Min første opplevelse….og redselen etterpå


Her kommer enda en historie fra en ung homofil -om det å oppdage at man er homofil og de første skremmende følelsene… Robbie har bedt meg poste den her på min blogg. Hans blogg finner du her; www.tempesta23.wordpress.com

robbie.jpg

Jeg husker min første opplevelse over å være annerledes. Jeg gikk i 5 klasse, og allerede da bar jeg på en hemmelighet, som senere viste seg å forandre mitt liv….fra det å være skrekkslagen og redd, til å bli den gutten jeg idag er. Klassen var en sammensveiset gjeng, med unntak av meg selv. Jeg var nesten alltid den som vandret i skolegården alene, og bar på hemmeligheten min helt alene. Jeg hadde liksom ingen jeg kunne snakke med, for jeg visste at dersom noen fikk vite om den personen jeg egentlig var, ville jeg fortsette med å være en enhjørning, forlatt i en stor verden, med kun mine tanker og følelser som selskap.

I slutten av 5 klasse, begynnelsen av 6 klasse, fikk vi en ny elev. Jeg husker det, som om dette skjedde igår, hvordan han stormet klasserommet med en selvsikkerhet og selvtillit som om han ikke var redd noe. Jeg savnet denne følelsen for min egen del. Og selvfølgelig var det denne nye eleven alle ville vanke med, og dele sin fritid med. Som liten gutt, hadde jeg aldri noen spesielle interesser for fotball, basketball eller håndball, som mange av mine klassekamerater hadde, og kanskje var det også derfor jeg tilbringte mange av mine fritimer bak skolens skur med hodet vendt nedover.

Var det en ting ved skolen jeg likte spesielt godt, var det musikktimene. Det var i disse skoletimene jeg fikk vist hvem jeg var og hva jeg var godt på, selvom jeg egentlig ikke var så veldig god. Blokkfløyte….en dyd for mine ører å høre, når tonene fra fløytens bakende ga sitt mesterverk av lyse og mørke toner. Det var som om en ny dør åpnet for meg, og jeg visste hva jeg kunne bruke for å trekke mine klassekameraters oppmerksomhet mot meg. Men det tok ikke lange stunden før denne kortvarige gleden brant opp, og den isolerende hverdagen på skolen trådde igjen inn i livet mitt.

Gjennom hele barneskolen, har jeg vært den som ble mobbet. Den lille gutten som bar på en hemmelighet, som var større enn noe annet en gutt skulle bære på. Den omhandlet en annen gutt, og noen sterke, ubeskrivelige følelser, selv jeg ikke visste hva betydde. Noen dager kunne jeg ønske at disse følelsene bare forsvant, noe dem gjorde, og jeg begynte på ungdomsskolen. På ungdomsskolen trodde jeg at ting ville forandre seg for meg. Jeg trodde ikke jeg ville være den som ble mobbet lenger, men heller den som stoppet mobbere. Jeg har alltid avskydd den slags oppførsel blandt mennesker, men igjen så fant jeg meg selv i det samme skitne skuret bak skolen,…..helt alene. Jeg ante ikke at livet skulle være så vanskelig å leve. Så mange forventninger og krav som stilles, men som er helt uvirkelig å oppnå. Mitt værste minne fra ungdomsskolen, må være skoleballet vi planla. Helt siden barneskolen, var jeg den ingen ville ha noe med å gjøre, mens dem andre alltid hadde festligheter rundt seg. Jeg var alltid den som ble beskyld for ting i klasserommet under timene, selvom mange av gangene var det ikke jeg som hadde gjort det. Jeg var alltid det sorte fåret, eller den skjulte gutten bak skolens skur. Den ingen ønsket å ha noe med å gjøre. Og hemmeligheten bar jeg på ennå….Det var en vond utvikling jeg kom inn i. Jeg begynte å få vonde tanker om meg selv, om at jeg ikke var bra nok for noen ting. Isolasjonen vokste for hver dag som gikk, og for hver dag som kom. Når jeg idag ser tilbake på de minner jeg har, og de opplevelser jeg har erfart, skulle jeg nesten tro jeg var en ung gutt med sterke depresjoner. Et savn om å erkjenne min drømm og fortelle den til andre.

Jeg begynte deretter på videregående….innledet en rekke forhold med jenter, og “glemte” bort min hemmelighet fra barndommen. Etterhvert som ukene, månedene gikk følte jeg et stort tomrom innvendig. Et tomrom som ikke ble fylt opp igjen av dem jeg var glad i. Selv ikke den jeg var kjæreste med fikk meg til å gløde slik jeg gjorde i en kort periode. Skolen presterte jeg nokså godt. Jeg fikk en hobby innenfor Kirken, og var med som medarbeider under Konfirmasjonsundervisninger og deltok aktivt under Kirkecafe` for ungdom og Kirkekor, men det var ikke det jeg søkte,…det fikk ikke dette tomrommet til å fylle seg opp. Det hele endte med at jeg søkte meg fri fra skolen 1 år, for å avtjene min verneplikt, i en alder av 18 år. Jeg visste knapt hva jeg gikk til, men min eldre bror hadde avtjent sin verneplikt 1 år tidligere og hans fortelling rundt denne erfaringen var fyllende for mine ører. Det var da jeg bestemte meg for å avtjene min verneplikt, og fortelle om min barndoms hemmelighet….min første opplevelse….og redselen etterpå…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s