Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.
Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?
Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.
Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..
Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.
Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.
Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉
Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.
Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.
Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.
Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.
Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.
Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.
Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!
En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!
Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.
les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)
– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 
Du er fin akkurat som du er, Kjell! 🙂
hehe.. Tusen takk Undre. Kanskje jeg trenger å få bekreftet det litt nå om dagen.. Vel, det er en bemerkning som alle burde få en gang i blant faktisk 😉 Du er også fin Undre ;-))
Godt skrevet. Sårbar, ja vel. Men sårbarheten handler også om evnen til å sanse. Den som ikke har sårbarhet, har heller ingen sanser. I den motsatte enden av den åpne sårbarheten ligger psykopatien – den fortrengte sårbarheten.
Jeg synes du får mer enn din rimelige dose av fortrengt sårbarhet om dagen.
Jeg er glad for å være sårbar, men i en tid jeg er gjennom nå skulle jeg ønske jeg var hardere. Jeg skulle kanskje ikke ønske, men det er et faktum at ved å være hard, og vise at man er hard får igjennom så mye mer.
Jeg hører mange ganger for tiden at; «man skulle vært kjeltring for det er kjeltringer som klarer seg». Ja du kan bytte ut kjeltring med «mørkhudet» noen ganger også. Det er nok av de kommentarene også.
Jeg har vel opplevd ganger hvor jeg føler at jeg ville fått mer igjennom hvis jeg hadde jugd. Å være ærlig har mange ganger straffet seg. Det er nesten som med forsikringer – der lønner det seg heller ikke å være ærlig…
Fornuftstanken synes å være helt borte fra samfunnet i dag. Vi er så spekket med regler og unntak fra reglene at selv de som skal kunne alt dette, ikke kan det. Heller ikke det å se mennesket og bakgrunnen til hvert enkelt menneske er så aktuellt i dag. Det er et personnummer som viser hvem du er og i hvilken bås du tilhører. Dette gjør at man faktisk blir likestillt ofte med kjeltringer og løgnere. I denne likestillingen så vil den sårbare tape.
Hvis jeg har rett – så synes jeg det vil være utrolig trist hvis det faktisk er sånn.
Du er du, og noko meir kan ingen krevja av deg. Eg trur det er fleire som er sårbare, og som har det godt med seg sjølve likevel. Men det er ikkje dei vi høyrer om. Heldigvis fær vi høyre om deg.
Etter råd fjernet jeg mine to kommentarer ang en viss person. Som sant er kan folk selv se hvordan han opptrer uten at jeg gjengir og lager blest om han.
Er så glad over å kjenne deg Zeugma. Du er en sann venn.
I like måte, kjellemann. Det er ei velsigning å kjenne menneske som deg. 🙂
Det er som regel de sårbare som er utsatt. Er man sårbar, innebærer det oftest å blottstille seg ganske kraftig, noe som oppleves som tungt for oss mennesker.
Jeg har alltid vært av typen som har latt være å si noe om hvordan jeg har det, av frykt. Jeg har manglet motet til å være sårbar – blottstille meg. Det siste året har det vært nødvendig å endre. Men det har vært en befrielse. Jeg er ærlig, fordi jeg tørr. Jeg har vært ærlig og sårbar fordi det har vært til hjelp.
På den feige måten. Jeg opprettet en blogg for å blottstille meg anonymt, men det har vært til stor hjelp. Jeg har fått være ærlig, sårbar og redd. Såret. Men det har vært greit. Det har åpnet dørene for møter via bloggen med et par mennesker som har gitt bare nydelige ord tilbake. Grunnen til at jeg har vært såpass modig, er å lese blogger som din. Tusen takk for ærligheten.
Mylian