HOMOHISTORIEN


HISTORISK OM HOMOFILI (fra http://www.LLH.no)

[…] Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen.

Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse […] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Da vår någjeldende straffelov ble vedtatt i 1902, ble det diskutert om man skulle ha en straffebestemmelse som regulerte sex mellom personer av samme kjønn, og om hva en slik bestemmelse eventuelt skulle inneholde. Skulle bestemmelsen ramme både kvinner og menn, skulle det være et generelt forbud eller skulle den inneholde en aldersgrense, slik at det f.eks. bare var seksuell omgang med noen under 18 eller 21 år som ble straffet? Resultatet av diskusjonene ble en bestemmelse – § 213 – som satte straff for sex mellom menn. Sex mellom to kvinner ble altså ikke omfattet av forbudet.

Diskusjonen rundt straff for homofili ble ikke avsluttet med vedtakelsen av straffelovens § 213. I 1925 foreslo Straffelovrådet å endre bestemmelsen slik at det alminnelige forbudet mot sex mellom menn ble erstattet av en bestemmelse der slik seksuell kontakt bare ble straffet når en av partene var under en viss alder. Justisdepartementet og regjeringen ønsket ikke å endre bestemmelsen, og forslaget ble avvist i 1927.

I 1953 kom forslaget opp igjen i en litt annen form. Da foreslo straffelovrådet to vesentlige endringer av straffelovens bestemmelser om homofili. Forslaget innebar en lavalder på 18 år ved sex mellom personer av samme kjønn (både kvinner og menn). For sex mellom personer av motsatt kjønn var lavalderen 16 år. I tillegg foreslo Straffelovrådet å innskrenke lebiske og homofiles organisasjonsrett. Forslaget innebar at det skulle bli straffbart å lede en organisasjon, et møte eller en sammenkomst som var spesielt beregnet på homofile, dersom det ikke ble ført forsvarlig kontroll med at personer under 21 år ikke fikk adgang. Dersom det i ettertid viste seg at en person under 21 år hadde fått adgang til organisasjonen, møtet eller sammenkomsten, skulle den som ledet organisasjonen, iverksatte møtet eller sammenkomsten eller ga husrom til den, kunne straffes.

Noen år tidligere var den første organisasjon for homofile og lebiske startet i Norge (Det norske forbund av 1948). Forslaget om å innskrenke organisasjonsfriheten var nok mye begrunnet i at man ønsket å hindre denne organisasjonen i å rekruttere medlemmer. Naturlig nok ble forslaget om innskrenkninger i organisasjonsfriheten møtt med motstand, og etter en intens kamp fra pionerene i norsk homobevegelse ble forslaget avvist. Også forslaget om å innføre en vernebestemmelse ble avvist, og straffelovens § 213 ble stående som et generelt forbud mot sex mellom menn.

§ 213 en sovende lov?
Mange har fremholdt at bestemmelsen som satte forbud mot sex mellom menn ikke ble brukt ? at det var en såkalt sovende lov. Vi kjenner ikke til det nøyaktige antallet personer som ble domfelt for brudd på forbudet mot sex mellom menn, men historikeren Martin Skaug Halsos har laget en oversikt over sakene i Kristiania/Oslo i perioden 1905?1950. Han fant i alt 23 saker i tidsrommet, av disse førte 16 til domfellelse. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en statistikk som omfattet hele landet. I følge denne ble 119 menn dømt for brudd på straffelovens § 213 i periode 1905 1950. Hvert år i perioden 1905?1950 ble altså 2?3 menn dømt for brudd på denne bestemmelsen.

Om dette er mye eller lite kan man selvfølgelig diskutere. For det første må man ta i betraktning at dette var et lovbrudd som foregikk svært skjult, det var ikke lett for politiet å få kunnskap om brudd på denne bestemmelsen. For det andre var det bare aktuelt å bryte forbudet for en svært liten del av befolkningen. Disse faktorene tatt i betraktning, er det ikke sikkert man kan si at § 213 var en sovende lov. Selv om domfellelsene ikke var så mange i antall, er det mulig at straffetrusselen ble opplevd som reell av de mennene som hadde eller ønsket å ha seksuelle forhold til andre menn.

Opphevelsen av § 213
På midten av 1960?tallet ble arbeidet for å få fjernet § 213 intensivert. Det norske forbund av 1948 (DNF 48) drev dette arbeidet frem. I 1970 utga DNF 48 debattboken § 213 ? Onde eller nødvendighet?. Boken inneholdt bidrag fra en rekke fagfolk innen jus, medisin og teologi. Boken ble sendt rundt til politikere, jurister, psykiatere, fagorganisasjoner, media osv. Den ble også lagt i posthyllene til alle stortingspolitikerne, og den var en direkte foranledning til at Arne Kielland (Ap, senere SV) fremmet en interpellasjon om spørsmålet. Med denne interpellasjonen var spørsmålet om § 213s fremtid igjen brakt inn i diskusjonen på Stortinget.

Etter hvert var det også mange stortingspolitikere som var enig i at sex mellom samtykkende voksene menn var en privatsak, og at § 213 var diskriminerende og derfor burde oppheves. Imidlertid var det fremdeles mange motstandere av dette forslaget. Det var mye som tydet på at justisministeren tenkte å ikke svare på denne interpellasjonen, og i stedet fremme det gamle forslaget (fra 1953) om en vernebestemmelse. De som kjempet for å fjerne § 213, fikk imidlertid god hjelp av EF?saken.

Våren 1971 gikk den borgerlige regjeringen Borten av, og det ble dannet en ny Arbeiderpartiregjering. Den nye justisministeren Oddvar Berrefjord var positiv til tanken om å fjerne § 213. Den 2. juni 1971 ble interpellasjonen tatt opp i Stortinget. Selv om flere fremdeles var negative til en fjerning av § 213, var de fleste som tok ordet i interpellasjonsdebatten positive. I oktober 1971 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 5 (1971?72). Proposisjonen inneholdt blant annet forslag om å fjerne straffelovens § 213. I følge forslaget skulle bestemmelsen fjernes uten å bli erstattet av noen ny.

Etter noen møter i justiskomiteen viste det seg at 9 av 10 var for å fjerne § 213, bare KrFs representant gikk imot. Våren 1972 stemte først Odelstinget og så Lagtinget for å oppheve § 213, og endelig den 14. april 1972 sanksjonerte kongen loven som opphevet § 213.

HOMOHISTORIEN I KORTE TREKK:

1949: Gryende aktivitet i Norge. Det Danske Forbundet af 1948 inngikk en avtale med to norske tillitsmenn, en i Oslo og en i Trondheim.

1950: 20. mai: Det ble avholdt et konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile. Navnet ble forbundet av 1948 – Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble valgt til formann.

1952: 29. november: Det ble lagt frem forslag til statutter for et selvstendig norsk forbund. Styret trakk seg tilbake og et nytt styre ble valgt. David Meyer (pseudonym) ble formann.

1953: 1. februar: Navnet på organisasjonen ble endret til Det Norske Forbundet av 1948.

1965: 15. juni: Det første norske radioprogrammet om homofili ble sendt i NRK. Programmet varte i 80 min., og programleder var Liv Haavik. Redaktør Torolf Elster mente det var et viktig tema og ga henne så mye sendetid som hun ønsket!

1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. Det ble innført lik lavalder for homo- og heteroseksualitet.

1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

1978: Kirke- og undervisningsdepartementet garanterte full retts- sikkerhet for åpne homofile lærere i skolen.

1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.

1981: Særskilt straffevern for homofile ble innført (§§135a* & 349a).
*Denne paragrafen ble første gang prøvd for retten sommeren 1984. Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.

1992: 29. november: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått.

1993: Stortinget vedtar partnerskapsloven som gir lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn (§4) og mulighet til å inngå partnerskap i kirken.

1998: Homofile og lesbiske er nå inkludert i en egen anti- diskrimineringsparagraf (§55a) i arbeidsmiljøloven. Det åpnes imidlertid for yrkesforbud innen trossamfunn.

2002: Endring i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

2003: Stortinget vedtar diskrimineringsforbud i enkelte boliglover.

2005: Stortinget vedtar ny arbeidsmiljølov som har et eget kapittel om vern mot diskriminering.

2006: Regjeringen endrer retningslinjene slik at det skal bli enklere og raskere å stebarnsadoptere der barnet er planlagt inn i familien.

2006: Stortinget vedtar rett til foreldrepenger for medmor.

2007: Regjeringen foreslår arverett for samboere, herunder homofile samboere.

2007: Regjeringen foreslår felles ekteskapslov, herunder rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning.

2007: Regjeringen setter ned utvalg som skal vurdere et mer helhetlig diskrimineringsvern.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s