheten. Vinden hadde stilnet av, og det siste solskjæret la seg over stener og snefonner.

    Ved en fonn straks ovenfor oss får jeg så med ett øye på et par horn som rager opp av en fordypning.

    «Legg døkk ne!» hvisket Tor i det samme.

    I en fart gjorde vi oss opp en plan: jeg skulle skyte den bukken som sto til venstre, sir John den til høyre. Tor fulgte oss med hunden, og skulle slippe den straks, dersom et dyr ble skadeskutt. På hender og knær krøp vi frem mellom stenene, til vi kunne se den i den lille fordypningen der flokken sto. Det var de samme tretten dyrene vi hadde sett på breen. Bukken til venstre sto heldig til, der var to dyr i rad med den, ett foran og ett bak; rett ovenfor sto en kalv. Holdet var drygt, men ikke for langt, og det var vanskelig å komme lenger frem uten å bli sett. Jeg varslet sir John, la til øyet og ville trykke løs, men han fór opp i heftighet og ropte høyt: «Skuder ikke for Guds skulder, det er altfor læng!»

    «Det er ikkje for langt!» hvisket Tor utålmodig.

    Nu trodde da sir John å burde gripe initiativet; men i en forvirring som ikke ga det beste vidnesbyrd om hans bedrifter på de skotske hjortejakter, ville han først springe noen skritt frem; dermed snublet han i hundebåndet, stupte over ende og rev løs hunden, som i full los satte opp igjennom uren. Jeg slengte forgjeves min kule efter de flyktende dyr. Men under mannefallet hadde Tor snappet riflen og kastet den til kinnet; det smalt, og den ene bukken satte med et veldig sprang midt ut av flokken og rullet over ende på sneen. Den reiste seg opp på forlabbene igjen, men styrtet straks, med et dypt gisp. Anders og jeg satte i et jublende dotskrik -akkompagnert av noen engelske ulyd som ridderen av den bedrøvelige skikkelse ga fra seg for knærne sine og for «de fordumte reindeer han aldri skudd kommer til at skuter».

    Vi skyndte oss til snefonnen, hvor hunden sto på vakt og slikket blodet av det stolte dyret, som ennu lå og gispet efter været. Tor endte dødskampen ved å støte kniven i nakken på det, og da vi hadde betraktet det fra alle kanter, ga han seg til å flå; Anders hjalp til, så det gikk fort. Huden, hornene og lårene tok vi med; resten ble gravet ned i uren og skulle hentes neste dag; vi veltet over en borg av store stener for å verne det mot jerven.

    Da vi skulle gi oss i vei, begynte sir John igjen å gjette på hvor «de reindeer» kunne være; han spurte Tor hvorhen han trodde de hadde tatt veien, og om det ikke kunne være mulig å møte dem, for han skulle dog ha lyst til å skyte «et deer».

    «Ja,» sa Tor alvorlig, «det skal e seia deg, det kunn oss fel; når oss gjekk burtover Bråkdalshøé, trur e nok du trefte døm ved Rondhalsen, nogon annan stan kjøm døm ikkje ned etter di leien døm tok på. Men inna oss kjøm dit, er det svarte natté, og det er ikkje spøk å komå fram der på ljose dagjé, og um natté kan du komå te brote av både hender og føter.»

    En slik tur i mørke natten hadde ikke sir John hug på, dertil hadde han hals og lemmer for kjær. Vi tok altså ned på en annen kant av Bråkdalshø, gjennom en dal med frodig gressvekst og et rikt blomsterflor, og gikk så en stund på fast gressbunn langs Vesle-Ula, en av de åene som kommer fra Rondane. Tusmørket falt på og aftenstjernen steg frem. Snart hørte gressbunnen opp, og det bar ut i urer med løs-sten som av og til ramlet ut i elven under føttene på oss, og stundom gjorde vi selv følge med.

    Disse avstikkere ut i det kalde elvevannet fikk sir John til å lette sitt hjerte i adskillige engelske kraftuttrykk, som jeg i førstningen ikke kunne bare meg for å stemme i på norsk.

    «Du tykjy det er slemt her nå du,» sa Anders; «men du skull voré med oss ifjor etter Mikjilsmess. Da skaut ‘n Tor ein bukk, og den gjekk oss og somla og leitte etter millom haugom her, tess det to te å snø og drive, så oss ikkje såg håndé for oss. Til sist kom oss ned i dalen ved elvé her, og datt i koll for annakort steg oss tok. Best oss gjekk og vadde i snjoen og myrkre, bar det ut i elvé eller i koll i urden, så oss slo børsa ned i steinan.»

    Sir John ble meget trett og utålmodig. Hvert øyeblikk spurte han hvor langt vi hadde igjen til «den fordømte skutterhutt», og fikk i begynnelsen stadig samme svaret: det var «en god fjerding». Siden minket det til «et lite stykke»; men det lot aldri til å ville ta ende. Til sist, efter en liten sving opp fra elven, fikk vi røklukt i nesen. Nattkvarteret kunne ikke være langt borte. Men ennu måtte vi over en bakkehelling, langs med en lav bergrygg og over en myr; så kom vi inn på fast gressbunn.

    «Her er Uløyhytta,» sa Tor.

    Jeg skimtet ikke annet enn noen stenhauger og en fortsettelse av bergveggen. Men nede i veggen ble det åpnet en liten dør eller glugge, og en sterk lysning sto ut; så gled der skygger foran lyset, og et par mennesker kom frem.

    «Det er nok fleire skyttare her,» sa Anders. «Gu’ kveld, Per, nå fær du fræmon! Det er ‘n Per Fuggelskjellé, ein tå døm som ha bygt hytta te væra ti um vinteren, når han ligg her etter rupun,» la han til for oss. «Og der er ‘n Hans au – gu’ kveld! Kom du tidsnok med kløvgampé?»

    «E kom i lysé e, kar, og e ha pynta hytta og havt ny moså ti sengje; men ‘n Per Fuggelskjellé kom for ei stund sia. E menu døkk ha skoté ein bukk? e tykjy ‘n Tor bær på eit par hønn.»

    «Gud fordumme de folk og deres hutter!» kom det fra sir John; «her er kanskje plass til tu nu vi er seks. Jeg husker Bilton taler om et sådant fordumt hull i sin bok om Norge.»

    Jeg ydmyket meg og krøp inn. Døren var nok lav, men det var da bedre inne enn ute på fjellet i mørke og nattekulde. Det var varme på gruen. Det så riktig lunt og dukkestueaktig ut derinne.

    Jeg satte meg på brisken. Den sto foruroligende nær peisen og tok opp hele lengden av veggen midt imot døren. Det var fylt rensdyrmose og lav på den, og Hans hadde forsynt den med et laken, en uhørt luksus i Uløyhytten, og med kappene våre. Av stokkverk var det ikke meget i hytten; bare dørveggen er tømret; resten er for en stor del naturens eget verk. Hytten ligger nemlig i en kløft: høyre vegg, hvor peisen står, er bare nakne fjellveggen; de andre to er laget av store heller som når fra gulv til tak; også det lave taket er av heller.

    Efter den slitsomme gang gjennom urene under Vestrondens mørke skygge i kveldkjøligheten smakte det å finne ly i dette lune, renslige og hyggelige tilfluktsstedet. Til sist bøyde da også sir John sin nakke under dørbjelken. Men da han var innenfor og reiste seg i sin fulle høyde – han var tre velmålte alen -, satte han pannen mot en av stokkene i sperretaket som efterlot sotete spor i ansiktet hans. Han ble hissig, men burde ha tenkt på at hytten bare er bygget til å sitte eller ligge i.

    For Per Fuggelskjellé, byggmesteren selv, er det visst høyt nok under taket; han er hverken svær eller lang. Nu sitter han inneklemt i kroken mellom dørveggen og Anders og Tor, som har satt seg på langbenken, det eneste sete i hytten. Det er knapp plass; hele benken fra brisk til dørvegg er bare eslet til to personer, eller i høyden til to og en halv. Han er en ekte fjellskytter denne Per. I hans spillende grågrønne øyne er et eget blink, så en nesten skulle tro de kunne lyse i mørke. Slik han sitter der, med en vid mørkerød dølelue fremover den høye, buede pannen og den sterke, rette nesen, og med underdelen av ansiktet halvveis gjemt i en håret dyreskinnstrøye, tar han seg ypperlig ut. Med den ene foten støtter Per seg til kanten av skorstenen, så lyset fra bålet faller på fjellskoen hans, på den brede fremspringende såle av ett lag never og to lag lær, med søm i søm over hele underflaten, og alle sømhoder minst en fjerdedels tomme i firkant. På benene har han en grå vadmelsbrok som er trukket med lær der det sliter mest.

    Sir John hadde slått seg til ro ved siden av meg på brisken, halvt sittende og halvt liggende. Han var i ferd med å tyde alle de kråketær, bumerker og navn som hestehentere og skyttere hadde ripet inn i hellen over brisken. Til sist fant han også «Bilton Esq.», og ved siden av denne berømthets navn behaget han med lapidarskrift å antegne sitt eget.

    Hans satt på dørstokken med det ene benet inne og det andre utenfor. Anders hadde laget et stekespidd av en vier, og de to hjalp hverandre med åsnu et saftig stykke av renbukken over varmen.

    Under tillagingen og mens vi spiste ble det ikke sagt stort; vi var for trette og trengte å få noe i livet først. Men da den oppkvikkende kaffen var drukket og tobakksrøken la seg over det vesle rommet, kom samtalen på glid. Vi snakket en stund om dyrelivet og jakten på fjellet; men smått om senn kom vi da over på hulder og trollskap. Jeg gjorde mitt beste for å få dem til å fortelle, og efter mange oppfordringer tok Anders til med en historie:

    «Det va ein mann på Dovreskogjé som heitte Ola Storbekkjé. Det va eit merabeist te kar, så stor og sterk og vyrd-laus. Um vinteren gjorde ‘n ikkje anna hell reise martnaom imillom og slåst og trette. Han reiste frå martnaé i Krestjan åt Branes og Kongsberg, og så åt Grundset; kor ‘n va, så slost og drogst ‘n, og kor ‘n slost, så vann ‘n. Um sommarn fór ‘n på fehandel i Valdres og nedi Fjordom, og da drakk og slost ‘n både med fjording og halling og valdres på fjell-legoòm um somarn; og vann gjorde ‘n der au; men takom-te rispa døm ‘n litt med knivé, di karan.

    Men så va det ein gong i slåttonnen, han hadde komé åt Bekkjé og hadde lagt seg til å kvile til nons i ein svalskuggjé, og da vart ‘n inntikjin. Det gjekk såles te at det kom ein mann med eit par forgylte bukkehønn og stanga te ‘n Ola, men han Ola drev te karen, så han stupte kant i kant. Karen reiste seg att og tok til å stange på nytt lag, og til sist tok ‘n Storbekkjin som ein vått og slo ‘n under seg og så bar det lukt ned i jordé med døm båe tvo. Der døm kom inn, va det så gildt med sylv og stas at ‘n Ola tykte ikkje det kunn væra likare sjå konga. Døm baud ‘n både brennevin og vin, og ‘n Ola Bekkjé drakk med døm som ein kar, men mat ville ‘n ikkje ha; han tykte det va ofysé. Best det va, kom ‘n inn att, han med di forgylte bukkehønnom, og ga ‘n Ola ein dask, før han visste tå di; men han Ola dreiv te ‘n som før, og så slost døm og drogst igjenom alle rom og rundt alle veggje. Han Ola meinte det hadde vårå heile natté, men da hadde slagsmålet halde på over fjorten dågå, og døm hadde ringt etter ‘om tri to’sdagskvelde med kjørkjeklukkom. Den trea to’sdagskvelden fór døm stygt med ‘om, for da heldt døm på skull stange ‘n utu Hemfjellé. Da kjørkjeklukkun slutta ringje, satt ‘n ti ei hulderkluft og va utu med hugué; hadde det ikkje komé ein mann forbi med di såmå, og fått døm til åta til å ringje att, så hadde berge late seg att etter ‘om, og han hadde kanskje voré der ennå.

    Men da ‘n Ola kom ut, va ‘n så ferderva-sli’in at det va ikkje måte på di. I hugué hadde ‘n den ene kulen større hell den andre, og heile kroppen va både blå og gul, og reint fortulla va ‘n, så rett som det va, fór ‘n upp, reiste avsted og ville inn i fjellé og keikast med døm um di forgylte bukkehønné, for døm ville ‘n brote tå skalla på jutulé.»

    «Far min kjende væl den Storbekkjin,» sa Hans, «og han fortælde mange histori um ‘n; æilder hadde ‘n sett friskare kar te slåst, sa ‘n, men farbror hass, frå Heiddalé, va sakt enda sprækare, etter som e ha høyrt. Kan ikkje du, Anders, fortælja um di kvinnfolkjé som kom åt ‘om ei natt, me’ han va i fjellé etter rupun?»

    «Han Ola Hellé, mena du?» spurde Anders. «Jau, lel, det ska e fortælja døkk. Han Ola va riktogt ein glup rupskyttar. Så va det ein vinter han låg inni Heiddalsfjellom på rupveiding. Um natté låg ‘n ti ei seter, men enda han va ein gamal mann, tykte ‘n nok mang ein gong det va ohoglé liggje eislé der lange vinternatté. Ein gong hadde ‘n lagt på varmin, ete kveldvorden og lagt seg te sovå. Men utpå natté vakna ‘n att; varmen hadde slokna på åra, og han kjende skilleg det låg eit kvinnfolk på kor si’e at ‘om i benkjé.

    «Hei san!» tenkte ‘n ved seg sjøl, «nå ligg e ikkje einslé; men kå er dette for fanto?»

    Han tok etter den eine med hånden. Ho va lòden, og da han tok kvast att håndé si, knitla og skratta det så inderle godt på hjellen. Så tok ‘n etter den andre, men ho va au lòden. Men nå grep ‘n etter riflun, som han hadde hengjan’ over sengen, for han skjønte væl det va haugafolk; men det ville ikkje gje gneist hell eld, og alt det han klikka, så losna ikkje skote. Så ga ‘n seg te lesa Fadervår, og da han kom åt «Men fri oss fra det onde», vart det slik styr og ståk i selé at han trudde take skull strokjé tå stugun, og det velta seg ut frå ‘om på båe si’o; ho som låg innast, tykte ‘n nå rulla midt igjennom veggen.»

    Nu kom ikke Anders på mer som han mente det var verd å tale om. Jeg ba derfor Per Fuggelskjellé om å fortelle noe. Før på kvelden hadde han på en livlig og eiendommelig måte fortalt et par jakthistorier; han talte meget fort, av og til stottet og stammet han litt, så fløt talen igjen raskere. Minespillet var levende, og tonefallet fulgte nøye fortellingens innhold.

    «Ja, e kunn nok fortælja deg nogre stubbe,» svarte han og la hodet litt på skakke og myste med øynene;» e kunn fortælja histori som gamle folk trur på, og som døm sier ha gått for seg i gamle ti’er; men du trur fel det er berre lygn, og derfor vil e fortælja deg ei røgle som ikkje oss trur på heller.

    Det var ein skyttar i Kvam i gamle dågå,» begynte han, «og han heitte Per Gynt. Han låg støtt inni fjellé, og der skaut ‘n både bjønn og elg -for i di ti’om va det meire skog på fjellé, der heldt det til, slikt ofryskjé. Så va det eingong seint på hausten, lenge etter buferdstid, at ‘n Per skull åt fjellé. Alt folke va heimatt-reist tå fjellé, så nære som tri budeio. Da han kom upp imot Høvringen, – for der skull han væra i ei seter um natté, – va det så myrkt at han kunn ikkje sjå ei hånd for seg, og hunden tok til å stor-søkje så det va reint spøkjé. Rett som det va, kom han innpå nogo, og da han tok burtpå det, va det både kaldt og sleipt og stort. Han trudde ikkje han va komen av vegen heller, så han kunne ikkje veta kå det va; men ohoglé va det.

    «Kæm æ detta?» sa ‘n Per, for han kjende det røyrde på seg.

    «Å, dæ æ Bøygen,» svårå det att.

    Men det va ‘n Per Gynt like klok, måta; men han gjekk utmed det eit stykkje, «for en sta’n lyt e fel komå fram,» tenkte ‘n. Best det va, kom ‘n innpå nogo att, og da han tok burt på det, va det både stort og kaldt og sleipt.

    «Kæm æ dæ?» sa ‘n Per Gynt.

    «Å, dæ æ Bøygen,» svårå det att.

    «Ja, anten du æ rett hell bògjé, så lyt du sleppe meg fram,» sa ‘n Per, for han skjønte at han gjekk i rund ring, og at Bøygen hadde ringa seg um selé. Dermed så le’a Bøyg litt på seg, så vidt at ‘n Per kom fram åt selé. Da ‘n kom inn, va det ikkje ljosare der hell ute, og han fór og fomla ikring veggjene og skull setja frå seg børsa og leggje ned skreppa; men best han gjekk og trevla seg fram, kjende ‘n detta kalde og store og sleipe att.

    «Kæm æ dæ?» ropte ‘n Per Gynt.

    «Å, dæ æ den store Bøygen,» svårå det.

    Og kor han tok, og kor han bau te å gå, så kjende ‘n ringen tå Bøygjé. «Her æ dæ nok ikkje godt å væra,» tenkte Per Gynt, «sia denne Bøygen æ både ute og inne; men e ska fel skjepa på denne tverrbleggen!» Så tok ‘n børsa og gjekk ut att, og trevla seg fram til han fann skallin på ‘om.

    «Kå æ du for ein?» sa ‘n Per.

    «Å, e æ den store Bøygen i Ætendalé,» sa stortrølle. Så gjorde ‘n Per Gynt bråfang og skaut tri skot i hugue på det.

    «Skjot eitt te!» sa Bøygen.

    Men han Per visste bæ’re, for hadde ‘n skote eitt te, hadde det gått attende på ‘n sjøl. Dermed tok døm i, både han Per og hundan, og dro stortrølle ut, så døm kunne komå væl inn i selé. Mea skratta og log det rundt i alle haugan:

    «Per Gynt drog mykjy, men hondæin drog meir,» sa det.

    Om morgon skull ‘n ut og veida dyr. Da han kom inn i fjelle, fekk ‘n sjå ei førkje som lokka fenæin over Tverrhø. Men da ‘n kom dit upp, var gjenta burte, og fenæin au; han såg ikkje anne helle ein stor hop med bjønn.

    «Nå ha e aldri sett bjønn hopa seg førr,» tenkte ‘n Per ved seg sjøl; men da ‘n kom nærmare, va døm burte alle sammen, umframt ein.

    Så hua det i ein haug borti der:

    «Akte galtin din
    Per Gynt æ ute
    mæ svansen sin!»

    «Å, dæ bli oheppe for ‘n Per, men ikkje for galtin min, for han ha ikkje tvætta idag,» sa det i haugen.

    Han Per vaska nevan sine i det vatne han hadde, og skaut bjønnen. Da log og skratta det i haugen.

    «Du kunn akta galtin din!» ropte det.

    «E kom ikkje i hog han ha vasskoppen imillom føtom,» svårå den andre.

    Per flådde bjønnen og grov skrotten ned i uré, men skallin og skinne tok ‘n med seg.

    På heimvegen trefte ‘n ein fjellrakke.

    «Sjå lammet mitt, kå feitt dæ går,» sa det burti ein haug.

    «Sjå svansen hass Per, kå høgt ‘n står,» sa det i ein annen haug, da ‘n Per la rifle åt augaé og skaut ‘n.

    Den flådde ‘n og tok med seg, og da han kom åt setern, sette ‘n hugué utafor med gapande kjeft. Så gjorde ‘n upp varme og sette på ei supgryte. Men det rauk så reint orimelé at han va mest ikkje god te halde augun uppe, og derfor laut ‘n læta upp ein gluggje som va der. Best det va, kom det eit trøll og stakk inn gjenom gluggin ein nåså så lang at ‘n rokk burti skorstein’.

    «Her ska du sjå snythøinn!» sa det.

    «Her ska du kjæinne supkøinn!» sa ‘n Per Gynt, og auste heile supgryta over nåsan på det.

    Trølle avsted og bar seg ille; men rundt i alle haugom skratta og log det og ropte:

    «Gyri Suptryne, Gyri Suptryne!»

    Nå va det stilt ei stund; men det vara ikkje lengje før det vart ståk og styr att utafor. Han Per såg ut, og der såg ‘n ei vogn med bjønne for; døm væla upp stortrølle og reiste inn i fjelle med ‘om.

    Best det va, kom det ei vassbytte ned gjenom pipa og sløkte varmin, så ‘n Per vart sitjan’ der i myrkre. Da tok det til å knitle og skratte i alle krokom, og så sa det:

    «Nå ska dæ ikkje gå bæ’re ‘om Per hell me Vala-budeiom.»

    Så la ‘n Per på varmin att, tok hunden, læste att selé og la nordetter åt Valsætrom, der di tri budeiun låg. Da han kom eit stykkje nordpå, brann det slik der, som Valsætrin skull stå i ljos logå. Med det såmå trefte ‘n ein hop med ulve, og nogre tå døm skaut ‘n og nogre slo ‘n ihæl. Da han kom åt Valsætrom, va det kolmyrkt der og ingen brånå; men det va fire fræmonde kare inne som heldt på med budeiom, og det va fire haugtrøll, og døm heitte Gust i Væré, Trond Valfjellé, Tjøstol Åbakka og Rolv Eldførpungjé. Han Gust i Væré sto uttafor døré og skull halde vakt, me di andre va sjå budeiom og fridde. Han Per skaut etter ‘om, men råkå ikkje, og så reiste ‘n Gust i Væré. Da ‘n Per kom inn, ståka døm stygt med budeiom, og tvo tå gjentom va reint vetskræmde og ba gud hjòlpe seg; men den tridje, som heitte Gæiln-Kari, va ikkje redd; døm kunne gjerne komå, sa ho; ho kunne nok ha hog te sjå om det va tô i slike kare. Men da trøllé skjønte at ‘n Per va innkomin, begynte døm å bæra seg ille, og sa åt Eldførpungjé at ‘n laut leggje på varmin. Med det såmå sette hundan på ‘n Tjøstol og reiv ‘n i koll i årin, så oska og eldmørja gauv ikring ‘n.

    «Såg du slangæin mine, du Per?» sa ‘n Trond Valfjellé – det var ulvæin sine han kalla så.

    «Nå ska du såmå veigen som slangæin dine,» sa ‘n Per og skaut ‘n. Sia slo ‘n Åbakkjin ihæl med børsekolven, men Eldførpungjen hadde reist upp igjenom pipa. Da ‘n Per hadde gjort det, fylgde ‘n budeiom til bygdar, for døm torde ikkje væra der lenger.

    Men da det lei mot jul-leite, va ‘n Per Gynt ute att. Han hadde høyrt um ein gard på Dovre, der det kom så fullt tå trøll kor julkveld at folket laut rømme av åt andre garde. Dit ville ‘n for han va hoga etter trølldom. Han kledde seg ut riktogt stygg, og så tok ‘n med seg ein tam kvitbjønn, og syl og bek og bustleiv. Da ‘n kom dit, gjekk ‘n inn i stugu og ba um hus.

    «Gud hjòlpe oss,» sa mannen; «oss kann ikkje låne deg hus, oss lyte reise tå gardé sjølve, for kor einaste julkveld kjøm det så fullt med trøll her.»

    Men Per Gynt han meinte på det, han skull nok reinske huse for trøll, og så fekk ‘n lov til å bli da, og fekk eit purkeskinn attpå.

    Så la bjønnen seg bak omnen, og han Per tok fram bek, syl og bustleiv og sette seg te gjera ein stor sko tå heile purkeskinne. Han sette i eit sterkt reip til snøreband, så ‘n kunne snurpe att skoen rundt ikring; eit par handspake hadde ‘n også ferdoge.

    Rett som det va, så kom døm, med fele og spelemann, og summe dansa og summe åt tå julkosté som sto på bordé; summe steikte flesk, og summe steikte frosk og padder og mykjy anna ofysé, – den julkosten hadde døm med seg sjølve. Da fekk nogre sjå skoen han Per hadde gjort. Den, tykte døm, va åt ein stor fot; så skull døm freiste ‘n, og da alle hadde sett uppi eine foten, så rykte ‘n Per te, og sette den eine handspakin i og bende te, så døm sat fast i skoen alle sammen. Men så stakk bjønnen nasan fram og lufta på steikjé.

    «Vil du hå kurv, kvitpus?» sa eit tå trølldom, og kasta ein glosteikt frosk like i gape på ‘om.

    «Klor og slå, bamse!» sa ‘n Per Gynt. Så vart bjønnen så arg og vill at ‘n fór upp og slo og klora døm alle sammen, og ‘n Per Gynt slo burti hopen med den andre handspakin, som um han ville slå inn skallin på døm, – den spakin hadde ‘n firkløvd, så døm ikkje skull få rekna tå seg slagje.

    Da laut trøllé rømme, og ‘n Per vart væran der og livde væl tå julkosté heile helgjé.

    Sia høyrde døm ikkje meir til trølldom på mange år. Men mannen hadde ei ulvsblakk merr, og den rådde ‘n Per ‘om til å setja på føl under, som kunne fara og kjæte seg ikring millom haugom der.

    Så va det ved jul-leite mange år etter – mannen va i skogen og hogg ved åt helgen; da kom det ut eit trøll og ropte åt ‘om:

    «Ha du dæin store kvitpausen din æinnå, du?»

    «Ja, han ligg heime bak omn’,» sa mannen, «og nå ha ‘n fått sjau onge, mykjy større og argare hæill ‘n æ sjøl.»

    «Så kjøm oss æilder meir åt deg!» ropte trølle.

    «Den Per Gynt va ein for seg sjøl,» sa Anders; «han va riktogt ein æventyrkremar og røgle-smed du skull havt moro di tå; han fortælde støtt at han hadde voré med ti alle de historiom folk sa hadde hendt i gamle dågå.»

    «Det kan nok væra sant, det du sier der,» mente Per Fuggelskjellé; «bestemor mi, ho hadde kjent ‘n, og ho hermde etter ‘om meir hell ein gong. Men du, Tor, du kan fel fortælja um den storskyttaren på Vågå som heitte Jens Klomsrud. Han ha e høyrt det ska væra mykjy fortælt um. Han va nogo skyld til døkk, veit e?»

    «Ja,» sa Tor, «men skyldskapen va ikkje stor; han va gift med morsyster åt lang-godfar våre. Han budde på Klomsrud i sjølve Vågå, og livde for godt og væl hundre år sia; han bestefar kom væl i hog ‘n ennå, og sa det va ein bra og truverdog kar. Den Klomsrudgarden ligg uppi åslendé, og det er ikkje langt frå der og åt Vei’ingstulom og Sterringstulom. Der uppi fjellé låg ‘n på skytteri mest heile vinteren og sette ut rupsnuru og renska reinsdyr-grave. Ein dag hadde ‘n flogjé over heile fjelle og ikkje fått ei rype. I skymmingen ga ‘n seg til å vekja snuru og reinsgrave, og det vart avdågåsleite førr han kom ned åt Sterringjé, der han skull liggje um natté, og da brann det så der, at det lyste utigjenom alle mosåfar. Og glad vart ‘n Jens, for di det va komé folk og det va varme uppe. Men da han kom innåt sætern, vart det kolande myrkt med ein gong, og da han kom fram, va det lås for døre. Han Jens ensa ikkje di større, for han va fel van ved nogo tå kort; han slo eld og kveld-stelte seg. Men ved natt-mål, da han hadde eté og lagt seg te sovå, kom det inn fjorten grønkledde jomfrugo, døm va så reint ska’vakre at han æilder hadde sett så vakre kvinnfolk, og alle hadde døm gult, ut-sli’i hår. Den eine hadde eit langspel; det tok ho te låte på, og di andre tok te danse ikring årin; der låg det ei tyrirot, så ‘n Jens såg væl alt døm gjorde. Men alt me’ døm dansa, greip døm etter ‘om og lugga ‘n ti di lange håré han hadde på leggjom.

    «Lika du plukk, Jens Hårlegg?» sa døm.

    Han Jens svårå ingen ting; han berre drog åt seg føt’n så godt han kunna; men det hjølpte ikkje stort, for jomfrugun va så gælne og kåte at døm sleit og reiv ti ‘n og kalla ‘n Jens Hårlegg. Jens Dunder-i-berg, Jens Skrell-i-fjell. Men da vart ‘n Jens harm; han tok rifla, kytte hardt, og sa at reiste døm ikkje trast, skull ‘n gjera ved døm det døm minst ville. Da la jomfrugun på sprange, og det som va att tå natten, sov ‘n i fred. I lysingen la ‘n Jens til fjells; men da han kom forbi Løvå-berge, ovafor Sterringen, ropte det åt ‘om:

    «Jens Hårlegg, du fæ ingor rupe idag! Det blir berre tommskræill og skræill-i-fjæill.»

    Han Jens tenkte både eitt og anna. Men han gjekk lel; og da han kom inni fjelle, va det overlag mykjy rupo der. Han skaut og skaut, til han hadde korkje kulo hell krut; men han fekk ikkje fjøré, og da han gjekk heimatt, sette det seg rupo i skokketal like framafor føt’n på ‘om. Slik vanveide hadde ‘n Jens æilder havt, og så tenkte ‘n som så, at det va utpågjort tå bergfolkom.

    Den treia dagen tok ‘n vegen åt rupsnuruom og reinsgravom og ville vekja døm, men det fanst korkje rupe hell rein ti døm. Mesta tå snuruom va upprykte og sund-rivne; men han såg ikkje merkje korkje etter folk hell dyr.

    Det var overlag med fuggel og rein i fjellé, og han tok te skjote, men det va um inkje. Han kom tidleg heim åt Sterringjé og tenkte på å struke åt Klomsrud såmå kvelden. Men han hadde mykjy stavved og trog-emne som han ville hogge upp og drågå med seg heim på ski-kjålka. Og som han va ferdog med di, va det så seint at han laut væra over der, den natté au.

    Ei stund etter han hadde lagt seg te sovå, vakna ‘n att og va mest kvævd tå røyk, for det va lagt ei stor helle over ljorhòle. Han Jens tok med seg børsa uti døré og løyste hanan, men krute ville ikkje fengje, enda det gnesta tå flinté og stålé. Men best det va, ropte det frå Løvå-bergé:

    «Vil du bruke skræill-pipa mot jomfrugom nå, Jens Tom-smæll?»

    «Kå ha e gjort, sia e ikkje kæinn få væra i fre?» spurte ‘n Jens Klomsrud.

    «Du ha løyst dundran din over stugutake åt ‘n Kjersti Langspel og ‘n Sigrid Sidserk og de tolv systrom deres, og de husville ha du skræmt med skræill-pipun dine,» svårå det uppi Løvåbergé.

    «Kå ska e gjeva i bot?» spurde ‘n Jens. Men det fekk ‘n ikkje nogo svar på.

    Så gjekk ‘n uppå take og velta ned hella med ein handspikar, så røyken gjekk upp, og sia sov ‘n roleg og vart ikkje var meir den natté.

    Da han hadde voré heime på Klomsrud ei litol ri’, tok ‘n upp åt Sterringjé på skytteri att, og den fysste morgon råkå ‘n frami ein stor reinsbukk i Klumpholé; han skaut tie skot på ‘n, men trefte ‘n ikkje. Da høyrde ‘n det ropte i Løvå-bergé:

    «Imorgo kan du skjote, Jens Tom-skræill. Nå ha du gjeve bot.»

    Han Jens gjekk frå bukkjé og tenkte ikkje meir på skytteri den dagen, men gjekk heimatt åt setern. Um morgon skaut ‘n så mykjy at han mest ikkje orka å bæra all fuggeln, og da han va på heimvegen ved nons-bel trefte ‘n reinsbukken i Klumpholé att. Da stupte ‘n for fysste skote; men det va ingen som kunn minnast at det hadde voré skoté så stor reinsbukk på Vågå; hønné va så store at det fanst ikkje pare ved døm, og døm sit over stabbursdørn på Klomsrud som ei store krone den dag i dag.»

    Nu kunne det være på tide å få seg en blund. Sir John og jeg delte brisken, Tor og Anders krøp under den, Hans lå på gulvet, og Per Fuggelskjellé la seg på benken. Jeg sov trygt og rolig en stund; men utpå natten kom det fire troll fra Høvringen med en stor reinsbukk på de lange nesene sine, og den satte de på hodet ned gjennom pipen i Uløyhytten. Det ble så kvelende hett at det ikke var til å holde ut; Storbekkjin og Per Gynt var i ferd med trollene inne i hytten, men Jens Klomsrud og sir John sto på taket og ga bukken skudd på skudd nedigjennom pipen; til sist trakk de den opp efter bakbenene, – men den sprang like godt og ble borte over Ronderyggen.

    Jeg kjente en kjølig gufs, åndet friere, og våknet. Per Fuggelskjellé, som hadde måttet slå krok på seg for å få plass på benken, småputret med Hans om at det var godt å få strekke litt på benene; for å få rom til det, hadde han åpnet døren og stukket føttene ut.

    «Pine du, skull det ikkje voré løileg å kokt kaffe på gruté, gut,» hvisket han til Hans.

    Anders slo seg til dem, og i halvsøvne hørte jeg at de en god stund puslet med kaffekjelen, og småpratet om fehandel og slaktenaut, om Nordfjordhester og rensbukker, til jeg langt om lenge sovnet. Først i grålysningen våknet jeg. Hele natten hadde det regnet og tordnet; da vi kom ut, dekket tåken foten av Trollrondne, men det var klart i høyden, og toppen seilte over tåkehavet i fullt tindrende sollys. Et bad i åen, og en dyktig frokost på ørret og renbiff; – så dro vi i morgenfriskheten inn mellom Rondane, mens Hans og Per Fuggelskjellé tok veien nordover for efter Tors anvisning å hente renbukken vi hadde skutt.

    Har du set den
    Gendin-eggen nogen gang?
    Den er halve milen lang,
    hvas bortefter, som en ljå.
    Udfor bræer, skred og lider,
    rakt nedover urder grå,
    kan en se til begge sider
    lukt i vandene, som blunder
    svarte, tunge, mer end
    tretten-hundred alen nedenunder. —

    «Ja, jeg får nok skynde meg,» svarte mannen, «for jeg skal til Vågå i kveld.»

     

    «Du går fort du,» sa Johannes.

     

     

    «Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.

     

     

     

    «En av de siste, som såg han,» fortalte min ledsager, «det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett ‘n,» føyde han til.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.

    Legg igjen en kommentar

    Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

    WordPress.com-logo

    Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

    Twitter picture

    Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

    Facebookbilde

    Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

    Google+ photo

    Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

    Kobler til %s