De siste dagene synes jeg har vært tøffe. Jeg har prøvd å skrive om dette på bloggen her.
Jeg lever i en turbulent tid med mange følelser, mange opp og nedturer, jeg føler jeg sloss for tilværelsen. Jeg er ved en av de mange skilleveiene i livet. Det handler om veivalg og om overlevelse, trygghet for fremtiden. Det er litt rart for det er også i slike tider man merker varmen fra mennesker som står deg nær og som kjenner deg og vet HELE historien, ikke bare den jeg føler jeg vil dele på en blogg. Takk til alle dere nydelige venner!
Jeg har alltid vært et ærlig menneske som har delt av mine erfaringer. Jeg har alltid tenkt at dette kan være til hjelp og støtte for andre i lignende situasjoner. Hadde jeg hatt barn ville jeg delt med dem, men jeg har ikke barn og derfor deler jeg heller med andre som jeg føler kan ha hjelp av min erfaring. Jeg føler at jeg ikke har så mye å skjule. Jeg gjør masse feil, men jeg gjør også mye som er bra. Jeg har en del erfaringer som homofil også som jeg vil at andre homofile skal føle støtte fra og gjenkjenne seg i. Jeg har en del erfaring i hvordan det er å leve alene og som jeg føler at kan være til hjelp for andre som er i denne situasjonen. Dette gjelder også om ensomhet, psykisk helse, slanking og spiseforstyrrelse.
Men i det siste har jeg lurt på om det ikke var bedre om jeg trakk meg helt tilbake. Jeg føler meg kjempesliten og jeg skulle ønske mange ganger at jeg hadde mer overskudd til mitt eget liv og mine egne fremtidige valg. Jeg føler at jeg til stadighet møter dette: – du må ikke tro at du er noe! Jeg er heller ikke noe annet enn et menneske. Men er ikke det nok da? Jeg passer meg vel for å fremstå som et fasitmenneske. Det er iallefall det verste jeg vet. Men intensjonen min har vært at folk skal kunne kjenne seg igjen i de erfaringer jeg har gjort og det jeg skriver om – tankene og funderingene mine – slik at det kan være gjenkjennende og forhåpentligvis til glede og trøst. Kanskje har jeg ikke lykkes i dette. Det kan virke som at noen mennesker mener at jeg tror jeg er noe.
Jeg er ikke en som er flink til å bruke fine ord. Min skrivekunst kan så absolutt diskuteres. Når jeg blir sinna blir jeg også mektig usaklig. Jeg er sinna ofte! Det er en fin balansegang dette å si nok, men ikke for mye. Jeg har nok ikke vært så flink der. Folk jeg ikke kjenner vet alt for mye om meg. Noen ganger viser folk at de direkte hater meg. Selvfølgelig forstår jeg at folk meget godt kan hate eller mislike meg. Det jeg ikke forstår er at de sender anonyme meldinger med nærmest trusler. Da blir jeg redd.
Mine fiender befinner seg mest blant kristenfundamentalistene. Mye av det kan jeg for selv. Fordi jeg har “menget” meg med dem. Gått imot dem og sagt min oppriktige mening – ofte uten å pakke inn ordene. Vel, mangt av det er forsvar – for de pakker vel ikke akkurat inn ordene sine selv heller. Jeg har i det siste forsøkt å unngå iallefall disse. De har aldri tilført livet mitt noe godt. Jeg lærer ikke selv av dem engang. Jo det var feil sagt. jeg synes jeg lærer hvordan jeg IKKE skal være.
Jeg elsker mennesker. Jeg er ganske fri for fordommer føler jeg. Jeg liker å lære av andre og jeg liker å delta og bli kjent med ulike kulturer, ulike holdninger og meninger. Jeg elsker simpelthen å diskutere. Iallefall så lenge diskusjonen er basert på gjensidig respekt for hverandre. Kristenfundamentalister har ikke respekt for meg i utgangspunktet – derfor går det galt.
Jeg har ikke noe imot kristne. Tvert imot er det blant kristne jeg har mine største forbilder. Det er fundamentalismen jeg kjemper mot. Det er galt enten det er muslimsk, kristen eller om det så fantes en homofundamentalisme. Jeg har mange muslimske venner og jeg har omgått og jobbet med mange muslimer opp gjennom årene. Faktum er at jeg har aldri møtt en muslim som har sagt til meg at jeg må slutte å være homofil! Ja sånn rent praktisk altså 
) Alle religioner har masse bra, ikke minst innenfor buddhismen. Muslimene har også flotte familieverdier, noe vi burde lære av noen og enhver. Ikke minst meg selv. Men fundamentalismen den er og blir farlig – uansett hvem som utfører den.
Vel som dere kan se har jeg vanskelig for ikke å mene noe. Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil gjerne sloss for alle de som ikke er så heldige som meg selv. Jeg synes selv at jeg ikke alltid er heldig – men jeg er bevisst på hvor bra jeg selv allikevel har det. Venner og familie betyr alt for meg. Jeg elsker barn og ungdom og ikke minst de gamle. De gamle blir oversett og stuet bort. Enda det er de som vi kan takke for at vi har det så godt som vi har det. De sitter med erfaringen og de sitter med visdom. De sitter på så masse ubrukt ressurs! De har fortjent så mye mer enn tilbud om bingo og tedans.
Jeg har drevet denne bloggen i ett år nå. Det meste av tiden har det vært bare hyggelig. Men mang en gang kunne jeg tenke meg å bare kutte den ut. Jeg tåler lite den kritikken som ofte rettes mot meg. Nå er jeg ærlig. Jeg kjenner meg så ofte lite igjen i mye av det som blir sagt. Sagt av mennesker som kanskje bare kjenner meg gjennom det jeg skriver her. Jeg prøver virkelig å være tøff og late som at dette ikke går inn på meg – men jeg lykkes dårlig med det. Mange sier til meg at jeg ikke skal bry meg om hva disse kristne ofte skriver her – fremstilt som en satans stedfortreder, løgner, avskyelig, falsk, selvforherligende osv osv..
Et av de mest sårende påstandene var når en skrev at jeg jobbet frivillig bare for å fremheve meg selv. Å nærmest bli beskyldt for å være en overgriper er også veldig sårende og ikke minst alvorlig for meg. En som utnytter unge gutter.. Ja, det har liksom ikke manglet på beskyldninger og påstander. Noe av det anser jeg som beskyldninger rett og slett fordi jeg er 40 år og homo – og til og med stolt av det. Andre påstander kan jeg ikke forstå. Det trekkes raske slutninger, ofte uten hold i anklagelser – av mennesker som bare leser bloggen og som ikke kjenner meg personlig. Det tar jeg som at jeg ikke har klart å lykkes i å sette nok grenser for meg selv. En blogg er nok ikke stedet for å være 100 % ærlig. eller?
Jeg tar iallefall en pause fra blogging nå. Iallefall til jeg har fått i orden ting på det private plan. Jeg har store utfordringer foran meg for å finne meg fulltidsstilling og få orden på økonomi. Jeg trenger kreftene. Jeg er lei av å sloss – også på bloggen. Det er ikke alltid verdt det.
Jeg vil nok legge ut ett og annet dikt til diktsamlingen og jeg vil nok oppdatere en del på homonyheter hentet fra dagligpressen. Men de helt store bloggoppslagene vil jeg nok prøve å la vær. Vil selvfølgelig følge med og publisere evt bloggsvar. Skriv gjerne inn egne dikt spesiellt. Det blir jeg særlig glad for!
Kristenfundamentalistene trenger ikke juble over sin midlertidige seier. Dere klarer å få folk ned på kne men det kan godt hende at jeg kommer tilbake Regn med det!
Takk til alle som støtter meg og er der for meg. Dere vet hvem dere er. Og dere vet hvor dere finner meg.
Geir Borgumstad
Arild Borgumstad
Ali Batha
Olemann | 
Erlend Sivertstad | 
