Jeg går i hi nå… brumm brumm

Det er høst, og egentlig en av mine favorittårstider. Høsten er full av nydelige farger og solen tyner ut sine siste varme stråler. Vi sier farvel til blomstene ute og ser at naturen selv sørger for at de dekkes av naturens egen «dyne», de vakreste høstblader. Kveldene blir tidligere mørke og peisvarmen gir varme og romantisk blafrende lys ut i rommet. Vi kryper tettere sammen i sofaen – og det er deilg. Livet går litt i hi.

Jeg skriver i innledningen her at høsten egentlig er en av mine favorittårstider. Høsten ER vakker… Det negative med høsten er at vinteren kommer etterpå! For meg blir dette faktum verre og verre år for år. For meg ødelegges gleden ved høsten ved at jeg går og gruer meg til vinteren.

Vinteren er ensomhetens tid for veldig mange mennesker. Det er kaaaaldt, det er enten masse snø eller ingen snø, usansett står vi opp om morgenen når det er mørkt, går på jobb eller skole og så er det mørkt igjen når vi kommer hjem. Vinteren er møkkete! Den har blitt møkkete – den var ikke det før.

Hvor ble det av barndommens vinter? Da betydde snøen glede. Og gjett om det var snø! Nydelig hvit, ren, kornete snø. Det var masse snø – men var aldri noe problem. Den kom i desember og var der til påske. JO! Det var sånn… Er det bare jeg som husker det sånn?

Før i tiden fantes snømannen. Og snølyktene. Snøborger og snøhytter. Før kastet vi snøballer – og det var lov å kaste snøballer. Veiene hadde snøkanter og jeg kan da aldri huske at de var møkkete? Når vi skulle til hytta, måtte vi først måke oss vei for å komme til døren. Jeg husker det ble en slags gang fra veien til hyttedøren. Veggene av snø virket kjempehøye. Vi satt gjerne på taket av hytta og solte oss. Akebrett var den sikre julegave – og det ble brukt hele vinteren igjennom, sammen med skiene. Vinter luktet appelsin, og vi hadde store snøklumper nederst langs buksekanten. Det gjorde aldri noenting.

Kanskje er det sånn i dag også – for unger. Jeg kan vel ikke sitte her og si at det ikke er sånn lenger. Men jeg tror at snømannen, snøborgene og snølyktene er byttet ut med dataspill, internett, tv, kjøpesenter – kort sagt inneaktiviteter. Vel det er jo en aktivitet men ikke så særlig fysisk akkurat og kanskje ikke bare sunn?

Jeg er ikke bedre selv heller. Jeg går bokstavelig i hi. Jeg kan jo skylde på at jeg er voksen da – og jeg kan jo ikke vite så mye om hva de voksne gjorde i min barndoms vinter. Jeg husker rett og slett ikke. Det er jo ikke så viktig heller. Det viktige er jo hva jeg selv gjør.

Jeg blir trist når jeg tenker på vinter. Jeg gruer meg skikkelig. Før gikk jeg iallefall innimellom på kafe på kjøpesenteret. Eller jeg var en gang imellom ute på byen. Møtte folk over en kaffe, en avis eller en øl og en dans. Det var før røykeloven kom. Etter at røykeloven kom er ikke dette forbundet med kos lenger heller.  Før i tiden satt vi samlet rundt et bord og skålte sammen, snakket sammen og lo sammen. I dag er halvparten av oss ute og røyker – gjerne til forskjellige tider.

Vel, jeg er negativ. Jeg innrømmer det. Vinteren er horribel for meg. Jeg blir virkelig ett år eldre for hver vinter. Aldri føler jeg meg så gammel som om vinteren. Og det blir verre og verre. Og det ødelegger gleden ved høsten til og med. Jeg går i hi…

PS: må bare få poengtert at leserne av bloggen min kanskje er de eneste som vil merke at jeg ikke har sovna helt.. Det var jo kanskje litt positivt… tenker jeg…

Veien hjem var mørk og lang og ingen har jeg møtt, nå blir kveldene kjølige og sene. Kom hit og trøst meg litt, for nå er jeg ganske trøtt, og med ett så forferdelig alene. Jeg merket aldri før at mørket var så stort, går og tenker på alt det som jeg burde. Det er så mange ting som jeg skulle sagt og gjort, men det ble så veldig lite jeg gjorde. Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske. Dagene mørkner minutt for minutt. Tenn våre lys, det nærmer seg natten, snart er en blomstrende sommer slutt. Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt, men som du kunne hjelpe meg å finne. En sommer går forbi, den er alltid like kort. Den er drømmen om det vi kunne vinne Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå, og før engene står tørre og tomme. Kanskje finner vi hverandre, kanskje du og jeg kan få se det blomstre før dagen er omme. Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske. Dagene mørkner minutt for minutt. Tenn våre lys, det nærmer seg natten, snart er en blomstrende sommer slutt Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør Det er for sent til å danse og leke. Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før, men mer enn du noen gang får vite. Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst, hører bølgene slå imot stranden. Ett eneste er viktig og det er hjertets lyst og at vi får være sammen med hverandre. Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske. Dagene mørkner minutt for minutt. Tenn våre lys, det nærmer seg natten, snart er en blomstrende sommer slutt.                                        Tove Jansson / Erna Taura