Artikkel i Fjuken – Mi heimbygd si lokalavis

Blir ordinert som prest

– Ei stor ære, seier Kjell Morten Bråten. Vågåguten som bur i Skien, er innstilt til presteordinasjon i Den Norske Unitarkyrkja. Trussamfunnet sin andre prest.

Dato: 25.02.09 Skrevet av: Arve Danielsen Publisert av: Terje Randen http://www.fjuken.no/art/view/845

Blir prest:

I september reiser Kjell Morten Bråten til Ungarn for å bli ordinert til prest i Den Norske Unitarkyrkja. – Ei stor ære, seier han. – Det er med stor ære eg har teke på meg denne oppgåva og gjerninga. Eg kjenner meg audmjuk for å bli spurd, seier Kjell Morten Bråten. Han fortel at han vart spurd om å bli prest i Den Norske Unitarkyrkja før jul, og brukte ikkje lang tid å tenkje seg om før han svara ja.

Open kyrkje

Den Norske Unitarkyrkja vart registrert som trussamfunn her i landet i 2005. Per i dag har kyrkja berre ein prest, men når Kjell Morten Bråten blir ordinert til prest i Bela Bartok unitarkyrkje i Budapest i Ungarn i september, blir dei to. Unitarkyrkja ønskjer å vere ei open kyrkje, der alle skal vere velkomne til å dele av sine erfaringar, tankar og meiningar. – Her er ein velkomen anten ein er homofil, heterofil, ung, gamal, tjukk eller tynn, seier Kjell Morten.

Han fortel at han i fleire år har skrive ein blogg på nettet. – Unitarkyrkja har fanga opp det eg har skrive og har likt meiningane eg har stått for. Desse tankane meiner dei er gode nok til å kvalifisere til å vere prest, seier Kjell Morten. Han fortel at han ikkje er personleg kristen, men at han har barndomstrua i behald.

Homofil

Kjell Morten er open på at han er homofil. Dette har gjort at han har møtt mange stengde dører, særleg hjå konservative kristne. – Det har aldri vore noko problem i Vågå når eg har stilt opp som fadder under dåp. Det er mest gjennom bloggen eg har møtt kristne som ber om at eg skal bli som dei. Eg kan gjerne vere homofil, men ikkje leve i homofil praksis. Homofil praksis er ikkje annleis enn at ein som menneske kan bli glad i ein annan person. Unitarkyrkja spør ikkje om eit menneske er godt eller ikkje. Her skal ein vere mot andre slik ein vil at andre skal vere mot deg. Homofil legning er ikkje noko eg har valt, det er noko eg er, seier Kjell Morten.

Flykta

Sjølv om han i dag går med rak hovud, var det ikkje like lett å stå fram som homofil i 1991. – Eg har opplevd heimbygda både på godt og vondt, seier Kjell Morten. Han legg ikkje skjul på at rykta og vondskapen om at han var homofil var grunn til at han nærast flykta frå bygda. – Det var kanskje ei frykt og redsel for det ukjende, seier Kjell Morten og fortel at dei fleste av dei som oppførde seg ille mot han den gongen, i ettertid har kome og bede om orsaking. – Dei er tilgitt, seier han raust.

Same guten

Kjell Morten som i dag bur i Skien er klar for utfordringa med å bli prest. Fram til ordinasjonen i september skal han gå «i lære» hjå den hittil einaste presten i Unitarkyrkja. Den næraste kyrkja ligg i København, og kyrkjesamfunnet har i dag ein kvart million medlemmer i Europa. Når Kjell Morten er ordinert til prest, får ein myndigheit frå fylkesmannen til å vie både homofile og heterofile. – Om eg blir sett på som homofil eller prest i folk sine augo, eg er den same guten som eg støtt har vore, seier Kjell Morten Bråten.

Våren av Grieg/Olavsson Vinje, sunget av Sissel Kyrkjebø

Våren
Edvard Grieg / Aasmund Olavsson Vinje)

Enno ein Gong fekk eg Vetren å sjå
for Våren å røma
Heggen med Tre som der blomar var på,
eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå
frå Landet å fljota,
Snjoen å bråna og Fossen i Å
å fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong
fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song
mot Sol og mot Sumar.
Eingong eg sjølv i den vårlege Eim,
som mettar mit Auga,
eingong eg der vil meg finna ein Heim
og symjande lauga.
Alt det, som Våren imøte meg bar
og Blomen, eg plukka,
Federnes Ånder eg trudde det var,
som dansa og sukka.
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar
i Våren ei Gåta;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
meg tyktes å gråta

Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte “veggen” og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. “Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv”. Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også “Sårbarhet som kraftkilde” (forskning.no)

- I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

Og vinneren i MGP i kveld blir: Alexander Rybak!

Alt tyder iallefall på det. Ifølge Vg-avstemmingen ligger Alexander an til å få over 60 % av stemmene, mens nærmeste konkurrent Tone Damli Aaberge får ca 18. Uansett vil det bli en kamp bare mellom disse to. Og hver og en av dem er flotte bidrag.

Men Alexander Rybak er nok også det bidraget som vil gjøre størst lykke i Grand Prix finalen i Moskva 16. mai. Ja kanskje kommer han til å vinne hele greia. Det er det mange som tror, i likhet med meg

Jeg ønsker all mulig lykke til!

VIKTIG AT VI STEMMER! Det er lett å tro at alle andre stemmer fordi han er favoritt. Hvis mange tenker sånn så…..

Foto INGE FJELDDALEN

Det er diskrimineringen som er problemet.

Jeg låner ordene til Leder Gard Realf H. Sandaker-Nielsen i Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Det er diskrimineringen som er problemet – ikke statsstøtten.

Det handler om statstøtte til Frelsesarmeens barn og unge. En organisasjon som gjør veldig mye bra ungdomsarbeid. Det de ikke gjør så bra er diskriminering mot minoriteter som homofilie. Ungdomsarbeidet utelukker en gruppe mennesker som er likeverdig alle andre mennesker – MEN det er homofil sex de ikke kan akseptere. Godtar man diskriminering er jo ikke dette lenger en demokratisk organisasjon. Det er det som er problemet – ikke statstøtten. Statstøtte får de jo hvis de slutter å diskriminere.

Det forundrer meg at når de selv stilles spørsmål om sex så blir det reagert og kalt trakassering, mens de selv altså mener de sitter med en rett til å spørre andre hva slags sex de har. Er det ikke trakassering da når Frelsesarmeen stiller spørsmålene? 

Skal staten støtte en slik diskriminering?

Hva så med andre som vil diskriminere når det gjelder tro, kjønn og rase?

Høybråten snakker om at regjeringen fungerer som et statlig meningspoliti hvis de ikke gir støtte. Jeg lurer på hva vi skulle kalt Krf hvis de kom i regjering og prøvde å få igjennom noen av sine saker. Ville det da blitt statlig meningspoliti? Jeg spør.

Testament – fem brev fra en barndomsforbryter, av og med Olav Hanto

Jeg har selv vært og sett dette stykket flere ganger og kan anbefale det på det sterkeste. Du kommer til å le og gråte. Du vil bli berørt og sint. Følelsene blir satt i sving når Olav Hanto her spiller på alle sine strenger som skuespiller, for å få oss til å forstå og sette oss inn i en barndomsforbryters tanker, refleksjoner og handlinger. (kjellemann)

Spilles på FRITEATRET i Porsgrunn, 5. 6. og 7. mars.
 

 

Billetter a kr 180,- bestilles på telefon 35 93 21 00 eller på www.grenlandfriteater.com

Endelig, ett år etter premieren, er Olav Hantos forestilling tilbake på Friteatret!

“Jeg mener, hvorfor dømme et barn til døden, når barnet så enkelt kan overbevises om at selvmord er en fornuftig løsning? Sparer utgiftene til bøddelen…”

Skuespiller Olav Hanto har skrevet denne tankevekkende, men også humoristiske teaterteksten om en ung mann på vei ut i samfunnet etter mange år innesperret i en institusjon for unge kriminelle. Menneskets søken etter rettferdighet og hevn er sentrale tema i forestillingen, som høstet glitrende kritikker og stående applaus etter premieren.

”I Tor Arne Ursins regi er forestillingen blitt Hantos seier. Han henvender seg til publikum i en følelsesladd forestilling som angår oss (…) Hantos forestilling er ikke bare en time med underholdning, men en time som gir oss noe mer.” 

Telemarksavisa

”Den unge mannens refleksjon var såre og ensomme, men svært ofte også morsomme. Olav Hanto gjorde en overbevisende innsats..” Varden

Med Olav Hanto
Regi Tor Arne Ursin
Musikk Åsmund Aasen Devold

www.grenlandfriteater.com

 

 

Arrangør: Hanto Teaterproduksjon / Grenland Friteater

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å “forfølge” kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.

Om endetid og homoantikrist og Gud i bokseringen.

Når ting i livet ikke går oss så vel liker vi å ha noen å skylde på, andre enn oss selv. Slik er det bare. Når finanskriser rammer, når ekteskap rakner og til og med forståelsen av det tradisjonelle ekteskapet forandres! – DA MÅ det jo være noen vi kan skylde på. Ellers overlever vi ikke?

Iallefall tror noen mennesker at endetiden er nær. Og den vi kan skylde på er ANTIKRIST!

Helt fra tidenes morgen, og siden menneskene trodde at jorden var flat, på bibelsk tid og endatil i dag - har mennesker vært opptatt av at dette livet må være for utrolig til å være sant. EN DAG tar det slutt! Datoene for dette har blitt satt, gått forbi, gang etter gang. Ingenting skjer. Når SKJER det??

Jeg vet ikke. Jeg vet simpelthen ikke når dette tar slutt. Jeg vet ikke engang når mitt eget liv tar slutt.

Jeg kan forsåvidt ikke forstå at andre vet det heller. Og om noen nå skulle ha sterke beviser for å hevde at de vet – så vær så snill og holdt tett om det. Jeg vil heller leve hver dag som om neste dag VAR den siste. Prøve iallefall… Ja, for jeg mener livet blir jo ganske meningsløst hvis man skulle gå konstant å tenke på sånne ting – og det ville jo overskygge alt. Selv ting man ville forsøke å gjøre som var fint eller morsomt.

Endetid og antikrist må defineres. Jeg synes det må være like vanskelig å definere som å definere Gud og meningen med livet. Det blir litt sånn det onde mot det gode. Endetid er jo ikke bra. Og jeg har forstått at han antikrist heller ikke kan være helt god.

Det jeg kan forstå er at denne antikrist må være som en Gud – bare med motsatt fortegn. Antikrist er motstanderen til Gud i bokseringen.

Jeg selv tror ikke på antikrist eller djevel eller hva nå “dette” alt dette onde heter. Men jeg ser jo at han mange ganger får vel så mye oppmerksomhet som Gud. Gud har mange mennesker som er tilhengere som sitter på sidelinjen og heier på han. I taktfaste trampeklapp hører vi også innimellom ropene djevel, djevel, djevel! Djevelen i kampens hete får vel så mye oppmerksomhet som Gud.

Vi burde kanskje alle heie på Gud, siden alle mennesker stort sett er opptatt av det gode og Gud er ment å representere godheten og kjærligheten. Jeg synes ikke det er veldig egoistisk. Vi trenger faktisk all den godhet vi kan få.

Men så ser vi da at han derre antikrist, satan og djevel får mange ganger vel så mye oppmerksomhet. Det er visst tegn i tiden som tyder på at han fortsatt befinner seg oppegående i bokseringen. Ja og det ville kanskje være meningsløst at en Gud ikke hadde noen å kjempe mot? Ja kanskje direkte latterlig å se en Gud kjempe og lange ut slag mot noe intet?

Når jeg heier på en vinner og er stor fan av en, liker jeg ikke så godt å snakke om motstanderne. Han jeg er fan av er i mitt hode uovervinnelig. Ja det er jo en grunn til at han er en mitt store forbilde. Jeg liker ikke å tenke på at mostanderen nok en gang i blant vinner over helten min.

Når en Gud er overvinnelig – hvordan kan da en antikrist være verd å snakke om?

Antikrist er visst homo. Joda, noen tror det. Jeg håper nesten det. Jeg kan bare se for meg denne djevelen slå rundt seg med håndvesken sin, mot Gud den almektige. Det er nyttesløst det vet du..

Når kampen tar slutt vet dog ingen. Ingen kan vite og ingen kan spå.

Jeg synes vi kan nyte dette alt så lenge det varer. Jeg ser at mange flytter kampene ut i sølepyttene og kaster dritt på alle andre som ikke mener det samme som dem selv. Det beste er å gå på grønt gress og iallefall ikke la seg synke ned i gjørma. Det handler jo stort sett om valg.

Å velge det gode og ha fokus på det og å unngå og gå omveier for dritten.

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen

STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken

Publisert  12.02.2009

Les også http://www.ta.no/nyheter/article4120541.ece

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

- Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

- Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

- Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

- SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

- Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

- Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

- Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

- Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

- VIL KLARE MEG SELV

- Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

- Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

- Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

- Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

- Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

- Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

- Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

- Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

- Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier - det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.

Med denne låten kan faktisk Norge gå hen og vinne hele Grand Prix!

Jeg var i Fritidsparken i Skien i går og fikk den store gleden av å se Grand Prix på nært hold. Maken til stemning – og særlig gikk stemningen helt i taket da Alexander Rybak entret scenen og ga oss det mest sjarmerende, morsomme, innholdsrike og eventyrlige show, jeg sjelden har sett. Når han i tillegg svingte fela som om den var i ett med kroppen hans og spilte som en gud, en svært fengende sang — DA tror jeg at vi faktisk kan vinne hele sulamitten!!

All ære og berømmelse også til “Frikar” – dansegruppen som var med Alexander på scenen.