JEG GIFTET MEG MED EN LYKKEJEGER…


Jeg lever med en sorg. Jeg inngikk partnerskap i mars 2004, med en rumensk gutt som viste seg å bare være en lykkejeger. Han giftet seg med meg for å få opphold i landet – ikke for mine pengers skyld og iallefall ikke for kjærlighetens skyld. Sorgen min er at jeg ikke forsto før det var for sent. Sorgen min handler om at folk synes jeg har vært naiv og dum.

Dette er en historie som er særdeles privat, men jeg forteller den fordi jeg vil at folk i lignende situasjon kanskje skal kunne lære av min erfaring. IKT har gjort verden så liten og mennesker møtes over landegrenser på helt andre måter enn før. Dette er ikke den typiske gamle historien om en sydenflørt som ender galt – men en moderne historie om to mennesker som møtes gjennom et kontaktsted på internet (Gaysir)

I likhet med mange sydenflørter så er denne historien like naiv og blind. Blind kjærlighet – fra min side. For så forelsket kan man bli – også gjennom internet – at man blir blindet. Uforståelig for alle som ikke har opplevd det selv, men vi ser at det skjer stadig oftere. Tross advarsler, tross aldersforskjell, tross dårlige rykter fra landet han kom fra – jeg trodde på han. Jeg tenkte som alltid: Størst av alt er kjærligheten! – i dette tilfelle må jeg tillegge – så lenge den er gjensidig! 😉

Jeg møtte Stefan fra Romania på Gaysir på høsten 2003 og vi holdt kontakt gjennom mail og telefon helt frem til han kom hit i januar 2004. Hans historie var at han jobbet som nestkommanderende under sjefen på en skinnfabrikk. Han bodde i Bucuresti men kom fra lenger nord i landet, hadde mor, far og en søster. Familien visste at han var homofil og aksepterte det til en viss grad. Stefan hadde egen leilighet som han delte med en kamerat og etter hva jeg forsto var han ikke fattig. Hvis han hadde spurt etter penger ville jeg vært skeptisk. Han ga et bilde av at han klarte seg godt. Han ba heller aldri om penger.

Da jeg hentet han på Gardemoen var jeg allerede forelsket – og selv om bildet jeg hadde fått på forhånd viste en tynn, lang gutt og den jeg hentet var en stor bamse av en mann så var ikke dette noe jeg tenkte over. Bildet var av Stefan men bare tatt på en tid han var vesentlig tynnere. I løpet av kort tid begynte vi å snakke om en fremtid sammen. Hans turistvisum tillot han å være her i tre måneder. Hvis vi i løpet av denne tiden ikke giftet oss, ville vi måtte være fra hverandre i 6 mndr før han kunne komme hit igjen. (dette var iallefall hva jeg fikk fortalt) Så det ble litt enten / eller. Enten måtte vi satse på hverandre eller så fikk vi bare gi opp «kjærligheten». Selv ikke hans historie om en voldtekt som gjorde at han hadde problemer seksuellt gjorde at jeg ble skeptisk. Jeg følte bare synd på han og mente at dette problemet kunne løses ved at vi gikk til psykolog – noe han uten tvil ble med på. Det var forøvrig denne psykologen som etterhvert avslørte løgnen hans.

Jeg var oppover ørene forelsket – og blind for alt. Stefan var tillitsfull og hadde en måte å opptre på som gjorde at de fleste trodde på han. Han begynte fort på norsk skole og fikk seg tidlig jobb på en restaurant. Det var ting som jeg opplevde som «rare» men de tingene skyldte jeg på kulturforskjeller, aldersforskjeller osv.. Jeg så på det som en spennende utfordring og jeg hadde så sterk kjærlighet til han at jeg mente at ved å møtes midtveis ville det meste ordne seg.

Jeg sto overfor en situasjon der jeg skulle gifte meg med «mannen i mitt liv» samtidig som jeg måtte fortelle min mor både at jeg skulle gifte meg og det endatil med en gutt. Min mor taklet dette på en fantastisk måte og insisterte på at mitt bryllup skulle ikke være noe mindre enn mine andre søskens brylluper. Derfor ble det feiret bryllup både her i Skien med venner i mars og stort familiebryllup i hjembygda i mai. For at Stefan ikke skulle være helt alene inviterte jeg hans kamerat fra Romania, betalte flyreisen hans og han bodde hos oss i tre måneder etter bryllupet. Han var også Stefans forlover i bryllupet. Det jeg ikke visste var at jeg egentlig inviterte hans forlovede! Stefan ringte sine foreldre og fortalte at han hadde giftet seg på selve bryllupsdagen. Jeg sto ved siden av han når han fortalte det og han gråt og gråt. Troverdig.

Det var først etter bryllupet at det skjedde mange ting som vekket mistanken i meg. Stefan var aldri fornøyd uansett hva jeg gjorde for å lage livet bra for oss begge. Han snakket nedsettende om Norge og nordmenn. Alt var bedre i Romania. Jeg begynte å merke den tette kontakten han hadde med sin rumenske venn. Først vurderte jeg det som normalt men etterhvert fikk jeg en rar mavefølelse. Denne kameraten kom stadig imellom oss og jeg ba han til slutt om å dra. Og det var vel da han forsvant at problemene begynte for alvor. Det blir for mye å komme inn på alt her men vi slet fryktelig og det endte i store krangler, oftere og oftere. Da Stefan en dag kom og sa at han ikke ville være med å dele utgiftene og «nedbetale et hus som ikke var hans» men heller sende penger ned til familien i Romania begynte jeg å forstå saken og motivet hans. I smug begynte jeg å sjekke litt hans bakgrunn. Blant annet var han ikke i Romania en gang da jeg ble kjent med han men i Italia. Det var da jeg fikk vite at hans kamerat også var hans kjæreste og hadde vært det i 5 år. Psykologen kom også og fortalte meg hva hun hadde funnet ut gjennom samtaler med han. Det endte med et voldsomt oppgjør som gjorde at jeg måtte flykte fra huset mitt. Politi ble kontaktet og han måtte forlate huset her samme kveld. Han fortsatte å jobbe og en dag jeg ringte jobben hans og presenterte meg som hans ektemann fikk jeg en voldsom reaksjon fra sjefen hans. Stefan hadde nemlig fortalt på jobben at han var gift med en alkoholisert dame som tok alle pengene hans til brennevin! De hadde brukt timer på samtaler med han om dette problemet og forsøkt hjelpe han så godt de kunne ved å betale ut forskudd osv..

Største helvete hadde vel egentlig bare så vidt startet. Stefan nektet å underskrive skilsmissepapirer. I tiden etter at han kom til Norge hadde jeg brukt sikkert 100 000 på å gjøre livet bra for han. Han hadde nesten ingenting når han kom. Et av argumentene til Stefan var at han aldri ba om noenting fra meg. Han har rett – men det var jo en naturlig ting å skulle sørge for han når han bodde her. Han måtte jo ha mat og klær og opplevelser. Vi skulle jo leve sammen! Det er dyrt å være to på en inntekt. Han rakk bare å jobbe en måned – lønna hans der så jeg aldri.

Man skulle tro kanskje at politi og UDI var på min side i slik sak som dette. At bevisene jeg hadde mot han var opplagte og at han ville bli sendt sporenstreks ut av landet med beskjed om å ikke vise seg her igjen. Dessverre er det ikke dette som skjer. Stefan var beskyttet – jeg er ikke det. Jeg anmeldte han – men fikk til svar at når jeg var så dum å gifte meg med en rumener så fikk jeg bare tåle konsekvensene. UDI har kontaktet meg med at hvis han kommer hit må jeg gå til politi. Jeg vet hva svaret fra politiet i så fall ville være. Har han skadet deg? I tilfelle ikke – er det ikke noe de kan gjøre. I tillegg til sorgen over alt jeg har stellt i stand – særlig overfor familien som jo ble så glad på mine vegne og som med åpne armer godtok min avgjørelse å gifte meg med en av samme kjønn, sliter jeg med redsel over at han en dag kanskje står her på døra mi igjen.

I ettertid har jeg mottatt en rekke mail og henvendelser fra han. Han hevder fortsatt at jeg lyver om hensikten hans. Han kaller meg psykopat, og at jeg var voldelig mot han. Voldtekten han påsto han var utsatt for er bekreftet var en løgn. Jeg har til og med snakket med den påståtte gjerningsmannen. Han poengterer gang på gang at han skal tilbake hit. Jeg står maktesløs.

Vel, dette er en ærlig historie om noe veldig privat. Det er mange fler nyanser ved denne saken som blir for langt å komme inn på. Hvorfor skriver jeg om dette? Jo jeg vet at det skjer lignende ting stadig vekk. Dette er historier som det ikke skrives så mye om i mediene. Det er flaue historier hvor de som opplever det sitter bare med en skamfølelse og en følelse av å ha vært veldig naiv. Det er sant. Jeg skammer meg. Og jeg kan ikke forstå hvor dum jeg har vært. Samtidig har det ikke vært så lett å finne ut av ting. Det handler om at jeg måtte stole på han eller ikke. Jeg tror ikke jeg tenkte tanken engang først om at han kanskje løy. Heller kunne jeg ikke klare å tenke at «når han er fra Romania» må man være obs. Jeg elsket han over alt på jord. Det var nok for meg.

Jeg er flau og jeg er veldig såret. Jeg er en voksen mann som ble rundlurt, tråkket på og såret så inderlig. Noen ler sikkert av denne historien og tenker: hvor dum går det an å bli??? Jeg tror det er mange som begår samme dumhet. Bare det å gifte seg med så ulike kulturer må man nok nøye vurdere om man klarer å takle. Det høres nesten litt romanisk ut sant? Vel, for meg var det langt ifra det. Men for all del. Det går ikke å dømme og dra alle lignende ekteskap over en kam.

Hm..  det var vel største argumentet mitt når folk advarte meg i forkant av dette ekteskapet.

Advertisements

7 Svar til “JEG GIFTET MEG MED EN LYKKEJEGER…

  1. Vel, jeg ler ikke av deg, synes kanskje du var litt naiv, men hvem er jeg til å dømme om det? Jeg var ikke i din situasjon og har ingen rett til å dømme.

    Jeg håper at ordner seg for deg

    Lykke til

  2. Hei Knut Stian 😉
    Det er lov å si at jeg har vært utrolig naiv – det er jeg fullstendig klar over selv også.

    Jeg søker ikke medlidenhet – for dette som har skjedd kan jeg for selv. Jeg vet at dette skjer veldig mange i Norge. Mange fra fattige land er villig til å gjøre det meste for å få komme hit til Norge.

    Vi skal være klar over at det finnes nordmenn som utnytter dette også.

  3. Jeg får helt vondt av deg! Klart det går an å bli blindet av kjærlighet via nettet. Been there, done that…

    En skikkelig god klem på vei til deg!!!

  4. Heisann 🙂

    For det første så ville jeg aldri ha ledd av en slik historie, det er vondt å vite at når du gir all din kjærlighet så er det enkelte som faktisk vil utnytte deg. Du var kanskje naiv, men du var full av kjærlighet. jeg håper at du en dag finner noen som virkelig er glad i deg Og at dette blir løst, synes det er skammelig at politiet ikke gjør noe. Men de har sine regler å følge…

  5. Intrykket jeg sitter igjen med er at du må være en utrolig snill og god person, ikke at du er dum 🙂

    Fant veien hit gjennom Martins intervju, og kommer absolutt tilbake. Fin blogg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s