En liten bok fra min venn
“Til min kjære venn”
En liten bok
Fra et stort menneske
små ord
om vennskap og kjærlighet
fra en venn til en annen.
Denne siden er tilegnet min spesielle venn.
SEND GJERNE INN DINE EGNE – OG ANDRES DIKT PÅ BLOGGEN HER 
52 svar
Skriv et svar
-
IN MEMORY OF MICHAEL JACKSON 1958 – 2009 r.i.p
-
Kontakt meg for vigsler eller samtaler, eller om du er interessert i å være med i vår Unitargruppe i Grenland:
-
DET VIKTIGSTE ER IKKE HVEM DU ELSKER – MEN AT DU ELSKER
-
OM BLOGGING
-
RÅDGIVNINGSTJENESTEN FOR HOMOFILE OG LESBISKE
-
TEMABLOGG OM PSYKISK HELSE
-
Denne bloggen er listet på BLOGGURAT
-
BESØKENDE siden oktober -07
- 210,566 STK
KALENDER CARPE DIEM
-
SISTE ARTIKLER
- Michael Jackson – begravelsen og siste farvel..
- Michael Jackson begraves i dag 7 juli 2009
- Sommerhits 2009
- Michael Jackson 1958 – 2009
- Michael Jackson 1958 – 2009 “This is it!”
- Erotikk fra hagen min…
- Finnes Gud i Grenland? – radiointervju med meg om Unitarkirken
- Mai – blomsten
- PIT – Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival 15 år
- Kjente og kjære minner
- VI VINNER!!!!!!!!!! edit: VI VANT!!!!!!!
- Alexander og Norge ligger på topp på vinnerlistene!
- Hvor skal grensene for ytringsfrihet gå?
- Litt vårstemning fra hagen..
- Signer oppropet mot at Nina Karin Monsen får Fritt Ord-prisen for 2009
-
MEST BESØKT
-
SISTE KOMMENTARER
ARKIVER
-
MIN BLOGGVERDEN
-
FRA BARNEMUNN:
-
Jeg støtter disse organisasjonene:
Humanitære organisasjoner i Sri Lanka gir uttrykk for dyp bekymring og ber om trygg korridor for sivilbefolkningen, som er innesperret i Mullaitivu
Les mer om FORUT her: http://www.forut.no/hjem.57778.no.html
www.barnerett.com
http://www.mentalhelse.no/
http://www.mot.no/
Sider
- ABBA
- Alejandro Fuentes
- Artikler
- Barne-tv/Sang/Eventyr-minner
- Bjørn Eidsvåg
- Bloggetikk/retningslinjer
- CV – Cirriculum Vitae
- DIKT/SITATER
- DIKT/SITATER 2
- Elton John
- FRA BARNEMUNN..
- GJESTEBOK
- Gregoriansk/Enigma
- Halvdan Sivertsen
- HOMO I JOBB
- HOMOFILI
- HOMOFILI-meninger
- Homohistorien
- Homoikonet Kim Friele
- HOMONYHETER
- HOMOSYMBOLER
- IN MEMORIAM
- Jahn Teigen
- Jan Eggum
- Jan Werner Danielsen
- Jobb/trygd
- Jul
- Kontakt meg
- Kurt Nilsen
- Melodi grand prix
- Mest 80/90-talls musikk
- Musikk – i dag
- Om Kjellemann
- Psykisk helse
- Rapport: Den kulturelle spaserstokken
- Sigvart Dagsland
- Skien.
- SKIENS HISTORIE
- SLANKEDAGBOK
- Unitarforbundet i Grenland
- UNITARISMEN
- Vil du skrive her?
- Vitser/humor
-
Top Clicks
TRIGGERORD
emneord
abba aktiv hverdag for eldre. Alexander Rybak anstendighet Bibelen blikk.no Den kulturelle spaserstokken den nye ekteskapsloven dikt eldre eldresenter Eurovision Song Contest fairytale felles ekteskapslov gaysir homofili forbudt institusjoner for eldre jobb jobbsøker jobbsøkerkurs julesang kristenblogg kultur for eldre lesbiske mødre lyrics mamma mia melodi grand prix menneskerettigheter MICHAEL JACKSON mobbing motforestillinger. kristenpropaganda NAV overgrep PIT 2008 Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival Sammen for ekteskapet selvmord skeive dager Skien snø Unitarforbundet unitarkirken vår video videoer-
VAKRE BILDER HVER DAG
More Photos Meta
RAPPORTEN "DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN" LIGGER PÅ EGEN SIDE
Til min kjære venn,
Gå ikke foran meg,
kanskje jeg ikke følger etter.
Gå ikke bak meg,
kanskje jeg ikke vil føre an.
Gå ved siden av meg,
og bare vær min venn.
Albert Camus
Og mennesker lever, ikke på grunn av omsorgen de kjenner for seg selv, men på grunn av kjærligheten som er til del fra andre…
Lev Tolstoj (1828-1910)
Høst dikt
Av Inger Marie Nilsson
Jeg sitter på berget
og hører bølgene bruser
Jeg titter på trærne
og hører vinden som suser
Sommeren er over
høsten er her
Nå kommer tider
med mer klær
Fuglene flokker seg
klare til å dra
Snart flyr de av sted
og får det nok bra
Velkommen tilbake
når vinteren er over
og trær og blomster
ikke lenger sover.
Jeg ser du er trist
av Marit Irene Jensen
Jeg ser du er trist
Jeg kjenner din smerte
Jeg ser du gråter
Jeg vet du har det vondt
Jeg vil så gjerne trøste
Men finner ikke ordene som passer
Jeg har følt det selv, mange ganger
(Urettferdigheten, tomheten, maktesløsheten)
Men la tårene få komme
Ta min hånd og vær min venn.
Einsamflygar
Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.
Vinden valde ut denne eine
og kasta han ut av den usynlege lei
som fuglar av hans slag plar følgje.
Han er ikkje lenger ein av dei.
Sin eigen veg må han finne,
eller – om han trøytnar om litt -
gi tapt, la seg falle, gå under,
slik går det desse einsame titt.
Det mørknar vidt over havet.
Ei frostnatt kvesser sine jarn.
Ein fugl flyr einsam under stjerner.
Ikkje gråt for den fuglen, barn.
Halldis Moren Vesaas
Berceuse
Sov, sov lille mann
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land…
Alle er alene.
Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt…
… som av mange øynes gråt…
… Alle er alene.
Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang-
Drøm at det blir dag en gang
Alle er alene.
Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
Vil vår uro finne fred.
Alle er alene.
Ensomt suser vår planet-
Livet er en drøm.
Intet vet vi, det vi vet
Er at alt er ensomhet.
… Alle er alene.
Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.
Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm.
Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
Er det ingen som forstår.
Alle er alene.
Gro, gro lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår Ö:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.
André Bjerke
Det skin i li
Det skin i li
det syng i skog,
av di du leikar
i min hug.
Når lauvet likrar
bekkjer læt
et sit så glad
at gleda græt!
Den sæle dagen
du kom inn
og rydde rom
i hugen min,
då opnast alt
som før var stengt
og ringa inn
av draum og lengt.
No kvitrar fugl
no glitrar blad
og blomar strålar
allan stad.
Um handi ikkje
kan deg nå
og augo ikkje
kan deg sjå
kvar dei så vender
seg – og snur:
Mitt hjarta veit
kvarhelst du bur.
Og veit eg ikkje
kvar du fer,
eg veit ein stad
du alltid er.
Magnus Bruheim
Mine tårer
Mine tårer
kan fylle
en sjø
til et hav
som vanner
din hage
der blomstene gror.
De skinner
og gir
meg glede
slik som du
da du var
her til stede.
Når hverdagen blir sår og vond
Det er sårt og vondt langt inn i sjela
kropp og sinn verker som besatt
Sjokk og vanntro bytter plass med
Pinefulle tårer på mitt kinn og jeg hvisker
kom tilbake, min store, lille venn
Du vil alltid være elsket og ønsket her igjen.
Sjokket blekner nok med tiden
og hverdagen blir grå
Men i mitt hjerte banker det
en nerve for de små
Begge dikt skrevet av Marit Irene Jensen
http://fortellinger.net/
Med åtte roser
Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte –
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose – som er du.
André Bjerke
Danse mi vise
Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer i gråbleike vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Friarar er vi, om vona er lita.
Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita.
Drøm på din sten at du sit på et fang.
Danse mi vise, gråte min sang.
Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.
- Einar Skjæraasen -
Livets lære:
Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med juks
Barn som er vant til motvilje lærer seg å hate
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit
Barn som er vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet
Ronald Russell
Um pengar
Ein kan kjøpa seg
mat, men ikkje mathug
dropar, men ikke helsa,
mjuke sengjer, men ikkje svevn
lærdom, men ikkje vit
stas, men ikkje venleik
glans, men ikkje hyggje
moro, men ikkje gleda
kammeratar, men ikkje venskap
tenarar, men ikkje truskap
graae haar, men ikkje æra
rolege dagar, men ikkje fred
Skalet av alle ting kan ein faa for pengar
Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal (fal=til salgs)
-Arne Garborg-
Elsk
Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snóra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.
Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!
Ja kunde rett eg mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.
Ja, kunde eg trolla og kunde eg heksa,
eg vilde inn i den guten veksa;
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hos guten min.
Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle húgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.
Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skúming fell:
ska tru han tenkjer på meg i kveld?
Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.
Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
Men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!
Arne Garborg
Menneskene har glemt å leve. Livet skulle være en kunst, men er blitt en handel. Folk finner sjelden livets mening i arbeidet, men i det de kan få for arbeidet.
- Arne Garborg-
Dagen i dag
Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din!
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn det du alt har gitt den.
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.
I dag skal du glede et menneske. I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den er din!
Georg Brandes
Tankeflukt.
Jeg våknet denne morgen
mens regnet øste ned.
Trakk dynen over hodet
og dro et annet sted.
I tankene jeg vandret
til sol og sommerbris.
Med varme lange strender
og dobbel kule is.
Ja solen slikket kroppen
og gav meg energi.
Du verden det var deilig
med sommer, sol og fri.
Jeg reiser så tilbake
til regn og styggevær.
Drar dynen bort fra hodet
og får på meg litt klær.
Til tross for drypp fra taket,
det er en deilig dag.
Det var en liten tankeflukt,
som gav meg velbehag.
Marianne Berge-Hansen
Angsten
Angst du bare kom
jeg inviterte deg aldri
ble fanget av deg
jeg spurte hvorfor du psyket meg ned
jeg klarte ikke å rømme
ropte på hjelp
du trodde ikke på meg
jeg kjempet en kamp
du mistet dine krefter
nå er jeg din sjef
du VAR min helvetes angst
Mona
(http://www.sidetmedord.no/dikt__1)
I don’t have a life…
I don´t have a life
I have a TV.
Movies keep me glowing,in the dark of empty
dreams and let me
laugh or cry when
thoes need to flow.
It´s so easy on the screen.
Logical and serene.
Unlike life
I can always guess
how it ends.
Anonym
(http://www.sidetmedord.no/dikt__1)
HAUST
Sola sig og ækta kolnar
natta blir så myk og lang
Grøne grase det har falna
over høgfjell fly og vang.
Skodda dreg seg kald og grå,
hela ligg på staur og strå
Lauv og lyng i liom gulnar
ifrå fjord til høgste tind.
Dagstøtt meir og meire surnar
no den kalde nordavind.
Trosten kring i liom fær,
sankar opp dei siste bær
Myk blir natta, lang er kvelden,
skrymta tuslar her og der
Når vi sit kring åreelden
kalde flog i ryggen fær.
Rundt i skog på mark og myr
troll og tussar krek og kryr
Sæersela dei blir aude
folk og fe åt bygdom fer.
Fjell og fly dei blir så raude
snart er trolla ensleg der.
No så finn dei fred og ro
fær kje luft av manneblod
Bjørkeblad og bøar bleiknar
medan blåbærlyngen blør.
Osp og rogn seg blodraud teiknar
mellom gult i nord og sør.
Over skog og mo og myr
ligg ein dåm av eventyr.
Yra grin og regnet piskar
i den sure kalde vind
Uppmed elva går ein fiskar
våt inntil sitt eige skinn.
Inni barmen blir så kaldt,
hausten kjem og frys til alt.
Enda gjennom sorg og saknad
gjennom kiding lang og sår
Vonar vi her enno vaknar
upp ein ven og nyskapt vår.
Vekkjer alt or dvala si
upp til sumar lang og blid
Skrevet av Ole O. Nyøygard fra Lia i Lom
Det va nok ei håndfull tid
og nok ein dag forbi.
Nå e resten vind i løvet.
Nå e resten som et sus av stille bølgebrus
i ein menighet av døve.
Ikkje alle tar farvel,men alle må ta kveld
når ein dag te sist e omme.
Du va halvveis i ein sang med fleire vers på gang.
Men det komme som det komme.
Eg ser deg overalt;i kvert fote fâr i støvet,
i byttedyr som falt der jungelloven gjaldt,
og i livet laust på prøve.
Nå har sangen din tatt slutt,for løpet ditt blei brutt.
Der va ingen siste anke.
Men eg ser deg, likavel,i solefall og kveld
og i bånnen av min tanke.
Ingvar Hovland
Karl Den Store
Giv akt godt folk vær rede for å slåss,
Vi entrer snart grønt land
I en iskald natt med vind fra nord
Snart går klostere I brann
La nordstjernen vise oss den vei
Mot trusselen fra sør
Karl den store med sin hær dir oss blod på tann
Vi kjemper til vi dør
[Chorus:]
Det staute folk fra Norden
Holder fast ved sin stolte tro
En barbarisk vrede ble satt til livs
Da Karl Den Store ville se blod
Mann etter mann står nå på dekk
Med blikker vendt mot øst
Der solen atter viser seg
Og taler blod utav sin røst
Når striden kaller må man kjempre og slåss
For sin rett til å vær fri
Med sverd I hand of øyne I brann
Mot fiendens tyrani
[repeat chorus twice]
Sønner Av Norge
Sønner av norge det eldgamle rike,
Sjunder till harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt tonen la stige,
Fedrenelandet innvies vå sang!
Fedrene minner herlig opprinner,
Hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner,
Hyller det eslkede, det hellige navn.
Oldtid, du svant, men din hellige flamme
Blusser i nordmannens hjerte ennu;
Enn er av ætt og av kraft han den samme,
Enn står til frihet og ære hans hu,
Og når han kveder, Norriges heder,
Svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
Ham er selv Sydens de yndigste steder
Intet mot Norriges snedekte kyst.
En Stille Morgen – 1349
En stille morgen midt I august
Det står et skip det I Bjørgvin
Morgendisen er ett med hav
Norge står nu for høye krav
For der I båten herjer det
En pest som aldri før har vært
En stille morgen midt I august
Det står ett skip der i Bjørgvin
Mørket feier fjell
Skog mark og hell
Leter etter lys
Døden er nær
Vi alle mines da denne båt
Ia til ved kalen
En stille morgen I august
Det står ett skip…
Fjellheimen Gir Meg Fred
Jeg vil bort fra byens larm
Jeg vil bort fra et stressende liv.
Til fjells mot den friske luft
Der finner jeg nytt giv.
Den vakre norske fjellheim
Og dens sterke struktur og prakt.
Gir meg føleiser av stolthet
For dette land som tiden har skapt.
Å jotunheim, å Rondane, jeg elsker dere så
I hjertet av vårt kjære fedreland, dere alltid,
Alltid vil bestå!
Fra første gang jeg møtte dere
Var jeg barn og visste ei så mangt
Men en ting var klart i mitt sinn
Ja, en ting lyste så blankt.
Når jeg engange blir eldre
Og jeg ei de fagre fjell når
Vii minnet leve igjen
Om fjellvandringenes år
Ja, sjelen min er forhekset
Av naturens magi
Og drømmene om fedre
Som kjempet for å vli fri
“Men alltid når mitt harde land
stig opp med fjellorn blå
Eg kjende det I bringa brann
Glad laut eg gråta då”
Olav Digre
Olav Digre dro ut i verden
For lukke of rikdom søke
Han lot seg kristne av skallede menn
Sem Jehovahs folk ville øke.
For Olav han var ingen ærlig mann
Han var fæl til å dikte og spøke.
Og de kritne fortalte hitoriene hans,
For at Jehvas folk skulle øke.
Tilbake til Norge vendte han
Med en bestukket hær.
For med penger og gull, med sverd og slakt
Skulle han snart vokse sed svær.
Til slutt dle Norge kristnet med makt,
En kulturarv gikk mot sin grav.
Det kan vi takke Olav Digre og hans menn,
Svindlerne på de sju hav.
For liket til Digre vokste ennu,
Selv om hans sjel var i Helheim.
Nei, løgnene fortsatte til evig tid,
Men sannheten banet veien.
Ja, at fjell kunne splittes og jotner drepas
Det var jo ikke helt sant.
Men for Olav var dumme historier og løgn
Ett virkenmiddel lik kamp.
Nordmannen
Mellom bakkar og berg ut med havet
Heve nordmannen fenge sin heim
Der han sjølv heve tuftene grave
Og set sjølv sine hus oppå deim
Han såg ut på dei steinute strender
Det var ingen som der hadde bygt;
“Lat oss rydja og byggja oss grender
og så eiga me rudningen trygt”
Han såg ut på det bårute havet
Der var ruskut å leggja utpå
Men der leikade fisk nedi kavet
Og den leiken den ville han sjå
Fram på vetteren stundom han tenkte:
“Gjev eg var i eit varmare land!”
Men når vårsol i bakkane blenkte
Fekk han hug til si heimlege strand
Og når liene grønkar som hagar
Når det laver av blomar på strå
Og når netter er ljose som dagar
Kan han ingen stad venare sjå
Frostriket
Vinterlandet over tinder har dekt
Jotunheimen stille sover
Kuide og frost nu atter har vekt
Sitt øde og død landet over
Natten gir dens ensomhet ro
Den hersker på sin trone iskald
Solen tapper den for sitt blod
Men vinden hemmer den med sin sval
Snødekte nord, jeg tenker på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte nord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar
Stormer og ras et mektig skue
Krefter som meg har herder
I gjenfryste sjøer er din frue
Livløst har mange skjebner ferdet.
Sinne, sorg, fortvileise, savn
Mang en kom inn men aldri ut
Nordlyset var deres hjerter i brann
Men livet deres tok sakte slutt
Snødekte nord, jeg tenke på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte mord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar
Evige Asatro
Tor med sin hammer drar over Nordens land
Der regn, lyn og redsel farer I en orkan
Vrede og sinne ses fra Midgards jord
Der torden gjaller over fjell, Li og fjord
Enhaver ble kalt til en siste krig
Et samlet rike måtte gå ut i strid
For Odin, for visdom ære og tro
I Norden skulle bare hedninger bo
Vikingens dager ble glemt!
Vår kultur og vår arv ble glemt!
Tiden er inne for å gjenskape den tid;
Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig
Gjallarhornets dype lur
Durte gjennom skipenes ror
Til staute menn som ville kjempe
For sitt rike I nord!
Nå ligger hver eneste by i ruiner
Min sjel er i flammer, mitt hjerte det grinder
Alltig er glemt, og svunnet hen
Bare spor og drømmer finnes igjen.
Se Norges Blomsterdal
Se Norges Blomsterdal!
Farvel du kvalme fangekrok,
Den ville graneskog er nu så deilig sval!
Tralalalala! Ja, lystelig det er i Nord blant
Fjell og li og fjord, blant fjell og li og fjord.
Hør fjellets stolte foss!
Nyss brøt den vintrens bånd og tvang;
Nu går den fritt sin gang
Og brummer bass til oss.
Så blå som himlens hvelv
Fra hyttens dør så skjelmsk på klem
To øyne titter frem
Og ler som Frøya selv.
Og får vi enn en skur-
Litt regn gjør bondens åker godt,
Vi skudde aldri “vått”,
Det er mot vår natur!
Når hjem til dont og by
Vi vende må fra landets lyst,
Med “glemmegel” ved bryst,
Vi synger høyt mot sky:
“Tralalalala! Ja, lenge blomstre gamie Nord
meg fjell og li og fjord, med fjell og li fjord.
Om Kveldon
Om Kveldon når det mørkner og alle går til ro
Da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
Da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
For i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
Så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
Det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
Ditt skjørt og dine strømper og din trøye.
Det mørkner over veien og høsten stunder til,
Og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
Og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften lille venn,
Så send et bud og si meg når kommer du ingjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.
Norges Skaal
Nor Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tome,
Og naar vi først faa blod paa Tand,
VI sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vei op engang
Og bryde lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømmel
Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som lænker brød,
Skal evig elsket værel
Den vrede livvagsts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmands Sag.
Hver ærlig Norks, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu tll Ære.
En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Pigerl
Og har du en, saa Skaal for den,
Og Skam faa den som sviger!
Og Skam faa den som elsker tvang
Og hader Piger, Vin og Sang!
En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For klipper, Sne og bakker!
Hør dovres echo raabe: “Held!”
For Skaalen tre Gang taker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For norges Sønner raabe Held!
Endnu en Skaal for dig mit Fjeld,
For Klipper, Sne og Bakker!
Stilleste gutt på sovesal 1
Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen,
da sommer’n det var feri’koloni?
Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med
navnet og hvor lenge vi sku’ bli.
Opptil åtte uker var vårt tilbud fra kommunen –
og selvsagt måtte vi bli tida ut.
Så stovi derog stamma mens vi tok farvel med mamma. Den
eneste jeg kjente der var Knut.
På Møllergata skole ble vi tellt og delt i grupper, som
marsjerte ned til Østban’ for å dra.
Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte: en
kompis hadde vært så fint å ha.
Det var ingen som jeg kjente da
jeg kom om bord i toget, så
jeg satt der uten noen ting å si.
Med trillrund skalle som var klippt en gang for alle på vei
til sommer’ns feri’koloni.
Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte, noen
hadde vært på mange plasser før.
Det var Brusetkollen, Eilert Sundt og Wergeland og Tangen
og visstnok flere steder lengre sør.
Jeg titta ut fra toget, det ble slutt pa hus og gater: det var
trær og vann og grønt og sikkert bra.
Jeg satt der nok så stille for jeg syns det var litt ille å bli
sendt avgårde hjemmefra.
Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet. Og en
kraftig voksen stemme ropte: ‘Hør!’
Så kom det fram en mann som kallte seg for ‘onken, men
ingen av oss kjent’n ifra før.
‘det var på Capri jeg.så henne komme’ sang onkel, og etter’ n
to og to marsjerte vi.
Kan tro vi var et syn: førti gutter ifra by’n på vei
til or’ntlig feri’koloni.
Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde, men
stort sett var det fotball og mat.
Men jeg husker ganske godt at ,li reiste hjem igjen og
mamma fikk se sommern’s resultat:
jeg hadde lang fin lugg og fine bolle kinner,
hadde vrikka foten som seg hør og bør,
hadde fått no’ n nye venner hadde felt no’n flere tenner, men
ellers var jeg akkurat som før ..
Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet,
denne handla om a lengte hjem.
Jeg husker noen kuer – kanskje enda flere fluer, men det
va’kke noe spennende ved dem.
Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen på et
minne som jeg enna har igjen:
diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
‘Stilleste gutt pa Sovesal 1.’
Lillebjørn Nilsen -
God natt Oslo
Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute –
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!
I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
- I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar
I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.
Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lampa stenger døra og siste giesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.
Lillebjørn Nilsen -
Barn av regnbuen
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer ?
Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.
Noen tror det ikke nytter.
Andre kaster tiden bort med prat.
Noen tror at vi kan leve av
plast og syntetisk mat.
Og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å sloss
Noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss
Refreng:
si det til alle barna!
Og si det til hver far og mor:
Ennå har vi en sjanse
til å del e et håp på jord.
Refreng:
si det til alle barna!
Og si det til hver far og mor:
Ennå har vi en sjanse
til å del e et håp på jord
Lillebjørn Nilsen -
Ord over sannhetens bord
Du sa enhver kaptein fikk styre egen båt.
Og bringes ikke skuta flott så blir han våt.
Du heiste seil mens stormen blåste stiv.
Det er greit, men må du gå ned med ditt liv?
Du sier unge bøyde kvister alltid retter seg.
Mens du trassig brenner nye broer etter deg.
Hei, finn en stødig stol før du setter deg!
og får et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du sa det var ingen av oss som forsto.
For ingen hadde prøvd å stå i dine sko.
Men du lot ingen andre komme nær.
Det var ‘det gamle spillet om venhver’.
Men hvorfor gjøre henne så ulykkelig?
Hennes liv er fullt og helt uoppstykkelig.
Om du hører meg så gjentar jeg uttrykkelig:
Hør et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du sa du hadde flyttet slle kjente trekk.
En dronning-gambit mislyktes. Og hun var vekk.
Du rokerte alt for tidlig i ditt spill.
Rydd bettet! Du skal spille en gang til.
Men senk den lansen som du ville stikke med!
Om du ikke spiller fair så blir jeg ikke med.
Her inviteres kun på vin og en å drikke med.
Og et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Så slutt og sloss mot vindmøller! Kom, og sett deg ned!
Og du må gjerne ta din Sancho Punza med.
Din forheksede Dulcinea, hun har reist sin vei.
En flott og vakker kvinne var hun. Spør du meg.
Hun du fanget i det blikk du nå vil flakke med.
Hun gar funnet seg en venn som hun kan snakke med.
Og du er den som får ta til takke med
et ORD OVER SANNHETENS BORD.
Du hadde vener som sa mye pent om deg.
Men da de trengte deg så du en annen vei.
Du glemte mens du klatret for å se.
At du måtte klatre samme veien ned.
Da møtte du et kjent ansikt i speilet ditt.
Okei, aller får en kvote så de kan feile litt.
Ta draftet fram og lær deg så å peile litt
etter ORD PÅ SANNHETENS ORD.
Lillebjørn Nilsen -
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri!
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!
Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
Alf Cranner
Å den som fikk være en julepresang
under en glitrende gran.
Hemmelig pakket, forseglet og lakket
med gullbånd og rød cellofan.
Rundt meg i ring skulle jomfruer gå,
med gamle og unge, store og små.
Svermende, gyngende,
håpefullt syngende.
Ønske de meg skulle få.
Å den som fikk være en julepresang
der det sto skrevet et navn.
Ivrig med rosenkinn
åpnet han pakken sin,
jublet og tok meg i favn.
Andre presanger ble bleke og små,
tenk at han virkelig meg skulle få.
Helt uoppnåelig,
uimotståelig,
ubrukt med prislapp på.
Å den som fikk være en julepresang
like til natten falt på.
Helt til han smilende
ba om å få ta meg med
når han i seng skulle gå.
Men tenk om han ikke ble lyk’lig det spor
men ba meg å reise dit pepper’n gror:
Innerst i kottet,
men der fikk jeg møte en
julepresang fra i fjor………
Fritt etter Alf Prøysens dikt
“Ved Rondane”
No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ’svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag [8]
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.
Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar
av Aasmund Olavsson Vinje (1860)
Veien
Det er så lett å gå seg vill, så lett å glemme målet der hvor mørke skygger rår.
Når det er tungt å være til, så vet jeg at du alltid er en venn som helt forstår.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.
Du er det eneste jeg har som holder og som bærer.
I din omsorg får jeg bo når det er tomt for rette svar, når meninger fortærer mine lengsler og min tro.
Men du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.
Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!
Du vil for alltid være der! Du vandrer ved min side opp hver bakke, i hver krok.
Da du lå bøyd på dine knær, fikk kjempe – du fikk lide da du mine synder tok.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet
Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!
Jon Lotterud
Fant dette diktet hos KuleKnuts blogg http://kuleknut.blogspot.com/
Amazing graze
Amazing grace, how sweet the sound
That saved a wretch like me
I once was lost, but now I’m found
Was blind, but now I see
T’was grace that taught my heart to feel
And grace, my fears relieved
How precious dear that grace appeared
The hour I first believed
Through many dangers, toils and snares
We have already come
T’was grace that brought us safe thus far
And grace will lead us home
T’was grace that brought us safe thus far
And grace will lead us home
Din ungdom
Din ungdom er gitt deg til odel og eie
du skal ikke høkre den bort,
men være den tro så den åker du pløyer
kan gro når din gjerning er gjort.
Den er ikke evig. Du kan ikke vente
bestandig å eie dens ild.
Men kjemper du for den, og er du den verdig,
så blir den så lenge du vil.
Din ungdom er skatten du aldri kan øde
… hvis ikke du låser den ned.
I krevende strid vil den tindre og funkle
- men smuldre i dagenes fred.
Du kan ikke spare på ungdommens krefter
og ha dem til senere år.
Men bruker du dem, skal du kjenne de vokser
evindelig vår etter vår.
Nå roper en verden: Vi trenger ditt hjerte,
din evne, ditt brennende sinn!
Og fikk du din ungdom til odel og eie,
så bruk den, sett kreftene inn!
Arne Paasche Aasen
Blåveispiken
Jeg går og rusler på Ringerike,
de stille stier jeg sjelden går.
Da kommer mot meg en liten pike,
en lubben unge på fem, seks år.
Hun bærer blåveis i sine hende,
den første hilsen fra jordens muld –
hun møter meg som en venn hun kjenner
og står og smiler så tillitsfull.
Hun spør meg barnslig om jeg vil ha dem
for hun har plukket dem nettopp nå.
så hvis jeg vil, kan jeg bare ta dem
si’r hennes øyne, de store, blå.
Så god en gave har ingen gitt meg
som denne dunbløte barnehånd -
hun får no’n penger så hun kan kjøpe
til sine lokker et silkebånd.
Hun løper fra meg med takk i blikket,
hun danser lykk’lig på vårens vei.
hun løper fra meg, men aner ikke
at det var hun som var god mot meg.
Tekst: Arne Paasche Aasen
Musikk: Kurt Foss / Reidar Bø
I TANKER
I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.
Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
“Barn”, si’r presten, “se, presten ber,
og du forstyrrer hans bønn.”
”Jeg var på vei til min elskede, jeg”,
si`r piken med senkte blikke.
”Jeg tenkte på ham og så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, – at du så meg.”
Herman Wildenvey
PRILLAR-GURI
Guri rekte ut kvite veven
Nedover bergveggen svarte
Med kvart som Sinklar med skotteheren
Kjem i morgonen bjarte.
Veven som sjølv ho vefta og spann
Kvar tråden saman med hugen tvunne.
Kvar tumen ho rekte av, undan rann
Som liv av lagnaden spunne.
Bøndene ser på veven
Som eik seg ned etter bergekam.
Og veit no nærmar seg skotteheren
I same mun meire fram.
Ein mann utpå øyi med kvite hesten
Sit att-å-bak uppi salen.
Sju gamlingar smeller med skramlebyssor
So skottane lydde på smalen.
Men inn under larmen som skymtar og læt
Lever ei stille av angest alen,
For det som skal hende -, og tonane græt
Or Guriluren utover dalen.
Og Prillar-Guri ho stilnar
Einsleg i inste hjartegrunn,
Ho ber på lagna’n åt land og rike
I denne siste sekund.
Prillar-Guri på Seljordskampen
Sette luren for munnen,
Og bles so det ljoma bergimillom.
No løyser det timberlunnen,
Som ligg der og ventar i stupbratt lid
Med velduge tyngd og visse dauden –
Til skottane beint under bratta skrid.
Den siste sekund er runnen.
Elvi andar i dalen,
Guri kjenner kor stilt ho skrid –
Speglar av både fjell og himil,
Og fuglane syng i lid.
Ho leikar seg ljuvt med luren sin
Og elvi svævande strøymde.
Vakker skein Guri på Seljordskampen,
So skottane glåmde og gløymde
Alt ikring seg og ser berre ho.
Dei hua og song sine songar
Og svinga på hatten til henne og lo
Med’ kleivi vart trongar og trongar.
Løyst er lunnen, med uppspara krefter
Rasar han nedover, riv med seg alt,
So skotteheren vart nedåt klistra.
Stein og timber pløgde og valt
Og gjorde ei blodfòr, som inn-i seg mauka
Sundslegne, beinskrapa blodsogne kroppar.
Bøndene var der og hogg inn på flekken
Med våpen i hende, villskapen aukar
Slagkvasse var dei med stridskveikt hug.
Den sundsprengde heren av einskilde skottar
Som freista koma på undanflòg, -
Dei fekk no sin bane, eller vart meinbægde,
Manngarden held dei på liv og daude.
Å spara liv var kje spursmålet her!
Hr. Georg Sinklar med ufredsheren
Gjorde ei syrgjeleg feigdaferd.
Prillar-Guri på Seljordskampen
Kasta luren ifrå seg,
Lutte sitt hovud i hendom sine
Og kjende lagnaden slå seg. –
Vakt for livet, men endå til
Lokkematen til dauden.
Livet det er eit lagnadspell
Og siger gjev sorg, Gud nå’ meg!
Det var som ho tykte Lågen
Rann full av blod frå det Kringenslag,
Og blodrisne bylgjone kviskrar
Med gråtkjøvde andedrag.
Det var som ho stod og stirde
Inn i si eigi gåte.
Ho gjorde si plikt til fullnads,
Men kvifor måtte ho gråte?
Ho undrast på kva ho gjorde.
Då var det ei røyst gjennom hennar hjarte
Kom i ein angest til orde:
Vakt for livet, men endå agnet
Som stødt skal so ljuvleg skine.
Kvifor, kvifor er kvinnelagna’n
So annleis enn alle hine?
Tore Ørjasæter 1936
Pillarguri, eller Prillar-Guri, er en av de mest berømte personene fra Slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. I følge historien var hennes oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottene som vandret gjennom dalen på vei til Sverige. Dette skal hun ha gjort ved å stå på en høyde og blåse i en lur. Høyden, som fram til på 1800-tallet ble kalt Selsjordkampen, ligger rett ovenfor gården Selsjord, på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, vis-à-vis Kringen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen (852 moh.).
Pillarguri er en sagnfigur som første gang dukker opp i en skriftlig framstilling på 1830-tallet i en samling av sagn utgitt av vågåpresten Hans Peter Schnitler Krag. En serie feleslåtter i Ottadalen er knyttet til namnet Guro, Goroleikjin skal være inspirerte av den samme sagnkretsen. Formen Prillarguri er kjent fra en frittstående roman av forfatteren Rudolf Muus på 1880-tallet. Lokalhistorikere aksepterer Pillarguri som en reell person, men enkelte folkeminnegranskere tviler på at hun har eksistert, ettersom det ikke finnes ugjendrivelige bevis for dette.
Det finnes et meget gammelt instrument basert på bukkehorn som heter Prillarhorn. Ettersom uttrykket Prillarguri er brukt er det også et åpent spørsmål om hvilket instrument som skal ha vært brukt.
På Otta står en statue av Pillarguri. Hun er også gjengitt på en minnestein reist i 1912 i forbindelse med 300-årsmarkeringen av slaget. Pillarguri er også avbildet på kommunevåpenet til Sel kommune.
(wikipedia)
HOLD SINNET DITT MJUKT
- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Hans Børli (1918-1989)
Jeg har en drøm
Tenk å få være
smykket ditt,
slenge armene
rundt halsen din
og låse dem.
Henge der hele dagen
innenfor genseren din,
kjenne varmen fra
din myke hud.
Og når natten kommer,
skal jeg
ligge helt stille
og høre den
jevne pusten din
når du sover.
Alf Ivar
GAMLE MOR
Du gamle mor! du sliter arm,
så sveitten er som blod,
men endå i ditt hjarte varm,
og du meg gav min sterke arm
og dette ville mod.
Du turka tårer av mitt kinn
så mang ein Herrens gong,
og lyste meg som guten din
og bles meg uti barmen inn
min sigerfulle song.
Og gamle du, du gav til meg
mi mjuke hjarterot,
og derfor må eg elska deg,
kvarhelst eg vankar på min veg,
om så på villan fot.
A. O. Vinje.
VÅR EINSEMD
Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.
Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt.
Men eg er aldri einsam eg no,
eg som ber deg.
Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
eg som har ditt varme liv,
dine nye, bankande pulsar i meg.
Mørkret eig inga makt over meg meir,
slepp meg ikkje eingang nær,
all er eg fullt av morgonrauden frå DIN dag,
som snart skal gry.
Å varme løynlege liv som eg ber -
det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
det hender eg ønskjer eg ikkje skulle føde deg,
anna eg alltid fekk eige deg,
eige deg slik som eg eig deg no.
Ja, det er eining, endeleg, mi med deg.
Alt mitt går opp i deg,
og du er enno berre som ei kjerne,
ein part av meg.
Snart skal dagslyset skine på deg,
snart skal menneskeauge sjå deg,
snart skal du ha eit namn.
Enno er det berre eg som eig deg,
enno er du berre som eit nytt organ eg har fått,
som verkar i meg slik at eg er usårleg og unåeleg.
Vondskap og pine og alt mørkt og sårt
får ikkje rekke meg over solen.
Så lett trør eg,
eg som trør så tungt no om dagen,
fordi eg ber på deg.
Haldis Moren Vesaas
I JANUAR
Av Rolf Jacobsen.
O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.
I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.
Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på et ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.
Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet opp med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurrer rolig over sine kjøttbein.
- Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mer enn det.
By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart for se
på gjerdestolpene i februar.
Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.
Jeg vet om et tre
Et stort, traust og solid ett
med røttene godt plantet i jorda.
Treet har opplevd mang en høst og vår,
stått der til glede for alle som gikk forbi.
Latt sine grener med mange fine blad
breie seg utover som beskyttende vinger -
Aller mest for de mindre, yngre treene som sto rundt.
Flere stormer har det nok vært
men treet var robust og seigt og sto like godt
- men den siste stormen var hard
Treet sto bøyd i vinden
ville ikke la seg knekke
Det kjempet lenge men måtte tape.
En vårdag veltet treet.
Etter stormen kom et stille regn
De andre treene sto rundt med regntunge blad
dråper falt ned på marken
akkurat som tårer.
Plassen der det store treet sto står tom
Små vakre blomster har begynt å vokse frem
strekker seg mot sola
som skinner ekstra godt på den åpne tomme plassen.
Treet kan vi si var (det mennesket som gikk bort)
Han som var der til glede for oss alle
Treene rundt er alle oss som var så heldige å kjenne han
De små blomstene er minner
Minnene vil komme og de skal vi glede oss over.
De vil varme oss alle i mange år fremover
Akkurat som sola
Den vil tørke bort tårene våre.
(Kjell Morten Bråten, Skien)
Bladrik grein
Eit nytt hjarte – er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gang vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.
Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greina med blad kvar vår,
meir inderleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. –
Å jo, dette leande, store, som gløder
For deg, venn, må losne sist!
~Halldis Moren Vesaas~
EIT SLITI KJØKENGOLV
Eti sliti kjøkengolv med kvist og kuvar.
Eit stille vitne om ei tid som var.
Frå omn`til skåpet, bort til kjøkenbenken
har tusen trøytte trakk sett sine far.
Dei sleit seg ned i tjukke bord og plankar,
så kvistane stod harde, kuvne att.
Det er ein sliters veg opp gjennom åra,
frå morgon tidleg og til seint på natt.
Her har ho vandra mange hundre miler,
ei kvardagskvinne i sin kvardagsstrid.
Sjøl var ho kvisten, og sjøl var ho malmen,
den gode faste ved i ætta si.
Her gjekk ei gammal ei med sølv i håret,
og ryggen kroket, både støl og stiv.
Her har ho vandra glad, den unge kona,
med høgstagsglansen rundt sitt unge liv.
Det ligg ei dysk att mellom gamle vegger,
det ligg eit livsverk i eit sliti golv,
frå ei som gjekk her både helg og søkn,
med fat og koppar og med klut og solv.
Det gamle kjøkengulvet kan fortelja
si tålmodssoge gjennom år og dag,
om gode dagar og tunge dagar,
om lykkestunder og om nederlag.
Det ligg ei omsorg her for alt og alle,
dei gode hender og dei milde sinn,
som gjev seg sjøl kvar dag for seg og sine-
den malmne kvisten du i golvet finn.
Den lause veden tærest opp med åra,
men golvet gøymer på sin edle skatt,-
dei gode henders gjerning som vart gjort her
skal stå som seige, faste kvistar att.
Einar Hovdhaugen
BARNDOMSHEIMEN
Eg takkar barndomsheimen
for hat bak dimme ruter
mot livsens husmannskår.
Den bleike draum du gav meg,
den beiske sorg du gøymde
er vitring om ein vår.
I denne stusslegstova
har sorga alltid sutra
og slipt sin lange kniv.
I denne stova grodde
den gode draum som alltid
skal stråle kring mitt liv.
Eg går til heimegrenda
og plantar fagre blomar
på kvar ei bortgløymd grav.
Eg takkar barndomsheimen
for hat i heilag einseimd
og grøda som det gav.
Eit dikt om alt eg elskar
har rot i hytta heime
bak gråten til ei mor.
No sprengjer diktet hamen
i sus av fattigdomen
og sorga på vår jord.
Tor Jonsson
DIN VEG
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det
er uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen.
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Olav H. Hauge
VÆR HILSET
Vær hilset du vår
med din milde blest,
på himlen solen står,
den er en velkommen gjest!
Vær hilset du vår,
som vellynden bringer
– fremad det går –
med bud om vår som klinger.
Vær hilset du vår
med fuglekvidder –
og igjen opstår den voksende elv
på fjell og vidder.
Vær hilset du vår
med flammende sol!
Og igjen opstår
de lyse netter herunder pol.
S.S.
(Signatur for Søren Sørensen)
[Skrevet i Kirkenes, ca. 1935]
“Til Foraaret”
O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.
Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!
Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!
Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark.
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.
Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.
O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig — mig, der elsker dig saa ømt.
(Henrik Wergeland)
Våren
Edvard Grieg / Aasmund Olavsson Vinje)
Enno ein Gong fekk eg Vetren å sjå
Sjå for Våren å røma
Heggen med Tre som der blomar var på,
eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå
Sjå frå Landet å fljota,
Snjoen å bråna og Fossen i Å
å fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong
fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song
mot Sol og mot Sumar.
Eingong eg sjølv i den vårlege Eim,
som mettar mit Auga,
eingong eg der vil meg finna ein Heim
og symjande lauga.
Alt det, som Våren imøte meg bar
og Blomen, eg plukka,
Federnes Ånder eg trudde det var,
som dansa og sukka.
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar
i Våren ei Gåta;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
meg tyktes å gråta
IN LOVING MEMORY OF A PRECIOUS CHILD
In my dreams, you are alive and well. Precious child
In my mind I see you clear as a bell. Precious child
In my soul, there is a hole, that can never be filled,
but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
In my plans, I was the first to leave. Precious child
but in this world, I was left here to grieve. Precious child, my precious child.
In my soul, there is a hole, that can never be filled,
but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
God knows I wanna hold you, see you, touch you,
And maybe there’s a heaven, and someday I will again,
Please know you’re not forgotten, until then.
In my heart, you live on, always there, never gone,
precious child, you left too soon,
though it may be true, that we’re appart,
you will live forever, in my heart.
Sangen kan høres på youtube her; http://www.youtube.com/watch?v=YZCmct2eZDg
Pessimistene er da
de reneste tåper
De tror på det motsatte
av hva de håper…
Nei, de optimister
som livet beror på
er dem som tør håpe
på noe de tror på!
(Piet Hein)
Hvis du får en kantet sten
i din ene sko
så vær glad det kun er én
- tenk hvis det var to!
(Piet Hein)
Den som mister sin ene hanske
er heldig i forhold til den
som mister sin ene
og kaster den andre
og finner den første igjen…
(Piet Hein)
Kunsten er ikke
at få en ide.
Enhver kan med lethed
få to -.
Kunsten er den
mellem to eller fler
ganske almind’lige
hverdagsideer
at se hvilken en der er god.
(Piet Hein)
Dagar som kvite steiner
Dagar som kvite steiner langs med stranda.
Dagar som kvite steiner
har vi saman.
Eg samler dei i lommene mine,
eg gøymer dei som skatter i berget
eg ber på.
Nokon seier
dei aldri kjem tilbake
dagane.
Nokon seier
dei mister glansen sin
steinene,
når dei ikkje
ligg våte i vannkanten
lenger.
Det kan so hende.
Men eg har levd
desse dagane.
Eg har kjendt dei runde steinene
liggja som vekter av gull
i henda mine.
Eg har kjent dei mot kinnet.
Natta si svale hud.
Dagen sin heite solkule.
Dagar som kvite steiner,
dei me deler
eg og du.
(Ellen Anne Teigen Vinje)
Vet du…?
Jeg lengter . Jeg innrømmer det ikke, men
jeg lengter. Etter deg.
Min ånd ligger i bue,
bøyd mot deg.
Mine tanker. Mine tenkte brev. De er til deg.
Du er der, hele tiden.
Min ånd ligger i bue,
bue bøyd mot deg.
Som om den kunne
lene seg inntil deg,
som om den kunne
krype inn i varmen din.
Min ånd ligger i bue,
bue, spent som en filolinstreng.
Dirrer, dirrer for deg.
– Brister den snart?
Vet ikke om jeg vil
kutte den av eller be deg spille.
Så jeg kan danse.
Ellen Anne Teigen Vinje
Ditt Billede
(Arnulf Øverland)
Ditt billede la jeg i et skrin
og låste det ned.
Din deilighet vilde jeg glemme;
jeg vilde ha fred.
Nøkkelen kastet jeg i en brønn;
men skrinet lot jeg stå.
Og det jeg der hadde nedlåst,
gikk jeg og tenkte på.
Jeg senket mitt skrin i havet.
Her står jeg på bryggen til langt på kveld.
Først når jeg ligger i en kiste selv,
blir også du begravet.