Vær så snill – la barn få lov å være barn!


Jeg er tjukk – og jeg har vært tjukk hele mitt liv.

Helt siden jeg begynte skolen har dette med min overvekt blitt laget som et problem. Største problemet synes det å ha vært for de som synes at min fedme har vært et problem. Egentlig har det ikke vært så stort problem for meg – for jeg trives som jeg er. Noen ganger føler meg FOR tykk og dette gjelder særlig når jeg skal kjøpe klær. Det er vanskelig å finne en størrelse som passer, enda jeg ikke er av de aller tykkeste. Butikken har stort sett bare de normale størrelsene.

På skolen var det hele tiden snakk om min fedme som et problem. Og jeg fikk ofte føle det som et problem. I gymtimene så laget lærer en egen gruppe med tykke elever som han laget eget opplegg for. Ofte ble vi satt til å løpe eller gå en runde, litt kortere enn de normale elevene. Vi startet gjerne først og kom allikevel sist inn i garderoben igjen. Og selvfølgelig var vi de siste som ble valgt når fotballlagene skulle velges. Uansett hva jeg presterte i gymtimene så var karakteren bånn. NG-

Skolesøster ble kontaktet og hun kontaktet igjen mine foreldre og «over hodet mitt» planla de hvordan jeg skulle komme ned i vekt. Det blir jo litt sånn at man sitter utenfor og ser at man er et problem. Et problembarn som jeg ikke vet om det var min skyld at jeg havnet i problemet engang.

Det er klart at gymfaget ble ikke akkurat favorittfaget mitt. Man har jo ikke lyst til å være i en egen tungvektsgruppe som lyser lang vei ANNERLEDES! Jeg opplevde mange ganger at tynne normale kamerater ble oppmuntret og oppfulgt av læreren. Jeg har til og med opplevd morsomme kommentarer om min fedme av lærer, selvfølgelig muntert ledd av av mine skolekamerater. Man lærer jo tidlig å le av seg selv også. Det er en måte å overleve på. Bli klovn.

Jeg opplever i dag når jeg tenker på min barndom, at det å være tykk var viktig. Viktig i den forstand at jeg hele tiden fikk høre at det kunne være farlig. Jeg måtte forandres! Jeg var spesiell! Jeg var overvektig… Jeg fungerte jo normalt ellers og jeg synes ikke selv at jeg var noe spesiell – men andre gjorde meg spesiell. Når noen ertet meg med at jeg var tykk så godtok jeg på en måte dette for alle var jo enig i dette – også de voksne – også lærere – også helsesøster.

Jeg er overbevist om at de prøvde å slanke meg i beste mening. Men jeg er i dag overbevist om at de gjorde det galt. Jeg tror innblanding fra voksne når det gjelder dette med å være overvektig kan være veldig farlig når man er barn. Jeg tror barn gjennom oppmuntring og støtte og hjelp til å bedre selvtillit, hjelper mer enn å mase om at du ikke er som andre – at du er noe for deg selv – at du har noen kilo for mye. Resultatet av «masingen» gjorde nok mer til at jeg ikke klarte disse målene som de voksne satte for meg og dette igjen førte til dårlig selvbilde og dårlig tro på meg selv, følelsen av å mislykkes gjorde at man startet trøstespising. Man føler seg alene og spesiell og maten blir din venn.

Når man er barn og går i skole er det så mange ting man skal lære seg. Man skal lære å fungere i gruppen. Barn klarer selv å tilpasse seg. Gjennom lek klarer de selv å sette grensene for hva eller hvem de skal være i en gruppe. De velger selv sin leder og de lager selv reglene som skal gjelde i gruppen. Barn er ikke i utgangspunktet opptatt av om du har noen kilo for mye eller har rødt hår eller briller. Det er nok dessverre sånn at dette er ting de lærer av voksne eller gjennom media og reklame. Vi er omgitt av idealer og barn lærer seg dette gjennom å ha oss voksne som forbilder. Det er jo vi voksne som kjøper de dyre lekene og som gjerne er mest opptatt av at disse skal være dyrere enn nabobarnas. Dette lærer vi fra oss til barna. Kanskje ikke bevisst – men helt sikkert ubevisst. Vi voksne gjør det jo mot oss selv også. Vi vil gjerne ha bedre bil enn naboen. Vi vil veldig gjeren se bedre ut hele tiden, enten det er utseende på oss selv eller størrelsen på huset eller hestekrefter på bilen. Barn som vokser opp i dag ser hva som er «riktig». Vi lærer ganske tidlig at den svakeste skal stemmes ut – i god realityprogramstil. Vinneren vinner alltid. Taperen taper alt – ofte ikke bare det han har tapt i men gjerne også litt ekstra. Kanskje kan det til og med koste samholdet i gruppen. Den dagen barna finner ut at rødt hår er en grunn til å «stemme ut» noen – så blir vedkommende stemt ut.

Jeg husker med gru da barnemoten var sånn at jenter ned i 11-12 års alderen skulle gå med bar mave. Kanskje er den moten her enda. Ingen skal komme og fortelle meg at det var barna selv som ba om denne moten. Det er foreldre som oppmuntrer til denne moten fordi de kjøper klærne til dem. Noen kjøpte den første «toppen» og dermed var det igang – tett oppmuntret av reklameplakater som sa at «slik skal man se ut for å være tøff og kul». Overvektige måtte fortsette å gå i det som skjulte kroppen best. Den «normale» gikk og kjøpte det siste hippe og viste stolt frem maven. Maven sa: «jeg er normal» «jeg har foreldre som forstår hva jeg trenger – jeg trenger å være kul – da får jeg flest venner».

Dette bringer meg over på et tema kanskje litt på siden men som også omhandler dette med å la barn få lov til å være barn – eller at barn skal få TID til å være barn…

I dag ser vi dessverre ofte at barn brukes som statussymboler. Barna viser foreldrenes suksess i jobbkarriæren. De samme barna er offer for suksessen. Det er de som ofte kommer hjem til tomme hus og som har videoen eller datamaskinen som barnevakt. Husene blir bare større og større og har bare mer og mer komfort og luksus – men de står oftere og oftere tomme. Foreldrene har ikke tid til å være sammen med barna og barna har ikke tid til å være sammen med foreldrene. Vi har ikke tid til å snakke med naboen for naboen betyr dugnad eller hjelp til noe og vi har ikke tid.  Mange foreldre ser barna sine bare to-tre timer hver kveld – resten har gått bort i skole og jobb. Tv`n står alltid på i bakgrunnen, datamaskinen surrer og går, mobilen ringer ustanselig.

Joda, jeg overdriver… i mange tilfeller overdriver jeg.. heldigvis. Jeg har ikke barn en gang og det er kanskje derfor jeg tror det er sånn. Det er slik jeg tror det er å ha barn i dag. Det er slik det virker som at hverdagen til barnfamilier er. Noe vet jeg er slik. Det er jo et faktum i dag at begge foreldre som regel er i jobb. Og hvis begge jobber fra 8 – 16 og barn er i seng klokka 20 så er det ikke så mye tid foreldre har med barna i dag. Det sier seg selv. OG jeg vet at av denne tiden er sikkert iallefall en time satt av til tv. En time er satt av til middag. Hva gjøres de siste to timene? Lekser, fotballtrening, dataspill, frilek med kamerater.

Hmm.. barn har dårlig tid. Får barn virkelig tid nok til å være barn? Barn alene? Barn i lek med andre? Barn sammen med sine foreldre? Hvis et barn opplever problemer – har foreldrene da nok tid til å se det, snakke om det og ta seg av det? Eller venter de til skolen tar det opp i en foreldresamtale? Føler barna at foreldrene har nok tid til å høre på problemet? Kan barna føle suksesskravene til foreldrene og blir de innlemmet i suksessen eller blir de følende seg som et hinder i suksessen?

Hvem har ansvaret? Foreldrene, skolen, eller staten?

13 Svar til “Vær så snill – la barn få lov å være barn!

  1. Dette var et fint innlegg, men jeg er ikke enig i alt du skriver. Først og fremst tror jeg du undervurderer barn – jeg tror at barn skaper egne sosiale strukturere og koder mye mer enn det du gir uttrykk for. Kanskje er det bare for å få fram et poeng, men din framstilling fokuserer ganske ensidig på alle faktorer som seiler rundt barn uten å ta hensyn til de faktorer som oppstår naturlig blant dem.

    Du skriver for eksempel:

    Barn er ikke i utgangspunktet opptatt av om du har noen kilo for mye eller har rødt hår eller briller. Det er nok dessverre sånn at dette er ting de lærer av voksne eller gjennom media og reklame….

    Barn som vokser opp i dag ser hva som er “riktig”. Vi lærer ganske tidlig at den svakeste skal stemmes ut – i god realityprogramstil. Vinneren vinner alltid. Taperen taper alt – ofte ikke bare det han har tapt i men gjerne også litt ekstra. Kanskje kan det til og med koste samholdet i gruppen. Den dagen barna finner ut at rødt hår er en grunn til å “stemme ut” noen – så blir vedkommende stemt ut.

    Det kan være at barn ikke «vet» at rødt hår eller briller er god grunn til å støte ut noen før de blir det fortalt. Men det barn «vet», og det lærer de uavhengig av hvilken kultur de befinner seg i og hvilken tidsalder, er at mennesker er forskjellige, og de som skiller seg for mye ut er «rare».

    Jeg har ingen tro på at dette har blitt noe mye verre de siste årene. Barn mobbet barn før i tiden også. Jeg har selv opplevd å bli mobbet gjennom store deler av grunnskolen, uten at jeg har noen spesielle fysiske skavanker eller slikt. Det hjelper ikke. Barn trenger ikke å bli fortalt hva som er «normalt» eller ikke, de finner utmerket godt selv opp standarder for hva som er inn og hva som er ut.

    Selv om det virker som om barn får være barn kortere og kortere jo mer avanserte våre kulturer blir, så er det verdt å merke seg at for under to hundre år siden kunne barndomstiden være over allerede i seksårsalderen (jmfr. barnearbeid under den industrielle revolusjon). Slik er det fortsatt i mange deler av verden. I mellom-amerika, for eksempel, er det vanlig at jenter jobber i hjemmet fra de er 6 år, og gutter har hardt fysisk arbeid fra tolvårsalderen av. Mange kan ikke ta noe særlig skolegang fordi familien ikke har råd til å miste deres inntekt.

    Så selv om barn i Norge i dag blir konfrontert med voksenverdenen på en annen måte enn før – det er kjøpepress, hyperseksualisering, manglende oppmerksomhet fra foreldre, og så videre – så betyr det ikke at de nødvendigvis blir kastet inn i voksenlivet raskere enn de ble før. Nå skjer det bare på en mer indirekte måte.

    Dette er ikke for å trivialisere dine erfaringer eller betraktninger. Du har mye rett også.

  2. Sterkt og personlig innlegg, dette.

    Det jeg stiller spørsmål ved, er hva de ønsker å oppnå med å veie alle barn? Hva er målsettingen? Det er neppe noe poeng å veie for å veie, og jeg synes så langt at det har blitt sagt alt for lite om grunnlaget for å gjenninnføre dette. Og så lenge det ikke finnes gode argumenter, er jeg negativ til veiing. Fordelene må være større enn ulempene for at det skal være noe poeng, og det er jeg ikke overbevist om at det er i dette tilfellet.

  3. Hei og takk for svar!
    Jeg håper inderlig jeg ikke gir uttrykk av å undervurdere barn – for jeg mener egentlig det motsatte. Jeg synes så absolutt at barn skal få lov å være barn lengst mulig. Og jeg tror barn best, gjennom lek og egne fantasier, kan finne ut av ting selv. I dag skal barna underholdes hele tiden og de skal passes på så de ikke gjør feil. Dermed blir barn passive og det tror jeg er veldig feil. Jeg tror ikke barn er avhengig av dyre leker for å klare å leke. De lager leker selv og bruker det de har.

    Mobbing har eksistert i alle år – det er helt sant. Forskjellen er bare at i dag er det like mye media og moteindustri som mobber. Eller de støtter opp om de som mobber.

    Jeg har med vilje overdrevet i det jeg har skrevet. Jeg tror og håper at det ikke er så ille i norske familier. Men jeg tror at familier i dag ofte lever med dårlig samvittighet over at de ikke har tid og så kompenserer man dette med materielle ting. Jeg tror dette er kortvarig lykke for barn – for det barn mest av alt vil er å føle seg brydd om og at noen SER dem og snakker med dem og hører på dem. Foreldrene har fått minsket denne rollen i dag i forhold til før og skolen har tatt over. Det er bare at skolen ikke har evne til å se hver enkelt elev sine behov like godt som foreldrene kan se sine barns behov.

    Jeg synes du bidro med gode vinklinger. Jeg sitter aldri med fasit – jeg bare tenker høyt 😉

  4. Dette var en ærlig og god post.
    Dog er det punkter her jeg er litt uenig i.

    Alle barn opplever fra tid til annen at de ikke får være med i leken – eller at de plutselig blir utestengt fra den. MEN – man må helt klart passe seg for at det utvikler seg maktforhold som kan utarte seg i negativ retning. I barnegrupper er det ikke uvanlig at det oppstår maktforhold. Problemet kommer når det over tid er de samme som dominerer eller blir dominert.

    I barnehager og skoler må det derfor være et våkent personale som legger til rette for endringer i samværsformer, i dette tilfellet lek. De voksne må observere og delegere, slik at barna opplever å måtte se nye sider ved seg selv (og andre). På den måten tror jeg man ville kunnet hindre eller avverge mobbing i mange tilfeller.

    Du har rett i at barn ikke ser det ytre i den grad voksne gjør – de er miniversjoner av voksne og tar etter dem. Men iboende i barnet er det sosial kompetanse, empati og atferd som må stimuleres.

  5. Hei Flopsy 😉

    Jeg synes kroppshysteriet er veldig overdrevet og jeg synes ikke dette hører hjemme når det gjelder barn. Barn skal ikke måtte gå å tenke på at det må slanke seg for å bli «som andre». Jeg tror i sånne tilfeller at det er foreldrene som må gjøre jobben og se på hva det er som gjør at barnet blir overvektig. Kanskje er foreldrene «dårlige» forbilder? Hvis de selv lever usunt så må jo de også endre vanene sine – ikke bare barnet.

    Jeg synes det viktigste overfor barnet er å gi det selvtillit og gjøre lek og idrett attraktivt for barnet. Spørre barnet hva det liker å gjøre, støtte og oppmuntre heller enn å komme med pekefinger. Det er helt ok om noen er litt overvektig. Det viktigste er at barnet liker seg selv. Vi må være der for barnet og barnet må få vite at hvis han/hun selv har lyst til å endre seg så er vi der for å hjelpe. Å presse eller tvinge hjelper ikke.

    tror jeg… 😉

  6. Når jeg skrev at du undervurderer barn, så mente jeg ikke at jeg hadde inntrykk av at du mente barn ikke skulle få være barn – derimot mente jeg at jeg synes du undervurderer barns evner til selv å skape trender, klikker, moter, og så videre. Jeg er ganske overbevist om at de skaper egne konformitetsbilder fra ganske tidlig alder, selv om de ikke får det prakket på seg fra media og foreldre.

  7. Jeg har alltid hatt noen kilo ekstra. Var på min første slankekur i mammas regi når jeg var 10 år. Før det tenkte jeg ikke på at jeg var anerledes, etter det har jeg i perioder hatt veldig problemer med min egen vekt og utseende. Jeg er absolutt ikke stolt av å ha noen ekstra kilo, og har gått til drastiske tiltak mer enn en gang for å gå ned i vekt.

    Så uansett hvor lite kroppshysteriet burdeskulle påvirke meg, så gjør det det og har gjort det siden jeg var et barn.

    Vær så snill!

    La barn få være barn. De får bare være det en gang.

  8. Det vil alltid være en vanskelig balansegang, tenker jeg. Dersom et barn er veldig overvektig, har det økt risiko for å få sykdommer som f.eks diabetes. Det vil også være vanskeligere å delta i idrett og lignende, og man kan oppleve seg ekskludert på grunn av at kroppen ikke henger med i vanlige aktiviteter.

    Samtidig er det nedbrytende å hele tiden få høre at man er tykk, og den stadige påpekingen av det vil kunne føre til spiseforstyrrelser og dårlig selvtillit. Blant annet.

    Så jeg vet ikke jeg, hvor løsningen ligger. Jeg tviler ihvertfall på at veiing av alle skolebarn løser problemet. Og som du også er inne på, så er det ikke nødvendigvis så farlig å være litt tyngre enn snittet. Det skal jo en del til før det får store helsemessige konsekvenser.

    Litt av løsningen kan være å stimulere til økt aktivitet, på en positiv og lystbetont måte. Og også å bevisstgjøre foreldre på kosthold. Jeg har liten tro på å lage voldsomme spesialdietter til barnet, det er bedre at man jobber med hele familien tenker jeg.

    Men som sagt, det er ikke så lett farvann dette.

  9. Åh, dette ble så mye. Og det er jo så viktig. Jeg var ikke overvektig som liten, selv om jeg hadde et par kilo mer enn mange. De kiloene plaget meg. Jeg tenkte på de hver kveld. Når jeg tenker over det, må jeg ha tenkt på de kiloene hver eneste kveld i flere år. Det var heldigvis ingen som hadde hørt om bare mager på den tiden. Vi gikk som vi gikk, ingen tenkte videre over hva vi kledde oss i.

    Det var en gutt som kalte meg fleskelår. Én eneste gang har jeg blitt mobbet for fedme. Antagelig mente han ikke noe med det, men jeg husker fremdeles hvor jeg stod da han sa det. Hvilket toneleie han sa det i, hva jeg hadde i matboksen. Jeg var ti. Jeg var ikke fet. I hodet mitt var jeg fet. Jeg var ikke tykk nok til at det var et problem for andre enn meg selv.

    Du er heldig som trivdes selv om du var litt tykk. Det burde være en selvfølge, men det er jo ikke det.

    Du skriver at du ikke har barn, men at du vet at i alle fall en time settes av til tv for barn i dag. Hvordan kan du skrive noe sånt? At du vet hva andre barn gjør? Jeg har tre barn. Trettenåringen ser på tv et par timer på lørdager. De andre to ser barne-tv på NRK. Og hvem i all verden spiser middag i en hel time? Selv om jeg er i full jobb og pendler tolv mil hver dag, rekker ungene å trene flere dager i uken. Hverdagen går med til trening. Kanskje to timer hver dag.

    Hvis mine barn hadde vært fete, hadde også jeg kontaktet helsesøster og lærer. Jeg hadde laget en plan. Og jeg hadde ikke fått sovet om nettene. Fordi jeg vet det kan være vondt for barnet. Veldig, veldig, veldig vondt. Jeg tror fedme kan ødelegge et helt selvbilde. Man kan se denne smerten på mange barn som sliter med fedme. Hvordan de gjemmer seg bort, mistrives i egen kropp. Jeg er omtrent like sikker på dette, som du er på at alle barn bruker to timer på tv og middag hver dag.

    Noe av det viktigste jeg gjør for mine barn, tror jeg selv, er å gi dem gleden av å være ute. Leke i skogen, gå på ski, bygge hytter. Bevisst holder jeg barna i aktivitet. Jeg føler meg elendig de dagene jeg har vært sløv og latt ungene se film midt i uka. Og de ser elendige ut når de er for mye inne. De blir bleke, mørke under øynene, irritable. Det er valg vi tar.

    Allerede i barnehagen får barna kaker og saft når de skal kose seg, når det er fest. De forbinder kaker og saft med noe positivt. På en avdeling med tretti barn blir det tretti bursdagskaker. Og så er det påske og jul og sommerfest og høstfest og og. Hvorfor får ikke barna heller en kjempesvær bolle med oppskåret frukt? Barna elsker det jo! Hvorfor har «alle» innebursdager? Unger stortrives ute, med lek i skogen, bål, orientering, natursti. Når jeg først er inne på bål, hvorfor i himmelens navn (mormorstemme) må man absolutt grille pølser!?

    Nå handler plutselig ikke svaret mitt om fedme, det var rart. Det handler om sunne vaner. Om livsstil. Og når jeg plutselig faller over på det, så henger det vel sammen da!

    Mange barn ER opptatt av om de bruker briller, er fete, har rødt hår. Ikke fordi ikke foreldrene ikke greier å gi dem selvtillit, men fordi det er en tøff verden å vokse opp i. Det er forferdelig at det skal være så tøft, men det er ikke bare å skyve det under teppet heller.

    Du er en av veldig få jeg har hørt om som ikke plagdes av å være ‘for tykk’. Jeg har derimot hørt om veldig mange som har slitt med det. Jeg slet med det. Barndommen min dreide seg i stor grad om å finne ut hvordan jeg skulle greie å bli tynn. Og jeg er bitter på min mor som lagde usunn mat og ikke motiverte meg til å være ute, til å trene, til å leke boksen går. Først i voksen alder har jeg skjønt hvor godt det kan gjøre å holde seg i aktivitet! Fysisk og psykisk. Og aller mest psykisk.

    Jeg føler meg fremdeles feit. Jeg tror ikke jeg er det. Og jeg skulle ønske jeg var som du.

    Og så syns jeg det er fint når man kler seg etter den kroppen man tross alt har, selv om bar mage aldri kan bli særlig fint. Og selv om jeg aldri kan bli fin i tights.

    Nå har jeg lest gjennom ditt og mitt, og jeg ser det er veldig mange huller i svaret mitt. Jeg er uenig i så mye, særlig din holdning til barnefamilier generelt. Det er er mest enig i, er at man skal prøve å lære barnet å like seg selv, så godt det lar seg gjøre.

    Sunne barn med sunne interesser i sunne mengder, er glade barn. Tror jeg. Ofte. Jeg har skrevet «og» trettien ganger! Og enda har jeg veldig mye på hjertet. Det ble trettito. Takk for meg.

  10. Så mye har jeg ikke engang giddet skrive på egen blogg noen gang. Det betyr bare at jeg ikke er helt ferdig med den dumme følelsen fra barndommen. Jeg vet jeg ikke er tykk. Jeg syns jeg er tykk. Jeg føler meg tykk. Jeg vet jeg ser ganske vettug ut. Jeg føler meg ikke vetteug, men så er jeg det jo heller ikke.

  11. Kjære Mona 😉 Heldigvis poengterte jeg i det jeg skrev at jeg både nok overdrev en del og at jeg ikke har barn selv 😉

    Det betyr ikke at man ikke bryr seg om barn og det betyr heller ikke at man ikke kan tenke seg og faktisk ser at mange familier sliter med å få endene til å møtes – og da tenker jeg ikke økonomisk.

    Vi er enig om det vesentligste og det er at barn må lære seg å like seg selv. Og når barn har lært dette så tror jeg at mye er reddet. Som du selv forklarer så er EN kommentar nok til at du husker den tiår etterpå. Jeg synes det kan tyde på at du kanskje enda sliter med dårlig selvbilde. Det er fryktelig synd. Du er et fantastisk menneske – og det kan jeg si uten at jeg kjenner deg. 😉 Det er bare EN Mona og du er vakker fordi du er Mona. Det er deg og mennesker liker deg fordi du er deg. Å like seg selv er viktig for at også andre skal like deg. Selv den mest perfekte vil gjerne ha forandret på noe. Og hva er det perfekte? Skal jeg eller du si hva som er perfekt?

    Jeg er ikke glad for at jeg er tykk.. Jeg har hatt masse problemer fordi jeg er tykk. Men etterhvert som årene går ser jeg at jeg blir ikke mer lykkelig ved at jeg går opp/ ned i vekt som en jojo.. Ikke tror jeg det er veldig sunnt heller. Jeg tror det er mest sunt å innse at jeg er ikke ment å være tynn. Og jeg er tykk og det er mitt bidrag til å farge verden. I tillegg er jeg jo homofil så her spraker det i alle farger!

    Jeg tror den gyldne middelvei er tingen enten det gjelder vekt, røyking, trening, kaker, tid, stress, arbeid, lek, data, tv osv osv… Jeg synes barn er generellt flinke til å finne gyldne middelveier. De gjør det de har lyst til helt til det er kjedelig og så begynner de med noe annet. Barn klarer stort sett å sette grenser selv. Vi voksne kan gripe inn når ting en gang i blant går over grensene.. men jeg tror man oppnår best resultatet når det skjer gjennom dialoger – og tid til dialoger.

  12. En liten tilbakekommentar til Mona: Barnehager har nå gått over til «den sunne bølgen» og serverer ikke kaker og saft i barns bursdag. Vi skjærer ekstra mye frukt og lager kule kroner til barna. Tiden da barnehager fokuserte på søtsaker ved bursdager er forbi – ihvertfall i kommunen jeg jobber.

  13. Det var da voldsom til utlevering jeg bedrev i denne bloggen.

    En liten tilbakekommentar til cat.: Jeg har ikke barn i barnehage lenger, men jeg har da en og annen nevø. De proppes fulle flere ganger i uken. Det er bra det har blitt fokus på dette, og jeg håper Drammen kommune snart følger etter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s